Kan forholdet til mamma forbedres?

[Gjest TS]

Jeg har alltid hatt et tungt forhold til mamma. Mange ganger i løpet av oppveksten har jeg fått høre at hun bare giftet seg med pappa fordi hun ble gravid med meg - og jeg må bare vite at hun hadde tenkt å stikke lenge før.

Jeg ble mobbet på skolen, men mamma nektet å få det med seg. Jeg har hatt lengre depresjoner som hun ikke har sett. Jeg har utviklet spiseforstyrrelser jeg ikke har fortalt henne om, og jeg går til behandling nå.

Da jeg flyttet hjemmefra på videregående fikk jeg beskjed om at jeg måtte komme hjem i helgene og hjelpe til i huset. Da jeg, etter et par måneder, sa at jeg faktisk ikke var interessert i en ordning der jeg var hushjelpen hennes i helgene, ble det en så stor krangel at jeg ikke snakket til henne på 3 mnd.

 

Etter at mine foreldre skilte seg da jeg gikk på ungdomsskolen har min mor hatt flere samboere. Samtlige hadde barn. Hver gang har mamma vært mer interessert i at stebarnet skal trives og at stebarnet skal like henne, enn det hun er overfor meg og mine søsken. Det er stebarnet som blir trøstet, passet på, gjort stas på.

Et par år var hun sammen med en mann som hadde barn som var på min alder. Disse barna ble overøst med oppmerksomhet og kjærlighet. Da vi skulle feire jul sammen sjekka mamma at vi ga de ok julegaver. Hun lagde julemiddag som de var vant med, men som ikke resten av familien liker. Julefeiringen ble på stefamiliens premisser, og vi måtte bare pent være med på det.

Datteren til "stefar" fikk flere klemmer i løpet av en uke enn jeg har fått som jeg husker, og jenta var tenåring.

 

Hennes nåværende samboer har en sønn som de har annen hver helg. Mamma er sint på meg for at jeg ikke inviterer han med på ting, selv om gutten er 15 år yngre enn meg, og jeg har truffet ham omtrent 5 ganger i løpet av 3 år. Jeg er voksen og har ikke mye kontakt med min mor. Likevel forventer hun at det hun ser på som sin familie skal jeg omfavne og behandle på samme viset.

Hun forventer at jeg skal se på gutten som et av mine søsken og behandle ham deretter. Hun snakker om at jeg sårer hans følelser ved å ikke invitere ham på besøk til meg. Hun påstår også at jeg ikke bryr meg om hennes forhold til samboeren når jeg ikke gjør som hun ber meg.

 

Da jeg skulle gifte meg var kjæresten til min bror med for å se på brudekjoler, sammen med mamma og min søster. Da vi var i brudesalongen sa mamma at hun ikke kunne vente med å se kjæresten til min bror i brudekjole. Jeg stod ved siden av og ventet på at hun skulle si noe liknende til meg. Det kom ikke. Da jeg sa at jeg måtte finne drømmekjolen sa hun at det var da ikke så farlig, sjansen var da stor for at jeg ble skilt og skulle gifte meg igjen en dag.

 

Jeg er voksen og det er mange år siden jeg bodde hjemme. Jeg er der ikke oftere enn jeg må, og det blir ikke alltid mer enn 3 ganger i året. Dette året er det egentlig meningen jeg og min mann skal feire jul hos henne, men det tror jeg ikke vi kommer til å orke. Julefeiringer der har en tendens til å stresse meg veldig, og med depresjoner og spiseforstyrrelser tror jeg ikke det er lurt å reise opp der.

 

Jeg har snakket med søsken før om dette, og det er litt delte meninger. Jeg blir beskyldt for å overreagere av den ene søsteren min, mens den andre er enig med meg. Min bror er bitter på pappa for at de er skilt, og har tatt mammas parti hele veien.

 

Min mann er enig med meg i det jeg mener om mamma. Han føler også at hun prioriterer merkelig, og har mer enn en gang reagert på måten hun tar opp ting, og hvilke kamper hun velger seg. Da spesielt i forhold til stesøsken. Når han er med styrer både jeg og hun unna temaet min far. Forresten har han vært en god far hele mitt liv, og stiller opp for meg når jeg trenger det.

 

Hva kan jeg gjøre for at forholdet skal bli bedre? Er det egentlig noe som kan gjøres, eller må jeg bare akseptere at hun er som hun er?

 

Takk til de som har lest gjennom innlegget, og en enda større takk til de som vil gi en tilbakemelding.

[Heatsink]

Det er litt av en historie du har her. Du skriver ikke hvor gammel du er, men fra hva jeg forstår er du i begynnelsen av tjueårene, og din mor omtrent dobbelt så gammel. Dersom din mor har gått over tjue år uten å klare å få innsikt i hvordan hennes egen datter har det, og uten å kunne se sine egene handlinger utenfra, så tviler jeg på at hun klarer å forandre seg nevneverdig nå. Jeg er overhodet ikke utdannet innenfor psykiatri, men jeg tror du burde holde deg langt unna din mor enn så lenge, da hun tydelig er en kilde til mye vonde følelser hos deg.

[greygenic]

Du vil at hun skal elske deg, fordi du elsker henne, men det kommer nok ikke til å skje.

 

Jeg har vært der du er, men jeg ga opp begge mine foreldre, og jeg har aldri hatt det bedre.

 

Det finnes ikke noen kjekk-, enkel- og god løsning på et sånt problem som dette: Har man foreldre som kun bruker deg, og som ikke verdsetter deg så har du (så langt jeg kan se) kun to valg: Fortsette å være fotskammel (der du tar imot dritt og lar folk bruke- og bryte deg ned), eller bryte av og leve sitt eget liv.

 

Etter det jeg har lest så er du gift. Hvorfor ikke leve ditt eget liv, med din egen (sviger)familie?

 

Kast ikke bort mer av livet ditt på å måtte arbeide for å få din mors godkjennelse.

Endret 16. april 2010 av greygenic

[Gjest TS]

Tusen takk for svar, begge to.

Det er litt av en historie du har her. Du skriver ikke hvor gammel du er, men fra hva jeg forstår er du i begynnelsen av tjueårene, og din mor omtrent dobbelt så gammel. Dersom din mor har gått over tjue år uten å klare å få innsikt i hvordan hennes egen datter har det, og uten å kunne se sine egene handlinger utenfra, så tviler jeg på at hun klarer å forandre seg nevneverdig nå. Jeg er overhodet ikke utdannet innenfor psykiatri, men jeg tror du burde holde deg langt unna din mor enn så lenge, da hun tydelig er en kilde til mye vonde følelser hos deg.

Du har rett i alderen vår omtrentlig. Jeg begrenser kontakten det jeg kan. I år er det dessverre mye som skjer som involverer familien min, og da kjenner jeg ekstra godt hvordan det er...

 

Du vil at hun skal elske deg, fordi du elsker henne, men det kommer nok ikke til å skje.

 

Jeg har vært der du er, men jeg ga opp begge mine foreldre, og jeg har aldri hatt det bedre.

 

Det finnes ikke noen kjekk-, enkel- og god løsning på et sånt problem som dette: Har man foreldre som kun bruker deg, og som ikke verdsetter deg så har du (så langt jeg kan se) kun to valg: Fortsette å være fotskammel (der du tar imot dritt og lar folk bruke- og bryte deg ned), eller bryte av og leve sitt eget liv.

 

Etter det jeg har lest så er du gift. Hvorfor ikke leve ditt eget liv, med din egen (sviger)familie?

 

Kast ikke bort mer av livet ditt på å måtte arbeide for å få din mors godkjennelse.

Ja, jeg er gift, og bruker mye mer tid med mannen og svigerfamilien. De har vist meg hva en familie kan være, og jeg er veldig glad for at jeg har dem som motpol til min mor.

Det har gjort at jeg ser enda klarere hvordan forholdet mellom meg og min mor er.

[el_cash]

Er enig i hva de andre skriver her. Hvis det har gått så lang tid uten at hun har gitt deg den oppmerksomheten du trenger - og burde få, så skjer det neppe nå. Tviler på at det er noe du kan gjøre for å bedre forholdet. Det du kan gjøre er å enten beholde det forholdet du har nå, og bli behandlet deretter, eller gi slipp på henne ved å bryte forbindelsen helt. Sistnevnte løsning er den tyngste å ta, men kanskje også den som vil gi deg verdigheten tilbake, og få deg til å føle deg bedre etterhvert som tiden går. 

 

Nå kjenner jeg ikke din mor, og har bare din beskrivelse å gå etter, men må si hun i beste fall høres herskesyk ut. Kanskje hun endog er psykopatisk. Du kjenner henne åpenbart best, så du bør kunne bedømme henne best.

 

Vi på forumet her kan bare gi deg velmenende råd og tips; kanskje det kan være en idé å søke mer profesjonell hjelp før du tar noen avgjørelse? Uansett; lykke til!

 

 

[Gjest TS]

Er enig i hva de andre skriver her. Hvis det har gått så lang tid uten at hun har gitt deg den oppmerksomheten du trenger - og burde få, så skjer det neppe nå. Tviler på at det er noe du kan gjøre for å bedre forholdet. Det du kan gjøre er å enten beholde det forholdet du har nå, og bli behandlet deretter, eller gi slipp på henne ved å bryte forbindelsen helt. Sistnevnte løsning er den tyngste å ta, men kanskje også den som vil gi deg verdigheten tilbake, og få deg til å føle deg bedre etterhvert som tiden går. 

 

Nå kjenner jeg ikke din mor, og har bare din beskrivelse å gå etter, men må si hun i beste fall høres herskesyk ut. Kanskje hun endog er psykopatisk. Du kjenner henne åpenbart best, så du bør kunne bedømme henne best.

 

Vi på forumet her kan bare gi deg velmenende råd og tips; kanskje det kan være en idé å søke mer profesjonell hjelp før du tar noen avgjørelse? Uansett; lykke til!

Takk for svar.

Jeg tror ikke min mor er psykopat, men hun hadde nok ikke hatt vondt av terapi.

 

Jeg er i gang med å få profesjonell hjelp til dette.

Hvis jeg kutter kontakten med min mor vil jeg sannsynligvis også miste mine søsken. De er ikke klare for å ta det skrittet, og jeg vil ikke miste dem.

 

Jeg må også si at jeg er veldig takknemlig for den støtten jeg har fått her av dere. Dette er noe jeg sliter veldig mye med å ta opp. Jeg er redd for at jeg ikke skal bli tatt på alvor, eller at jeg overdriver hele situasjonen. Tusen takk for at dere støtter meg.

[Gjest she_mer]

Det å lese innlegget ditt, er som tatt ut fra min dagbok.

Jeg er bare 17år og har nå tatt avstand fra min mor. Moren din høres ut som min.

 

Faren min var aldri tilstedet å så alt som skjedde hjemme, det var også vold inn i bildet hos meg. Søsteren min har heller ikke opplevd henne som jeg har. Jeg er også redd for å overreagere, men det eneste jeg kan er å stole på meg selv. Noe som er veldig vanskelig fordi jeg bare har hørt negative ting om meg selv gjennom hele oppveksten.

 

Jeg går til helsesøster en gang iblant, jeg har også meldt moren min til barnevernet for kort tid siden og jeg gruer meg til hun får vite om det (hvis hun gjør det)

Faren min kommer til å få vite om det og jeg aner ikke hvordan han kommer til å reagere..

Han var aldri der, han sov eller jobbet..

 

Jeg vet heller ikke ennå om jeg skal bryte tvert, eller vente..

Hva skal man gjøre..?