Hvordan nå fram til broren min?

[Gjest "Lars", 27 år]

Jeg har en lillebror som jeg er veldig bekymret for. Han er nå 21 år, har gått arbeidsledig siden han gikk ut av videregående, og sitter stort sett kun foran PCen og spiller.

Han var ikke den mest utadvendte på vgs, og havnet nok veldig på etterskudd ift gjennomsnittet sosialt sett der. Han blir veldig defensiv med en gang jeg prøver å hinte til at han bør begynne å sosialisere mer og ikke sitte så mye foran PCen.

 

Jeg blir veldig bekymra for han, for jeg hadde få venner og var lite sosial på vgs selv, og ganske deprimert til tider. Enkelte ganger var det så ille at jeg hadde fantasier om å ta livet mitt.

Så jeg vet hvor kjipt det er, og er veldig redd for at broren min har det like ille.... Han mangler i tillegg en driv til å komme seg ut av situasjonen sin, virker det som, og jeg er redd for at han kanskje blir suicidal også hvis han ikke bedrer situasjonen sin.

Og jeg kommer aldri til å tilgi meg selv hvis jeg ikke gjør noe mer for å nå fram til han, og han en dag tar livet sitt.

 

Det er mulig jeg overdramatiserer nå, men jeg var fryktelig langt nede selv og hadde det vanvittig kjipt. Men jeg var på vei ut av det da jeg var på den alderen han er nå. Broren min derimot, viser ingen tegn til forbedring.

Fortsatt er det data livet hans består i, samt sporadiske krangler med forelderene våre, og en og annen venn på besøk. Jeg vet hvor ille det er, og det er veldig begrensa hvor lenge jeg hadde orket å leve sånn som jeg gjorde i slutten av tenårene.

 

Jeg er sikker på at det er flere her på dette forumet som kjenner seg igjen i hans situasjon, og jeg lurer på, hvordan hadde dere foretrukket å bli tilbudt støtte/hjelp for å komme seg opp og fram i livet?

 

Jeg tror det er en litt bitter pille å svelge å innrømme at man faktisk har et så kjipt liv, og trenger litt drahjelp for å komme seg ut av det. Særlig overfor foreldrene sine. Det var sån jeg følte det ihvertfall. Jeg bare håper det vil være litt lettere for han å gjøre det overfor meg, men vi har hatt et litt turbulent forhold opp gjennom oppveksten.

 

Jeg har tenkt å sende en mail til han der jeg forteller han at jeg vet hvordan han har det nå, og stiller opp for han uansett hva det er, og jeg vil hjelpe han på alle mulige måter å få seg et skikkelig liv igjen. Og hvis han ikke er interessert i hjelp, skal jeg aldri mase noe mer om det igjen.

 

Han må liksom komme seg ut av det, jo fortere, jo bedre, for jo lenger han venter, desto større blir jobben med å få livet på rett kjøl igjen.

 

Dette ble fryktelig langt, men håper innmari noen kan komme med innspill her.

 

Jeg føler jeg må gjøre et skikkelig forsøk på å nå igjennom til han, og hvis det ikke går, er det håpløst, men da har ihvertfall jeg gjort hva jeg kunne. Jeg kan ikke gjøre jobben for han, men jeg kan gjøre det mer tydelig at jeg er her for han enn hva jeg har gjort hittil.

 

Hva er den beste måten å gjøre dette på? Og dere som kanskje har det sånn nå, hvordan ville dere reagert om broren/søstern deres hadde gjort noe sånt?

[Ronny#1]

Du kan jo prøve å dra han med deg på noe...f.eks: fisketur, biltur, en tur på byen etc

Tilbringe litt tid sammen med han, og se om du finner ut hva som er "problemet" liksom UTEN å pese på han.

Kanskje snakke med foreldrene deres og prøve å engasjere vennene hans, hvis han har noen.

 

Det KAN jo hende at han synes at ting er greit sånn som de er også?

Vi er alle forskjellig og har forskjellige preferanser ang. hvordan vi vil ha det må man huske.

 

Har han sagt noe om at livet er kjipt f.eks?

Kanskje han trenger å prate med noen som kan hjelpe han ut av "sonen" han er i.

VOP (VoksenPsykriatiskPoliklinikk) på stedet der dere bor er en vei å gå kanskje?

[€uropa]

Han bor vel hjemme hos foreldrene? Selv om han er fornøyd med livet sitt nå, blir han før eller siden nødt til å få en jobb for å holde seg i live.

[kans]

Ja, jeg skjønner hva du mener.

Selv har jeg en eldre bror med samma problemet, men det virker som han " koser " seg..

selv så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre og som sagt samma problemet med min bror som du har med din.

 

Håper at det kommer noen gode tips og forslag på denne tråden så kanskje jeg kan bruke noe av det samme selv på min egen bror

[€uropa]

Antakelig er han klar over at han har et problem og er fryktelig lei for det, men han liker ikke å innrømme det eller prate om det. Han føler ikke at han klarer å gjøre noe med det, men han er for flau til å ta imot hjelp fra en annen. Jeg foreslår at du bare bruker tid med ham, istedenfor å fortelle ham at han bør komme seg litt ut, for han blir som sagt defensiv av det.

[Gjest Crystal]

Jeg er ikke en ekspert på dette. Men jeg skulle virkelig ønske jeg hadde vært tøff nok til å ta opp et viktig spørsmål med min lillebror før han tok livet sitt... Så hopp i det, du har ingenting å tape på det hvertfall...og alt å vinne. Kanskje du kan fortelle ham hvordan du har hatt det (face to face) og hva som fikk deg på bedre og positive tanker istede for å fortelle ham at du forstår hvordan han har det. Mulig han kommer i forsvarsposisjon da og ikke vil fortelle deg noe som helst. Aner ikke jeg altså, bare et forslag. LYTT til det han har å si uten å komme med eksempler fra dine problemer hvis han først begynner å snakke.

 

Spør om det er noe han trenger hjelp til. F.eks å finne et annet studie, hjelp til leksene, hjelp til å komme i gang med trening - bli med han - og stikk innom for å henge eller bare være sammen. Hvis du har "mistanke" om homofili spør om det også...på en positiv måte uansett hva du egentlig føler. Han er den han er uansett =) Jeg vet ikke, men snakk sammen hvertfall...og ikke drøy det noe lenger. Imorgen kan det være for sent.