Jeg eier, han vil flytte inn, hva er rettferdig?

[Gjest Lemon]

De som kritiserer TS og sier at han bør få det romslig økonomisk. Slik jeg forstår TS tjener hun bedre, men på grunn av låneforpliktelsene har hun ikke all verdens økonomi hun heller. Hvis hun lar han slippe unna med alt for billig tak under hodet er ikke det positivt for forholdet heller. Så lenge han får leie til 60-70 prosent av markedssum burde det være en ordning begge kan si seg fornøyd med. Argumentet om at han betaler ned på hennes lån ringer også rart i mine ører. Dersom han ikke bor hos henne, betaler han til noen andre. Jeg hadde foretrukket å betale disse pengene til kjæresten min fremfor en villt fremmed.

[Dianah]

Nei, jeg er ikke nevneverdig beskymret for verken din eller hans framtid, det eneste jeg tenker på er hvor lenge han gidder å egentlig betale ned på ditt huslån, for det blir jo egentlig nesten det han gjør. Greit kanskje i starten fordi man uansett må ha et sted å bo, men etter en stund blir det vel ikke noe man gidder i all evighet heller, er vel det jeg vil fram til.

 

Og "bare" 50 kvm? Det er jo ofte mer en nok for to personer, så jeg klarer ikke helt å se hva relevansen er. Må jo være mye dyrere å måtte legge den ut for salg og så kjøpe noe større om man er nødt til det, enn å la han kjøpe seg inn..

 

Det er ikke jeg som har valgt en 5 år lang profesjonutdanning, da han gjorde det, valgte han jo å leie noe til han har mulighet til å kjøpe. For min del blir det uansett ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn før vi kan løse mine foreldre fra investeringen, de skal ikke tape noe på det. Hvis det blir om 2 år kan situasjonen vurderes da, men det er svært lite sannsynlig at det skjer før det har gått nærmere 3...

 

Og nei, etter å ha eid i nærmere 2,5 år tror jeg ikke at det er et tapsprosjekt å selge. Som sagt, den er utrolig sentral, knappe 7 minutter fra Oslo S med t-bane, i tillegg til at den ligger rolig til i en blindvei med masse grønt fellesareal.

Gjennom et langt liv går som regel dette med penger opp i opp, med mindre det er svært store forskjeller i lønninger. Uansett, jeg hadde aldri klart å se på det som "mine og dine penger", men det er meg.

 

Jeg bare håper for din skyld han gidder å holde ut i tre år med dette, han får jo svært lite igjen for det om dere går fra hverandre. Du derimot vil jeg tjene en god del på å ha ham boende i leiligheten.

 

 

 

Unnskyld meg, men what the f...

 

TS, jeg svarte deg på et annet forum for noen uker siden (eller så var tråden veldig lik), men jeg merker at jeg blir rimelig PROVOSERT av noen av svarene her. So here goes;

 

Yvonne: Greit nok at du mener man bør tenke langsiktig, men det er faktisk ikke alle av oss som tar et forhold som tegn på at man skal være sammen resten av livet etter 3 måneder. Ser heller ikke argumentet om at man må mene at forholdet skal gå dukken om man ikke lar kjæresten slippe "gratis" unna? Du skriver "gjennom et langt liv..." - situasjonen TS skisserer tyder da ikke nødvendigvis på at premissene er til rette for å tenke sånn om dem. Hun skriver at samboeren ikke har møtt foreldrene hennes en gang.

 

Jeg befinner meg i lignende situasjon som TS, med hjelp av mine foreldre kjøpte jeg nylig leilighet, men jeg har ikke flyttet inn, så jeg betaler ikke på lån ennå, men uansett. Som TS tjener jeg også mer enn kjæresten min i måneden. Han har en dårlig betalt deltidsjobb, i tillegg til at han studerer et krevende masterstudium. Jeg har allerede studert i 3 år, og har av den grunn høyt studielån som faktisk skal nedbetales etter endte studier. Han har mye lavere studielån enn meg, og vil antakeligvis få det også, ettersom jeg fortsetter utdannelsen min privat. Hvis argumentet ditt om at den som tjener mest bør betale mesteparten av utgiftene virkelig er reelt, synes jeg du bør tenke deg om en gang eller to. Ja, jeg TJENER kanskje mer enn kjæresten min, men jeg har jaggu mye mer gjeld enn han også! Og tenk på hvor mye jeg kommer til å sitte med nå som jeg også har kjøpt bolig. Så, ja, jeg har mye utbetalt i måneden, men nei, jeg har ikke èn eneste krone å gi bort.

 

Nå vet jeg ikke hvordan situasjonen mellom TS og kjæresten er, men hun skriver at lånet påvirker den økonomiske situasjonen hennes, og det er jo selvsagt. Synes overhodet ikke det gjør henne, eller foreldrene hennes "kjipe" at de ikke ønsker å la fyren kjøpe seg inn i boligen før han kan betjene et lån. Hun sier at fyren tjener dårlig i jobben sin, om han ikke kan betale avdragene, hvem går det utover da? Jo, henne, og i neste omgang foreldrene. Ting blir faktisk mer komplisert så snart foreldre eller andre slektninger er inne i bildet, iallfall føler jeg det sånn, siden jeg ikke anser det som en selvfølge at mine foreldre skal rydde opp mitt økonomiske rot. Videre sier TS at forholdet er forholdsvis nytt... jeg ser ikke på det som unaturlig å tenke sånn da. Jeg har selv bodd sammen med 2 forskjellige mannfolk, og en trend er tydelig, når bruddet er et faktum, kan det være vanskelig å samarbeide med dem.

 

Ellers er det en grunn til at SAMTLIGE eksperter råder en til å skrive samboerkontrakt og inngå skriftlige avtaler FØR problemene begynner å hagle. Kall meg gjerne kynisk, men det er ikke til å stikke under en stol at mange forandrer seg når den kalde vinternatta slår inn. Jeg har fremdeles ikke fått utbetalt mitt siste depositum av min eks-kjæreste som sto oppført som eier av depositumskontoen, selv om det var avtalt mellom oss begge at jeg skulle få det. Og ja, jeg hadde fått lagt det inn som fotnote i kontrakten også! Hadde de leid er det en sak, men nå er det en gang sånn at bolig (for de fleste) er den største investeringen man gjør her i livet. Da sier det seg selv at man ikke bør la være å signere papirer fordi det blir "for juridisk." For å si det sånn; kjæresten min studerer juss, han er temmelig machoman på mange områder, men han har ingen problemer med at jeg ønsker at han skal signere en leieavtale. Hvis ikke TS`s kjæreste viser forståëlse for at hun ønsker å sikre seg økonomisk, hadde jeg revurdert hele flytteprosessen.

Ja - man bør ta hensyn til hverandre, men det betyr ikke at den som eier skal gå på akkord med egne prinsipper. Jeg tenker på kjæresten min som jeg ville gjort med en venninne. Han betaler meg 60 prosent av markedsleie (noe som er SVÆRT rimelig), ettersom jeg også kommer til å bo veldig sentralt i en av de store byene. Bør kanskje legge til at han kommer til å få godskrevet den delen han betaler nå, den dagen han eventuelt kjøper seg inn.

 

Til slutt vil jeg også spørre dere som sier "han bør ikke betale på hennes lån" - Vel, det er faktisk det man gjør når man leier. Det er ikke noen menneskerett å eie bolig. Jeg bruker mye av mine økonomiske ressurser nå, mens kjæresten satser på en utdannelse som vil sikre ham et yrke med svært høyt lønnstak etter hvert.

 

Jeg har derfor overhodet ingen dårlig samvittighet fordi jeg stiller betingelser for at han skal flytte inn hos meg.

 

TS: Ikke ta meg på kornet, for dette er bare noe kjæresten min har nevnt, og jeg fanget bare opp essensen; men hvis dere bor sammen over en tid, og deler på faste utgifter, (tror tidsrommet var 2 år), regnes det etter hvert som at han har eierandel i boligen. Dette ble visst begrunnet med at han har tatt utgifter du normalt måtte betale selv. Ikke spør meg om hjemmel, men dette ble nevnt, jeg har ikke sjekket det, men det gjør meg enda sikrere på at skriftlig avtale er alfa-omega.

 

Og bare for å ha nevnt det, jeg elsker kjæresten min. Men jeg er også økonomisk og realistisk nok til å forsikre egne investeringer. Jeg er i grunn forpliktet til det, ettersom jeg ikke hadde fått kjøpt uten foreldres hjelp. Hvis det gjør meg kynisk, be it... Bedre det enn å sitte med skjegget i postkassa og måtte selge MIN leilighet etter ett år eller to. Bor man sammen over lengre tid bør selvfølgelig situasjonen revurderes, men da synes jeg samboeren til TS bør klare å stille egenkapital til å kjøpe seg inn selv.

Endret 25. april 2010 av Dianah

[Bonna86]

 

Unnskyld meg, men what the f...

 

TS, jeg svarte deg på et annet forum for noen uker siden (eller så var tråden veldig lik), men jeg merker at jeg blir rimelig PROVOSERT av noen av svarene her. So here goes;

 

Yvonne: Greit nok at du mener man bør tenke langsiktig, men det er faktisk ikke alle av oss som tar et forhold som tegn på at man skal være sammen resten av livet etter 3 måneder. Ser heller ikke argumentet om at man må mene at forholdet skal gå dukken om man ikke lar kjæresten slippe "gratis" unna? Du skriver "gjennom et langt liv..." - situasjonen TS skisserer tyder da ikke nødvendigvis på at premissene er til rette for å tenke sånn om dem. Hun skriver at samboeren ikke har møtt foreldrene hennes en gang.

 

Jeg befinner meg i lignende situasjon som TS, med hjelp av mine foreldre kjøpte jeg nylig leilighet, men jeg har ikke flyttet inn, så jeg betaler ikke på lån ennå, men uansett. Som TS tjener jeg også mer enn kjæresten min i måneden. Han har en dårlig betalt deltidsjobb, i tillegg til at han studerer et krevende masterstudium. Jeg har allerede studert i 3 år, og har av den grunn høyt studielån som faktisk skal nedbetales etter endte studier. Han har mye lavere studielån enn meg, og vil antakeligvis få det også, ettersom jeg fortsetter utdannelsen min privat. Hvis argumentet ditt om at den som tjener mest bør betale mesteparten av utgiftene virkelig er reelt, synes jeg du bør tenke deg om en gang eller to. Ja, jeg TJENER kanskje mer enn kjæresten min, men jeg har jaggu mye mer gjeld enn han også! Og tenk på hvor mye jeg kommer til å sitte med nå som jeg også har kjøpt bolig. Så, ja, jeg har mye utbetalt i måneden, men nei, jeg har ikke èn eneste krone å gi bort.

 

Nå vet jeg ikke hvordan situasjonen mellom TS og kjæresten er, men hun skriver at lånet påvirker den økonomiske situasjonen hennes, og det er jo selvsagt. Synes overhodet ikke det gjør henne, eller foreldrene hennes "kjipe" at de ikke ønsker å la fyren kjøpe seg inn i boligen før han kan betjene et lån. Hun sier at fyren tjener dårlig i jobben sin, om han ikke kan betale avdragene, hvem går det utover da? Jo, henne, og i neste omgang foreldrene. Ting blir faktisk mer komplisert så snart foreldre eller andre slektninger er inne i bildet, iallfall føler jeg det sånn, siden jeg ikke anser det som en selvfølge at mine foreldre skal rydde opp mitt økonomiske rot. Videre sier TS at forholdet er forholdsvis nytt... jeg ser ikke på det som unaturlig å tenke sånn da. Jeg har selv bodd sammen med 2 forskjellige mannfolk, og en trend er tydelig, når bruddet er et faktum, kan det være vanskelig å samarbeide med dem.

 

Ellers er det en grunn til at SAMTLIGE eksperter råder en til å skrive samboerkontrakt og inngå skriftlige avtaler FØR problemene begynner å hagle. Kall meg gjerne kynisk, men det er ikke til å stikke under en stol at mange forandrer seg når den kalde vinternatta slår inn. Jeg har fremdeles ikke fått utbetalt mitt siste depositum av min eks-kjæreste som sto oppført som eier av depositumskontoen, selv om det var avtalt mellom oss begge at jeg skulle få det. Og ja, jeg hadde fått lagt det inn som fotnote i kontrakten også! Hadde de leid er det en sak, men nå er det en gang sånn at bolig (for de fleste) er den største investeringen man gjør her i livet. Da sier det seg selv at man ikke bør la være å signere papirer fordi det blir "for juridisk." For å si det sånn; kjæresten min studerer juss, han er temmelig machoman på mange områder, men han har ingen problemer med at jeg ønsker at han skal signere en leieavtale. Hvis ikke TS`s kjæreste viser forståëlse for at hun ønsker å sikre seg økonomisk, hadde jeg revurdert hele flytteprosessen.

Ja - man bør ta hensyn til hverandre, men det betyr ikke at den som eier skal gå på akkord med egne prinsipper. Jeg tenker på kjæresten min som jeg ville gjort med en venninne. Han betaler meg 60 prosent av markedsleie (noe som er SVÆRT rimelig), ettersom jeg også kommer til å bo veldig sentralt i en av de store byene. Bør kanskje legge til at han kommer til å få godskrevet den delen han betaler nå, den dagen han eventuelt kjøper seg inn.

 

Til slutt vil jeg også spørre dere som sier "han bør ikke betale på hennes lån" - Vel, det er faktisk det man gjør når man leier. Det er ikke noen menneskerett å eie bolig. Jeg bruker mye av mine økonomiske ressurser nå, mens kjæresten satser på en utdannelse som vil sikre ham et yrke med svært høyt lønnstak etter hvert.

 

Jeg har derfor overhodet ingen dårlig samvittighet fordi jeg stiller betingelser for at han skal flytte inn hos meg.

 

TS: Ikke ta meg på kornet, for dette er bare noe kjæresten min har nevnt, og jeg fanget bare opp essensen; men hvis dere bor sammen over en tid, og deler på faste utgifter, (tror tidsrommet var 2 år), regnes det etter hvert som at han har eierandel i boligen. Dette ble visst begrunnet med at han har tatt utgifter du normalt måtte betale selv. Ikke spør meg om hjemmel, men dette ble nevnt, jeg har ikke sjekket det, men det gjør meg enda sikrere på at skriftlig avtale er alfa-omega.

 

Og bare for å ha nevnt det, jeg elsker kjæresten min. Men jeg er også økonomisk og realistisk nok til å forsikre egne investeringer. Jeg er i grunn forpliktet til det, ettersom jeg ikke hadde fått kjøpt uten foreldres hjelp. Hvis det gjør meg kynisk, be it... Bedre det enn å sitte med skjegget i postkassa og måtte selge MIN leilighet etter ett år eller to. Bor man sammen over lengre tid bør selvfølgelig situasjonen revurderes, men da synes jeg samboeren til TS bør klare å stille egenkapital til å kjøpe seg inn selv.

 

Og hvis du leser mine innlegg en gang til, så skriver jeg følgende;

Jeg prater ikke om med en gang, men det virker ikke som du er særlig interessert i å kjøpe noe sammen med ham etter en tid heller. Og for å være ærlig: det hadde jeg ikke giddet. Og om han en gang får råd, så kan jo kanskje han betale ut dine foreldre, så dere deler lånet likt?

 

Så nei, jeg har aldri ment og hevdet at de bør kjøpe sammen med en gang, jeg bare lurer på om han gidder å vente i 3-4-5-6 år på akkurat dette. Jeg hadde nemlig ikke giddet det. Og nei, det er ingen menneskerett å eie bolig, men hva om han vil da og etter en stund hadde hatt mulighet til det. Skal man fremdeles nekte ham?

 

Btw: Og hva har

Greit nok at du mener man bør tenke langsiktig, men det er faktisk ikke alle av oss som tar et forhold som tegn på at man skal være sammen resten av livet etter 3 måneder.

med saken å gjøre, sånn egentlig? Jeg tar ikke faktisk et forhold som et tegn på at man skal være sammen hele livet, tror nok kanskje det er noe grunnleggende du ikke har fått med deg. Hold deg til saken, i stedet for å rakke ned på andre. Endret 25. april 2010 av yvonne2

[Dianah]

 

 

Jeg prater ikke om med en gang, men det virker ikke som du er særlig interessert i å kjøpe noe sammen med ham etter en tid heller. Og for å være ærlig: det hadde jeg ikke giddet. Og om han en gang får råd, så kan jo kanskje han betale ut dine foreldre, så dere deler lånet likt?

 

Så nei, jeg har aldri ment og hevdet at de bør kjøpe sammen med en gang, jeg bare lurer på om han gidder å vente i 3-4-5-6 år på akkurat dette. Jeg hadde nemlig ikke giddet det. Og nei, det er ingen menneskerett å eie bolig, men hva om han vil da og etter en stund hadde hatt mulighet til det. Skal man fremdeles nekte ham?

 

Btw: Og hva har

Greit nok at du mener man bør tenke langsiktig, men det er faktisk ikke alle av oss som tar et forhold som tegn på at man skal være sammen resten av livet etter 3 måneder.

med saken å gjøre, sånn egentlig? Jeg tar ikke faktisk et forhold som et tegn på at man skal være sammen hele livet, tror nok kanskje det er noe grunnleggende du ikke har fått med deg. Hold deg til saken, i stedet for å rakke ned på andre.

 

Hva du hadde giddet eller ikke giddet er vel strengt talt lite relevant. Hvis situasjonen, slik TS beskriver, er slik at han ikke får lån på såpass mange år fordi han prioriterer utdanning er det et valg han har tatt, og et valg han må ta konsekvensene av. Tåler han ikke det, får han leie hos andre.

 

Hvorvidt man skal nekte ham å kjøpe seg inn er opp til to parter å avgjøre: TS og hennes foreldre. Hvis kjæresten misliker valgene deres, har han all mulighet til å velge en annen løsning. For å si det sånn; det er ikke selvsagt at man får flytte inn hos kjæresten gratis. Hvis kjæresten lar en flytte inn til redusert pris, er det et gode. Da får man heller avgjøre om han vil motta det godet. Forsto det sånn at TS's kjæreste nettopp har påbegynt et langt studium. Da har han nok lagt opp til å måtte leie en stund (han har neppe noe annet valg). Så hva han gidder er vel strengt talt irrelevant så lenge han ikke får lån. Du trapper ikke opp på døra til en huseeier og sier "Jeg gidder ikke å leie mer, det er urettferdig." Som nevnt, å eie egen bolig er ingen menneskerett. Når det er sagt, gangsyn må brukes begge veier.

 

Angående din avsluttende kommentar; du kommenterer alle TS's utsagn sett fra ditt eget perspektiv, hva du gidder. Jeg synes derfor ikke kommentaren er nedrakkende. Giftermål tyder vel på at man ønsker at det skal vare en god stund iallfall. Det kan det være at vi også mener, selv om vi ikke "gidder" å følge din løsning. Godta at andre velger annerledes, det var mitt budskap.

[Dianah]

Jeg prater ikke om med en gang, men det virker ikke som du er særlig interessert i å kjøpe noe sammen med ham etter en tid heller. Og for å være ærlig: det hadde jeg ikke giddet. Og om han en gang får råd, så kan jo kanskje han betale ut dine foreldre, så dere deler lånet likt?

 

Det er ikke verdens største leilighet, knappe 50 kvadrat, så om det skulle bli aktuelt, er det vel bedre å kjøpe noe nytt.

 

Fatter ikke hvorfor du plaprer om mine tanker om fremtiden, jeg har ikke skrevet ett ord om det i innlegget mitt. Jeg beskriver situasjonen som den er ettersom han vil flytte inn NÅ. Holder vi fremdeles sammen når han er utdannet og har råd til å spytte inn egenkapital, er situasjonen selvsagt en annen, men per i dag er den ikke det, og det er det jeg forholder meg til. Forholdet har kun vart i 6 måneder, så jeg kan ikke sitte med en krystallkule og spå 3 år inn i fremtiden nå. Han er veldig av typen til å gjøre det, men det er ikke jeg. Hvis han ikke liker forslaget mitt, kan han jo bare leie noe selv. Det var han som spurte om å flytte inn.

 

For å få det enda tydeligere fram: Jeg elsker ham, og jeg har troa på forholdet vårt, men det betyr ikke at jeg tenker hvit kjole og felles bolig så raskt. Ikke alle tenker på den måten, det gjør oss ikke mindre seriøse av den grunn. Men jeg kan selvfølgelig presisere at det ikke er utelukket forever overfor ham.

 

Siterer her TS's svar til deg. Jeg skjønner ikke hvor du får 5,6 år fra? Sånn jeg leser innlegget utelukker hun ikke at han kan kjøpe seg inn heller, han må bare kunne betjene lån til å betale ut foreldrene hennes først, noe som er fair. Videre sier hun at da vil hun antakeligvis avansere til noe større, og det er da ingenting galt i det? Om hun ønsker å kjøpe seg opp i størrelse sammen med ham, eller om han deler leiligheten med henne, spiller vel ingen rolle så lenge de har råd til det? Det er jo veldig naturlig å kjøpe seg opp for å få mer egenkapital ved hvert salg.

[Bonna86]

Hva du hadde giddet eller ikke giddet er vel strengt talt lite relevant. Hvis situasjonen, slik TS beskriver, er slik at han ikke får lån på såpass mange år fordi han prioriterer utdanning er det et valg han har tatt, og et valg han må ta konsekvensene av. Tåler han ikke det, får han leie hos andre.

 

Hvorvidt man skal nekte ham å kjøpe seg inn er opp til to parter å avgjøre: TS og hennes foreldre. Hvis kjæresten misliker valgene deres, har han all mulighet til å velge en annen løsning. For å si det sånn; det er ikke selvsagt at man får flytte inn hos kjæresten gratis. Hvis kjæresten lar en flytte inn til redusert pris, er det et gode. Da får man heller avgjøre om han vil motta det godet. Forsto det sånn at TS's kjæreste nettopp har påbegynt et langt studium. Da har han nok lagt opp til å måtte leie en stund (han har neppe noe annet valg). Så hva han gidder er vel strengt talt irrelevant så lenge han ikke får lån. Du trapper ikke opp på døra til en huseeier og sier "Jeg gidder ikke å leie mer, det er urettferdig." Som nevnt, å eie egen bolig er ingen menneskerett. Når det er sagt, gangsyn må brukes begge veier.

 

Angående din avsluttende kommentar; du kommenterer alle TS's utsagn sett fra ditt eget perspektiv, hva du gidder. Jeg synes derfor ikke kommentaren er nedrakkende. Giftermål tyder vel på at man ønsker at det skal vare en god stund iallfall. Det kan det være at vi også mener, selv om vi ikke "gidder" å følge din løsning. Godta at andre velger annerledes, det var mitt budskap.

 

Altså, jeg skrev i starten at jeg mente de burde dele utgiftene etter evne og ikke nødvendigvis 50/50 hvis han ikke har råd til det og hun tjener mer enn ham. Jeg har ikke skrevet at han skal bo gratis. Så da har vi det på det rene.

 

Og igjen lurer jeg på om du leser hva jeg skriver. Og jeg snakker igjen om framtiden. Hva når han er ferdig med utdanningen, vil hun da la han få eie selv, eller må han flytte ut og kjøpe eget? Jeg bare spør jeg, fordi det virker ikke som hun overhodet har noen planer om å la han få eie i framtiden. Og jo, jeg synes det er relevant, fordi det også handler om hans framtid. Det går an å tenke litt lenger enn nåværende situasjon.

 

Jeg har ikke snakket om giftermål, hva er det du egentlig skal fram til her? Hadde jeg vært i et annet forhold ville jeg kanskje ikke vært forlovet nå, det handler om hva slags forhold man er i, ikke at man er i et forhold overhodet. Jeg har ingen problemer med at folk ikke følger min løsning, for jeg har ingen agenda overhodet.

 

Hvorfor jeg skriver at "det hadde jeg ikke giddet", er fordi jeg er ikke så sikker på om kjæresten til ts i gidder å vente i all fremtid på å få lov til å kjøpe seg inn. Det er ingen menneskerett å eie egen bolig, men jeg tror nok en del nok hadde blitt en smule skuffet om man sto der, hadde egentlig hatt råd til å investere i bolig sammen med kjæresten med da kanskje ikke alene, og kjæresten ikke gadd å investere sammen med en etter at man har vært sammen en stund. Jeg presiserer, en stund, en god stund faktisk.

 

Siterer her TS's svar til deg. Jeg skjønner ikke hvor du får 5,6 år fra? Sånn jeg leser innlegget utelukker hun ikke at han kan kjøpe seg inn heller, han må bare kunne betjene lån til å betale ut foreldrene hennes først, noe som er fair. Videre sier hun at da vil hun antakeligvis avansere til noe større, og det er da ingenting galt i det? Om hun ønsker å kjøpe seg opp i størrelse sammen med ham, eller om han deler leiligheten med henne, spiller vel ingen rolle så lenge de har råd til det? Det er jo veldig naturlig å kjøpe seg opp for å få mer egenkapital ved hvert salg.

 

Jeg bare lurte jeg, men har jo egentlig ikke gitt noe klart svar på det. Ærlig talt, det må da være lov å lure på om hun faktisk har tenkt på framtiden overhodet.

Endret 25. april 2010 av yvonne2

[Dianah]

Hva du hadde giddet eller ikke giddet er vel strengt talt lite relevant. Hvis situasjonen, slik TS beskriver, er slik at han ikke får lån på såpass mange år fordi han prioriterer utdanning er det et valg han har tatt, og et valg han må ta konsekvensene av. Tåler han ikke det, får han leie hos andre.

 

Hvorvidt man skal nekte ham å kjøpe seg inn er opp til to parter å avgjøre: TS og hennes foreldre. Hvis kjæresten misliker valgene deres, har han all mulighet til å velge en annen løsning. For å si det sånn; det er ikke selvsagt at man får flytte inn hos kjæresten gratis. Hvis kjæresten lar en flytte inn til redusert pris, er det et gode. Da får man heller avgjøre om han vil motta det godet. Forsto det sånn at TS's kjæreste nettopp har påbegynt et langt studium. Da har han nok lagt opp til å måtte leie en stund (han har neppe noe annet valg). Så hva han gidder er vel strengt talt irrelevant så lenge han ikke får lån. Du trapper ikke opp på døra til en huseeier og sier "Jeg gidder ikke å leie mer, det er urettferdig." Som nevnt, å eie egen bolig er ingen menneskerett. Når det er sagt, gangsyn må brukes begge veier.

 

Angående din avsluttende kommentar; du kommenterer alle TS's utsagn sett fra ditt eget perspektiv, hva du gidder. Jeg synes derfor ikke kommentaren er nedrakkende. Giftermål tyder vel på at man ønsker at det skal vare en god stund iallfall. Det kan det være at vi også mener, selv om vi ikke "gidder" å følge din løsning. Godta at andre velger annerledes, det var mitt budskap.

 

Altså, jeg skrev i starten at jeg mente de burde dele utgiftene etter evne og ikke nødvendigvis 50/50 hvis han ikke har råd til det og hun tjener mer enn ham. Jeg har ikke skrevet at han skal bo gratis. Så da har vi det på det rene.

 

Og igjen lurer jeg på om du leser hva jeg skriver. Og jeg snakker igjen om framtiden. Hva når han er ferdig med utdanningen, vil hun da la han få eie selv, eller må han flytte ut og kjøpe eget? Jeg bare spør jeg, fordi det virker ikke som hun overhodet har noen planer om å la han få eie i framtiden. Og jo, jeg synes det er relevant, fordi det også handler om hans framtid. Det går an å tenke litt lenger enn nåværende situasjon.

 

Jeg har ikke snakket om giftermål, hva er det du egentlig skal fram til her? Hadde jeg vært i et annet forhold ville jeg kanskje ikke vært forlovet nå, det handler om hva slags forhold man er i, ikke at man er i et forhold overhodet. Jeg har ingen problemer med at folk ikke følger min løsning, for jeg har ingen agenda overhodet.

 

Siterer her TS's svar til deg. Jeg skjønner ikke hvor du får 5,6 år fra? Sånn jeg leser innlegget utelukker hun ikke at han kan kjøpe seg inn heller, han må bare kunne betjene lån til å betale ut foreldrene hennes først, noe som er fair. Videre sier hun at da vil hun antakeligvis avansere til noe større, og det er da ingenting galt i det? Om hun ønsker å kjøpe seg opp i størrelse sammen med ham, eller om han deler leiligheten med henne, spiller vel ingen rolle så lenge de har råd til det? Det er jo veldig naturlig å kjøpe seg opp for å få mer egenkapital ved hvert salg.

 

Jeg bare lurte jeg, men har jo egentlig ikke gitt noe klart svar på det. Ærlig talt, det må da være lov å lure på om hun faktisk har tenkt på framtiden overhodet.

 

Siden du kværner på dette om og omigjen må det være dette du mener. TS har i et tidligere svar til deg skrevet (leste gjennom alt da jeg svarte deg forrige gang) at hun vurderer situasjonen her og nå. Hun utelukker ingenting, men per dags dato er det ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn. Hvis det ikke er aktuelt i dag, hvorfor legge planer 3-4 år frem i tid når forholdet fremdeles er usikkert?

 

TS utelukker, sånn jeg leser det, ingenting, men jeg skjønner at hun ikke ser vitsen i å legge planer så langt frem i tid også. Selv vet jeg ikke om jeg er bosatt i samme by om 4 år. Det gjør kanskje ikke TS, heller.

 

Så lenge de kun er kjærester og samboere er hans fremtid hans investering, og hennes fremtid hennes investering. Hva de velger å gjøre sammen, får de avgjøre når det føles naturlig, for dem begge. Frem til det virker TS's forslag om at ingen taper, ingen vinner, fair i mine øyne.

 

Og for å presisere det nok en gang: Begge er studenter. At TS tjener mer, behøver ikke, som jeg presiserte tydelig i mitt innlegg, å bety at hun sitter bedre i det enn ham. Hvis han nettopp har begynt på utdanning, og hun har studert noen år, har hun nok høyere studiegjeld også.

 

Og TS har svart deg på sine tanker om fremtiden flere ganger i de svarene jeg har lest. Det essensielle er vel at hun ikke utelukker noe boligkjøp for alltid, det gjelder bare per dags dato, noe som er forståelig. Man kan ikke investere i bolig, om man ikke har egenkapital. Hva angår fremtiden; ikke alle har planene for de 5 neste årene klarlagt, det er en frihet man har som student.

Endret 25. april 2010 av Dianah

[Bonna86]

Siden du kværner på dette om og omigjen må det være dette du mener. TS har i et tidligere svar til deg skrevet (leste gjennom alt da jeg svarte deg forrige gang) at hun vurderer situasjonen her og nå. Hun utelukker ingenting, men per dags dato er det ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn. Hvis det ikke er aktuelt i dag, hvorfor legge planer 3-4 år frem i tid når forholdet fremdeles er usikkert?

 

TS utelukker, sånn jeg leser det, ingenting, men jeg skjønner at hun ikke ser vitsen i å legge planer så langt frem i tid også. Selv vet jeg ikke om jeg er bosatt i samme by om 4 år. Det gjør kanskje ikke TS, heller.

 

Så lenge de kun er kjærester og samboere er hans fremtid hans investering, og hennes fremtid hennes investering. Hva de velger å gjøre sammen, får de avgjøre når det føles naturlig, for dem begge. Frem til det virker TS's forslag om at ingen taper, ingen vinner, fair i mine øyne.

 

Og for å presisere det nok en gang: Begge er studenter. At TS tjener mer, behøver ikke, som jeg presiserte tydelig i mitt innlegg, å bety at hun sitter bedre i det enn ham. Hvis han nettopp har begynt på utdanning, og hun har studert noen år, har hun nok høyere studiegjeld også.

 

Og TS har svart deg på sine tanker om fremtiden flere ganger i de svarene jeg har lest.

 

Å snakke om at jeg kverner smalt fra rett person..

 

Uansett, grunnlaget for min problemstillig var i utgangspunktet dette sitatet:

Om han leier et annet sted, må han uansett betale dyr leie (jeg har kjøpt leilighet sentralt i Oslo), og han er minst like opptatt av å bo sentralt som det jeg er. Han har skissert at han ønsker å kjøpe seg inn i leiligheten etter hvert, det ønsker ikke jeg, da mine foreldre også er andelseiere, og de vil sikre investeringen sin.

 

Og da må det være lov å spørre om framtiden siden jeg tolket det slik som at det ikke var aktuelt å la han få kjøpe seg inn. Så lenge det er ts selv som bringer det på bane, må det være lov å spørre. Jeg trodde faktisk det var derfor vi har et diskusjonsforum.

 

Uansett, for å få denne diskusjonen på rett kjøl så spør jeg ts: har dere kommet fram til noen enighet?

Endret 25. april 2010 av yvonne2

[Dianah]

Og, poenget er ikke forholdet ditt. Poenget er at jeg har møtt ham jeg er veldig sikker på at jeg tror er den rette selv. Vi har snakket om fremtiden og funnet ut at begge vil gifte seg, samt at begge satser alt på forholdet. Jeg anser meg selv som seriøs i forhold til alt jeg påtar meg, men selv om jeg er hodestups forelska nå, og jeg virkelig mener han er the one (og jeg har hatt noen ekser, så jeg begynner å få god magefølelse), vil ikke det si at jeg planlegger hele min finansielle situasjon og fremtid etter det. Jeg tar en dag av gangen, og ser hva som skjer. Det gjør ikke forholdet vårt mindre seriøst, vi velger bare å ta det med ro.

 

Siden du kværner på dette om og omigjen må det være dette du mener. TS har i et tidligere svar til deg skrevet (leste gjennom alt da jeg svarte deg forrige gang) at hun vurderer situasjonen her og nå. Hun utelukker ingenting, men per dags dato er det ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn. Hvis det ikke er aktuelt i dag, hvorfor legge planer 3-4 år frem i tid når forholdet fremdeles er usikkert?

 

TS utelukker, sånn jeg leser det, ingenting, men jeg skjønner at hun ikke ser vitsen i å legge planer så langt frem i tid også. Selv vet jeg ikke om jeg er bosatt i samme by om 4 år. Det gjør kanskje ikke TS, heller.

 

Så lenge de kun er kjærester og samboere er hans fremtid hans investering, og hennes fremtid hennes investering. Hva de velger å gjøre sammen, får de avgjøre når det føles naturlig, for dem begge. Frem til det virker TS's forslag om at ingen taper, ingen vinner, fair i mine øyne.

 

Og for å presisere det nok en gang: Begge er studenter. At TS tjener mer, behøver ikke, som jeg presiserte tydelig i mitt innlegg, å bety at hun sitter bedre i det enn ham. Hvis han nettopp har begynt på utdanning, og hun har studert noen år, har hun nok høyere studiegjeld også.

 

Og TS har svart deg på sine tanker om fremtiden flere ganger i de svarene jeg har lest.

 

Å snakke om at jeg kverner smalt fra rett person..

 

Uansett, grunnlaget for min problemstillig var i utgangspunktet dette sitatet:

Om han leier et annet sted, må han uansett betale dyr leie (jeg har kjøpt leilighet sentralt i Oslo), og han er minst like opptatt av å bo sentralt som det jeg er. Han har skissert at han ønsker å kjøpe seg inn i leiligheten etter hvert, det ønsker ikke jeg, da mine foreldre også er andelseiere, og de vil sikre investeringen sin.

 

Og da må det være lov å spørre om framtiden siden jeg tolket det slik som at det ikke var aktuelt å la han få kjøpe seg inn. Så lenge det er ts selv som bringer det på bane, må det være lov å spørre. Jeg trodde faktisk det var derfor vi har et diskusjonsforum.

 

Uansett, for å få denne diskusjonen på rett kjøl så spør jeg ts: har dere kommet fram til noen enighet?

 

I et annet innlegg skriver hun at hun ikke utelukker noe. Hun presiserer også at det svaret gjaldt frem til hun kunne løse ut foreldrene. Men ja, jeg ser frem til å lese TS's svar

[Daniel-G]

Jeg har kjøpt meg leilighet, og min kjære har også flyttet inn..

 

Jeg syns det går veldig greit, men jeg har full jobb, og hun er student..

 

Hun har betalt 3500 kroner (+ felles utgifter) men jeg tenker å gå ned på den summen da jeg ser det blir for mye for henne, og jeg tjener "nok"..

 

Felles utgifter blir ikke helt fordelt..

jeg har betalt strøm, tv og internett hittil også, selvom det var ment til å ta det sammen..

Mat deler vi ganske likt, selvom jeg kjøper inn som regel den siste uka i måneden..

 

Jeg syns det er helt riktig at hun skal betale noe.. totalt med lån og fellesgjeld/utgifter så er månedsummen på over 13'000 så 3500 er ikke for mye syns jeg.. (selvom jeg vil at "endene" hennes skal møtes..) markedspris er jo fra 1500 kroner mer, og enda mer for denne plassen og kvaliteten.. og jeg bor 7 minutters gange fra oslo s.. det er det som er sentralt

 

 

Vi har ikke satt noe på kontrakt enda, men har snakket om å gjøre det..

Så jeg fikk litt innspill av ditt forslag, Takk

[Gjest Mermaid Blues]

Jeg synes at jeg har svart deg på spørsmålene dine yvonne2.

 

Jeg skrev dette i 3. innlegg" Jkan ikke spå fremtiden." Fikk tilbud om jobb i Spania i fjor, jeg vet om flere anerkjente skoler jeg vil søke på etter hvert. Om min kjæreste skal kjøpe seg inn i denne leiligheten blir kunstig å ta forhold til. Bor jeg der fremdeles om 4 år vil jeg kjøpe noe større, da kan jeg vurdere å kjøpe leilighet sammen med ham. Min forutsetning for å gjøre dette er at han kan stille egenkapital selv. Jeg kan ikke ta ansvar for lån for han, når han ikke får det i banken. Den dagen han har økonomi til å kjøpe ut mine foreldre, er problemstillingen annerledes. Men det er minimum 3- 4 år til dette kommer til å skje.

 

Jeg sa at jeg ikke visste om han kunne kjøpe seg inn i denne leiligheten fordi du spurte hvorfor jeg ville kjøpe noe større. Jeg har forklart deg hvorfor det er viktig for meg.

 

Takk for alle innspill. Jeg kommer til å kreve 2000 kr måneden i husleie, samt 1700:2 i fellesutgifter (de inkluderer strøm, varmt vann, utgifter vi ellers hadde delt) og alle andre utgifter deles på 2.

 

Det stemmer som Diana skriver at jeg har lenger utdannelse enn kjæresten min. Jeg har nok av studielån og det påløper mer i de neste årene som kommer. Jeg får utbetalt mer i måneden, men det jeg får ekstra prøver jeg å spare til å betale på det lånet. Jeg har det ganske trangt derfor jeg også. Hvorfor skal han da ha mer egenkapital enn meg tilgjengelig?

 

DanielG er i en annen livsfase enn meg. Jeg jobber ikke 100 prosent og kommer ikke til å gjøre det på noen år. Kjæresten studerer noen år lenger, men samlet har vi på det tidspunktet studert i like mange år. Vil ikke melke han for penger, men jeg har ikke økonomisk kapasitet til å tilrettelegge innbetalingene mer. Jeg hadde da ment at det var urettferdig mot meg. Forholdet er forholdsvis ferskt, mine foreldre har kun møtt ham en gang. Det påvirker også måten jeg ser på dette på.

 

Takk for alle svar, jeg har fått de tipsene jeg trenger.

[Erigon]

Etter det jeg kan forstå er valgene omtrent:

1. Dere gifter dere og kjøper sammen.

2. Han flytter inn og betaler f.ex. 4000.- og betaler omtrent halvparten av mat. Med leiekontrakt. Ikke gjør regnestykket alt for vanskelig Noe rimeligere enn hva han ellers ville ha betalt. Han får bo litt bedre enn han egentlig har råd til, men må bo i dine ting. Ha leiekontrakt.

3. Han bor en annen plass etter eget ønske.

4. Han syter og klager over få rettigheter og at alt er urettferdig.

 

Jeg ville ha startet på 3, så gått til 2 i noen år og til slutt 1.

Hvis 2 og 4, gå til 3 eller 1.

 

Ups. leste ikke siste post. Gratulerer Høres bra ut.

Endret 27. april 2010 av Erigon

[CrZy_T]

Vilt forslag:

 

I stedet for å bry deg om "ditt og hans", så får du foreldrene dine til å "styre" leiligheten.

 

Du lar de styre innbetaling av lån, fellesgjeld/utgifter, strøm osv hvorpå de da setter en fornuftig "månedsleie" for å dekke dette. Så deler dere dette 50/50.

 

Noen lenger opp snakker om å ikke la han betale en del av avdragene osv... Jeg ser ikke bortifra at du har avdragsfrihet på det lånet her (eller hvertfall har ganske lang løpetid), så det utgjør ikke store forskjellen om du regner dette inn i regnestykket eller ikke.

[Castman]

Uten at jeg orker å lese alt som har blit skrevet ville jeg gjorde følgende:

 

Finne en tilsvarenes leilighet som er til leie. Ta denne leie kostnaden summert med andre bo kostnader og dividert på to. Denne summen synes jeg han burde betale uten at han får noe rettighet i leiligheten.

 

Ganske rettferdig det vel?

[Patton]

Uten at jeg orker å lese alt som har blit skrevet ville jeg gjorde følgende:

 

Finne en tilsvarenes leilighet som er til leie. Ta denne leie kostnaden summert med andre bo kostnader og dividert på to. Denne summen synes jeg han burde betale uten at han får noe rettighet i leiligheten.

 

Ganske rettferdig det vel?

For en total ukjent person er dette rettferdig, men det er ikke tilfelle her.