Progresjonsstopp

[Gjest Gutt]

Hei.

 

Dette er et problem som har plaget meg en god stund nå, og det er noe som jeg vet at jeg trenger å finne en løsning på. Mange har nok mye større vanskeligheter enn meg, men here goes.

 

Tar alt fra starten av, blir kanskje litt langt.

 

Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg det ganske varierende. Jeg gikk ikke i en hyggelig klasse, selvom jeg hadde en bestevenn og mange nokså gode venner der. 3 av personene i klassen min har jeg fremdeles kontakt med flere ganger i uken, og et par andre går på samme fotballag som meg, og vi snakker nå og da.

Jeg var ganske "average" på barneskolen, skoleflink, var med på sport, men ganske så sjenert spesielt ovenfor jenter.

Jeg gikk gjennom barneskolen helt greit, ble litt mobbet til tider, men det var alltid noen i klassen som fikk gjennomgå mye mer enn meg.

 

Da jeg begynte på ungdomsskolen ble alle klassene fra barneskolen splittet, og jeg og bestevennen min var de eneste fra min klasse som begynte på en av skolene vi kunne begynne på. Dette kunne selvsagt vært en god mulighet for meg til å heve min sosiale status og utvikle meg selv, men det skjedde ikke. I 7. klasse ble jeg interessert i nettet og spill, og jeg brukte ganske mange timer daglig på å spille spill fra 7. klasse til 1. året på vgs.

På ungdomsskolen havnet jeg heldigvis i en veldig grei klasse der ingen ble utstøtt eller mobbet, og jeg hadde alle tiders mulighet til å få god kontakt med folk der, men pga. manglende selvtillit og det faktum at jeg prioriterte det virtuelle over det ekte liv så menget jeg meg mest med et par av outsiderne, og hadde aldri noe spesielt forhold til noen på skolen etter skoletid.

 

I løpet av ungdomsskolen hadde jeg mistet nesten all kontakt med vennene mine fra barneskolen selvom mange av de bodde bare et par minutters gangavstand unna meg. Heldigvis tok jeg opp igjen litt kontakt i 10. klasse, og det var egentlig det som var vendepunktet for meg. Da jeg begynte på videregående så fortsatte jeg først samme vei som jeg hadde tatt i overgangen til ungdomsskolen. Snakket minst mulig, og begynte å småprate litt med en annen som også virket som en outsider.

Noe jeg hadde tenkt mye på før jeg skulle begynne på vgs var en historie min mor fortalte meg om tanten min. Da hun begynte på gymnaset kjente hun ingen, og hun tok sjansen og ble sosial og forandret seg helt som person.

Det som for alvor fikk meg til å tenke på å faktisk forandre meg var at jeg traff "den perfekte jente". Hun så bra ut, hadde glimt i øyet og et vakkert smil, og kunne diskutere alt fra musikk til politikk. Jeg hadde ikke hatt en forelskelse siden barneskolen, og det føltes fantastisk. Jeg gledet meg faktisk til å gå på skolen, og jeg prøvde å bli mer sosial. Jeg har egentlig alltid sett noenlunde bra ut, men negativ atmosfære helt siden barneskolen der den vanligste replikken til hverandre var "faen du er stygg" har gjort at jeg har vært veldig utrygg på utseende mitt. Men når jeg traff hun så prøvde jeg mitt beste for å se bra ut, forandret min kjedelige klesstil og utviklet meg som person.

 

Jeg datt naturligvis rett i vennesonen ganske fort, men jeg hadde ingen anelse hva det var og tankegangen min var "hvis jeg er litt snillere med henne, hjelper henne og er grei blir hun min". Jeg er glad for at hun ikke var en person som utnyttet folk, for da hadde jeg blitt utnyttet til alt. Hele første året på vgs var jeg forelsket i henne, men hun skulle ta et utvekslingsår, noe som fikk meg til å prøve å glemme følelsene. I løpet av dette året så begynte jeg også å gå på fester, noe som skaffet meg flere bekjente og alkohol har vært en fantastisk ting for meg. Ikke misforstå, jeg drikker aldri aleine bare for å drikke, men det å kunne hygge meg med venner på fest var noe jeg aldri gjorde før jeg traff denne jenten.

 

Da hun reiste var jeg først ganske lei meg, og tenkte en del på hun, men etter sommerferien var slutt og jeg begynte på et nytt år, så var hun egentlig glemt. Jeg tenkte at jeg måtte finne ut hvordan jeg kunne vinne over en jente skikkelig, for jeg hadde jo innsett at være snill og grei taktikken ikke fungerte. Så jeg gjorde som jeg hadde gjort med de fleste problemer de siste årene; googlet det. Fant en del lesestoff om emne, og gjorde meg kjent med emnet. Jeg tok i bruk teknikker jeg hadde lest om, både på skolen og andre sammenhenger, og merket resultater. Jenter ble mer interessert i meg, men den lille stemmen i hodet holdt meg tilbake så det ble aldri noe mer. Jeg begynte å trene og ble mer bevisst på meg selv, men der stoppet det.

Jeg begynte å gå mindre på fester, satt mer foran pcen, og ga mer blaffen. Jenter som hadde vist meg interesse fikk seg type i takt som at jeg sluttet å bry meg.

 

På skolen er jeg populær i klassen/på linjen min, men jeg føler meg til tider utilpass med folkene der noe som har ført til at jeg henger mindre med de. Jeg føler for øyeblikket at livet mitt er ganske tomt og mangler innhold. Dagene går til å trene på treningsstudio et par ganger i uken, gå på skolen og sitte foran pcen. Jeg bruker sannsynligvis like mye tid på å lese nettaviser og forum nå som jeg brukte på å spille spill før. Hvis jeg er ute med venner så er det med de samme vennene som jeg hadde på barneskolen, og folk som jeg var med i begynnelsen av skoleåret og på 1. året av vgs mister jeg mer og mer kontakt med.

 

Jeg har god selvtillit og har ikke problem med å snakke med folk uansett hvem de er eller hvilket kjønn de er. Jeg tror problemet mitt er at jeg rett og slett mangler motivasjon til å ta i bruk de sosiale egenskapene jeg har utviklet. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det har en sammenheng med at jeg har lest en del om hvordan menneskets tankegang fungerer i forhold til vennskap og kjærlighet. Når jeg ser en facebook status med all verdens hjerter og godord om kjæresten så tenker jeg automatisk hvor idiotisk det er og at forholdet kommer til å gå i dass uansett. Jeg har lyst til å være lykkelig og forelsket men hodet mitt tillater det ikke. Jeg vet ikke helt hva jeg vil fram til, men jeg trenger motivasjon til å møte mennesker igjen, til å nyte livet og til å faktisk gjøre noe nytt.

 

Jeg vet ikke engang om jeg skal være glad eller trist over situasjonen min. På en måte så har jeg det mye bedre nå enn før, før så tok jeg ikke kontakt med folk siden jeg var usikker på meg selv og tok den letteste utveien som var å bare fortsette i min egen lille verden med dataspill osv. mens jeg nå bare ikke gidder å ta kontakt med folk.

 

Jeg forventer egentlig ikke å få noe særlig ut av denne tråden, men det er gått å få ut litt ting fra hodet og hvis noen har noen svar så blir jeg kjempeglad

[snartenkt]

"Jeg datt naturligvis rett i vennesonen ganske fort, men jeg hadde ingen anelse hva det var og tankegangen min var "hvis jeg er litt snillere med henne, hjelper henne og er grei blir hun min"."

 

Jenter liker litt motstand. De må føle at de jobber litt.

 

Når det gjelder det med å bli sittende foran PCen så kan det drepe det sosiale livet. Kanskje du bør tvinge deg selv til å komme deg ut mer?

[hvorre]

Jeg har hatt det litt på samme måte som det du beskriver. Jeg var okey integrert på barneskolen og frem til 7.klasse, men har egentlig alltid blitt litt småmobbet, men jeg visste vel egentlig alltid at jeg hadde ett par gode venner som alltid stilte opp. Spesielt var vi en gjeng som hadde fransk sammen på ungdomsskolen som var veldig sammensveiset, men bare på skolen, vi var aldri med hverandre hjem eller noe.

Det store skillet for meg var i 9/10. klasse da folk begynte å dra på fest, drikke osv. Jeg ble aldri invitert på noe av det, og falt derfor ganske automatisk utenfor sosialt. Jeg var mer glad i pc'en og playstation'en min...og slik holdt det seg gående ut ungdomsskolen. Kanskje greit nok, da jeg gikk ut med ett relativt høyt snitt på vitnemålet.

Så kom vgs, og jeg tenkte at jeg ikke skulle gjøre feilen fra u-skolen igjen, jeg skulle havne i de riktige sosiale sikrlene. Men igjen falt jeg utenfor, pc'en fanget meg...

 

Vendepunktet mitt kom sommerferien mellom 2. og 3. klasse. Jeg ble bedt på bursdagsfesten til en barndomsvenn og storkoste meg. Jeg møtte folk fra hjembyen min(jeg går på skole på ett lite tettsted 1,5 mil unna hjembyen) og hadde det grisefett. Fylla for første gang! :!:

 

Den festen ga meg også mulighet til å ta opp igjen litt kontakt med en venninne fra barneskolen. Vi mistet liksom litt kontakt da vi begynte på vgs, men nå er vi blitt veldig gode venner igjen, samt at hun har vært hovedveien min inn i den sosiale sirkelen jeg er i nå, som forøvrig er den jeg alltid har ønsket å være i...

 

Vet ikke helt hvorfor jeg skrev det her, men same shit....

[brukernavnkongen]

Jepp, kom deg vekk fra skjermen, den er drepen.

 

Nyt finværet nå på våren/ sommeren. Beste årstida. Jentene er klare for litt action nå på våren. Bør være gode muligheter til å få tak noe kjærestemateriell blant de mange våryre.

 

Fortsett den gode trenden med å trene. Da får du et mer bevisst og positivt forhold til din egen kropp. Selv om den fysiske forandringen kanskje er minimal på kort sikt, er den mentale desto større. Selvtilliten og humøret stiger automatisk etter/ under trening.

 

Ta imot alle sosiale muligheter som byr seg!

 

Jeg og er/ og har vært med lite sosial. Stengt meg inne osv. Nå er jeg rett og slett møkkalei.

Bruker tiden min til å smile og være hyggelig med ALLE, ukjente som kjente. Det gir større resultater på kort sikt enn man skulle tro.

Har fått noen flere kjente og blitt kjent med drømmedama, som jeg selvfølgelig håper å få til et forhold med Jeg er STOLT av meg selv! Det kan du bli du også!

 

Dataen kan man sysle med på kveldstid i alle fall.. Men når solen står som høyest så må skjermen ned.

[Gjest gutt]

Takk. Jeg vet vel innerst inne at det eneste som hjelper er å bare tvinge meg selv til å gjøre noe. Nå som finværet kommer skal jeg bare prøve å droppe pcen så mye som mulig. Alle tips for å bli motivert til å gjøre noe mer med livet er hjertelig velkommen