Å dele følelser og tanker sammen

[Gjest Gjest]

Hei, jeg er en jente på 18 år, og har vært kjæreste med min 20-årige mann i et år snart. Men jeg har et problem med å kunne snakke sammen. Helt siden jeg gikk på ungdomsskolen har jeg fått problemer med å dele tankene og følelsene mine med de menneskene rundt meg. Ikke misforstå, jeg har ikke noen problemer med å snakke "vanlig" med hvem det nå skulle være, har ingen sosiale problemer akkurat. Men nå i det siste har det gått opp for meg at jeg faktisk ikke deler noen ting med kjæresten min. Som i - jeg forteller fint hva dagen min har gått ut på, småting jeg kommer på i farta og slike alminnelige ting. Han, er den personen i forholdet som kommer med alle historiene og tankene når vi er sammen.

 

Nå i den siste måneden har vi blitt enige om å flytte sammen. Eller, rettere sagt. Han kom til meg en dag; "Vi flytter sammen i sommer!" Tidligere i forholdet har han komt med slike "Hvor vil du flytte til når vi flytter sammen?" "Slik (evt.) sofa skal vi ha når vi flytter sammen!" "Jeg vet om en plass vi kan flytte." Slike 'kommentarer' som indikerer på at han har tenkt på dette en god stund. Men jeg takler virkelig ikke slike ting. Da han kom å sa at vi skulle flytte sammen ble jeg jo selvfølgelig glad, men hallo, hvor var jeg i bildet?! Ikke det at han overser meg eller noe. Men jeg blir så utrolig frustrert at jeg ikke klarer å sitte meg ned for å bare snakke med han - om sånne ting for eksempel.

 

De gangene han tidligere har prøvd å komme inn på tema (som tidligere nevnt), ler jeg det bare vekk, svarer iallefall ikke noe på det. "heheh du har det ja. ..." Det er jo klart jeg viil snakke med han, men jeg får det bare ikke til. Noe av det som skremmer meg er hvordan han.. tenker om det. Hvordan hadde han reagert om jeg bare hadde dradd han med meg bort i sofaen bare for å fortelle han dette, og bare for å ha en samtale der jeg bare.. fortalte "alt" jeg tenkte og følte og slike ting. Okei, det hørtest ganske melodramatisk ut. For som den herlige kjæresten han er, så føler iallefall jeg at han fortjener å vite ting om meg. Han aner ikke hvordan mitt forhold til faren min er for eksempel. Eller resten av familien. Han tror alt er bra. Men jeg vil jo dele dette med han. AAhhh, hvorfor skal alt være så vanskelig..?!?!

 

Vel. Det jeg 'lurer' på da. Hvordan hadde du reagert dersom dama eller typen eller hva det skulle være - om den satt seg ned med deg og fortalte slike ting? Hadde du fått veldig inntrykk av at personen var overdramatisk og analyserende og avansert og hele pakka? Eller hadde dere tatt det med.. 'respekt'? Uff, dette ble rotete. Håper noen kunne komt med et synspungt eller to da.

[Efagimo]

Eg kan berre snakke for meg sjøl, men eg og dama mi har vert åpne om alt fra dag 1 sidan oss blei kjent.. Så eg hadde ikkje freaka ut om dama mi var slik som du.

Hadde nok heller hørt på det du sa og prøvd å forstå.. Men det er no meg da hehe Men eg skjønner at det kan vere veldig hardt å vanskelig å snakke om følelsa og tanka.

 

Okey kanskje ikkje det du ville ha svar på men men..

 

Lykke til uansett

[Gjest Slettet+5132]

Jeg hadde blitt positivt overasket over at han jeg er sammen med faktisk ville sitte seg ned og snakke om ting og tang, om han ikke gjorde det til vanlig. For meg er det viktig å kunne snakke med hverandre om alt mulig når man har et seriøst forhold, ikke bare vanlige "overflatiske" ting og småting som skjer i hverdagen, men dele både gode og vonde ting. Det er jo godt å ha en som man kan dele "alt" med, og det er med på brige hverandre nærmere, føler i alle fall jeg.

Det virker jo som han er veldig glad i deg, og jeg regner med at forholdet deres er ganske seriøst siden han vil flytte sammen med deg, så han blir sikkert glad for at du åpner deg. Det er sikkert godt for han at også du deler ting, så det ikke bare er han som gjør det hele tiden. Jeg skjønner jo at det sikkert er vanskelig å åpne seg, men du kan jo prøve å ta et skritt av gangen. Sitte deg ned med han og fortelle litt om hva du føler, sånn som du har skrevet her.

Eventuelt så kan du vise han tråden her om du synes det er lettere at han bare leser det, og si at det er du som har skrevet.

[Noxnon]

Jeg føler meg på en måte på samme stadie som trådstarter i denne tråden. Mange ganger har jeg problemer med å være direkte åpen mot vennene mine og kjæresten min, men på sett å vis får jeg alltid det viktigste ut.

 

Jeg tror kjæresten din TS hadde virkelig satt pris på om du hadde delt dine tanker med han, bare sitte ned å prate.

Lykke til =)

[Xecuter]

Prøvd å fortelle typen din at du har problemer med å snakke om slike ting. Jeg tror han vil sette stor pris på det, og han vil nok prate med deg om de tingene.

 

Jeg ville ikke klart å være i et forhold der det ikke eksisterer en slik kommunikasjon.

[Gjest Frøken Fru]

Kjenner meg litt igjen hos deg.

Men for å si det sånn: har du hatt dårlige erfaringer med å dele dype "hemmeligheter", tanker og følelser før?

For om du har det forklarer det kanskje litt. Jeg håper bare ikke du tidligere har hatt negative opplevelser med din nåværende kjæreste. Han virker som en positiv person, og han ville nok helt sikkert satt stor pris på dine innerste tanker og følelser. Og hvis han ikke gjør det: så vet du værtfall at det ikke er noe vits i å ta det neste steget (samboerskap).

 

Selv har jeg i årevis vært livredd for å dele mine innerste tanker og følelser, fordi jeg er så redd for å åpne meg opp for noen og så bli snudd ryggen til.

Kanskje det er noe slikt du føler?

 

Hvis mye av det du bærer på er negative ting, for eks at forholdet ditt til faren din er problematisk, vanskelig og har hatt tunge stunder, så tror jeg kanskje du føler at du ikke vil påvirke måten kjæresten din ser på deg, du vil bli forstått og få den reaksjonen som du ønsker. Det er det vi håper på, men du må ta en sjanse.

Før man starter et samboerforhold burde man virkelig vite det meste om hverandre. Jeg foreslår at du tar sjansen og åpner deg for ham, det værste som kan skje er vel at han ikke forstår.

 

Angående spørsmålet ditt så har jeg flere ganger opplevd slike ting, at en venn eller en gutt jeg har vært på gang med, plutselig har åpnet seg helt opp. En fortalte meg om søstras depresjon og at hun hadde vært på institusjon. En annen fortalte at faren hans hadde slått han. Ei venninne fortalte om hvordan hele livet hennes hadde vært et helvette.

Mye vondt har skjedd med flere enn man tror. Men det er viktig å betro seg til hverandre om man skal tilbringe tid sammen i fremtiden også.

 

Dessverre for meg selv, har jeg vært i et forhold hvor typen min verken forsto eller ønsket å forstå hvordan jeg hadde det, hva jeg hadde opplevd og vært gjennom. Han nektet også å dra parallellene fra dårlige barndomsopplevelser til problemer i nåtiden. Jeg fikk kjeft fordi jeg tok meg nær av det frekke han sa...

[Gjest Gjest]

Tusen takk for alle tilbakemeldingene!

 

Jeg skjønner at jeg må tørre å få fingen ut og snakke med han. Trenger jo ikke være de aller mest seriøse tingene vi hadde snakka om heller helt i starten, bare for å forberede oss begge på at jeg trenger å.. "jobbe meg opp" mot å klare å si alt om diverse ting.

 

Har kanskje hatt noen negative hendelser om å åpne seg, men har egentlig alltid vært en inneslutta person som går i sine egne tanker og ordner opp ting selv. Men nå som jeg kanskje skal flytte sammen med kjæresten min så føler jeg jo selvfølgelig at vi må bli litt mer 'sammensveisa' på det planet også.

 

Tidligere en episode merka han at jeg var litt utafor, det var på grunn av en lærer jeg har hat store problemer med. Han kjørte oss vekk fra kompisene hans som vi var med og bak et bygg, der han slo av bilen og fikk meg til å snakke ut om det. Den hendelsen her kom jeg på nå nettop, noe som fikk meg til å roe meg litt ned også. Tror han er litt lik på meg ang dette, bare at han tør å prøve, og han prøver å forså. Omg, så var det bare for meg å tørre å dra han ned i sofaen og jabbe løs da..

 

Tusen takk igjen for svar. De var til hjelp, virkelig.