Til alle enslige foreldre:

[Gjest Frustrert]

Det ser stadig mørkere ut for forholdet jeg er i så lurer på ett par ting.

 

Hvordan taklet dere overgangen til "singel-livet" med barn? Ser for meg at det er en rekke utfordringer, og at det kan være tøft og ikke se barnet sitt mer enn maks annenhver uke.. Noen som har lyst å dele litt erfaringer?

[Heffer]

Først vil jeg si at du ikke er alene om dette, spesielt hvis vi ser på skilsmisse statistikken her til lands. Det er mange som går igjennom det samme som deg og hvis ting blir seende for mørk ut så finnes det støttegrupper.

 

Jeg har sett mange som blir i dårlige forhold bare for det at de tror de sparer barna sine, og kan si det som barn av foreldre som prøvde det samme. Ikke moro for barna.

 

Overgangen vil nok bli hard, men ta tiden til hjelp. Jeg har desverre ingen gode tips å komme med for å hjelpe overgangen, men en smerte delt er en smerte halvert.

 

Hvis du forklarer situasjonen litt mer detaljert, kan du sikkert få bedre svar fra meg eller andre.

[Nelson09]

er du mann eller dame, hvor gammelt er barnet, hvordan er stemningen mellom deg og partner?

[Gjest tristsomfaen]

Nå sier du ingenting om det er du eller motparten som vil gjøre det slutt. Og hvor lenge dere har vært sammen.

 

 

Jeg er midt oppi dette og har det helt for jævlig. Bitter, deprimert sint og alt på en gang. Etter 6 års samboerskap og en herlig sønn på 15 mnd er det slutt i forholdet. En ting er savnet etter forholdet slik vi hadde det før i gode gamle dager. Det andre er følelsen på at barnet nå er skilsmissebarn. Jeg er selv skilsmissebarn og har bror og søster med forskjellig far. Forskjellsbehandling og annen dritt som følger med. Blir trist når jeg tar i mot ham i helgene og knust når jeg leverer han fra meg.

 

 

Min historie her; litt langt.

 

---------------------------------------------------------------------------------------------------

Forholdet var ikke så bra i hele fjor pga helsen min. Hun var frustrert og ikke happy i forholdet. Jeg var frustrert pga av motgang på jobb og samtidig som den dårlige helsen tappet meg for krefter og jeg ikke ble trodd av henne eller svigerfamilien. Alt ble et ork og jeg fikk mindre og mindre overskudd til å jobbe med forholdet og ta min del av de daglige gjøremål. Det ble krangling oftere og oftere, og min respons var å trekke meg tilbake. Gikk sykemeldt en del ganger. Ble deprimert og eneste som ga meg noe var velkomsten til sønnen min når jeg kom hjem fra jobb.

 

I januar var jeg til ultralyd og det ble konstatert at noe var, om ikke alvorlig, ille nok til at det i ytterste konsekvens kan medføre dødsfall. Jeg ble bekymret men samtidig glad fordi jeg nå hadde "bevis" og kunne gjøre noe med diagnosen. Men kranglingen forsatte og jeg fikk mye kritikk av svigerforeldre. En dag i Februar etter jeg kom hjem fra jobb var jeg sliten og hadde kraftige magesmerter. Forloveden ville snakke. Jeg sa det får vente. Hun sa nei. Det var slutt.

 

Der og da ble jeg forbanna og såret og sa greit. Hun tok sønnnen med seg og flyttet til svigerforeldrene.

 

Fortrengte det i de første dagene men savnet og sorgen innhentet meg og jeg ble helt knust.

Angrer veldig på tingene jeg kunne ha gjort noe med som var ille i forholdet vårt, og maktesløs på enkelte punkter der jeg trengte litt mer tid til å bygge opp helsa.

 

Jeg spurte om det var noe som helst håp, hun sa ja hun trengte tid.

Forholdet vårt varte i over 2200 dager og hun brukte litt under 60 dager på å kvitte seg med alle følelser og finne seg en ny date.

 

----------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 

Når noen trenger tid fra hverandre er det som regel ikke bra. Det er min erfaring fra forhold til bekjente og mitt eget.

 

Hvis tida til den ene parten går på å huske alt negative og ingenting av det positive, så vil den ene parten trekke seg for godt. Jo mer tid jo mindre sannsynlighet for at det ordner seg.

 

 

Vanskelig å gi gode råd i og med at jeg har feilet selv, men finn ut om dere har følelser for hverandre. Snakk åpent. Ta en runde hos familievernkontoret. Og tenk på barnet.

[Gjest Frustrert]

Takk for svar.

 

Forholdet endte igår, etter at det har vært mye frem og tilbake siste uken.

 

Hun har nå flyttet til svigers og tatt med ungen. Vi har kommet til enighet at vi skal ha guttungen 50%hver frem til mekling, men etter det insisterer hun på å ha han mer enn det... Orker ikke tenke på det akkurat nå, er uendelig mange tanker som flyr gjennom hodet på en gang.

 

Gruer meg til det virkelig går opp for meg hva som har skjedd, akkurat nå er jeg relativt uttafor.. Ramla på byen igår og, samme skjer idag. Livet har sine opp og ned-turer!

 

For å svare på noen av spørsmålene: Vi er begge i midten av 20-årene, og guttungen er 2år.

 

 

Så, med disse nye infoene på bordet; hva kan jeg forvente meg fremover og hva bør jeg være forbedredt på? (bortsett fra smellen jeg får når jeg innser det hele er over, den vil jeg ikke tenke på akkurat nå...)

[Sk!ppy]

Uansett hva du gjør; IKKE LA HUN FÅ MER ENN DEG! dere vil begge egentlig ha ungen mest, men hvorfor er hun bedre egnet enn deg? leser SÅ Mye om menn, som ikke får ungen så mye som ønsket, fordi kvinnen er "bedre" egnet. Stå på ditt!

[Gjest Frustrert]

Uansett hva du gjør; IKKE LA HUN FÅ MER ENN DEG! dere vil begge egentlig ha ungen mest, men hvorfor er hun bedre egnet enn deg? leser SÅ Mye om menn, som ikke får ungen så mye som ønsket, fordi kvinnen er "bedre" egnet. Stå på ditt!

Hun mener hun er bedre egnet fordi hun mener hun har gjort mer med ungen enn meg. I det siste er jo faktisk det sant da jeg har holdt meg endel hjemmefra og heller dratt og trent osv for å slippe unna den lite hyggelige tonen jeg har hatt med hun, men jeg mener nå bestemt jeg gjør en del mer med ungen enn det hun sier..

 

For min egen del kunne jeg jo tenke meg å ha guttungen mest mulig, men jeg kommer til å kjempe for 50% fordi jeg mener det vil være best for guttungen. Hun mener at jeg feks kan ha han fra Onsdag-Søndag annenhver uke. Det blir veldig lenge å vente mellom hver gang jeg skal være sammen med han, så vet ikke helt hva jeg synes om det...

 

OM det skulle blitt noe sånn som onsdag-søndag, hva ville det bety for økonomien? Ville jeg behøvd å betale barnebidrag, og hva med skatteklasse2? Da ville kun hun fått det sant? Så mye å ta stilling til nå etter brudd at jeg blir helt matt!

 

Møtte ei venninne igår som mest sannsynlig kan hjelpe meg med ny leilighet hvertfall, i samme by, til en meget rimelig pris inkl strøm/vann/internett/kabeltv så det er jo lysglimt å spore. Selvom mesteparten ser mørkt ut...

[Sk!ppy]

Kan si selv, at det er best for ungen. Bestevennen min sine foreldre skillte seg nå, snart to år siden, og de flyttet så de bodde relativt nærme hverandre - han bodde 50/50 hos de, og man kunne lett se at begge foreldrene vil ha han mest. Nå for noen uker siden måtte han fortelle til moren sin at han skulle bo hos faren sin 66/33 , og man så hvor lite han hadde lyst til å si det, hvor mye han grua seg, og hva moren synes om det. ( Han er et sted mellom 13-16, vil ikke si mer enn det av åpenbare grunner)