Gå inn i et forhold som 23 år og uerfaren

[Gjest usikker_mann_23]

(Jeg poster anonymt fordi innlegget inneholder veldig sensitiv informasjon om meg, og det er for mange jeg kjenner som vet brukernavnet mitt her.)

 

Jeg har gått i mange år med en del psykiske plager, etter å ha blitt mobbet på barneskolen, og endte opp med å være asosial og ha få venner i lang tid. Selvtilliten har vært veldig lav, og jeg har vært (ufrivillig) jomfru fram til denne hendelsen, og had veldig lite kontakt med det motsatte kjønn. I tillegg har jeg hatt noen fysiske problemer tidligere som har gjort ting ekstra vanskelig. For rundt et år siden bestemte jeg meg for at jeg måtte gjøre noe, og begynte å jobbe med selvtilliten. Begynte også på et nytt studie på en annen plass i høst, og har klart å være mer sosial, og fått flere venner enn noen gang før.

 

Jeg har blitt veldig plaget psykisk av å ha vært jomfru, og og ikke klart å komme noen vei med jenter så lenge. Jeg begynte med nettdating i vår, og har møtt ei som jeg har blitt veldig glad i (også den eneste der jeg har kommet noe lengre med enn å pratet med på nettet), og som har blitt veldig glad i meg. Hun virker på mange måter som den rette personen å prøve å gå inn i et forhold med, og det er også det som er aktuelt nå. Jeg har nå møtt henne tre ganger, og andre gangen endte det også opp med at vi hadde samleie. Vi har klart å være veldig åpne og ærlige med hverandre, noe jeg ikke vet om ville vært mulig med andre. Problemet er at på grunn av at jeg har gått så lenge ensom er det flere ting som plager meg med å prøve å gå inn i et forhold. Siden dette er den eneste personen jeg har ligget med, er jeg veldig redd for at jeg skal bli frustrert på grunn av det om jeg går for dette. Å gå slik alene har gjort at jeg får en ekkel sjalu/misunnelighetsfølelse når jeg tenker på andre som har hatt flere partnere og forhold, også hun jeg nå har møtt. Hun har vært i fire forhold (dog 2 av de korte), og rotet med to utenom. Det er ikke noe unormalt mye, men jeg har problemer med å komme over det allikevel. Jeg var klar over at jeg måtte kunne håndtere at noe sånt skullle skje lenge før jeg begynte med nettdating, og møtte henne, selv om jeg hadde et lite håp om å finne noen med like lite erfaring som meg, men de siste dagene har jeg fått store humørsvingninger og mye negative tanker på grunn av dette. Jeg er veldig redd for at jeg kan få problemer med å takle forholdet på grunn av dette, og er redd for å enten gjøre ting jeg ikke burde, eller at jeg blir sittende med mye psykiske plager som følge av det. Jeg er også redd for å kunne bli for (seksuelt) nysgjerrig på andre.

 

Dette virker kanskje som en litt banal ting, men det er bare slik hjernen min har blitt. Samtidig tror jeg jeg har mye følelser for henne, som vil komme til å plage meg hvis jeg skulle la være, og prøve å finne noen andre. Jeg er også redd for at jeg ikke skal klare å finne noen som vil passe meg like bra hvis jeg bestemmer meg for å gå nå, og vil få det ennå værre. Jeg er litt lei av å være alene, men samtidig litt redd for å inngå noe bindende med så lite erfaring.

 

Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal gjøre, samtidig er jeg nødt til å gjøre en avgjørelse snart. Jeg skal møte henne IRL igjen om ikke så lenge, og har bestemt meg for at jeg skal ha bestemt meg før hun drar igjen. (Jeg føler også at jeg vil se litt hvordan følelsene oppfører seg når jeg faktisk er ansikt til ansikt før jeg gjør en endelig avgjørelse, ettersom jeg er veldig usikker på hvor jeg har dem.) Derfor fant jeg ut at jeg burde prøve å få noen eksterne innspill på det. Jeg føler jeg enten bare må prøve og gå inn med en del usikkerhet, og så får det eventuelt drite seg om jeg ikke takler det og gå ut med litt mer erfaring, eller så må jeg prøve å finne noe annet, og satse på at jeg kan klare å finne noen andre som holder mål. Jeg er ikke så lysten på å gå singel lengre.

 

Jeg har snakket med henne om problemene, og hun er klar over at jeg er usikker. Dette kan gjøre ting litt problematisk for henne også, siden hun har andre psykiske plager som gjør at hun har en del angst og humørsvingninger.

 

Jeg lurer i hovedsak på om det er andre som har noen erfaringer med noe lignende, og om det har fungert eller ikke.

Jeg lurer også på hvordan det ville blitt tolket av folk som en akseptabel grunn til å gå ifra noen.

Det siste jeg lurer på er hvor åpne og ærlige det er vanlig at folk er i et forhold. Siden jeg ikke har vært med noen andre har jeg problemer med å vurdere hvorvidt jeg kan klare å finne noen jeg kan bli like glad i eller ikke, siden jeg er veldig emosjonell og ærlig av meg.

[bIsk0p]

For det første, gratulerer! Du har klart å snudd livet ditt og kommet deg på beina og ut i verden. Bare dette er noe kun kan være veldig fornøyd med, veldig mange klarer ikke det en gang desverre.

 

For det andre, gratulerer, du har finnet ei du er glad i. Det er det enda færre som finner

 

Videre til litt svar og synspunkter;

 

Du er bare 23 år, ingenting er bindende. Folk bytter kjæreste, sengevarmer, ektefelle, samboer i en alder av 50+ Ikke la dette bli et veiende argument, det er kanskje tryggest å stoppe opp. Men hva hvis.. Mye kan skje, både positivt og negativt. Min holdning til livet er at det er bedre å prøvd og vite at det ikke går, enn å sitte å tenke på hvordan det kunne gått.

 

Det at du sliter litt, kan kanskje være et tankekors på den filosofien. Det lengre man er med noen, det større sjangse er det for at følelslene blir sterkere. Dette kan dra deg ned hvis det skulle skje noe senere.

 

En annen ting som jeg synes kanskje er litt skumlere, er at hun også har sine problemer. Dette kan være positivt, at dere styrker hverandre. Eller at dere drar hverandre ned. Spørs veldig på holdningen, men her må du passe på at hun ikke drar deg ned..

 

Hvis du tror at du klarer den eventuelle psykiske påkjenningen av at det ikke virker down-the-line, så ville jeg prøvd. Det er masse positivt i et forhold og du vil trolig lære mye om deg selv også.

 

Lykke til!