Hvordan gå fra lav status og usosial til høy status/sosial?

[Ferdizz]

Hei

 

Jeg vet jeg aldri hadde klart å forklart livet mitt med ord slik at dere "levd dere inn i det", så derfor lar jeg være med en alt for lang fortelling, men litt må jeg si om meg selv først.

 

EDIT: Det ble mye lenger enn jeg hadde trodd, men håper noen gidder å lese seg gjennom

 

Jeg er 16 år, går på første klasse i vgs i Rogaland og ligger på et snitt rundt 4 (har ikke så mye med saken å gjøre kanskje men...). Jeg har flyttet en del under oppveksten min. Jeg ble født og gikk i 1. klasse i Stavanger før jeg flyttet til Bergen (2-4 klasse), så flyttet jeg igjen til en annen plass i Bergen (4-8) og så flyttet jeg tilslutt tilbake til Stavanger og har gått resten av skoleårene her. All denne flyttingen førte til at jeg mistet mange gode venner, men holdt likevel litt kontakt med noen/har fortsatt litt kontakt. Igjennom hele mitt liv har jeg vært veldig flau/sjenert, altså at jeg ikke er den som snakker mest i klassen hvis dere skjønner. Etterhvert som jeg ble eldre har jeg nesten blitt mer sjenert/flau, men har også skjerpet meg litt på andre ting. Jeg ble f.eks ekstra "redd" for jenter da jeg kom i puberteten pga alle "sammenhengene" mellom gutter og jenter og hver gang jeg snakkte med jenter var jeg redd for at de skulle tro jeg var kåt på de osv, noe som gjorde at jeg rødmet og ble enda mer sjenert. Ble litt "mobba" for dette av en ny jente som begynte når jeg gikk i 8. klasse. "Heldigvis" for meg da, så flytta jeg til Stavanger og slapp å ha det ryktet på meg. Men jeg var fortsatt sjenert og var ikke flink til å skaffe meg nye venner i den nye klassen min og fikk med en gang et lavt status og ble ett "mobbeoffer" (jeg ble ikke akkurat mobbet, men jeg ble snakket nedlatenede til som om jeg var en unge osv...).

 

Heldigvis har jeg hele tiden hatt to GODE venner som jeg ble kjent med som barn i (4-5 års alderen). Eneste problemet med de var at en av de som bor veldig nærme meg er 2 år mindre enn meg og han andre bor i Bergen og er 1 år mindre enn meg. Så jeg måtte skaffe meg nye venner. I Stavanger klarte jeg i 9. klasse å få meg en "venn" som også hadde litt lavt status (jeg syns det er lettere å snakke/bli kjent med folk som er mer upopulære enn meg, men ikke kjekt fordet om), som jeg følte jeg "utnyttet" litt. Jeg var liksom med han bare for å vise at jeg ikke var helt "loner"/uten venner. Men etter hvert ble jeg bedre venn med han og det så sikkert ut som om vi var bestevenner på skolen så dermed hadde jeg så og si ikke sjangs til å bedre noe serlig på mitt status på ungdomsskolen. Jeg satset derfor for fullt på å gi ett bedre førsteinntrykk på den vgs jeg skulle begynne på. Problemet var bare det at nå var jeg enda mer redd og sjenert.

 

Da jeg kom der og vi skulle på klassetur følte jeg alle kjente hverandre og jeg fant så og si ingen som ikke hadde noen å snakke med. Jeg turde ikke å begynne å snakke med andre og ble derfor sittende aleine resten av dagen. Da jeg trodde løpet var kjørt der også begynte plutselig en ny elev på skolen noen dager seinere. Han virket litt sånn "upopulær" ved første blikk, men han hadde nok også tenkt å bli mer sosial og få høyere status, noe han lyktes veldig bra med.

 

En dag møtte jeg han tilfeldigvis med kantinen samtidig som en annen elev som var synshemmed kom med hjelpelæreren hans. Da spurte hjelpelæreren om vi kunne stå her og "passe på" han og da begynte vi å snakke om litt av hvert og ble godt kjent (jeg følte fortsatt at begge de personene hadde lavere status en meg/like lavt som meg og jeg turde derfor å snakke med de uten å være nervøs i det heletatt) og det endte med at det er de jeg er med i klassen nå for tia. Han som klarte å gå fra lav til høy status har bare sagt til meg at jeg må snakke mer i timene, men han forstår meg ikke så godt og selv så syns jeg ikke det er så lett.

 

Jeg har lurt på dette om hvordan jeg kan sosialisere meg lettere og få flere venner siden jeg gikk i 5. klasse og er LEI av å ikke ha mer enn ca 2 venner jeg virkelig kan stole godt på og kjenner godt. Aldri i livet om jeg har sjangs til å få en kjæreste som jeg virkelig liker. Jeg hører alltid når folk i klassen snakker om hvor kjekt de hadde det på festen igår og hvem som hadde sex med hvem osv. Jeg føler meg så utenfor når jeg ikke er med på disse festene, ikke snakker med noen i timene/pausene (utenom når folk spør meg om noe) og ikke har noen venner på min alder å være med etter skoletid. Jeg har slitt med dette så lenge nå. Tærer meg ned og går utover karakterer og alt. Å få høyere status/få venner/kjæreste osv hadde betydd mer enn NOE ANNET for meg. Jeg kunne betalt 100 000kr for det bare jeg hadde vært sikker på at jeg ble litt populær/fikk flere venner osv. Jeg er så redd for at jeg skal ende opp som en ensom aleneboer for resten av livet mitt

 

Skal jo ikke syte og klage for mye heller da siden jeg har det sikkert bedre enn mange millioner andre, men dette er mitt livs største problem og er det eneste som hindrer meg ifra total lykke.

 

Angående utsende så ser jeg ikke SÅ ille ut ifølge andre, men jeg føler meg puslete og "barnslig" og har som dere sikkert ser ikke noe serlig god selvtillit. Selvom jeg hadde kjæreste i 7. klasse som var det beste året i hele mitt liv. Vi gjorde ikke noe spesielt selvfølgelig, men jeg fikk smakt litt av hvordan det er å være populær/likt av andre.

 

Vet at dette sikkert er kjedelig, sikkert mange som har det bra/er populære og som ikke bryr seg, men jeg trenger hjelp til å få skjerpet meg. Jeg vil helst ikke gå til psykolog ettersom jeg er såpass sjenert at jeg ikke tørr å fortelle alt der og psykologen evt. misforstår meg osv. Det er derfor jeg poster dette her. Her tørr jeg å poste det meste. Her ser ingen om jeg rødmer, stammer eller bruker lang tid på å si en setning. Her trenger jeg ikke å konsentrere meg for å snakke høyt og tydelig og se de jeg snakker til i øynene. Så ja.. Tar gjerne imot tips osv. Noen som evt. har hatt "samme" opplevelse/har samme opplevelse (er i samme situasjon) som vil dele det her?

 

 

 

 

 

Jeg takker for svar og håper noen kommer med noe fornuftigt

 

-F.F.

Endret 8. april 2010 av ---Help---

[Gjest Gjest92]

Må for det første si at du skriver utrolig bra, jeg klarte å "leve meg inn i det". Men det kommer kanskje av at jeg er i akkurat samme situasjon, med unntak av flyttingen. Så jeg håper det er noen som kommer med noen gode tips/forslag Jeg skal prøve i gi noen tilbakemeldinger jeg også..

 

Det er utrolig hvordan personer man nesten ikke kjenner former en som person. Man kan være to helt forskjellige personer avhengig av hvem man er sammen med. Du oppfører deg sikkert annerledes med dine gode venner enn når du snakker med de andre i klassen? Du er sikkert mer avslappet, og tør "å dumme deg ut litt" når du er sammen med dem. Prøv å vise denne siden til de andre i klassen, tenk at du for en gangs skyld skal vise dem hvilken personlighet som egentlig befinner seg i deg.

 

Og det du sier at du begynner å rødme og stamme, det tror jeg det er mest du selv som tenker over. Jeg tror at en bra måte å bli kvitt dette på, er å snakke så mye som mulig. Er du alene, så snakk med deg selv, snakk med hunden din hvis du har det, si noe ekstra enn "Hei!" og "Takk!" til kassadama. Da blir du mer vant til å snakke, og da tenker du mindre over hva du sier og hvordan du sier det. Og forresten, mange synes rødming er sjarmerende (inkludert meg;))

 

Det ble en liten tilbakemelding, håper den ihvertfall hjelper deg litt

[Ferdizz]

Takk, var oppmuntrende ja

 

Og det er sant det at jeg oppfører meg annerledes med de kompisene jeg stoler på i forhold til de i klassen. Så ja jeg er 100% et helt annet menneske på skolen enn det jeg egentlig er, noe som er veldig dumt.. Angående rødming og stamming så er jo ikke det mine største problemer, stammer egentlig ikke, men gjorde det før. Og rødmer kanskje hvis jeg snakker med jenter og dummer meg ut

 

Jeg sliter med det å være meg selv i klassen for jeg er redd for å dumme meg ut. Men jeg har begynt å snakke mer med de jeg tør å snakke med som jeg likevel ikke kjenner, som f.eks butikkdama ja som du nevnte osv Har jo en del muntlige fremføringer i klassen og det er egentlig ikke noe problem. Det er mer det å snakke direkte til en person og ikke vite om du gjør det bra eller ikke (for jeg er som sagt redd for å dumme meg ut )

[Gjest Gjest91]

Som gjest da jeg kjenner en del her...

 

Jeg flyttet i det jeg begynte på VGS jeg også, og kjente absolutt ingen på hele skolen.

 

De første to-tre dagene gikk jeg helt aleine, og var helt fra meg. Visste ikke hva jeg skulle gjøre i friminuttene og gikk bare og venta på neste time. Så fant jeg meg etterhvert et par "kamerater"(hvertfall noen å være med). Var ikke noe god til å prate på den tida og tok aldri initiativet til noen ting. Det hjalp jo litt, selv om jeg hadde lite til felles med disse og de helt klart var "taperne" i klassen (stygt å si det, men det er jo slik det deles opp). Prøvde å gi mer av meg selv hele tiden, selv om det var drit vanskelig. Hadde hvertfall ikke noe kontakt med noen av jentene på den tida.

 

Etterhvert ble det til at jeg snakka smått med de litt kulere folka som jeg følte jeg hadde mer til felles med, da jeg ikke følte meg som noen loner på ungdomsskolen. Så ble det til at vi hang mer i friminuttene, og etterhvert så ble vi venner. Og nå er vi veldig gode venner. "Bestevennen" min er blant de gutta som jeg etterhvert klarte å få kontakt med.

 

Men fortsatt synes jeg det var vanskelig å ta initiativet i samtalene og bestemme samtaleemnet. Det ble liksom et par kommentarer innimellom her og der. Spesielt på tomannshånd var det vanskelig.

 

Det var ikke før i starten av andre klasse(vgs) jeg virkelig bestemte meg for å lære meg å kommunisere mye bedre. Jeg bestemte meg for å ta ordet mer, og føre noen av samtalene (uten å bli for dominerende selvfølgelig). Jeg tenkte på hva de jeg stadig snakket med hadde for interesser og planla nærmest hva jeg kunne snakke om kvelden før. For eksempel ishockey med de som likte det, eller politikk med folk som interesserte seg for sånt. Etter å ha virkelig gått inn for dette i et par måneder ble det mye enklere å være sammen med andre folk uten pinlige pauser. Praten går veldig av seg selv nå i forhold til før.

 

Ble etterhvert invitert på fester, og dette var veldig bra for meg, da jeg fikk maaange flere venner og ble etterhvert sett på som en av de kule. Noe som er viktig for ungdommen i dag. Damene kommer etterhvert. Først må man tenke på venner.

 

 

 

Huff. Det ble en ganske lang historie om livet mitt, men håper det går an å høste noe fra det iallfall. Det som er aller viktigst er å prøve å bli den som prater litt og få litt mer oppmerksomhet framfor å bare være en av de som bare dulter etter. Klarer du det er du på god vei mot en mye enklere skoledag uten mobbing eller nedsettende kommentarer bak din rygg.

[€uropa]

Du høres litt ut som meg tidligere. Jeg er 17 år gammel og går vg1 studiespesialisering. På barneskolen var jeg veldig pratsom og sosial og ivrig etter å svare på spørsmål i timene, for jeg var veldig kunnskapsrik og vitebegjærlig i forhold til alderen. I tillegg var jeg klassens klovn i 1. - 2. klasse. Det fungerte bra, jeg var godt likt av mange. Jeg fortsatte å svare på spørsmål, men i 6. - 7. klasse ble jeg mislikt fordi jeg kunne så mye og alltid hadde noe å tilføye. Jeg hadde fortsatt 3-4 gode venner, og én god venn i nabokommunen. Men pga synet allmennheten på klassetrinnet hadde på meg, holdt jeg meg ubevisst igjen og svarte ikke oftere på spørsmål enn gjennomsnittet, og jeg rakk ikke opp hånda hvis jeg så at jeg var den eneste som kunne svaret.

 

Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg enda mer stille fordi jeg ikke kjente noen av elevene som kom fra to andre barneskoler, og jeg var redd for å komme på dårlig fot med noen. Jeg fikk et par nye venner, men den gamle vennegjengen ble splittet opp. Et par av de gamle vennene mine kjørte en holdning som gikk ut på å hate alle, drite i alt, og skulke skolen. Jeg ga dem helt opp. De andre pratet bare om spill, og jeg var ikke interessert i xbox og playstation, så jeg forsto sjelden hva de pratet om. Kombinasjonen av disse forholdene førte til at jeg ble utrolig innesluttet og stille, og på skolen var jeg alltid dypt inne i mine egne tanker og fantasier, og glemte vel å leve i omverdenen.

 

Jeg forsto snart (trodde jeg, da) at jeg ikke ville få meg noen nye venner i lokalmiljøet mitt fordi de aller fleste visste hvem jeg var og hadde dannet seg et inntrykk av meg. Så jeg bestemte meg for å skifte miljø. På den tiden bodde jeg hos mora mi. I fjor sommer flyttet jeg til faren min i Indre Østfold. Det passet bra fordi ingen der kjente meg, og jeg ville mest sannsynlig ikke havne i klassen til noen av de gode vennene mine likevel, for de ville bli spredt over forskjellige skoler og linjer.

 

Jeg kom til min nye hjemby, og jeg var fast bestemt på å skaffe meg nye gode venner. Jeg la fra meg usikkerheten min og begynte å prate med folk og opprette bekjentskaper. Som deg, følte jeg at det var lettere å komme i kontakt med en annen som også var litt utenfor, for selv om elevene i klassen min kom fra 4-5 kommuner, kjente så å si alle noen fra før av, særlig de fra min nye hjemkommune, som er overlegen i folketall. Jeg hang først litt sammen med en kar som var ekstremt sky og ute av stand til å sosialere. Men det fungerte dårlig, for det ville aldri føre meg til noen videre aksept fra de andre. Dette var ikke det jeg ønsket, så jeg måtte på en måte komme meg over på rett spor.

 

Jeg forstår hvordan du føler deg utenfor. På ungdomsskolen var jeg aldri den som dro til sosiale arrangementer på fritida og på skolen sto jeg alltid litt på sidelinja mens de andre pratet. Jeg fulgte først mitt gamle mønster på videregående, men så bestemte jeg meg for å ta en råkjangs og gå bort til det store fellesskapet i klassen. Det kunne tross alt ikke bli verre enn jeg hadde hatt det, og jeg ville ikke bli avfeid så fort slik jeg hadde blitt på ungdomsskolen. Jeg måtte altså vise dem hva for en storkar jeg kunne være hvis jeg ville. Og det fungerte utrolig bra. Jeg oppdaget først og fremst at jeg ikke måtte bli venner med folk fordi de bodde i nærområdet, men at jeg kunne velge dem som best passet mine interesser. Dette var sikkert et lykketreff for meg, men en av dem jeg så som de mest populære, tok meg etterhvert inn i varmen og presset på for å få meg inn i fellesskapet. Han arbeidet til og med for å få meg med på fest.

 

Jeg var nervøs for å ikke gjøre noe galt. Jeg ville ikke være innpåsliten, for hva om min nye venn bare ville være grei, og egentlig ikke ønsket et vennskap med meg? Jeg var altså litt skeptisk til tross for hvordan han hadde behandlet meg, en nykomling som hadde flyttet over flere kommunegrenser for å komme dit jeg var nå. Uansett kunne jeg ikke slutte å jobbe for målene mine. Jeg tok initiativ til å finne på ting og starte samtaler, ikke bare med ham, men med folk flest. Han hadde introdusert meg for fellesskapet, men jeg måtte selv ta fakkelen og fullføre løpet.

 

Da jeg var blitt introdusert for fellesskapet, våget jeg selv å se ut over mine egne horisonter, og jeg turte å sette meg ned med ukjente mennesker og prate om løst og fast. Dette fungerte godt. Jeg lærte at dette ikke var en typisk ungdomsskole, men at folk hadde modnet på videregående. Ingen snakket eller tenkte ondt om meg. Jeg turte å komme ut av rommet mitt igjen og være god på skolen. Ingen hadde noe imot at jeg var skoleflink, jeg fikk bare ros for prestasjonene mine. Jeg oppnådde den samme beundringen jeg hadde hatt så altfor mange år tidligere på barneskolen. Jeg fikk nye venner daglig den første tida, og nå får jeg fortsatt venner nesten ukentlig. Samtidig som jeg gjør det jeg har lyst til når jeg vil, for de nye vennene mine har de samme interessene som meg og ønsker å tilbringe tid med meg. Jeg har til og med oppdaget nye sider ved meg selv og funnet ut at vår store blomstereng av en verden har så mye mer å gi, hvis man er villig til å røske litt i røttene.

 

Han som først våget å ta kontakt med meg var utrolig viktig, det forsto jeg da og det forstår jeg fortsatt. I dag vil jeg kalle ham en av mine beste venner, og han ser meg som en av sine. Men den avgjørende faktoren var at jeg selv begynte å kontakte mennesker aktivt. Bare sånn kunne han se meg som person. Ungdomsskolen og mitt gamle hjem liker jeg ikke å tenke på. Jeg holdt ut med det og fornektet det for meg selv da, men jeg vet nå at det var en dårlig tid for meg. Jeg angrer ikke på at jeg flyttet og startet på nytt. Men jeg angrer på at jeg ikke gjorde noe for å forhindre fallet mitt på ungdomsskolen. Hvis jeg hadde gått inn for det da, som jeg gjør nå, kunne 12-15-årsalderen vært så mye bedre og jeg kunne hatt gode minner.

 

Du har kanskje ikke muligheten jeg hadde. Hvis ikke foreldrene dine er skilt og bor et stykke fra hverandre, som mine, er det sikkert ikke mulig for deg å flytte. Men du kan gjøre det jeg ikke våget før jeg flyttet, nemlig å ta i et tak, for slaget er ikke tapt, hvor mye jeg enn trodde at det var det i 8., 9. og 10. klasse. Jeg vet at det er skummelt å dra ut i ukjente farvann, men du kan oppdage mange nye fruktbare land. For hva har du egentlig å tape? Hvor mye verre kan det bli for deg, hvis du ikke trives slik det er nå? Selv om jeg aldri har innrømmet det før, skal jeg love deg at jeg var redd. Jeg var redd for hvor det skulle bli av ungdomstida mi og hvordan jeg skulle ende opp senere i livet. Men det ordner seg hvis man virkelig vil gjøre noe med det selv. Ikke ett levende menneske kan hindre deg, hvis du har bestemt deg. Denne utviklingen har vært god for meg. Jeg prøvde å skjule det da jeg var ny her, men jeg var pissredd, jeg var dødsens nervøs for at jeg ville ødelegge alt. Jeg vet at jeg ikke var flink til å skjule det, men på en måte klarte jeg likevel å holde meg flytende. For dette var det jeg ønsket mest av alt. Jeg kunne ikke spille en annen person, men jeg kunne forbedre selvbildet mitt og personligheten min og komme meg på vogna. Faren min fortalte meg så sent som i går at han var redd for hvordan det ville gå med meg, for selv om jeg så ham så sjelden at jeg ikke trodde han visste det, så han hvor innesluttet jeg var før. Jeg likte ikke å innrømme det for ham. Men han synes virkelig at jeg har tatt meg opp og han er stolt over hvordan jeg har klart meg dette året. Det er han virkelig. Og jeg skal bare fortsatte. Verden er et dypt hav av mennesker, opplevelser og erfaringer, og jeg kan ikke se bunnen ennå, så jeg er bare nødt til å svømme dypere. Jeg vet at vannet er kaldt, men du skal kjenne hvor behagelig det er når du har kommet helt uti. Ikke vær redd. Følg meg.

[Ferdizz]

Først må jeg bare takke for mange gode(!) svar

 

Så var det dette med at jeg må våge meg uti havet. Jeg tenkte liksom vgs skulle bli min nye store sjangse, men som sagt så dreit jeg meg ut med å ikke si noe som helst. Men nå som jeg har lært og erfart litt mer fra dere og fra 1. vgs, så føler jeg meg "godt" forberedt til nytt førsteinntrykk her når jeg begynner i 2. vgs. Jeg kjenner en annen fyr her som også er litt populær fordi han tørr å gjøre "hva han vil". Han kommer jeg ganske sikkert i klasse med i 2. vgs og kanskje jeg er så heldig som deg Zarac og blir presentert litt bedre enn det jeg klarer selv denne gangen

 

Og så er det en annen ting. Han ene barndomsvennen min jeg kjenner her i Stavanger er veldig populær og har mange kule venner som er utrolig snille med meg fordi jeg kjente han. Jeg er nå veldig gode kompiser med hans kompiser. Eneste problemet er at de er som sagt 2 år mindre enn meg og jeg kjenner de ikke såpass godt at jeg er med de uten å være med han barndomsvennen min. Er det rart at jeg er med andre som er mindre enn meg? Jeg vet jeg burde konsentrere meg mer om å blir kjent med flere på skolen.

 

 

Var uansett veldig oppmuntrende å se hvordan du klarte å gå fra ca sånn som meg til populær

[THH]

enig med zarac, Tørre å ta initiativ til samtale, tørre å snakke i timen osv (du aner ikke hvor mye du kan slippe unna med hvis du snakker fritt, bare du tar litt avstand fra sårende utsagn)

 

prøv å være litt dominerende, ikke nødvenigvis the alphamale, men såpass at de synes du er kul, jeg har merket at dette funker overraskende bra. noe sånt som: kulhet = litt dominanse + humor/X

 

pass deg for å henge for mye med de med lavest status,vær gjerne med dem hjem en gang i blant hvis de spør (som viser at du er sosial og selvsikker nok til å henge med hvem som helst), men prøv å vær sammen med de kule kompisene dine i klassen uten å klenge hvis mulig

Endret 9. april 2010 av THH

[Gjest american_dream]

På ungdomsskolen gama jeg bare wow hele tiden, hadde fett hår, gikk med forferdelige og kjedelige utvaska klær og var ikke så veldig sosial. Jeg bestemte meg for at jeg skulle bli mer sosial, få bedre selvtillit og ikke minst lære å dra damer. Nerden som jeg var, googlet jeg selvfølgelig problemene mine, som om jeg drev med feilsøking på en god gammel windows maskin. Dette gav resultater, jeg lærte grunnleggende hva damer tiltrekkes av, jeg begynte å trene, jeg begynte å tenke positive tanker om meg selv og endret mindsettet mitt totalt. Når jeg tenker tilbake på tiden på ungdomsskolen og sammenlikner den med dags dato, har det skjedd enorme endringer. Jeg kan snakke med randoms hvor som helst og nesten ikke være nervøs.

 

Nå ble det mye historietid, men jeg vil bare poengtere at det er selvfølgelig mulig for deg å bli mer sosial. Jeg anbefaler deg å gjøre noe med det i dag - nå. Begynn å tenk positive tanker om deg selv, press deg selv ute i det sosiale, begynn å tren, fiks håret og skaff en stilig klesstil!

 

Likevell må du passe på å ikke få et for stort ego, og ikke gjøre ting bare for å mate egoet ditt. Hvorfor vil du bli mer populær? Tenk over det.. Kanskje fordi du vil imponere andre og vise andre at du egentlig ikke er slik som du fremstår som? Isåfall er det helt feil innstilling. Heller tenk på den måten at du vil bli mer sosial for å underholde andre og deg selv, mens du skaper flotte bånd, deler fantastiske øyeblikk og er med å skape en verdi for andre.

 

Mitt hotteste tips:

Ikke bry deg om hva andre tenker og ikke prøv å imponer andre!

 

Ha en fin helg!

[€uropa]

Det er ikke et problem at du har yngre venner, men som du sier, så vil du gjerne ha venner på skolen din, så du har noen å være sammen med der også.

 

Bra at du synes at svaret mitt var godt. Jeg brukte over en time på å skrive det og som du ser var dette klokka 1 om natta. Hvis du hadde vært misfornøyd nå, ille jeg vært sint.

[AndyPanda]

Har noen tips som kanskje kan hjelpe deg et lite stykke på vei:

 

1. Finn deg en hobby eller en sport. Her vil du møte mange nye mennesker som du kan ta kontakt med og bli bedre kjent med. Mange av de jeg kjenner i dag er folk jeg blei kjent med på aktiviteter jeg har holdt på med/holder på med, og fått enda flere venner via disse vennene igjen.

 

2. Skaff deg en jobb. Det er ganske normalt at folk på alderen din begynner å få seg jobber. Her vil du også møte nye mennesker som du også kan bli kjent med. Det føles også mer naturlig å snakke med folk i jobbsammenheng. Spesielt bra er en jobb der du møter kunder. Dette vil gjør at du lærer deg å ta kontakt med fremmede mennesker og snakke med randoms, noe som kan overføres til livet utenom jobb.

 

3. Begynn med styrketrening! Dette kan gi deg en fin selvtillits-boost! Du får en fin mestringsfølelse når du klarer å slå egne rekorder og ser fremgang, noe som kan øke selvtillitten din. I tillegg så ser du forandringer og forbedringer på kroppen din som også kan gi et mer positivt bilde av deg selv og bedre selvtillitt. Du møter også nye folk på treningssenteret, og ikke nøl med å ta kontakt!

 

I tillegg så vil jeg si som de andre har svart; ikke vær redd for å si ting i klassen for eksempel. Vis at du er der ved å svare på ting læreren spør om. Jeg kan av egen erfaring si at man ikke legger så godt merke til stille og sjenerte folk desverre. Du er nødt til å presse deg selv litt, og komme ut av "komfortsona". Svarer du feil? okei, hva så? Ta det med humor. Om folk begynner å le av noe du sier, så nytter det ikke å gjemme seg under pulten. Le med! Gi deg selv noen utfordringer, feks å prate med 2 ukjente eller noe sånt. Du har vel ingen ting å tape?

 

Og creds til Zarac!

 

Edit:

Mange vennskap kommer via venner. Så om du blir venner med en av de med høyere sosial status, så er det mye lettere å komme i kontakt med de andre. Men det krever at du tør å gi litt av seg selv også.

 

Husk at sånne ting ikke kommer over natta. Du er må nok prøve og feile litt og få litt erfaringer

Endret 9. april 2010 av Sir-Andy