Har jeg sjans til å få dama tilbake? Hvordan? [langt innlegg]

[Gjest Gansketrist]

[skrevet etter at innlegget ble skrevet: Dette er en lang post. Hun er 21, jeg er 24. Dette ødelegger meg – mer og mer hver eneste dag. Jeg trenger feedback! Som sagt, denne er lang – og sikkert litt rotete. Det er seint her i utlanndet, midt på natta faktisk.]

 

For en stund tilbake så flyttet jeg til utlandet for å studere. En av de mange gangene jeg var ute for å spise med venner før skolen begynte var vi innom en restaurant nærme skolen. Der jobbet (og jobber) det er ei fantastisk jente som servitrise. Vennene mine endte opp med å være ganske vanskelige den kvelden ("kan jeg ta bort det og det og det fra pizzaen og få det og det og det?"), så jeg prøvde å gjøre jobben med å servere oss litt lettere for denne søte og sjarmerende jenta via å slå an noen spøker på mine venners bekostning.

 

Tenkte ikke stort mer over den kvelden før under orienteringsuka på skolen da ett noenlunde kjent ansikt plutselig sto foran meg og introduserte seg selv, og sa hun ikke kjente en kløyva sjel på skolen og lurte på om vi kunne henge litt sammen.

 

Vi hang sammen mye.

 

Etter en uke endte hun og jeg (samt en felles venninne) på byen sammen. Planen var å ha det ufattelig artig, bli forbanna drita og se hva som skjedde. Vår felles venninne ble plukket opp av en eller annen kar, vi endte opp med å rote litt rundt selv. Den neste uka hang vi sammen på tomannshånd, hver dag, før jeg til slutt manna meg opp og prøvde meg - i edru tilstand - og vi begynte å anse oss selv som to mennesker som var mer enn venner. Jeg innser nå hvor ufattelig uromantisk jeg får dette til å virke...

 

Uansett, foreløpig tidslinje er to uker og vi går nå på "dates" framfor å henge sammen som venner. Dog, vi går på "dates" hver dag, og det er som regel veldig laidback med film hos henne eller meg, og en tilfeldig restaurant i helga.

 

Rundt denne tiden, når hun ligger over, så merker jeg at hun gråter. De siste par dagene har hun vært annerledes, mer stille, og jeg mener jeg så tårer nå og da, men hun har benektet at noe er galt hver gang jeg har spurt. Denne kvelden er annerledes. Hun forteller om fortiden sin. Familien hører jeg ikke mye om, men det lille jeg får med meg er at hun er lillejenta (15 år yngre enn sine eldre søsken), skilsmissebarn, søstera er alkoholiker, broren er tidligere straffet, faren er likedan. Moren har slitt hele livet med å få ting til å gå rundt, og det antydes at hun ikke alltid har tatt ting like bra.

 

Grunnen til at hun hadde vært en smule trist de siste dagene var at hun hadde, fram til hun traff meg, vært i et "forhold" med en narkoman / alkoholiker de siste årene. Denne personen var en stor årsak til at hun selv tok opp overdreven bruk av alkohol samt narkotika. Dette misbruket, kombinert med barndommen samt en hel del andre grunner (vil jeg anta), førte til at hun hadde et psykotisk sammenbrudd for ca 3 år siden. Fram til for ett år siden var hun å regne som klin kokos – rent klinisk sett...

 

Forholdet hun hadde hatt med denne personen gikk i bunn og grunn ut på at han dukket opp når han var drita, med noen måneders mellomrom, var hos henne i altfra noen timer til noen dager før han stakk uten å si når han ville la seg høre fra igjen. Det vil si, sånn hadde det vært i en god stund. Hun hadde ringt ham noen dager tidligere og sagt at hun hadde truffet en ny (de hadde vært veldig åpne sånn, og han hadde selv sagt at han ville at hun skulle finne noen som var bra for henne – at han ikke var bra nok, smart kar sånn sett), og at hun ville avslutte hva nå enn de hadde sammen.

 

Og det hun sier til meg, på slutten av dette, er at hun gjorde dette pga meg. Fordi hun aldri var klar over at man kunne være sammen med noen som faktisk behandlet en bra, som viste en respekt, som var konstant snill og som ga en slik en god følelse. Hun sa at hun likte hvor vi var på vei, og at hun ville se hva som kunne skje. Når hun fortalte meg dette så var vi fortsatt på date-stadiet. Jeg viste jeg likte jenta, men jeg var overhodet ikke på slike seriøse tanker enda. Det skremte meg litt, men jeg sa ikke så mye om det.

 

De neste dagene ble tilbrakt litt på egen hånd. Jeg var en smule nervøs over ”presset” jeg følte var lagt på meg. At jeg på en eller annen måte skulle være hennes mulighet til noe bedre. Etter mye tenking gikk det opp for meg at jeg likte denne jenta såpass mye at dette var noe jeg også var interessert i å ta videre.

 

For å korte ned, vi ble sammen rundt denne tiden. Tilfeldigvis så bor vi i samme gate, 5 hus unna hverandre, så vi tilbringer veldig mye tid sammen – spesielt om nettene (hun jobber 20 timer i uka ved siden av skole, slutter sjelden før 2330).

 

Ganske tidlig i forholdet oppdager jeg at hun har en grense for mye nærhet hun takler. Jeg tar en holdning hvor jeg prøver å gi henne pusterom ved å ikke ta kontakt annenhver dag med mindre hun sender melding først. La henne få litt av den plassen jeg vet hun liker og foretrekker. Hun tar en del initiativ selv og jeg er for forelska til å være konsekvent i å ikke ta for mye initiativ. Vi tilbringer fortsatt veldig mye tid sammen.

 

Veldig tidlig i forholdet, når familien hennes (søster, svoger og moren hennes) fikk høre om at hun hadde truffet en ny kar, så ble jeg invitert på middag. Jeg ble med, kvelden gikk helt supert og folk trivdes. Hun smilte og var glad, hinta om all moroa vi skulle ha når vi gikk til sengs. Sitter og prater med svogeren ved middagsbordet. Hun er ved siden av meg. Søsteren er ett annet sted i huset, moren tar oppvasken på kjøkkenet. Svogeren og jeg merker at hun er litt utafor. Noen tårer som renner. Hun sitter stiv i ca 5 min, jeg legger armen rundt henne og stryker henne over håret, lar være å si så mye. Plutselig reiser hun seg, griper sakene sine og stormer ut døra. Klokka er 2 på natta, vi er ca 6 km fra byen og dette er en millionby. Jeg rasker med meg mobil og sko, og løper etter.

 

Hun er langt nede i veien når jeg tar henne igjen. Gråter. Er redd. Forteller meg at hun hadde ett tilbakefall, en psykotisk episode. Vil ikke prate med meg. Vil at jeg går. Jeg insisterer på å følge henne hjem, det går greit. Vi tar en taxi hjem, hun går inn og legger seg. Jeg er forvirra, vandrer hjem. Får en melding; ”I need time to myself, don’t know how long, I’m sorry”. Blir mer forvirra. Får ikke sove. Blir stressa og tenker mye. Klokka er 0530 og jeg ligger fortsatt våken. Får en ny melding, ”Sorry for putting you through this shit, can we talk?”. Hun kommer over, og vi prater om at hun er redd. Redd for å bli innlagt igjen. Redd for å ikke kunne gå på universitet pga sykdommen. Hun prater om å avslutte forholdet mens det er nytt, det er for mye ansvar for meg å være sammen med noen som krever såpass mye, sier hun. Hun sier at jeg er her på visa, at jeg må følge med på skolen, at jeg må bestå fagene mine og at jeg har mye på spill – økonomisk sett (lånekassa, stort lån etc etc). Jeg sier at jeg liker henne altfor mye til å bare snu meg og gå fordi hun har problemer. At jeg ikke vet om vi kommer til å klare det, men at hvis vi gir opp der og da så kommer det hvertfall ikke til å bli noe bra ut av det. At jeg synes det er mer enn verdt å prøve.

 

Vi prøver...

 

Spol fram litt over 1 mnd. Vi har hatt det supert. Hun sier konstant hvor glad hun er for å ha truffet meg, skryter om meg til alle venner og kjære, og de er tilsvarende glade på hennes vegne. Jeg er ekstatisk, er så sykt forelska i dama at jeg ikke ser katastrofen som er på vei.

 

Rundt denne tiden ringer hun meg mindre. Sender meg SMS istedet, men ikke så ofte. Null koseprat i meldingene. ”Glemmer” å kysse når vi møtes eller skilles. Sex virker mindre interessant.

 

Topper seg etter noen dager ved at hun kommer over for å se på en film. Virker normal når jeg møter henne på vei til godisbutikken. Vi kommer hjem til meg og , hun er annerledes. Gir meg ikke ett eneste kyss, hun stresser fram til senga og legger seg under dyna. Jeg setter på filmen, hun har lagt seg ”aleine” i senga (godt tylla under dyna, vi lever i nordre Australia – det er ikke kaldt her) Ingen interesse i å ligge i den sedvanlige armkroken, jeg prøver å ta initiativ til litt kosing, hun ligger der uten reaksjon. Så snart filmen er over, snur hun seg andre veien og mumler ”good night”. Null nattakyss. Null kos (snakker ikke sex, generell kosing, stryking, holde rundt, hva som helst) denne natta. Hun våkner tidlig neste morgen, og framfor den vanlige 1 timen med småprat / kos før den ene av oss går, så tar det 2 min før hun er ute av døra. Null kyss, mumling ”bye, have a good day”.

 

To dager senere ber hun om en pause, vi har vært sammen (kjærester, ikke dating) i ca 6 uker. Hun sier hun er redd. Trodde hun var klar for ett forhold. Viser seg at hun ikke vet om det er det. Sier hun alltid har vært en ”loner”, går på byen aleine, fester aleine, kino aleine, sitter på rommet og leser bøker for det meste, henger sjelden med venner i mer enn noen timer før hun vil være aleine. Trodde hun kom til å komme over det. Viser seg at hun ikke tror hun klarer det nå. Liker meg ufattelig godt. Trenger tid til å tenke, vet ikke hvor mye.

 

Vi prater etter en uke med pause (dette er for 4 dager siden). Jeg sier jeg er enig i mye av det. Det gikk fort. Det ble intenst. Vi bor rett ved hverandre, og derfor nærmest flyttet sammen fra første stund, selv før vi var offisielt kjærester. Jeg sier at hun betyr ufattelig mye for meg, hun sier det samme. Jeg sier at jeg ser tre utveier; 1. slå opp, 2. fortsette, 3. fortsette i et betraktelig roligere tempo. Hun sier at hun synes dette er ufattelig vanskelig, at hun liker meg på en måte hun aldri har likt noen før. At jeg er så ubeskrivelig god. Men at forholdet er for skremmende for henne, at hun ikke tror hun er i stand til å være i ett seriøst forhold nå. Kanskje en helgekjæreste, men akkurat nå – ikke selv det. Hun slår opp. Jeg er ødelagt.

 

Hun sier at hun gjerne vil fortsette å henge sammen når det er greit for meg. At hun er for glad i meg til å aldri se meg mer. At hun elsker å komme over for å se filmer midt på natta og sovne her. At hun liker selskapet mitt. Jeg sier at det er noe jeg også vil, men at det kommer til å ta en god stund før det kan skje.

 

I dag er tankene mine som følger. Jeg går forbi huset hennes til og fra universitet hver dag. Jeg ser henne på uni hver dag (vi studerer det samme, men hun er året under meg). Vi har felles venner. Vi blir invitert på de samme festene. Jeg klarer ikke å slutte og tenke på henne. Det gjør fysisk vondt.

 

Hun kommer bort for å si hei, spør om alt går bra. Selvsagt går det ikke bra, hun slo nettopp opp med meg og jeg ser henne stadig. Klarer ikke la være å se etter om hun er hjemme hver gang jeg går forbi huset (hvis vinduet er åpent og lyset er på = hjemme). Prøver å se rett fram og ikke på vinduet. Lurer på hva hun gjør. Tør ikke å spørre vennene for mye om hvordan hun er når de er med henne.

 

Når hun slo opp, og vi pratet i nærmere 2 timer om det mens det skjedde så kom vi fram til følgende. Begge liker hverandre forferdelig mye. Hun hater å slå opp med meg, men hun føler ikke at hun er hva en kjæreste bør være. At hun heller vil lese en bok enn å henge sammen. At hun ikke ringer ofte nok. At hun ikke tar initiativ. Jeg merket det ikke så mye, men hun hadde nok rett i akkurat det der. Jeg tok ofte initiativ mot slutten – ikke henne. Hun slo opp fordi hun, på dette tidspunktet, ikke ser seg psykisk og følelsesmessig klar til å være i et forhold med noen. Hun vil være med meg, men det skremmer henne å bry seg så mye om noen. Da hun tok en pause gikk jeg på en del fyllekuler. Hun hørte om dette og ble bekymret. Dette skremte henne mer, følelsen av å være såpass redd for en annen person.

 

Nok en oppsummering. Hun liker meg. Jeg liker henne. Vi liker hverandre. Hun er redd for å være sammen (jeg spurte; slår du opp fordi du vil være alene eller fordi du er redd for å være sammen med meg? – hun visste ikke, litt av begge).

 

Hva bør jeg gjøre? Det jeg tenker foreløpig er å gi henne tid aleine, la henne være alene en stund. La henne få tid til å savne meg. Hun vil være sosial som venner, det sier hun selv. Gi henne noen uker, ta kontakt og høre om vi skal spise lunsj eller noe annet som ikke varer lenge. Se hvordan hun virker på to-mannshånd. Hvis det virker som om hun angrer, hvordan kan jeg gå fram for å prøve å bli sammen igjen?

 

Jeg vet at det finnes andre jenter der ute. Hvordan kan jeg gå fram for å se om denne jenta vil prøve igjen ved et senere tidspunkt? Hvor lenge bør jeg vente? Det hun sa er nok sant, men jeg begynner å kjenne henne ganske godt, og det virket på meg som om hun mest slo opp av frykt for å knytte seg til en annen person. Frykt for hvor knyttet hun holder... holdt på å bli til meg.

 

Tanker? Forslag? Hjelp?

 

 

Takk

[Diskutert]

Kanskje å lurt og slutte på et tidlig stadium i forholdet? Venner kan dere jo være alltids..

[Blåbær]

Hvis hun ikke er klar så bør du vente uansett, mitt råd er egentlig å gå videre. Du skal jo hjem en dag og det virker lite sannsynlig at hun vil bli med.

[Gjest Gansketrist]

Vel, etter å ha sovet en natt samt "fortalt" historien til andre så føles det litt bedre.

 

Jeg er vel mer eller mindre klar over at det "beste" vil være å gå videre, men ja... Så smart er jeg vel egentlig ikke...

 

Jeg vet at det ikke kommer til å være noe problem med å få henne ut på noe sosialt når jeg tar kontakt, siden hun flere ganger sa at hun gjerne ville det og hun håpet at jeg kom til å være i stand til det.

 

Forhåpentligvis så har jeg ikke lyst til å ta det videre "om en stund", og at jeg trives godt med tanken på å være venner, men akkurat nå så føles det ikke sånn. Så hvis jeg fortsatt føler det samme om 3-4 uker, og hun virker som om hun angrer / fortsatt føler "mer" for meg (men samtidig er redd for å spille på det - som nå), hvordan kan jeg ta ting videre?

 

Jeg vil jo heller ikke overkjøre dama, snakker mer om en måte å forsiktig undersøke sjansene - om en stund - for å bli sammen igjen.

[Sameboe]

Ikke ta tilbake dama, ble det slutt var det av god grunn! Jeg har hatt muligheten å ta tilbake egen eks selv, men droppet det! Venner kan dere være, men kan bli litt kleint, just sayin.

[Gjest Gansketrist]

Jeg setter pris på den inputen jeg har fått hittil, men foreløpig har det ikke være noe som svarer på det jeg spør om. Er det noen som har noe tanker rundt hvorvidt jeg kan gå fram for å se an mulighetene, og - om det virker lovende - gå fram?

 

Noen?

 

Takker...

[Gjest Vass]

Jeg tror du rett og slett må stille deg inn på at det aldri kan bli noe mer. Etter noen uker/måneder klarer du kanskje å henge med henne mer som venner, og om dere kan bli sammen igjen vi jo det etter hvert vise seg. Men i så fall må du nok la henne ta initiativ, ellers kan det fort bli kleint ja. Men jeg tror ikke at det er lurt at du går å venter på at dere skal bli sammen igjen. På dette tidspunktet er det nok lite du kan gjøre uansett.