deprimert

[Gjest hemmelig]

hei folkens. jeg vil ikke si navne mitt, grunnen til det er at jeg vil ikke noen skal kjenne meg og veit hvordan jeg har det. jeg er en gutt på 17 år, kommer fra nord-irak. jeg er ikke så flink til å skrive norsk eller jeg kan skriv norsk men skriver feil av og til.

 

jeg har vært deprimert i hele live mitt og jeg skjønner ikke hva er vitsen med at jeg lever når jeg har det så tungt som jeg har hadd det sia jeg har skjønnt at jeg er mennske.

jeg klarer nesten ikke å snakk om live mitt, når jeg snakker om live mitt triller tårene ned automatisk. det var endag da jeg bodde i hjemmelande mitt. jeg vila til søskenbarne mitt fordi jeg hadde savnet dem. jeg var 5-6 år gammel og, husker ikke helt hvor gammel jeg var. da pappa kjørte meg til søskenbarne mitt så kunna han ikke vær der han mått dra tilbake. jeg husker ikke så mye av dette men jeg husker da jeg ble kjørt hjem så hva døren åpent, jeg såg bare blod som går mellom fottene mine, jeg og han søskenbarne mitt gikk in (vi fikk sjokk da vi såg det kommer blod fra huset) da jeg gikk in hadde hele famillien ligga på baken og var død, bare jeg som levde å det hva fordi jeg ikke var hjem. da jeg såg at mamma & pappa & søster og bror ligga der å hva død jeg skrite i hjel ( saddam sine soldata drepte dem ) :tristbla: etter det flytta jeg til broren til faren min. der har jeg ikke opplevd nå særlig bra. også kom vi til norge. vi kom ikke med fly med kom land til land og på veien opplevd jeg mye dårlig, f.eks frys,uten mat også videre. også kom vi til norge til slutt. har bod i norge sia 2002 og fikk oppholdt stilatelse i 2006 eller noe sånt. men de tiden jeg har hadd bra hva da jeg hva med familien min eller store broren min og store søstra mi. etter jeg flytta til han broren til faren min har jeg ikke hadd det nå bra, isteden de skal rop på meg på navne mitt så har dem laga egen kalle navn til meg f.eks esel, hund, idiot, homse også videre :tristbla: jeg har prøvd å ta livet av meg men vet ikke hvorfor jeg ikke død. sku virkelig ønska jeg hadde død da hadde jeg følt meg at jeg er nær familien min. jeg har ikke tryggt her jeg bor. til og med jeg har fått psykologiske problemmer eller ka det heter, jeg føler meg som jeg er i fengsel, jeg går på skolen og etter skolen er jeg hjemme for ikke lov å dra ut når jeg vil og må kom hjem på rette tid. er kanskje ute 8 timer til sammen i uka, resten er jeg hjemme og gjør hus arbeid eller sitt på romme mitt og tenker og tenker helt til jeg begynner og gråter, jeg lever med tårene. jeg vil ikke lev synes ikke det er no bra å lev uten familie, største ønsken min er å kall noen for mamma eller pappa eller bror eller søster :tristbla: synes ikke det er noe arti å lev uten familie. endag begynnte jeg å elske ei jente via nette ho komt fra samme land som meg det var første gang jeg elsket ei jente så my som jeg gjorde, jeg elsker henne sånn helt seriøst, jeg trud hun hva engelen min men endag snud ho seg mot meg og forlata meg, jeg kommer aldri til å glemme henne. det er sikkert mange som syns jeg skal flytte ut altså gå på et barnehjem eller instudesjon eller noe sånt, jeg vil gå på barnehjem men problemen er at vis jeg går til barnehjem da kommer dem til å si til resten av slektene mine at jeg ikke bor sammen med dem og jeg er en dårlig gutt osv, da mister jeg dem også. sånn er kulturen vår :-/ jeg bruker og snakk med helsesøstra noen gang men jeg forteller ikke alt som har kjedd, jeg forteller bare henne at jeg er lei meg og vet ikke hvorfor jeg er det, så begynner hun og snakk til meg slik jeg føle meg litt bedre. nå vet jeg ikke hva jeg skal snakke om først, det ble blanding på en måtte. her hjemme får jeg ikke penger, og klærne mine er gammel, får klær 1 gang i året. da kjøper dem 2-3 dongrybokser og 2-3 t-shorta osv for 1 år :-/. når jeg er på skolen eller på familie besøk så føler jeg meg flau og får tårene i øyne når æ ser på andre og ser på meg selv. klarer nesten ikke å skriv mer tårene triller bare ned over :tristbla: vet ikke hva jeg har gjort som er galt siden jeg har opplevd alt dt her og har det for jævlig. håper ikke dere misforståd, jeg tigger ikke om peng men forteller bare om live mitt og hvordan jeg har det. men mer klarer jeg ikke å skrive for bare mer og mer tårer i øyne, syns jeg har gråt nokk for idag. hva bør jeg gjøre for å ungå alt dette her ? skal jeg ta livet av meg slik jeg ungår alt som har kjedd og sjer ? hva hadde du gjort om du hva på min plass ? og jeg vil ha noen info fra dere om hva jeg bør gjør og ikke gjør. men jeg vil fremdeles ikke si hvem jeg er osv. vil ikke noen skal kjenne meg. takk for alle svarene <3

[BraxKung]

Hei!

 

Det viktigste du kan gjøre, er å snakke med noen om de tingene du har skrevet i her i forumet.

Det er en bra begynnelse å skrive det her.

 

Hvis du synes det er vanskelig å snakke med helsesøster om dette, så kan du snakke med legen din. Han kan hjelpe det til å komme i kontakt med folk som har kunnskap og erfaring og kan hjelpe deg.

Det viktigste er å ikke være redd for å snakke med folk om problemene dine.

 

Så må du huske på at alt du sier til legen blir mellom deg og han. Han kan ikke si noe til noen, hvis du ikke vil det.

 

Ikke vær redd for å spørre en lege om hjelp.

 

Så skal du huske på at det er litt vanskelig å være 17-18 år og ny i landet. Når du blir eldre vil ting bli lettere og takle.

du må ikke gi opp! Snakk med helsesøster om problemene dine. Vær ærlig.

Hvis du syns det er vanskelig, må du snakke med legen din om det.

 

Skriv ut det du har skrevet her, og gi det til helsesøster for eksempel.

 

Lykke til! Gi aldri opp, det er mange som både ønsker og kan hjelpe deg

[Kaffegriner]

Hev deg over alle som behandler deg som dritt. Både familie, rasister og folk generelt. Du er så MYE mer, og de som prøver å tråkke på deg er ikke verdt NOE. I lengden er det folk som deg, folk som sliter, folk som virkelig må jobbe for å ha det bra - som får det bra. Vær så snill, ikke ta livet ditt.. prøv å holde ut situasjonen du er i. Og snakk med helsesøster eller lege.

[Gjest Hemmelig]

jeg har prøvd og snakk med leggen eller bup eller barneverne osv, men jeg kan ikke si alt :S

det er ikke så enkelt som dere trur

[Sitronsaft]

Du er tøff som forteller alt dette her etter alt du har opplevd. Det du skriver var en stor tankevekker for meg, og det satt virkelig ting i perspektiv. Jeg er 17 år selv, og jeg klarer ikke forestille meg livet du har hatt. Vi har levd like lenge, men så vidt forskjellige liv.. Det er urettferdig, er det. Jeg er glad for at du delte litt om livet ditt med oss

 

Du har fått oppholdstillatelse i Norge og er på vei til å bli norsk statsborger. Du har utrolig mange rettigheter her i landet, flere enn du aner. Du har rett til utdanning, omsorg, et trygt hjem, og mange andre utrolig viktige ting. Snart er du 18 år også, og da har du like mange rettigheter som menneskene som bestemmer over deg nå. Du kan gå hvor du vil, ta jobb hvor du vil, gjøre hva du vil med pengene dine, kjøpe de klærne du vil, være med hvem du vil, osv.

 

Du har opplevd mye som er jævlig. Jeg kan som sagt ikke forestille meg det. Det er rett og slett en helt annen verden enn den jeg er vant med. Det er utrolig viktig at du forteller folk om hva du har opplevd, at du deler byrden. Du trenger ikke bære alt dette alene, det er mange gode mennesker som vil stille opp for deg om du ber om det. I Norge har vi mennesker som har dette som yrke til og med, og det er disse som kalles psykologer, leger, osv. Om du ikke vil fortelle det til noen ansikt-til-ansikt er det utrolig mange du kan ringe og snakke med (for eksempel Røde Kors, Kirkens nødhjelp, nødtelefonen, barnevernet), og de vil lytte på hva du har å si. Det er ofte gratis å ringe, de dømmer deg ikke, og de har taushetsplikt. Det betyr at de ikke har lov å fortelle noe videre til noen. Dette gjelder både leger, psykologer, lærere, barnevernet osv. Bare om det du forteller dem kan føre til at noen blir skadet om de ikke sier ifra, det gjelder også deg.

 

Du har opplevd den mørke siden av verden. Nå bor du i Norge, som jeg tror er et av verdens aller beste land å bo i. Du er 17 år, og har gjerne 50, 60, 70 og kanskje 80 år igjen å leve. Selv om du har opplevd mye har du ikke levd lenge. Du har hatt en røff start, men jeg er sikker på at du vil oppleve så mye som er fantastisk fint heretter. "Smil til verden, og verden smiler tilbake", er det et ordtak som heter. Det er ikke alltid sant, men om du smiler til verden har du i alle fall det beste utgangspunktet til å få et godt og meningsfullt liv.

 

Du er et menneske, og et godt menneske føler jeg også. Du har en kropp. Du har følelser, tanker, meninger, evnen til å handle. Du kan utrette så mye, for deg selv og aller viktigst, for andre. Du kan gjøre så mange liv bedre enn de er. Du har øyne, du har ører, du har en nese, du har føtter, armer, sanser, en fantastisk hjerne. Du kan oppleve musikk, lyden av fugler om morgenen, synet av solnedgang og stjernehimmel, fossefall, tusen meter høye fjell og grønne trær som blafrer i vinden. Du kan lukte årstidene og friskt vann, du kan stupe fra en ti meter høy klippe og kjenne havet omkranse kroppen din til dere blir ett. Du kan løpe, løpe helt til kroppen din ikke klarer mer, da kan du falle i bakken og kjenne verden sluke deg hel. Så kan du kjenne at du bygges opp igjen, du fødes på ny, og du kan starte om igjen. Livet er slik, du får hele tiden nye sjanser. Det er nok ingen på dette forumet som har blitt gitt en så stor ny sjanse som den du har fått ved å komme til Norge.

 

Du kan oppleve kjærlighet, alltid. Man opplever ofte i livet at man har funnet den rette, men det er ikke sikkert det stemmer alltid. Du vil også her få nye sjanser, hele tiden. Du kan finne deg en jente, en som setter pris på deg og som vil elske deg som du elsker henne. Så mye du kan oppleve.. Vær så snill å ikke kast bort sjansen din. Hold ut, og du vil finne ut hvordan det kan være å leve.

Endret 17. april 2010 av Sitronsaft

[xain]

huff :-/ trist historie

[Habitats]

Oi. Må si jeg ble ganske målløs da jeg leste denne posten. Litt av en historie du har vært igjennom. Men du skal vite at det står enormt mye respekt av deg ved at du tar opp dette her. Det er mange som bare går rundt og ikke tørr eller orket å gjør slikt.

 

Vet ikke helt hva mer jeg skal si, da jeg føler det de andre her har svart allerede har satt ord på det jeg tenkte på. Godt skrevet Sitron!

 

Å ta livet sitt er ingen utvei.

 

I stedet for å tenke at du ikke har noe å tape, tenk heller på at du har alt å vinne! Ting kan med andre ord ikke bli noe annet enn bedre, og det er jo på en måte positivt?

 

Ellers vil jeg understreke det de andre her nevnte angående lege og hjelpetelefon. Dette er tilbud som er der til din egen hjelp. Bruk de for alt det er verdt, jeg er 100% sikker på at du vil se tilbake på dette senere å være glad for at du gjorde det.

 

Det finnes utallige hjelpetelefoner der ute, så jeg tenkte jeg kunne sette opp en liten liste for å hjelpe deg litt på vei:

• 
   
  
• Røde Kors-telefonen for barn og unge - Hverdager: 14.00 - 20.00
  
• Ungdomstelefonen, Oslo - Søndag -fredag: 18 - 22
  
• Kirkens SOS, Oslo - For akutte vansker DØGNÅPEN
  

 

edit:

Sukk, ser nå at tråden var ganske gammel. Jaja, om ikke TS leser dette, håper jeg imidlertid noen andre kanskje har bruk for det.

Endret 2. oktober 2010 av Habitats

[MoonGirl]

Lurer på hvordan det går med deg!

Håper du har det bra.

 

Vil bare si at du ikke må ta livet av deg. Alt for mange unge tar livet sitt

 

Du er så ung, med tiden kan sår heles og du vil få ny gode opplevelser. Kanskje du finner deg en jente også. En god jobb osv.

 

Innlegget ditt fikk meg til å ikke ta for gitt det jeg har. Vi i Norge har det gjammen meg godt. Desverre har ikke mange andre land ikke det. Kjempe urettferdig