Selvmord - hva kan man gjøre når ingenting hjelper?

[Gjest BrokenSoul]

Hei

 

I en alder av 15 år var jeg sterkt deprimert, selvmords tanker var vanlig, men det er noe jeg antar var fordi jeg ønsket oppmerksomhet. Nå, 1 år senere så har disse tankene forsvunnet, jeg er likeverdig til min eksistens, og ser rett og slett på selvmords som en varig løsning - kroppen føles som en byrde, det er tung og stå opp om morgenen, men det er vel ikke et problem for de døde?

 

Når jeg kjeder meg planlegger jeg drap, voldtekter, massakerer eller selvmord. Jeg vurderer på det sterkeste og hoppe fra en bro med hodet først, siden dette ville antageligvis slått meg i svimet og druknet meg om jeg ikke døde momentant. Jeg gir menneske liv liten tanke, jeg har selvsagt ikke drept noen, men ingenting tyder på at jeg ville brydd meg om noen dør - derimot, jeg vil ikke at noen skal måte lide av mine handlinger (det jeg GJØR, ikke følgene av at jeg feks dreper en person).

 

Jeg er ikke deprimert, men bryr meg lite om jordiske ting så og si. Jeg passer på og ikke skade meg selv, andre ting eller gi med selv rulleblad, så jeg slipper at noen mistenker meg for de tankene jeg har eller at de skal bli unødvendig belastet av det.

 

Jeg er ikke religiøs på noen nivå, jeg betviler sterkt eksistensen av høyeremakter - og jeg har ikke noen tro på menneskeheten i nåværende forfatning. Jeg tenker ikke på NOE annet en måter og utnytte mennesker på.

 

Jeg har tenkt gjennom følger av selvmord så alt for mange gang, de sier man skal gjøre det minst 100 gang? Jeg har gjort det 1000 gang, og jeg mener at det ikke er noe galt med det. Du kan si at jeg er egoistisk, men jeg styrer mine handlinger, så jeg er i min fulle rett til og være så egoistisk som jeg kan. Når vi fremdeles var jegere betød verken egoistisk eller død særlig mye, ingen har retten til og ta det fra meg.

 

Jeg har sendt meldinger med SOS kirkensnødhjelp i et par måneder, til og med en telefon samtale, men alt jeg får der er nytteløs babling om at jeg ikke ønsker og dø, at det er noe som trekker mot "liv" eller at det ikke er veien ut. Jeg har SELVSAGT tenkt på dette, ca 1000 ganger, og jeg har kommet fram til at jeg ØNSKER og dø, INGENTING i meg ønsker og leve et langt liv og det er den PERFEKTE veien ut.

 

Mennesker har ikke noe verdi i mine øyne, så jeg tenker at jeg skal gjøre noe drastisk før jeg tar mitt eget liv. Jeg ville heller havnet i fengsel en og skyte meg selv etter en massaker, så jeg har ikke noe lyst til og gjøre det på den måten - vis jeg vil henge meg i fengsel er det ikke noen plasser som vil gi meg muligheten til og hoppe, noe som er nødvendig vis jeg ikke vil dø langsomt (Noe jeg ikke vil).

 

Dette forumet har flere personer som har stor kunnskap om temaet selvmord, og som har hørt mye i sin tid her - eller dere har vært i situasjonen selv.

 

Er det noen som kjenner seg igjen i min situasjon, eller som har hørt om folk som har hatt det likt?

 

Jeg antar at jeg er psykisk syk til en eller annen grad, og jeg tror jeg trenger hjelp?

 

Men jeg er usikker på hvordan jeg vil bli behandlet vis jeg forteller en lege det jeg fortalte dere nå, spesielt siden jeg ikke ville ønsket og møte noen familie medlemer igjen vis de fikk vite at jeg tenkte sliker tanker - vis jeg ble tvunget til dette ville jeg med stor sikkerhet gjort noe DRASTISK. Dette sier jeg ettersom forrige gangen jeg fortalte en person nær meg dette, så skadet jeg meg selv for første gangen.

 

Noen som har et svar av verdi til meg, på et spørsmål jeg egentlig ikke tror jeg har stilt?

[vidarkri]

Mange på din alder sliter med tanker ala de du har så du er neppe alene om å ha det sånn.

Jeg anbefaler deg å ta dette opp med fastlegen din som vil sette deg i kontakt med din DPS avdeling. Der vil du få snakke med en psykiater om tankene dine, og få nødvendig hjelp og medisinering for å komme deg over kneika.

 

Det er ikke noe nederlag i å be om hjelp i en slik situasjon du er i.

[Jann - Ove]

Nå bør du virkelig tenke på deg selv; søker du hjelp, så kan det hende at du får lyst til å leve igjen. Kan du med 100% sikkerhet si at det ikke fins det minste håp for at morgendagen ikke behøver å være fullt så ille som dagen i dag? Uansett hvor ille det er så fins det håp om forbedring.

 

Men jeg er usikker på hvordan jeg vil bli behandlet vis jeg forteller en lege det jeg fortalte dere nå, spesielt siden jeg ikke ville ønsket og møte noen familie medlemer igjen vis de fikk vite at jeg tenkte sliker tanker - vis jeg ble tvunget til dette ville jeg med stor sikkerhet gjort noe DRASTISK. Dette sier jeg ettersom forrige gangen jeg fortalte en person nær meg dette, så skadet jeg meg selv for første gangen.

 

Ikke tenk så mye på hvordan det blir om familiemedlemmer finner ut at du sliter. Om du er villig til å søke hjelp, og gi det et skikkelig forsøk før du gjør noe drastisk så får du time hos en psykolog om ikke så alt for lenge, og du kan gjøre det på en måte som gjør at halve slekten ikke finner ut at du sliter. Er du ærlig med dine foreldre og forteller at du sliter og vil ha hjelp, så vil de helt sikkert ha forståelse for at du vil prøve å holde det litt skjult.

 

Du holder på å få kunnskap om verden, og du må jo begynne å tenke på hva du skal fremover. Det er helt normalt at det ikke er lett å takle det. Man må ikke lete lenge for å se at det fins grusomhet i verden. Leter man litt lenger finner man også håp.

 

Du høres intelligent ut. Frister det ikke å se hvor langt du kan komme? Bør du ikke se litt av den fantastiske kloden vi lever i før du forlater den?

 

 

Fins det ingenting her i livet som gir deg glede? Kjenner du deg igjen i disse symptomene?

 

Depresjon finnes i alle grader, fra den forbigående nedstemtheten alle kjenner fra situasjoner hvor vi på en eller annen måte har opplevd å være oppgitt eller mislykket, til alvorlige og langvarige kliniske tilstander.De vanligste symptomene på en depressiv episode er senket stemningsleie, gledesløshet, tap av interesse for ting som vanligvis er interessant, tap av energi og nedsatt aktivitetsnivå. Andre symptomer som i forskjellig grad er vanlig er konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker, skyldfølelse, overdrevent negative / pessimistiske tanker om seg selv, verden generelt og fremtiden, mindreverdighetsfølelse, nedsatt selvtillit, nedsatt seksuallyst, søvnforstyrrelser, endret appetitt og tanker om selvskading, døden ellerselvmord. Ved svært alvorlige depresjoner kan man også få psykotiske symptomer.

http://no.wikipedia.org/wiki/Depresjon_(sykdom)#Sykdomstegn_.2F_symptomer

[Gjest BrokenSoul]

Nå bør du virkelig tenke på deg selv; søker du hjelp, så kan det hende at du får lyst til å leve igjen. Kan du med 100% sikkerhet si at det ikke fins det minste håp for at morgendagen ikke behøver å være fullt så ille som dagen i dag? Uansett hvor ille det er så fins det håp om forbedring.

 

Men jeg er usikker på hvordan jeg vil bli behandlet vis jeg forteller en lege det jeg fortalte dere nå, spesielt siden jeg ikke ville ønsket og møte noen familie medlemer igjen vis de fikk vite at jeg tenkte sliker tanker - vis jeg ble tvunget til dette ville jeg med stor sikkerhet gjort noe DRASTISK. Dette sier jeg ettersom forrige gangen jeg fortalte en person nær meg dette, så skadet jeg meg selv for første gangen.

 

Ikke tenk så mye på hvordan det blir om familiemedlemmer finner ut at du sliter. Om du er villig til å søke hjelp, og gi det et skikkelig forsøk før du gjør noe drastisk så får du time hos en psykolog om ikke så alt for lenge, og du kan gjøre det på en måte som gjør at halve slekten ikke finner ut at du sliter. Er du ærlig med dine foreldre og forteller at du sliter og vil ha hjelp, så vil de helt sikkert ha forståelse for at du vil prøve å holde det litt skjult.

 

Du holder på å få kunnskap om verden, og du må jo begynne å tenke på hva du skal fremover. Det er helt normalt at det ikke er lett å takle det. Man må ikke lete lenge for å se at det fins grusomhet i verden. Leter man litt lenger finner man også håp.

 

Du høres intelligent ut. Frister det ikke å se hvor langt du kan komme? Bør du ikke se litt av den fantastiske kloden vi lever i før du forlater den?

 

 

Fins det ingenting her i livet som gir deg glede? Kjenner du deg igjen i disse symptomene?

 

Depresjon finnes i alle grader, fra den forbigående nedstemtheten alle kjenner fra situasjoner hvor vi på en eller annen måte har opplevd å være oppgitt eller mislykket, til alvorlige og langvarige kliniske tilstander.De vanligste symptomene på en depressiv episode er senket stemningsleie, gledesløshet, tap av interesse for ting som vanligvis er interessant, tap av energi og nedsatt aktivitetsnivå. Andre symptomer som i forskjellig grad er vanlig er konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker, skyldfølelse, overdrevent negative / pessimistiske tanker om seg selv, verden generelt og fremtiden, mindreverdighetsfølelse, nedsatt selvtillit, nedsatt seksuallyst, søvnforstyrrelser, endret appetitt og tanker om selvskading, døden ellerselvmord. Ved svært alvorlige depresjoner kan man også få psykotiske symptomer.

http://no.wikipedia.org/wiki/Depresjon_(sykdom)#Sykdomstegn_.2F_symptomer

 

Morgen dagen bringer mye rart, men jeg er ikke interessert i det!

Penger, kjærester, venner eller glede - jeg har ikke noe ønske om og ha noe av det.

 

Jeg er 100% sikker på at jeg er likeverdig til morgendagens hendelser og utfall, uansett hva som skjer.

 

 

Grunnen til at jeg vil holde mine problemer unna familie og nære er utrolig god.

 

1. Min kjæreste har mer en nok problemer selv, vi skal ikke gå in på hvilken type, men at jeg belaster henne med disse tankene er rett og slett hensynsløst.

2. Min mor jobber som lærer, og er utrolig slitten vær dag, en stund tilbake skrev jeg er brev hvor jeg sa at jeg ikke vær særlig hypp på livet. Hun ble syk, innlagt på sykehus en stund og først for et halvt år siden sa hun til meg at når jeg fortellalte henne det så var hun plaget av søvnløse netter og lettere psykiske problemer i langt tid (Stress, utslitt.. etc). Hun har nylig utviklet et magesår som bare ser ut til og bli være pga mye stress, og jeg betviler sterkt at mine innrømmelser vil hjelpe henne på NOEN måter.

3. Min far er veldig aktiv innenfor forretningsliv, mye stress og reising har tidligere gjort han syk, og jeg ser ingen grunn til å sørge for at det hender igjen.

 

4. Er ganske enkelt at folk ALDRIG kommer over det.

 

Jeg ville ganske enkelt rømt og forsvunnet vis de fikk vite dette på nåværende tidspunkt.

 

 

Hadde sikkert vært en interessan opplevelse og reise ut i hverden, men for det trenger man mye forarbeid også.

Jeg kan slite i et år for penger, reise noen måneder, så ta livet av meg selv og alt er for djevels?

eller

Jeg kan ta livet av meg selv.

 

Nei, jeg lurer på mye, men jeg trenger ikke et svar - Det er mye jeg vil se, men jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om det.

 

 

Jeg er gledesløs, ellers kjenner jeg meg særdeles lite igjen.

[dag1234]

Hei

Slik du beskriver symptomene dine er du med stor sannsynlighet alvorlig deprimert. Du bør derfor, som flere andre her i tråden foreslår, kontakte legen din og fortelle hvordan du har det. Det er mye god behandling å få, og du trenger ikke ha det slik som nå.

Mvh

Dag

[TheWankership]

Du kan ikke være seriøs og mene at du er ikke er deprimert hvis du tenker sånn? Gå til legen så ordner det seg sikkert^^

[Bobbylove]

Han kan vel være en sosiopat? Kan vel ha sånne tanker uten å være depresiv da.

[vidarkri]

Tankene om å skade andre kunne kanskje tydes dit hen men han har for mange andre aspekter som sosiopater ikke innehar.

 

Han bryr seg tydelig mye om sin mor og resten av familien og det stemmer ikke med en sosiopat diagnose.

 

Manglende empati er det største kjennetegnet på en sosiopat.

Sosiopater er generelt også følelseskalde noe denne gutten tydelig ikke er.

 

Men ja Bobby du har rett i at en sosiopat vil kunne ha tanker om å skade andre, endog seg selv. Men selvskadingstanker hos en sosiopat er ofte underlagt at han vil oppnå noe, et gode eller annet han ikke klarer oppnå pa andre måter.

Endret 10. april 2010 av vidarkri

[Gjest BrokenSouk]

Jeg mener personlig at jeg ikke er deprimert, lite jeg kan gjøre med det.

 

Tenker jeg skal skrive ut denne tråden samt noen få brev jeg har sendt til Kirkens SOS og besøke en lege.

 

 

Jeg håper at jeg skal hindre de i og bryte taushetsplikten og "Advare" mine foreldre ved og si at jeg tar mitt eget liv vis de får vite det.

 

Vel takk for hjelpe her!

Dere har ikke påvirket min tanke gang på noen måte, men det var interessant og prate med dere.

Håper legen min er en like interessan samtale partner!

[dag1234]

Det er ikke uvanlig at den deprimerte selv ikke opplever seg som nedfor. Ofte ser en det hvis vedkommende har hatt det slik lenge og vendt seg til plagene. Bra du tar situasjonen din på alvor og kommer deg til lege. Legen har taushetsplikt, og det skal veldig mye til før legen bryter den. At du har ønsker om å ta livet ditt, er ikke grunn god nok.

Mvh

Dag

 

Edit: Skrivefeil

Endret 10. april 2010 av dag1234

[Bobbylove]

Lykke til.

[Gjest likegyldig]

Hei,

 

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier. Og for meg virker det som at du er i en tiltaksløs tilstand, og rett og slett har vært nedstemt og trist i en så lang periode at du har mistet muligheten til å se det positive i noe som helst. Dette er ikke bra. Hvis du virkelig mener at alt er så kjipt som du får det til å høres ut som, ville jeg endret min livsstil drastisk. Alt du gjør. Hvis det er noe det er mangel på nå til dags, er det spontanitet. Vi går gjennom livet og gjør de samme tingene om og om igjen. Samme stedene, samme type folk, samme jobben, samme maten, samme alt! Prøv å gjør noen helt nye ting! Drit i hva andre vil tenke, det er DITT liv, du er eieren av DITT liv. Prøv nye ting som kan virke helt usansynlige og teite. Hvis du feks går forbi en bakketopp og tenker at det hadde vært kult å rulle ned bakken mens du skriker som en retardert unge, så gjør det. Dumt eksempel, men håper du skjønner hva jeg mener.

 

Hvis du er lei stedet der du bor, folkene og alt, burde du rett og slett bare dra vekk. Det er bedre enn å ta selvmord. Det krever jobb, forberedelse og stress, men du vil kanskje få tilbake livsgleden selv om du ikke vil ha glede eller liv og alt det der....

 

Lykke til.

[tom waits for alice]

Jeg har slettet en off topic diskusjon om bruk av forbudte stoffer.

 

Reaksjoner tas på PM.

 

Geir