Depresjon resten av livet?

[Gjest jadda]

Hei.

 

Jeg er en dame på 34 år. Har gått på antidepressiva i ca 12 år. Har stort sett vært i jobb samtidig, men noen sykemeldinger og jobbskifter innimellom. Første hjelpen jeg fikk var etter et selvmordsforsøk jeg hadde med tabletter. Det kom som lyn fra klar himmel for de fleste rundt meg, og jeg skjønte nok heller ikke selv at det var deprimert jeg var. Husker en psykiater på sykehuset som lurte på om jeg trodde på gud. Når jeg sa nei, så sa han at det var synd for da kunne han ikke skremme meg med det. Han henviste meg til poliklinikk i nærheten av der jeg bodde, og fikk komme til ganske kjapt. Det var psykiateren som satte meg på efexor, før jeg kom til på poliklinikken. Der kjente dei egentlig ikke til denne medisinen, men lot meg gå på den. Samtidig begynte jeg i samtale med en psykolog der.

Det viste seg etterhvert (etter et halvt år) at jeg skulle ha økt dosen 4 ganger for å komme til minimumsdosen, noe ingen hadde fortalt meg. I mellomtiden var poliklinikken kjempefornøyd med framgangen og syntes medisinene og samtalene hjalp godt. Så viste det seg at jeg i tillegg var en 'høyforbrenner' og trengte minst doble doser av enkelte typer medisiner, bla efexor. Det var ganske forulroligende å finne ut at jeg overhodet ikke har hatt effekt av medisinene, heller samtaler måtte det jo da være. Det var da gått ca 1 år siden jeg startet opp med efexor. Eneste bivirkning med disse medisinene jeg merket var sterk angst ved opp og nedtrapping. Men at det var angst fant jeg ikke ut av før senere.

Samme poliklinikk lurte nå på om jeg kunne ha dystymi. Jeg fikk en epilepsimedisin som jeg nå ikke husker navnet på som skulle kunne hjelpe på dette, i tillegg til trilafon (2mg) og ny antidepressiva. Husker ikke navnet på denne heller. Men gikk i hvert fall på tre forskjellige typer medisiner samtidig for dette, og det merktes på meg. Jeg var åpen til venner ang det som foregikk, men ikke jobb. Oppi alt dette fikk jeg meg kjæreste, og ting begynte å gå seg litt til. Jeg sluttet med medisiner når jeg skulle forsøke å bli gravid. Var uten i ca 2 år, uten store problemer. Men så ville kjæresten gå fra meg (jeg var veldig glad i han) og da raknet det helt. Fikk mitt første og hittil eneste psykiatriske sykehusopphold. Der var jeg i 5 uker.

Psykiateren gav meg ny diagnose, men eg som ikke var så langt unna den forrige. Det som kjennetegner meg er vel egentlig at jeg kan gå fra å ha hatt en fin dag til neste dag eller noen timer senere være suicid. Fikk nye medisiner, som hjalp kjempegodt. Supert. For godt... De løftet meg for mye, og jeg gjorde utrolig mye dumt. Hadde sex på sykehuset (totalt ikke meg, er stille, sjenert og hadde hatt få men sexpartnere), brukte penger i hytt og pine og begynte å surfe på nettet på mye syk porno. Trodde en stund det hadde bikket over fullstendig, for jeg hadde så mye skam og følte at jeg umulig kunne være normal som tente på de syke tingene jeg så på nettet.

I løpet av sykehusoppholdet var psykologen til avdelingen jeg var på sykemeldt, og vi fikk ikke anna tilbud enn sosionomsamtaler. Det blei et par samtaler der, men jeg var på vei opp og alle syntes jeg oppførte meg 'friskt'. Pleierne visste om at jeg hadde sex med en annen pasient, men de gjorde ikke noe annet enn å advare meg mot det. I tillegg fikk jeg søvnproblemer og sov ikke mer enn ca 2 timer i døgnet i mange uker, tross innsovingstabletter som jeg fikk utdelt. Selv om jeg ikke sov følte jeg meg fantastisk. Og ingen syntes tydeligvis jeg gikk for mye opp, selv om det var det jeg gjorde.

Tilslutt ble skammen over all internettsnokingen for mye, og jeg sluttet med medisinene. Dette var vel 1 år etter at jeg var utskrevet fra sykehuset. I mellomtiden hadde jeg flyttet fra barndomshjemmet, kjøpt motorsykkel (uten å ha lappen), planlagt høyere utdanning (uten å ha studiekompetanse), alt mens ingen reagerte. Dvs, psykologen på poliklinikken der jeg fortsatt gikk mente jeg gikk opp for mye. Men han hørte jeg ikke på, pga det som hadde skjedd tidligere. Han var også ganske rasende på sykehuset som ikke hadde ringt han når jeg var innlagt i 5 uker. Jeg hadde også oppgitt navnet og telefonnummeret for til sykehuset, for at de skulle kunne gjøre dette. Psykologen 'min' var oppgitt over nye diagnosen og medisiner, og var uenig i dette.

 

Dette var 3-4 år siden nå, og jeg har solgt huset, og kjøpt meg leilighet. Går til en ny psykolog her jeg har flyttet til, men føler ikke at det skjer noen endringer med meg. Har gått på nye medisiner som har hjulpet litt. Sluttet på disse i desember, og ingen har merket noe. Ikke legen, ikke familien og ikke psykologen. Syns det på en måte sier noe om at jeg ikke egentlig trenger disse medisinene.

Men merker at jeg går tom for muligheter. Har forsøkt samtale med psykologer (4 i alt), medisiner (5 typer i alt) og sykehusinnleggelse. Ingenting har egentlig hjulpet meg, med noe annet enn å holde meg i live. Føler at det er urettferdig at jeg har blitt 'holdt i livet mot min vilje' i alle disse årene, og at jeg burde fått lov å gjort det mens datteren min var liten. (Glemte å nevne ho, men ho har det bra og har blitt minimalt påvirket at alt dette pga strålende familie og nettverk.) Nå er ho så stor at ho vil ha minner om meg. Og kanskje føle sinne mot meg som stikker av. Føler no at det ikke gjenstår så mange ting å forsøke.

Oppdaget en ny side av meg selv da jeg gikk på de oppløftende pillene (de var mao-hemmere)og fant ut at jeg har en annen legning enn jeg har visst om før. Kjæresten jeg har nå har samme legning, og vi har det relativt fint sammen. Dvs, jeg elsker han, men jeg trenger han også. Han er glad i meg, men trenger meg egentlig ikke til noe. Det blir et litt skevt forhold i lengden tror jeg... I hvert fall har jeg ingen dårlig samvittighet over å etterlate han. Han kommer til å klare seg helt fint etterpå.

Merker at jeg stadig driver å lager grunner for meg selv dette siste halvåret for at jeg skal kunne ta livet av meg. Betaler ikke regninger, utsetter ting, vasker meg ikke, usosial osv. Men så skjer det alltid noe som endrer ting, og jeg tar meg sammen. For en dag eller to.

Var veldig uheldig i jobbsammenheng da jeg startet i ny jobb i høst. Fikk en kollega som ikke likte meg, og klarte å skvise meg ut. Dette har tatt hardt på meg, og er nå sykemeldt. Har aldri hatt problemer i arbeidslivet før, men dette var ille. Føler meg på en måte utstøtt nå, særlig fordi 'ryktet' kanskje har spredd seg om de tingene ho sa om meg. Kjenner at det på mange måter er utålelig å tenke på, og veit ikkje om eg klarer det. Dette er også med på å gjer at eg føler eg ikkje klarer å gå inn i en ny jobb. Og da står eg fullstendig uten ramme i livet mitt.

Noen innspill anyone?? Regner ikke med noen egentlig, for jeg føler jeg har tenkt meg grundig om. Ser ingen gode alternativer for behandling (nei, tror ikke på healing eller nåler eller andre sånne ting som koster myyye penger). Og kan jeg ikke bli frisk, hva gjenstår da? Merker jeg håper litt på en god ide av noen likevel...

[Raudridder]

Jeg har i alle fall ingen tro på at man blir kvitt depresjoner når de har fått vare så lenge. Det er nok kun lett nedstemhet som kan kureres.

[dag1234]

Hei

Slik du beskriver din sykehistorie får jeg sterk mistanke om at du har en bipolar lidelse. Du har tilbakevendende perioder med (alvorlig) depresjon og du har i allefall hatt én episode der du var oppstemt, ukritisk og mulig hypoman/manisk. Du nevner det ikke eksplisitt, men den hurtige svingingen i humøret som du hadde får meg til å tro at du har en cyklotym lidelse, og. Det er en avart av bipolar lidelse.

 

Hvis det stemmer at du har en bipolar lidelse, regnes dette som livslang sykdom der en anbefaler å ikke slutte med medisiner (antiepileptika/stemingsstabiliserende)som grunnbehandling, og at mange må suppelere med antidepressiva eller dempende medisner i mer aktive faser av sykdommen.

 

Både innholdet i posten din og stemningen du formidler får meg til å tenke at du kanskje er på vei inn i en ny depresjon. Kanskje fordi du har kuttet ut medisinene.

 

De fleste lever gode liv med sin bipolare lidelse, men det betinger at pasienten følger opp behandlingen. Bipolar lidelse skal behandles når sykdommen er akutt og blomstrende, og pasienten skal ta medisiner for å forebygge tilbakefall. Når medisinene virker som de skal, vil pasienten føle seg frisk. Det er som ved f eks diabetes, først når en ikke tar medisinen blir en syk.

 

Nå har jo du prøvd mye behandling, og har vel erfart en del om hva som virker for deg og hva som ikke virker. Mange må ha andre typer bahandling enn den rent medikamentelle, dvs samtale av støttende og psykoedukativ art, dvs både hjelp til å styrke de sidene ved en som fungerer og opplæring i tidlige tegn på tilbakefall og bedre symptommestring. Hvilke tilbud den enkelte pasient får, avhenger dessverre av tilbudet der en bor. Jeg vet ikke hva som finens der du bor, men de fleste byer og mange tettsteder i landet skal kunne gi god behandling for denne sykdommen.

 

Jeg synes du skal ta opp med legen din hvordan du har det, og be om en ny henvising til psykiater slik at dere sammen kan se på tilstanden din og hva du kunne trenge av medisiner og oppfølging ellers.

 

Lykke til,

Mvh

Dag

 

 

Edit: Skrivefeil

Endret 18. april 2010 av dag1234

[Gjest jadda]

Takk for svar.

 

Ja, jeg er svært deprimert nå. Kjæresten min er bortreist de neste 3 mnd, og føler meg generelt alene. Det er jo gått en tid siden jeg sluttet med medisinene (glemte å nevne at de heter Eurorix). Føler jeg stort sett har klart å holde meg i live hver eneste dag nå over lang tid.

 

Har aldri fått forespeilet en slik diagnose før, men jeg skal gå inn å lese mer om den. Kanskje den stemmer veldig bra? Jeg svinger veldig fort, men oppturen var nok utelukkende grunnet medisiner. Men tror man kan ha bipolar uten å gå begge veier...?

 

Tror jeg skal ta utskrift av hele innlegget mitt og ditt svar og ta med til legen. Er usikker på hva han kan gjøre, da han er ung og henviser absolutt ALT videre. Om det har vært soppinfeksjon eller fjerning av føflekk så har han henvist meg uansett. Men kanskje jeg da kommer videre til noen? Men tror ikke jeg orker noen ny innleggelse. Føler det er for stigmatiserende, da jeg forsøker å skape meg et nytt liv her jeg bor nå.

 

Tusen takk for svar.

[dag1234]

Hei

Eurorix er et antidepressivum som kom på markedet for ove 30 år siden. Det er ikke av de nyeste medisinene, og vil kun hjelpe deg med å ikke bli for deprimert. Og som du skrev i første post, må man opp i tilstrkekelig dose for å få nok effekt, og mange må kombinere med andre medisner og før de får hjelp.

 

Jeg vet ikke helt hva du mener med om man kan få diagnosen uten å gå begge veier, men slik du beskriver dine symptom, har du i alle fall hatt én periode da du var "oppe", og det holder for å stille diagnosen bipolar lidelse, og sette i gaang stemningstabiliserende medisinering.

 

Synd du har en ung lege, men bra legen henviser videre i allefall, da. Er det ikke andre du kunne brukt?

 

De fleste med bipolar lidelse blir ikke lagt inn i psykiatrisk sykehus, men får behandling hos spesialist i psykiatri eventuelt hos almennlege i samarbeid med erfaren psykolog. Som du sikkert vet, må du ta litt blodprøver og sånt før en finner rett dose, og det kan du gjøre hos fastlegen din. Mange sykehus/DPS har også kurs/undervisning/grupper for pasienter med denne sykdommen, og det er nyttig å få med seg.

 

Jeg skjønner at du ikke vil bli lagt inn, men hvis det er det som skal til for å bli bedre, er det kanskje likevel best. Men i første omgang ser det ut som om dette kan la seg løse uten ny innleggelse.

 

Lykke til i alle fall.

Mvh

Dag

[Gjest Torhild Haug]

Hei.

 

Jeg er en dame på 34 år. Har gått på antidepressiva i ca 12 år. Har stort sett vært i jobb samtidig, men noen sykemeldinger og jobbskifter innimellom. Første hjelpen jeg fikk var etter et selvmordsforsøk jeg hadde med tabletter. Det kom som lyn fra klar himmel for de fleste rundt meg, og jeg skjønte nok heller ikke selv at det var deprimert jeg var. Husker en psykiater på sykehuset som lurte på om jeg trodde på gud. Når jeg sa nei, så sa han at det var synd for da kunne han ikke skremme meg med det. Han henviste meg til poliklinikk i nærheten av der jeg bodde, og fikk komme til ganske kjapt. Det var psykiateren som satte meg på efexor, før jeg kom til på poliklinikken. Der kjente dei egentlig ikke til denne medisinen, men lot meg gå på den. Samtidig begynte jeg i samtale med en psykolog der.

Det viste seg etterhvert (etter et halvt år) at jeg skulle ha økt dosen 4 ganger for å komme til minimumsdosen, noe ingen hadde fortalt meg. I mellomtiden var poliklinikken kjempefornøyd med framgangen og syntes medisinene og samtalene hjalp godt. Så viste det seg at jeg i tillegg var en 'høyforbrenner' og trengte minst doble doser av enkelte typer medisiner, bla efexor. Det var ganske forulroligende å finne ut at jeg overhodet ikke har hatt effekt av medisinene, heller samtaler måtte det jo da være. Det var da gått ca 1 år siden jeg startet opp med efexor. Eneste bivirkning med disse medisinene jeg merket var sterk angst ved opp og nedtrapping. Men at det var angst fant jeg ikke ut av før senere.

Samme poliklinikk lurte nå på om jeg kunne ha dystymi. Jeg fikk en epilepsimedisin som jeg nå ikke husker navnet på som skulle kunne hjelpe på dette, i tillegg til trilafon (2mg) og ny antidepressiva. Husker ikke navnet på denne heller. Men gikk i hvert fall på tre forskjellige typer medisiner samtidig for dette, og det merktes på meg. Jeg var åpen til venner ang det som foregikk, men ikke jobb. Oppi alt dette fikk jeg meg kjæreste, og ting begynte å gå seg litt til. Jeg sluttet med medisiner når jeg skulle forsøke å bli gravid. Var uten i ca 2 år, uten store problemer. Men så ville kjæresten gå fra meg (jeg var veldig glad i han) og da raknet det helt. Fikk mitt første og hittil eneste psykiatriske sykehusopphold. Der var jeg i 5 uker.

Psykiateren gav meg ny diagnose, men eg som ikke var så langt unna den forrige. Det som kjennetegner meg er vel egentlig at jeg kan gå fra å ha hatt en fin dag til neste dag eller noen timer senere være suicid. Fikk nye medisiner, som hjalp kjempegodt. Supert. For godt... De løftet meg for mye, og jeg gjorde utrolig mye dumt. Hadde sex på sykehuset (totalt ikke meg, er stille, sjenert og hadde hatt få men sexpartnere), brukte penger i hytt og pine og begynte å surfe på nettet på mye syk porno. Trodde en stund det hadde bikket over fullstendig, for jeg hadde så mye skam og følte at jeg umulig kunne være normal som tente på de syke tingene jeg så på nettet.

I løpet av sykehusoppholdet var psykologen til avdelingen jeg var på sykemeldt, og vi fikk ikke anna tilbud enn sosionomsamtaler. Det blei et par samtaler der, men jeg var på vei opp og alle syntes jeg oppførte meg 'friskt'. Pleierne visste om at jeg hadde sex med en annen pasient, men de gjorde ikke noe annet enn å advare meg mot det. I tillegg fikk jeg søvnproblemer og sov ikke mer enn ca 2 timer i døgnet i mange uker, tross innsovingstabletter som jeg fikk utdelt. Selv om jeg ikke sov følte jeg meg fantastisk. Og ingen syntes tydeligvis jeg gikk for mye opp, selv om det var det jeg gjorde.

Tilslutt ble skammen over all internettsnokingen for mye, og jeg sluttet med medisinene. Dette var vel 1 år etter at jeg var utskrevet fra sykehuset. I mellomtiden hadde jeg flyttet fra barndomshjemmet, kjøpt motorsykkel (uten å ha lappen), planlagt høyere utdanning (uten å ha studiekompetanse), alt mens ingen reagerte. Dvs, psykologen på poliklinikken der jeg fortsatt gikk mente jeg gikk opp for mye. Men han hørte jeg ikke på, pga det som hadde skjedd tidligere. Han var også ganske rasende på sykehuset som ikke hadde ringt han når jeg var innlagt i 5 uker. Jeg hadde også oppgitt navnet og telefonnummeret for til sykehuset, for at de skulle kunne gjøre dette. Psykologen 'min' var oppgitt over nye diagnosen og medisiner, og var uenig i dette.

 

Dette var 3-4 år siden nå, og jeg har solgt huset, og kjøpt meg leilighet. Går til en ny psykolog her jeg har flyttet til, men føler ikke at det skjer noen endringer med meg. Har gått på nye medisiner som har hjulpet litt. Sluttet på disse i desember, og ingen har merket noe. Ikke legen, ikke familien og ikke psykologen. Syns det på en måte sier noe om at jeg ikke egentlig trenger disse medisinene.

Men merker at jeg går tom for muligheter. Har forsøkt samtale med psykologer (4 i alt), medisiner (5 typer i alt) og sykehusinnleggelse. Ingenting har egentlig hjulpet meg, med noe annet enn å holde meg i live. Føler at det er urettferdig at jeg har blitt 'holdt i livet mot min vilje' i alle disse årene, og at jeg burde fått lov å gjort det mens datteren min var liten. (Glemte å nevne ho, men ho har det bra og har blitt minimalt påvirket at alt dette pga strålende familie og nettverk.) Nå er ho så stor at ho vil ha minner om meg. Og kanskje føle sinne mot meg som stikker av. Føler no at det ikke gjenstår så mange ting å forsøke.

Oppdaget en ny side av meg selv da jeg gikk på de oppløftende pillene (de var mao-hemmere)og fant ut at jeg har en annen legning enn jeg har visst om før. Kjæresten jeg har nå har samme legning, og vi har det relativt fint sammen. Dvs, jeg elsker han, men jeg trenger han også. Han er glad i meg, men trenger meg egentlig ikke til noe. Det blir et litt skevt forhold i lengden tror jeg... I hvert fall har jeg ingen dårlig samvittighet over å etterlate han. Han kommer til å klare seg helt fint etterpå.

Merker at jeg stadig driver å lager grunner for meg selv dette siste halvåret for at jeg skal kunne ta livet av meg. Betaler ikke regninger, utsetter ting, vasker meg ikke, usosial osv. Men så skjer det alltid noe som endrer ting, og jeg tar meg sammen. For en dag eller to.

Var veldig uheldig i jobbsammenheng da jeg startet i ny jobb i høst. Fikk en kollega som ikke likte meg, og klarte å skvise meg ut. Dette har tatt hardt på meg, og er nå sykemeldt. Har aldri hatt problemer i arbeidslivet før, men dette var ille. Føler meg på en måte utstøtt nå, særlig fordi 'ryktet' kanskje har spredd seg om de tingene ho sa om meg. Kjenner at det på mange måter er utålelig å tenke på, og veit ikkje om eg klarer det. Dette er også med på å gjer at eg føler eg ikkje klarer å gå inn i en ny jobb. Og da står eg fullstendig uten ramme i livet mitt.

Noen innspill anyone?? Regner ikke med noen egentlig, for jeg føler jeg har tenkt meg grundig om. Ser ingen gode alternativer for behandling (nei, tror ikke på healing eller nåler eller andre sånne ting som koster myyye penger). Og kan jeg ikke bli frisk, hva gjenstår da? Merker jeg håper litt på en god ide av noen likevel...