Jeg eier, han vil flytte inn, hva er rettferdig?

[Gjest Mermaid Blues]

Er egentlig fast bruker, men siden kjæresten min skriver her, logget jeg meg ut.

 

Lang historie kort: Vi er begge i begynnelsen av 20-årene og studenter. Har vært sammen i kort tid, men nå har jeg altså kjøpt egen leilighet, med god hjelp av mine foreldre. Jeg (og de) sitter godt i det økonomisk. Jeg har en fleksibel deltidsjobb som gjør det mulig å ta i et tak når jeg har tid for det, kjæresten min er ikke like heldig. Han har i dag en dårlig betalt deltidsjobb han ønsker å bytte, og ingen oppsparte midler.

 

Kjæresten min ønsker nå å flytte inn i leiligheten jeg har kjøpt. Det synes jeg er greit, men jeg har hørt at det er lurt å ha avtaler/dokumenter som presiserer at dette er et leieforhold, til tross for at vi deler en del av utgiftene. Spørsmålet er; hvor mye er det rettferdig at han betaler? Jeg har ca. 1,45 mill i lån, samt en bolig med 1700 kr i fellesgjeld i måneden (120.000 totalt). I tillegg kommer strømutgifter etc. Jeg ønsker ikke å tyne ham for penger, siden det er jeg som har den økonomiske fordelen her, i tillegg til at jeg tjener mest, samtidig føler jeg det blir feil å la ham slippe helt unna. Det er ikke bare-bare å sitte med boliglån, heller. Vi har snakket lite om hvordan utgiftene bør fordeles, men jeg skjønner at dette må gjøres snart. Jeg tenker å foreslå dette:

 

Om han leier et annet sted, må han uansett betale dyr leie (jeg har kjøpt leilighet sentralt i Oslo), og han er minst like opptatt av å bo sentralt som det jeg er. Han har skissert at han ønsker å kjøpe seg inn i leiligheten etter hvert, det ønsker ikke jeg, da mine foreldre også er andelseiere, og de vil sikre investeringen sin. Et eventuelt brudd mellom oss etter noen år (om vi begge eier), vil jo føre til at det blir vanskeligere for meg å sørge for økonomien alene, noe som igjen går utover dem. Han studerer i 3 år til, så han hadde uansett ikke hatt anledning til å kjøpe noe eget innen den tid. Tenker likevel å foreslå noe jeg ser på som en minnelig (og ganske grei?) ordning, siden jeg er glad i ham, og ønsker at også han skal ha et visst økonomisk spillerom.

 

Mitt forslag går ut på følgende:

 

- Fellesutgiftene på kr 1700 deles (altså vi betaler 850 kr hver)

- Internett, mat og andre utgifter deles likt

- Strømutgifter deles på 2

- Han betaler i tillegg en fast leie på kr 2-3.000 (avhengig av hvor mye inntekt han får i den nye jobben).

 

Må legge til at det er et krav fra mine foreldre at det inngås skriftlig avtale om at han IKKE har eierandel i boligen, og det at vi deler faste utgifter, ikke skal innvirke på muligheten for at han etter hvert også eier deler av leiligheten.

 

Synes dette er en lei situasjon, helst ville jeg unnlatt å kreve noe mer leie av ham, men jeg betaler jo svært mye selv, og har ikke råd til å la ham slippe unna mye billigere. Er dette kjipt av meg?

[krizkriz]

Når du og dine foreldre sitter med boligen, blir det feil at han skal betale halvparten av gjelda når det er du som får pengene når boligen blir solgt. Sånn jeg har forstått det hvertfall.

 

Jeg synes ikke 2-3000 i tillegg til delte fellesutgifter som mat/strøm/regninger er alt for gal pris å betale når han uansett ikke får pengene igjen. Dere bør forholde dere til en standard leiekontrakt.

 

Eneste fornuftige måten er vel å la han kjøpe seg inn etterhvert, for DA kan du hvertfall kreve halvparten

[Anthila]

Synes det er rett å rimelig at du krever noe ut av han!For som du sier så må han ut med mye mer om han ønsker å finne seg en annen plass å bo. Personlig ville jeg latt kjæresten slippe unna med så mye så mulig fordi jeg vet jeg får samme behandling tilbake. Men skjønner din situasjon. Du kan prøve å sette deg i hans sko. Hva hadde du synes selv hadde vært kjipt å betalt hvis han eide en leilighet?

 

Må legge til at det er et krav fra mine foreldre at det inngås skriftlig avtale om at han IKKE har eierandel i boligen, og det at vi deler faste utgifter, ikke skal innvirke på muligheten for at han etter hvert også eier deler av leiligheten.

Skjønte ikke helt dette? Du vil ikke at han etterhvert kjøper seg inn men det gjør dine foreldre?

[xdxdxd_hola_amigo]

Det er helt rimelig at du krever litt penger, noe du også burde gjøre. Du har kommet med en veldig juridisk løsning, det er ikke mulig at dere kan finne en enklere mer praktisk løsning der han ikke trenger å betale penger inn til deg? Jeg tenker på iforhold til forholdet virker seriøst, og dette kan slite på forholdet. Dere er kjærester, og ikke kollektiv samboere og dette kan bli veldig mye økonomi prat. F.eks hvis du sier at han betaler alt av mat, internett og strøm (nå vet jeg ikke tallene her, bare eksempel), da kan han betale regningene selv og føle at han "spanderer" på deg. Da slipper dere noe mer styr med dette og han kan fortsatt føle seg som en mann.

[Ole3]

Jeg synes det er et godt prinsipp at dere deler alle utgifter slik du foreslår. I stedet for å kreve "husleie" (som må fastsettes etter skjønn), bør han vel kunne betale halvparten av RENTEutgiftene (altså ikke avdrag) på din egen gjeld og fellesskapets gjeld. Han vil på den måten ikke eie noe av eiendommen dersom det skulle bli et brudd i fremtiden, men ha betalt halvparten av kapitalkost.

 

Lykke til!

Ole

Endret 24. april 2010 av Ole3

[Bonna86]

Jeg synes det er rimelig at han betaler, men jeg synes man bør dele utgiftene etter evne og ikke kategorisk 50/50 om det setter den ene parten i en vanskelig situasjon. Uansett, jeg synes det er veldig merkelig at du ikke vil la han kjøpe seg inn etterhvert, høres jo nesten ut som du regner med at forholdet skal gå dukken..

[Gjest medlem-156616]

Jeg skjønner godt at hun ikke vil la han kjøpe seg inn. Hun har ikke råd til å betale han ut ved et eventuellt brudd forstod jeg det riktig?

 

Er i samme situasjon jeg og, men han betaler bare 2-4 tusen kr i måneden, og det er med bare regninger han hjelper meg med. Eller betaler jeg resten, som regninger, renter og avdrag på eneboligen min, forsikring og eiendomsskatt osv.. , pluss at det er jeg som holder oss med mat, for han tjener jo mye mindre enn meg.

[Gjest Mermaid Blues]

Jeg synes det er rimelig at han betaler, men jeg synes man bør dele utgiftene etter evne og ikke kategorisk 50/50 om det setter den ene parten i en vanskelig situasjon. Uansett, jeg synes det er veldig merkelig at du ikke vil la han kjøpe seg inn etterhvert, høres jo nesten ut som du regner med at forholdet skal gå dukken..

 

Hvorfor er det vanskelig å forstå? All egenkapital er spyttet inn av mine foreldre. De har møtt ham èn gang, og har således ikke noe forhold til ham. Selv om de sitter bra i det økonomisk betyr ikke det at de ønsker å betjene min eventuelle gjeld etter hvert. Situasjonen hadde vært en litt annen dersom jeg hadde eid på egenhånd, men det gjør jeg altså ikke. Jeg synes mine foreldre har vært supersnille som har hjulpet meg inn på boligmarkedet, og anser ikke kravet deres som urimelig i det hele tatt. Jeg er student, med begrenset kapasitet til å jobbe, så å kjøpe ham ut etter et brudd, hadde jeg, som nevnt, ikke hatt mulighet til.

 

Jeg vil veldig gjerne gjøre alt greit for kjæresten min, men jeg er ikke naiv, og etter to samboerforhold vet jeg hvor lett ting kan ryke. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å kreve masse av ham, men nå er jo situasjonen slik at jeg også vil få det trangere økonomisk, på bakgrunn av dette.

[Gjest Mermaid Blues]

Synes det er rett å rimelig at du krever noe ut av han!For som du sier så må han ut med mye mer om han ønsker å finne seg en annen plass å bo. Personlig ville jeg latt kjæresten slippe unna med så mye så mulig fordi jeg vet jeg får samme behandling tilbake. Men skjønner din situasjon. Du kan prøve å sette deg i hans sko. Hva hadde du synes selv hadde vært kjipt å betalt hvis han eide en leilighet?

 

Må legge til at det er et krav fra mine foreldre at det inngås skriftlig avtale om at han IKKE har eierandel i boligen, og det at vi deler faste utgifter, ikke skal innvirke på muligheten for at han etter hvert også eier deler av leiligheten.

Skjønte ikke helt dette? Du vil ikke at han etterhvert kjøper seg inn men det gjør dine foreldre?

 

Mulig at det var en dårlig formulering, det jeg mente er at de gjorde meg oppmerksomme på det. De ønsker ikke å tape egenkapital ved et eventuelt brudd, noe jeg selvfølgelig har forståelse for.

[Bonna86]

Jeg prater ikke om med en gang, men det virker ikke som du er særlig interessert i å kjøpe noe sammen med ham etter en tid heller. Og for å være ærlig: det hadde jeg ikke giddet. Og om han en gang får råd, så kan jo kanskje han betale ut dine foreldre, så dere deler lånet likt?

Endret 24. april 2010 av yvonne2

[Gjest Mermaid Blues]

Jeg prater ikke om med en gang, men det virker ikke som du er særlig interessert i å kjøpe noe sammen med ham etter en tid heller. Og for å være ærlig: det hadde jeg ikke giddet. Og om han en gang får råd, så kan jo kanskje han betale ut dine foreldre, så dere deler lånet likt?

 

Det er ikke verdens største leilighet, knappe 50 kvadrat, så om det skulle bli aktuelt, er det vel bedre å kjøpe noe nytt.

 

Fatter ikke hvorfor du plaprer om mine tanker om fremtiden, jeg har ikke skrevet ett ord om det i innlegget mitt. Jeg beskriver situasjonen som den er ettersom han vil flytte inn NÅ. Holder vi fremdeles sammen når han er utdannet og har råd til å spytte inn egenkapital, er situasjonen selvsagt en annen, men per i dag er den ikke det, og det er det jeg forholder meg til. Forholdet har kun vart i 6 måneder, så jeg kan ikke sitte med en krystallkule og spå 3 år inn i fremtiden nå. Han er veldig av typen til å gjøre det, men det er ikke jeg. Hvis han ikke liker forslaget mitt, kan han jo bare leie noe selv. Det var han som spurte om å flytte inn.

 

For å få det enda tydeligere fram: Jeg elsker ham, og jeg har troa på forholdet vårt, men det betyr ikke at jeg tenker hvit kjole og felles bolig så raskt. Ikke alle tenker på den måten, det gjør oss ikke mindre seriøse av den grunn. Men jeg kan selvfølgelig presisere at det ikke er utelukket forever overfor ham.

[Bonna86]

Jeg prater ikke om med en gang, men det virker ikke som du er særlig interessert i å kjøpe noe sammen med ham etter en tid heller. Og for å være ærlig: det hadde jeg ikke giddet. Og om han en gang får råd, så kan jo kanskje han betale ut dine foreldre, så dere deler lånet likt?

 

Det er ikke verdens største leilighet, knappe 50 kvadrat, så om det skulle bli aktuelt, er det vel bedre å kjøpe noe nytt.

 

Fatter ikke hvorfor du plaprer om mine tanker om fremtiden, jeg har ikke skrevet ett ord om det i innlegget mitt. Jeg beskriver situasjonen som den er ettersom han vil flytte inn NÅ. Holder vi fremdeles sammen når han er utdannet og har råd til å spytte inn egenkapital, er situasjonen selvsagt en annen, men per i dag er den ikke det, og det er det jeg forholder meg til. Forholdet har kun vart i 6 måneder, så jeg kan ikke sitte med en krystallkule og spå 3 år inn i fremtiden nå. Han er veldig av typen til å gjøre det, men det er ikke jeg. Hvis han ikke liker forslaget mitt, kan han jo bare leie noe selv. Det var han som spurte om å flytte inn.

 

For å få det enda tydeligere fram: Jeg elsker ham, og jeg har troa på forholdet vårt, men det betyr ikke at jeg tenker hvit kjole og felles bolig så raskt. Ikke alle tenker på den måten, det gjør oss ikke mindre seriøse av den grunn. Men jeg kan selvfølgelig presisere at det ikke er utelukket forever overfor ham.

 

Nei, jeg er ikke nevneverdig beskymret for verken din eller hans framtid, det eneste jeg tenker på er hvor lenge han gidder å egentlig betale ned på ditt huslån, for det blir jo egentlig nesten det han gjør. Greit kanskje i starten fordi man uansett må ha et sted å bo, men etter en stund blir det vel ikke noe man gidder i all evighet heller, er vel det jeg vil fram til.

 

Og "bare" 50 kvm? Det er jo ofte mer en nok for to personer, så jeg klarer ikke helt å se hva relevansen er. Må jo være mye dyrere å måtte legge den ut for salg og så kjøpe noe større om man er nødt til det, enn å la han kjøpe seg inn..

[Gjest ohyess]

I tell you, hvis dette var en gutt, hadde ikke økonomi vært et tema i det hele tatt. Sånn er det når jenta har det økonomiske overtaket.

[Gjest Mermaid Blues]

Nei, jeg er ikke nevneverdig beskymret for verken din eller hans framtid, det eneste jeg tenker på er hvor lenge han gidder å egentlig betale ned på ditt huslån, for det blir jo egentlig nesten det han gjør. Greit kanskje i starten fordi man uansett må ha et sted å bo, men etter en stund blir det vel ikke noe man gidder i all evighet heller, er vel det jeg vil fram til.

 

Og "bare" 50 kvm? Det er jo ofte mer en nok for to personer, så jeg klarer ikke helt å se hva relevansen er. Må jo være mye dyrere å måtte legge den ut for salg og så kjøpe noe større om man er nødt til det, enn å la han kjøpe seg inn..

 

Det er ikke jeg som har valgt en 5 år lang profesjonutdanning, da han gjorde det, valgte han jo å leie noe til han har mulighet til å kjøpe. For min del blir det uansett ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn før vi kan løse mine foreldre fra investeringen, de skal ikke tape noe på det. Hvis det blir om 2 år kan situasjonen vurderes da, men det er svært lite sannsynlig at det skjer før det har gått nærmere 3...

 

Og nei, etter å ha eid i nærmere 2,5 år tror jeg ikke at det er et tapsprosjekt å selge. Som sagt, den er utrolig sentral, knappe 7 minutter fra Oslo S med t-bane, i tillegg til at den ligger rolig til i en blindvei med masse grønt fellesareal.

[Bonna86]

Nei, jeg er ikke nevneverdig beskymret for verken din eller hans framtid, det eneste jeg tenker på er hvor lenge han gidder å egentlig betale ned på ditt huslån, for det blir jo egentlig nesten det han gjør. Greit kanskje i starten fordi man uansett må ha et sted å bo, men etter en stund blir det vel ikke noe man gidder i all evighet heller, er vel det jeg vil fram til.

 

Og "bare" 50 kvm? Det er jo ofte mer en nok for to personer, så jeg klarer ikke helt å se hva relevansen er. Må jo være mye dyrere å måtte legge den ut for salg og så kjøpe noe større om man er nødt til det, enn å la han kjøpe seg inn..

 

Det er ikke jeg som har valgt en 5 år lang profesjonutdanning, da han gjorde det, valgte han jo å leie noe til han har mulighet til å kjøpe. For min del blir det uansett ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn før vi kan løse mine foreldre fra investeringen, de skal ikke tape noe på det. Hvis det blir om 2 år kan situasjonen vurderes da, men det er svært lite sannsynlig at det skjer før det har gått nærmere 3...

 

Og nei, etter å ha eid i nærmere 2,5 år tror jeg ikke at det er et tapsprosjekt å selge. Som sagt, den er utrolig sentral, knappe 7 minutter fra Oslo S med t-bane, i tillegg til at den ligger rolig til i en blindvei med masse grønt fellesareal.

 

Jeg sier ikke at det blir et tapsprosjekt i seg selv, men om dere skal ha si 20-30 kvm mer, så blir det jo uansett dyrere for dere.

 

Og den utdanningen gjør jo at han faktisk kan betjene lån i fremtiden, det gjør også at han kan antagelig få den jobben han ønsker. Gjennom et langt liv går som regel dette med penger opp i opp, med mindre det er svært store forskjeller i lønninger. Uansett, jeg hadde aldri klart å se på det som "mine og dine penger", men det er meg.

 

Jeg bare håper for din skyld han gidder å holde ut i tre år med dette, han får jo svært lite igjen for det om dere går fra hverandre. Du derimot vil jeg tjene en god del på å ha ham boende i leiligheten.

[Gjest Mermaid Blues]

Uansett, jeg hadde aldri klart å se på det som "mine og dine penger", men det er meg.

 

Jeg bare håper for din skyld han gidder å holde ut i tre år med dette, han får jo svært lite igjen for det om dere går fra hverandre. Du derimot vil jeg tjene en god del på å ha ham boende i leiligheten.

 

Etter 6 måneder blir det for meg for tidlig å tenke på noe annet vis.

 

"Du håper for min skyld"... Vel, de pengene måtte han betalt til en eller annen uansett, og det er ikke sånn at jeg kommer til å kreve markedsleie av ham. Sånn jeg ser det gjør ikke det forholdet vårt noe bra at jeg betaler masse, og han får bo hos meg "gratis." Å dele alle fellesutgifter er jo selvsagt uavhengig av livssituasjon.

 

Men jeg får bare konkludere med at vi har ulike synspunkter på dette. Hvis noen har forslag til hva som er rimelig å kreve av "leie" utenom dette, er jeg fremdels interessert i svar.

[Itspersonal]

Mitt forslag går ut på følgende:

 

- Fellesutgiftene på kr 1700 deles (altså vi betaler 850 kr hver)

- Internett, mat og andre utgifter deles likt

- Strømutgifter deles på 2

- Han betaler i tillegg en fast leie på kr 2-3.000 (avhengig av hvor mye inntekt han får i den nye jobben).

 

Synes dette er en lei situasjon, helst ville jeg unnlatt å kreve noe mer leie av ham, men jeg betaler jo svært mye selv, og har ikke råd til å la ham slippe unna mye billigere. Er dette kjipt av meg?

 

Jeg er i en lignende situasjon der jeg flyttet inn til min kjæreste og søsteren som sammen har kjøpt en leilighet. Jeg jobber nå fulltid og har mulighet til å kjøpe meg inn (økonomisk), men siden de kjøpte leiligheten mens jeg bodde i en annen del av landet, synes jeg det var greit at de kjøpte leiligheten og at eierforholdet blir mellom dem.

 

Ordningen vi har er at rentene på lånet samt fellesutgifter er delt på oss 3. Avdrag deler de 2 seg imellom siden dette går på nedbetaling og som en ren investering i forhold til "leie" av lånet. Det at vi er tre stykk gjør selvfølgelig at det blir litt rimeligere enn det du foreslår, men jeg og dem mener at dette er den mest rettferdige måten å dele leien på for min del.

 

Jeg foreslår følgende løsning:

Avdrag deles mellom deg og foreldrene dine.

Renter deles mellom deg, kjæreste og foreldre.

Mat, strøm, vann, internett osv. deles mellom deg og kjæreste.

Fellesutgifter (borettslag eller fellesutgift i form av bygget leiligheten er i) deles mellom deg og foreldre.

Alle forsikringer, renoveringer og årlige avgifter deles mellom deg og foreldre.

 

Jeg synes ikke det er urimelig at du ikke ønsker at han skal ha en del av eierforholdet. Leiligheten er et felles kjøp mellom deg og dine foreldre, og det at hverken du eller foreldrene dine vil komplisere forholdet noe mer burde være forståelig. Du kan heller forslå at dere kjøper en leilighet eller enebolig sammen senere.

 

Når det er sagt så er det viktig at du også klarer å se i situasjoner som krever det at han kun er en leieboer. Er det f.eks. problemer med bad, kjøkken e.l. eller at han gjør arbeid med leiligheten ut over det en normal leieboer ville gjort, har han krav på avslag av leie.

Skal dere ha en formell leiekontrakt innebærer det langt mer ansvar enn kun pris og eierforhold.

Endret 24. april 2010 av Itspersonal

[Ole3]

Hvis noen har forslag til hva som er rimelig å kreve av "leie" utenom dette, er jeg fremdels interessert i svar.

 

Leste du svaret mitt?

 

 

Ole

Endret 24. april 2010 av Ole3

[Gjest Mermaid Blues]

Hvis noen har forslag til hva som er rimelig å kreve av "leie" utenom dette, er jeg fremdels interessert i svar.

 

Leste du svaret mitt?

 

Ole

 

Ja, jeg leste det, og jeg synes det høres veldig bra ut.

 

Er ellers enig i at dette blir veldig juridisk, men alle artikler jeg har lest om samboerskap, oppfordrer en til å avtale alt skriftlig.

[Gjest Mermaid Blues]

Mitt forslag går ut på følgende:

 

- Fellesutgiftene på kr 1700 deles (altså vi betaler 850 kr hver)

- Internett, mat og andre utgifter deles likt

- Strømutgifter deles på 2

- Han betaler i tillegg en fast leie på kr 2-3.000 (avhengig av hvor mye inntekt han får i den nye jobben).

 

Synes dette er en lei situasjon, helst ville jeg unnlatt å kreve noe mer leie av ham, men jeg betaler jo svært mye selv, og har ikke råd til å la ham slippe unna mye billigere. Er dette kjipt av meg?

 

Jeg er i en lignende situasjon der jeg flyttet inn til min kjæreste og søsteren som sammen har kjøpt en leilighet. Jeg jobber nå fulltid og har mulighet til å kjøpe meg inn (økonomisk), men siden de kjøpte leiligheten mens jeg bodde i en annen del av landet, synes jeg det var greit at de kjøpte leiligheten og at eierforholdet blir mellom dem.

 

Ordningen vi har er at rentene på lånet samt fellesutgifter er delt på oss 3. Avdrag deler de 2 seg imellom siden dette går på nedbetaling og som en ren investering i forhold til "leie" av lånet. Det at vi er tre stykk gjør selvfølgelig at det blir litt rimeligere enn det du foreslår, men jeg og dem mener at dette er den mest rettferdige måten å dele leien på for min del.

 

Jeg synes ikke det er urimelig at du ikke ønsker at han skal ha en del av eierforholdet. Leiligheten er et felles kjøp mellom deg og dine foreldre, og det at hverken du eller foreldrene dine vil komplisere forholdet noe mer burde være forståelig. Du kan heller forslå at dere kjøper en leilighet eller enebolig sammen senere.

 

Når det er sagt så er det viktig at du også klarer å se i situasjoner som krever det at han kun er en leieboer. Er det f.eks. problemer med bad, kjøkken e.l. eller at han gjør arbeid med leiligheten ut over det en normal leieboer ville gjort (alt ut over rengjøring, henge opp bilder, knagger o.s.v.), har han krav på avslag av leie. Skal dere ha en formell leiekontrakt innebærer det langt mer ansvar enn kun pris og eierforhold.

 

Tusen takk for langt og godt svar. Veldig greit å høre fra noen som er i samme situasjon, og på den "andre" siden. :-)

 

Det høres ut som om dere har kommet frem til en veldig bra avtale som passer alle tre. Jeg tenker at det som kompliserer ting hos oss begge, er vel at eierskapet ikke blir todelt, men tredelt. Inntil det blir todelt tenker jeg at det blir unødvendig komplekst å dra flere inn. Mine foreldre har også brakt på det rene at de ikke ønsker det, og jeg må innrømme at jeg ser logikken i det, og er enig i at det er tidlig.

 

Ellers er jeg enig i at alt av utbedringer etc. selvfølgelig faller på meg. Jeg handler inn alt av møbler, kunst etc, det tar jeg som en selvfølge. Leiligheten er veldig ny for å være så nær sentrum, og kjøkken/bad ble nylig rehabilitert, og alt holder meget høy standard. Tviler derfor på at det blir behov for store oppussinger, men om det skjer, og han vil bidra, kommer jeg selvfølgelig til å kompensere ham for det. Det er heller ikke snakk om at han må betale like mye alltid. Når jeg kan jobbe mer (etter hvert som jeg nærmer meg enden av studiene), vil jeg ha det bedre økonomisk, og da kommer jeg selvsagt til å ta mer hensyn til ham. Men akkurat nå har jeg dessverre ikke råd til det, selv om jeg skulle ønske at jeg hadde det.