Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

En gang er livet over, hjelp meg


Gjest g20

Anbefalte innlegg

En dag eksisterer ikke jeg lenger, og verden vil gå videre uten meg. Dette gjør meg trist.

Jeg har alt en kan ønske seg i livet; kjæreste, venner, familie. Jeg studerer på universitetet.

Jeg er perfekt. Livet mitt kunne ikke vært bedre.

 

Jeg blir glad hver morgen når jeg står opp, for denne dagen kommer til å bli bra. Og det blir den, hver eneste dag.

 

Men noen ganger kommer disse tankene fram; at jeg en gang ikke lenger vil finnes.

 

Jeg har selvfølgelig oppelvd mine problemer, som kjærlighetssorg, mistet mange familiemedlemmer, gjennomgått en relativt komplisert operasjon, voldelig stefar. Men dette er småtterier i forhold til hva denne tråden handler om. Fordi det finnes et enda større problem, at man en gang skal dø.

 

Og det fins ingen løsning på det.

 

Hvordan jeg takler det

Hver gang disse tankene kommer fram, prøver jeg å ignorer dem. Jeg drar ut, leser en bok, eller hva som helst for å få tankene ut av hodet. Er dette riktig måte å takle det på?

Eller burde jeg i stedet tenke på det mye, for å virkelig verdsette livet?

 

Jeg tenker mye rart. Jeg tenker at det kanskje er dumt å ignorer tankene hele tia, fordi da vil jeg plutselig som 84 åring ligge på dødsleiet og livet er over på et øyeblikk.

 

Dersom jeg tenker mye på det vil livet gå "saktere" og vare lengre? Hvordan takler dere det?

 

Snakke med folk om det?

Jeg holder alt dette for meg selv, da jeg ikke vil skape negativ stemning hos folk. Det plager meg ikke egentlig, siden problemet ikke kan løses ved prat. Problemet er ikke løsbart.

 

Til slutt

Jeg har heldigvis ikke pådratt meg noen depresjoner av noe slag. Det bare irriterer meg noe voldsomt, og gjør meg veldig trist til tider. Men thats it.

 

Hvordan håndterer du tanken om at du en gang skal dø? :(

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Hvordan håndterer du tanken om at du en gang skal dø? :(

 

Hender at jeg ligger på senga og funderer på det, tanken på at man en deg ikke skal leve er ganske uvirkelig. Når det skjer prøver jeg å tenke på noe annet, noen ganger funker det, andre ganger blir jeg gal, og må lese bok før jeg får sove igjen. Bøker er nice

Endret av No0en
Lenke til kommentar

Jeg pleide også å tenke slik før. Jeg har valgt å slå meg til ro med at alle skal dø, det er bare slik det er. Grip dagen, gjør det du kan ut av livet ditt. Og alle slike klisjé sitater, som stemmer så fantastisk bra! Lev hver dag som om det var din siste. Prøv alt, no regrets. Eller noe sånt.

 

Det går ikke an å gjøre noe med det, vær positiv. Det eneste du alltid har kontroll over er tankene og sinnet ditt. :thumbup:

Lenke til kommentar
Gjest Petter S

På en måte gleder jeg meg..

Dvs, jeg er fryktelig nysgjerrig på på hva som kommer etterpå, eller om noe skjer etterpå.

Da jeg selv fant min mor død, så tenkte jeg.. "Hun er død, hun er ikke her mer" .. For da jeg så på henne, så var det ikke min mor.. Det så mer ut som et dårlig fotografi..

Han hadde bare ligget død i et halv døgn, men alikevel kan jeg si at hun ikke var der.

 

Døden er bare en del av livet.. Ingen overlever.. Alle skal og må dø.. Er ikke noe tabu å snakke om døden, eller hva man tror om den..

 

Selv har jeg vært kronisk syk i 5 år, med smerter og utmattethet. Er ufør, uhelbredelig syk og alle tidligere venner er borte, familien lever jo sitt eget liv.. Bor alene..

Jeg er bare en belastning for samfunnet.. Kan mye, men kan ikke gjøre noe av det..

Ingen vil jo savne meg alikevel, siden ingen besøker meg alikevel..

 

Kan love deg at jeg SLITER gjennom vinterne..

Om ikke annet, kanskje dette gir deg et perspektiv på at du ikke har det så galt ?

Jeg "gleder" meg littegran til den dagen.. Tror jeg.. For min mor skrev ned noen ord, før hun døde. Hun hadde en drøm hvor hun møtte sin mor og far og søster.. Alle 3 var døde før henne. Hun møtte dem i drømmen, og de ønsket henne velkommen, og gledet seg til å være sammen med henne igjen.. De sa også at det ikke var noen verdens ting å være redd for.

Lenke til kommentar

Hvordan håndterer du tanken om at du en gang skal dø? :(

 

 

Hmm.

 

Jeg tenker ikke mye på døden. Tenker mest på livet igrunn. Døden er noe som kommer naturlig til mennesket uansett hvor man står. Døden er kanskje det mest naturlige ved å være menneske. Vet ikke om du her last mye filosofi, men jeg finner mye spennende i det. Kanskje det kan få deg til å undre på andre ting enn døden? Gjøre deg litt nyskjerrig? Vet ikke om du er religiøs eller ikke, men kierkegaard har noen ganske interessante synspungter på selve "øyeblikket," det uavhengig hvor du står religiøst.

Lenke til kommentar

Om jeg fikk vite at jeg skulle leve evig ville jeg blitt livredd, i ordets rette forstand...

 

Når man er 90 år, og kroppen værker, dine barn har fått barn og alt går på skinner, selv når man skal på do......da kommer døden som en velsignelse...

 

etter det, er etterpå...og tanken på det ER skremmende, mange klarer ikke bære på disse vidunderlige spørsmålene uten å ty til organisert galskap, sliksom religion. Noe jeg oppfatter å gå livet gjennom med ett ben i graven ;)

Endret av flu
Lenke til kommentar

For meg er det på en måte et ikke-tema. Det bare er slik og det er ikke noe jeg kan gjøre noe med så det er ikke noen vits i å tenke på det. Tenker at når det er over så er det vel over, og det gjør meg ikke noe at verden går vidrere uten meg. Vil ikke tenke at jeg har så så lenge igjen, men forsøker å tenke at jeg har god tid og mange muligheter så får det være slutt når det er slutt. Jeg vil ikke bruke tiden min til å tenke over det.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...