Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Føler at hele tilværelsen er bortkastet. Jeg har lyst til å leve, men jeg klarer rett og slett ikke å se nå poeng med det lengre.

Går på sovepiller hver natt, men får fortsatt ikke sove, psykologen vil ikke skrive ut sterkere enn circadin. Jeg sitter oppe nesten hver natt og tenker igjennom livet som gikk i grus nå i sommer. Jeg hater at jeg er blitt så negativ, jeg sårer familien rundt meg, foreldrene mine blir lei seg hver gang jeg ikke får sove.

På skolen bygger alt seg opp, å snart sprekker en boble og helvette flyter over. Jeg hadde 1 kompis jeg stolte på, han ble skutt og drept. Jeg var ikke langt unna, og tenker sjeldent på annet.

Jeg har flere ganger tenkt på å ta mitt eget liv, men vet hvordan familie og venner reagerer på et slikt tap.

 

Alt er så merkelig. Jeg har det meste, en familie som er glad i meg, noen venner som er glad i meg, politiske verv, materielle goder som gleder meg.

Jeg gleder meg ikke til jul, jeg har rett og slett lyst til å hoppe rett over jula å starte nyåret. Negativiteten min kommer til å ødelegge julestemninga. Jeg kjefter aldri, men entusiasmen min, gleden, alt er borte. Jeg synes svært lite er morsomt eller underholdende. Jeg er ikke kommet i den alderen at jeg kan foreta meg nesten hva jeg vil. Jeg kan ikke dra på spontan-tur til utlandet, jeg har svært få muligheter til å komme meg bort fra den triste kommunen jeg bor i.

 

Jeg ser rett og slett ikke noe poeng med livet. Jeg hadde så mange drømmer, som å se hele verden. Disse drømmene har falt i grus. Det har gått opp for meg at jeg aldri vil kunne se verden, jeg kommer aldri til å bo i utlandet. Med denne utviklingen er jeg heldig om jeg har et eget hus som jeg deler med den kastrerte katten min. Det er så meningsløst. Alt sammen.

 

Postet av anonym: 902c30348ec18a5da3ad38b1d4efe4aa

[AnonymDiskusjon]

Kanskje du mister muskler istedenfor fett?

Vel, det kan det være. Men det er bare jeg som ikke ser det. Jeg ser det på vekta og målebåndet, men ikke i speilet.

 

Postet av anonym: efb3c4c6347a4897b663db162c3aaa66

[L4r5]

Hvorfor i all verden skal NAV være så vanskelige? Nå må jeg vente 1-5 virkedager pluss postgang på å få levert et jævla meldekort. Som igjen gjør at jeg kommer til å gå uten penger til å betale regninger, kjøpe julegaver, kjøpe mat eller bare ta med en øl en kveld om jeg har lyst. At ting skal være så forbanna vanskelig. Enten er de inkompetente eller så er de bare vanskelige med vilje.

 

Det var alt jeg ville si. Takk for meg.

Pappa har mykje av det same problemet...Gjeng ut over meg og søstra mi også når me dag inn og dag ut må sjå pappa slite over at han ikkje har pengar til regningar etc.

Nå viste det seg at jeg hadde fått feil informasjon fra hu bak skranka. To minutter med min egen saksbehandler (som er urovekkende lite tilgjengelig) og saken var ordnet på 1,2,3.

[Sebastilurio]

Kanskje du mister muskler istedenfor fett?

Vel, det kan det være. Men det er bare jeg som ikke ser det. Jeg ser det på vekta og målebåndet, men ikke i speilet.

 

Postet av anonym: efb3c4c6347a4897b663db162c3aaa66

Trener du eller bare kutter du ut spisingen?

Hvis du vil ha resultater som du kommer til å være fornøyd med, må du trene, og spise sunt og nok

[Kea]

Hvorfor kunne det ikke bare finnes en knapp eller noe man kunne trykke på og bare slutte å eksistere?

[AnonymDiskusjon]

Feel like shit. Trenger ferie og bare få sove dagene bort. Julen kan jeg glatt hoppe over. Hva er det å glede seg til når en ikke kan samles med familien?

 

Og jeg er en kald jævel mot h*n jeg er sammen med, uten at jeg egentlig vet hvorfor, eller vil inrømme det. Alt er gått til helvete. Gruer meg til et nytt år med helvetes masse forventninger som venter, som jeg ikke orker leve opp til lengre.

 

Postet av anonym: d5cb58cbd0799a43dec76d3e5b4e7301

[L4r5]

Hvorfor kunne det ikke bare finnes en knapp eller noe man kunne trykke på og bare slutte å eksistere?

Har lurt på det selv noen ganger. Men har funnet svaret: Fordi da hadde det blitt så få igjen.

Og det er ikke det som er den optimale løsningen. Spørsmålet er bedre stilt slik: "Hvorfor finnes det ikke en knapp som gjør at man bare har det bra?".

Eventuelt: "Hvorfor kan jeg ikke bare skru av tankekjøret?"

[Kea]

Hvorfor kunne det ikke bare finnes en knapp eller noe man kunne trykke på og bare slutte å eksistere?

Har lurt på det selv noen ganger. Men har funnet svaret: Fordi da hadde det blitt så få igjen.

Og det er ikke det som er den optimale løsningen. Spørsmålet er bedre stilt slik: "Hvorfor finnes det ikke en knapp som gjør at man bare har det bra?".

Eventuelt: "Hvorfor kan jeg ikke bare skru av tankekjøret?"

Spørsmålet er nok bedre stilt slik, men problemet med å være til, selv når en (burde) har det bra, er egne tanker og bekymringer. De har en tendens til å komme i veien for lykke. Lei av å gruble, bekymre meg, tenke. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne skru av livet mitt.

Endret 19. desember 2011 av Therawyn

[Metaldude]

Spørsmålet er nok bedre stilt slik, men problemet med å være til, selv når en (burde) har det bra, er egne tanker og bekymringer. De har en tendens til å komme i veien for lykke. Lei av å gruble, bekymre meg, tenke. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne skru av livet mitt.

 

Vet ikke om dette hjelper, men hvis dagene er litt lei eller hvis det er noe jeg gruer meg til, hjelper det å tenke på universet. Jeg tenker på hvor små vi er og hvor lite alt betyr. Hvorfor skal jeg gå å bekymre meg egentlig? Det høres kanskje rart ut, men jeg får en liten boost av å tenke på det.

 

http://www.youtube.com/watch?v=HEheh1BH34Q

[L4r5]

Hoyboy... Den der gjør at jeg bare føler meg enda mer betydningsløs og drar meg som regel bare lenger ned.

 

Denne derimot er fin og oppløftende for meg:

[Metaldude]

Hoyboy... Den der gjør at jeg bare føler meg enda mer betydningsløs og drar meg som regel bare lenger ned.

 

Jeg forstår. Meningen er at man ikke skal gå å bekymre eller grue seg for noe, siden vi er så småe og ubetydlige. Men jeg er jo litt rar også da.

[Kea]

Jeg vet det er velment, Metaldude, men det hjelper lite, med tanke på at det er livet og fremtiden min jeg bekymrer meg over. Uansett hvor ubetydelig jeg er, vil jeg fremdeles ha det bra, og ha et godt liv. Og det er nettopp det jeg bekymrer meg over (bl.a.). Kanskje det er egoistisk, men sånn er det.

Endret 19. desember 2011 av Therawyn

[Metaldude]

Jeg vet det er velment, Metaldude, men det hjelper lite, med tanke på at det er livet og fremtiden min jeg bekymrer meg over. Uansett hvor ubetydelig jeg er, vil jeg fremdeles ha det bra, og ha et godt liv. Og det er nettopp det jeg bekymrer meg over (bl.a.). Kanskje det er egoistisk, men sånn er det.

 

Ja. Vi er alle forskjellige. Uansett hjelper det som regel å snakke med noen. Om det er foreldre eller en god venn, tilogmed få tanker ut anonymt på nettet kan hjelpe.

[djgudleif]

Noen år sida:

Dro på byen alene for å søke spenning og møte nye mennesker.

Ønsket at jeg kunne fly.

 

Nå:

Trekker meg tilbake fra folk.

Ønsker å synke ned i jorda.

[Mchansern]

Jeg gråter om jeg hører om Utøya.

[emwa]

Skolen jeg går på klarer ingenting. Jeg har ingen venner og omgis med muslimer . Jeg er så lei meg! Jeg har ingen å snakke med. Jeg sitter i timen nå, og er kort fra å få et sammenbrudd...

 

Jeg vil vekk herfra. Jeg vil begynne på en ny skole i vg3. Det er en privatskole. Nå har vi fått karakterene våre, og det er disse jeg må søke med. Alt er helt feil. Lærerne mine er fraværende. Jeg har et fag der jeg har hatt en vurdering, fått 5. På kortet står det at jeg ikke har noen vurdering. Det betyr stryk. Det står ingen vurdering. Hvordan skal jeg klare å bytte skole nå??? Jeg orker ikke mer. Jeg vil dø nåå. Jeg orker ikke mer.

 

Ellers er de resterende karakterene bra…. ☹ Men jeg takler virkelig ikke å gå på denne skolen mer…… Hvorfor kan jeg aldri ha noe som helst flaks i livet mitt. Livet er en tragedie.. : (

Jeg gråter, Hater livet,

[TheMartine]

Jeg gråter om jeg hører om Utøya.

 

Samme her. Da er det innmari leit å omgås så mange mennesker som var der.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så sliten om dagen! Jeg har endelig begynt å se litt positivt, har en fantastisk kjæreste som tar godt vare på meg til tross for de positive og negative sidene i en depresjon! Jeg har sagt opp min nåværende leilighet og skal flytte til han når oppsigelsestiden har gått ut! Men jeg merker alt går til helvette uansett hvor mye jeg prøver å tenke positivt. Jeg føler vi ikke blir enige om noe som helst, selv om jeg har hatt mye og si allerede!

 

Jeg sitter omtrent hver dag og kikker på leiligheter sånn i tilfelle ting går dårlig og jeg må finne meg et annet sted å bo istedenfor! Jeg tenker nok feil, men føler at for hver dag som går blir han i dårligere og dårligere humør! Skal tilbake til han på torsdag og være der ut jula, men frister mest bare å være her hjemme så han får seg litt fri fra meg! Selv om det er jul, fantastisk høytid og alt dette her! JEg elsker normalt julen, men i år føler jeg at den bare er et ork. Har så alt for mye følelser inni meg, og tanker, og skulle jeg skrevet alle ned ville det blitt en bok, eller verre til!

 

Og enten er jeg glad, eller så er alt feil på en gang, som nå! Nå er det det her, det er at jeg føler meg mislykket over tidligere erfaringer! Alt jeg kunne gjort anderleds, alt jeg kunne forandret på, skole jeg kunne tatt, jobber jeg kunne beholdt (om det ikke var for depresjonen og andre ting som gjorde det vanskelig). Føler meg mest bare for å gå og legge meg, men kjenner jeg meg selv rett nå blir det en tur bort på kiwi'n, kjøpe sjokolade pudding og krem og ha det til kvelds/middag istedenfor noe fornuftig som jeg egentlig burde fått i meg!

 

Postet av anonym: 412c04889874f64e57ace99dbb851c0a

[AnonymDiskusjon]

Dagene flyr forbi, men jeg klarer ikke lenger å skille de fra hverandre. Alt bare flyter sammen til en grå masse, tåke. Jeg er ikke deprimert, ikke glad, ikke trist, jeg blir ikke sint engang. Merker at selv empatien svinner. Jeg bryr meg bare ikke lenger. Jeg eksisterer, men ikke mye mer. Jeg er han som står bak deg kassa, sitter to seter foran deg på bussen, han du går forbi på gata, han du ser men ikke legger merke til. Jeg er og jeg dør. Nok et ubetydelig menneskeliv. Når man først har lært å takle ensomheten er det ikke lenger så ille, men det virker som det går på bekostningen av alle andre følelser. Som om jeg ubevisst demper alle følelser så ensomheten ikke skal tynge så tungt. Det høres ut som en god byttehandel.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[AnonymDiskusjon]

Tårene bare renner. For en gangs skyld kan jeg sitte meg ned og kjenne på følelsene som jeg bare dytter bort i hverdagsmaset. Er sliten, selv om jeg ikke burde være det. Føler jeg aldri har overskudd til noe, hører om hva alle andre klarer å utrette og bruke fritiden sin på å gjøre noe konsktruktivt.

Jeg var helt nede, så fant jeg h*n som klarte å gjøre alt bedre. Nå har jeg vært kald for alt føltes plutselig så feil, og jeg har nok ødelagt alt. Jeg vet ikke en gang hva som var feil. Og nå sitter jeg her og glor, og bare venter på å få fri i jula, sove bort dagene. Må sove eller holde meg opptatt til en hver tid, for jeg orker ikke tenke.

Nå er jeg midt oppi hverdagsdritten, den jeg så komme og prøvde å unngå da jeg nesten klarte å forvinne for godt for noen år siden. Men så beit jeg tenna sammen, for de rundt meg, for jeg så hvordan de reagerte. Og nå har jeg slitt så hardt for dere, og jeg finner ikke mål og mening lengre. Ikke klarer jeg avslutt det heller. Synes ikke det er rart folk blir narkomane.

 

Postet av anonym: d5cb58cbd0799a43dec76d3e5b4e7301