Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[TheMartine]

Kjenner til det der.

 

Håper selvtillitten min går litt opp hvertfall etterhvert som jeg går ned i vekt. Æsj. Jeg er så dum. Har enda ikke lært av mine feil og er jo et voksent menneske nå.

 

Og hvis du tar det seriøst kan du ta bilder hver eneste uke, og lage et excel-ark der du logger kiloene hver dag/ hver uke. Det er motivasjon på høyt nivå!

 

Helt til det flater ut, og motivasjonen og livslysten sier takk for seg.

[Gjest medlem-1432]

Kan ikke helt huske hvordan de tingene kjennes ut lengre.

 

Jeg er veldig på bærtur for tida.

[Diskutant]

Kjenner til det der.

 

Håper selvtillitten min går litt opp hvertfall etterhvert som jeg går ned i vekt. Æsj. Jeg er så dum. Har enda ikke lært av mine feil og er jo et voksent menneske nå.

 

Og hvis du tar det seriøst kan du ta bilder hver eneste uke, og lage et excel-ark der du logger kiloene hver dag/ hver uke. Det er motivasjon på høyt nivå!

 

Helt til det flater ut, og motivasjonen og livslysten sier takk for seg.

 

Hvis du mister livslysten fordi du ikke klarer gå ned mer når du allerede har gått så mye ned at det flater ut, har du et problem.

[djgudleif]

Hvis du mister livslysten fordi du ikke klarer gå ned mer når du allerede har gått så mye ned at det flater ut, har du et problem.

 

Jeg er uenig. Stagnering er tortur hvis man ikke har kommet dit man vil.

Når man stagnerer må man plutselig bruke motivasjon og energi på å opprettholde noe, i stedet for å komme videre.

Stagnering virker også bare en vei, slik at hvis man er lat i en periode havner man langt tilbake, og hvis man er riktig uheldig er man nå stagnert på et enda lavere nivå.

 

Heldigvis, nøkkelen til å unngå stagnasjon er forandring. Hvis man ikke kommer lenger må man forandre metoder.

Endret 5. desember 2011 av ikkespisgress

[Diskutant]

Hvis du mister livslysten fordi du ikke klarer gå ned mer når du allerede har gått så mye ned at det flater ut, har du et problem.

 

Jeg er uenig. Stagnering er tortur hvis man ikke har kommet dit man vil.

Når man stagnerer må man plutselig bruke motivasjon og energi på å opprettholde noe, i stedet for å komme videre.

Stagnering virker også bare en vei, slik at hvis man er lat i en periode havner man langt tilbake, og hvis man er riktig uheldig er man nå stagnert på et enda lavere nivå.

 

Heldigvis, nøkkelen til å unngå stagnasjon er forandring. Hvis man ikke kommer lenger må man forandre metoder.

 

Likevel. Livslysten?

[djgudleif]

Likevel. Livslysten?

 

Jeg er enig i at man har et problem hvis man mister livslysten av det.

Men så har jo de fleste som poster i denne tråden et problem.

 

For meg personlig er ikke det nok til å miste livslysten.

Men jeg forstår at for andre kan det rett og slett bare være en trigger, for mangel på livslyst kommer nok av problemer som ligger dypere.

Endret 5. desember 2011 av ikkespisgress

[Kristiiin]

Føler meg helt alene. Har "venner", men er blitt paranoid nok til å forestille meg at folk ofte snakker stygt om meg bak ryggen min. Er 21 år, aldri hatt kjæreste, aldri hatt noen form for seksuell eller kjærlig kontakt med noen. Var lange kjemperedd for å dø alene, men nå ser jeg på det som en uungåelighet. Jeg er ikke flink med folk, og bruker gjerne flere uker eller måneder på å etablere forhold som andre skaper på dager. Jeg tror ikke jeg er i fare for selvmord per dags dato, men er redd for at jeg kan drepe meg selv når moren min dør, ettersom jeg føler det slik at hun er den eneste som ville savne meg dersom jeg skulle gå bort. Det siste jeg ønsker er å skape smerte for andre.

 

Føler meg som en dårlig person. Er eldste bror i en søskenflokk på tre. Mor og far skilte seg etter faren min var uttro mot moren min, prøver å tilgi han men klarer det ikke. Prøver å være en god bror og være venn med lillesøsknene mine, men jeg klarer omtrent ikke prate med broren min, og har et veldig overfladisk forhold til søsteren min.

 

Har aldri pratet med noen om hvordan jeg har det. De fleste antar nok at jeg er som alle andre. Har tenkt på psykolog kun for å ha noen å prate med, men innser at det sikkert ikke er som i filmer, og at jeg sikkert ikke vil oppnå et venneforhold til den eventuelle psykologen min.

 

Redd for å være alene med folk. Jeg prater i et sett om masse piss jeg ikke bryr meg om bare for å få meg selv til å slutte å tenke på hva de tenker om

 

Blir lett forelsket i folk jeg såvidt har møtt. Ønsker nærhet med noen mer enn alt annet. Ønsker å føle det som om noen bryr seg om meg. Ønsker å kunne fortelle dette til noen jeg kjenner. Ønsker å kunne gi noen en klem. Ønsker å være glad. Ønsker å elske noen, ønsker å kunne fortelle noen at jeg elsker dem.

 

Jeg vil oppleve det å glede seg til i morgen.

 

Beklager rotete innlegg. Jeg skrev rett fem det jeg tenkte.

 

Postet av anonym: ccd9441932a5cbb1c32787c427d28409

 

spesielt å lese noen som har så like tanker som meg selv. Jeg tok steget og dro til psykolog (selvom jeg ikke visste hva h*n skulle kunne hjelpe meg med) Var ikke som i filmer, men jeg er på vei mot å klare å åpne meg, og går alltid derfra med en veldig god følelse. Målet er at den følelsen skal vare lenger enn én dag. Det hadde vært noe... Jeg vil ofte vekk fra denne verdenen, men på grunn av min mor, spesielt, er det ikke et alternativ. Derfor både hater jeg og elsker henne.

 

Dette skulle ikke handle om meg; jeg synes du skal være sterk nok til å prøve å gå til psykolog!

[AnonymDiskusjon]

Føler meg helt alene. Har "venner", men er blitt paranoid nok til å forestille meg at folk ofte snakker stygt om meg bak ryggen min. Er 21 år, aldri hatt kjæreste, aldri hatt noen form for seksuell eller kjærlig kontakt med noen. Var lange kjemperedd for å dø alene, men nå ser jeg på det som en uungåelighet. Jeg er ikke flink med folk, og bruker gjerne flere uker eller måneder på å etablere forhold som andre skaper på dager. Jeg tror ikke jeg er i fare for selvmord per dags dato, men er redd for at jeg kan drepe meg selv når moren min dør, ettersom jeg føler det slik at hun er den eneste som ville savne meg dersom jeg skulle gå bort. Det siste jeg ønsker er å skape smerte for andre.

 

Føler meg som en dårlig person. Er eldste bror i en søskenflokk på tre. Mor og far skilte seg etter faren min var uttro mot moren min, prøver å tilgi han men klarer det ikke. Prøver å være en god bror og være venn med lillesøsknene mine, men jeg klarer omtrent ikke prate med broren min, og har et veldig overfladisk forhold til søsteren min.

 

Har aldri pratet med noen om hvordan jeg har det. De fleste antar nok at jeg er som alle andre. Har tenkt på psykolog kun for å ha noen å prate med, men innser at det sikkert ikke er som i filmer, og at jeg sikkert ikke vil oppnå et venneforhold til den eventuelle psykologen min.

 

Redd for å være alene med folk. Jeg prater i et sett om masse piss jeg ikke bryr meg om bare for å få meg selv til å slutte å tenke på hva de tenker om

 

Blir lett forelsket i folk jeg såvidt har møtt. Ønsker nærhet med noen mer enn alt annet. Ønsker å føle det som om noen bryr seg om meg. Ønsker å kunne fortelle dette til noen jeg kjenner. Ønsker å kunne gi noen en klem. Ønsker å være glad. Ønsker å elske noen, ønsker å kunne fortelle noen at jeg elsker dem.

 

Jeg vil oppleve det å glede seg til i morgen.

 

Beklager rotete innlegg. Jeg skrev rett fem det jeg tenkte.

 

Postet av anonym: ccd9441932a5cbb1c32787c427d28409

"They make it look so easy, connecting with another human being. It's like no one ever told them it's the hardest thing in the world" - Dexter

 

Kjenner meg så UTROLIG godt igjen i mye av det du skriver, da særlig det første avsnittet og det siste. Den følelsen av at du føler deg alene selv om du er sammen med venner er en jeg har kjent mye på selv. Alt føles så falskt, jeg sitter å prater og ler med, men innerst inne kjenner jeg at jeg egentlig ikke bryr meg om det som blir sagt eller dem som sier det. jeg føler ofte at jeg bare spiller med fordi det er forventet av meg at jeg skal oppføre meg på en bestemt måte, jeg er liksom ikke meg, jeg er falsk.

Jeg føler meg litt som Dexter (sesong 1 og 2 spesielt) egentlig, i at det å få kontakt og skape relasjoner er vanskelig. Det å møte noen 2\3 ganger går kanskje greit, men problemene begynner når det skal bli til et "vennskap". jeg føler at jeg ikke har noe å prate om, det er ikke noe spesielt/spennende ved meg, så hvorfor skulle de kaste bort tiden sin på meg? jeg foretrekker heller å lytte enn å prate selv og jeg liker egentlig ganske godt å være alene, men noen ganger kan det bli for mye av det "gode".

 

Min største frykt er å være 1on1 med noen jeg ikke kjenner så veldig godt/ikke kjenner i det heletatt. Det blir fort utrolig kleint og jeg leter hele tiden etter en måte jeg kan komme meg unna situasjonen. jeg sliter til og med, med å være på enmannshånd med venner jeg har kjent siden starten av ungdomsskolen (jeg er 22).

 

"I automatically assume people won't like me, so I don't talk to them unless they approach me first.

I can't become a part of a crowd because i can't get past that feeling that i don't belong."

 

Slik tenker jeg desverre. Jeg frykter at jeg har en mild form for sosial angst, men liker egentlig ikke å innrømme det. De rundt meg har ikke anelse om hva som foregår inne i hodet mitt. Alle tror jeg vet nøyaktig hva jeg vil med livet mitt og at jeg har alt planlagt, noe som ikke kunne vært lengre fra sannheten. Jeg går på universitetet fordi jeg føler jeg må, jeg opprettholder kontakt med familien fordi jeg må og jeg bryr meg egentlig ikke om noe. Det er denne apatien jeg føler er mest skremmende, jeg bryr meg liksom ikke om noe. bestemor kommer til å dø snart, jeg er redd for at jeg ikke kommer til å bry meg, jeg er redd for at jeg bare kommer til å trekke på skuldrene og tenke "jaja". Apatien er liksom alltid tilstede, jeg bryr meg ikke om å dusje særlig ofte fordi "jeg kommer ikke til å møte på noen i dag uansett", jeg bryr meg ikke så veldig mye om hvordan jeg ser ut og det er så ille at jeg egentlig ikke bryr meg om det som skjedde på Utøya(no offense til noen!!!!). Det er denne apatien som er så jævlig å kjenne på, men hvordan i allverden skal jeg klare å snu det?

 

Det er kanskje ikke et så veldig stort problem akkurat nå, i at jeg fortsatt har store deler av "gjengen" rundt meg fortsatt. Men hva som skjer når vi blir eldre og alle går hver til sitt det vet jeg ikke. jeg frykter at jeg blir sittende alene for meg selv uten evnen til å føle noe som helst. sist gang jeg faktisk HUSKER at jeg følte ordentlig glede var da jeg drepte Ragnaros for første gang i World of Warcraft......

 

en ting jeg har lyst til å si til deg som skrev dette innlegget er: Det er ikke så ille som du tror! Jeg LOVER deg at vennene dine bryr seg om deg mer enn du tror. Jeg var i USA et år i fjor, og før jeg dro var jeg sikker på at ingen av vennene mine ville merke, eller bry seg om at jeg var borte. Men når jeg kom hjem fortalte de meg at de hadde savnet meg og var glade for at jeg var tilbake. Jeg vet nøyaktig hvordan du har det akkurat nå, men ikke gi opp vennene dine, for selv om du kanskje ikke tror at de ikke bryr seg så mye om deg, så kan jeg love deg at du betyr mer for dem enn du tror!

 

Kanskje litt usammenhengende her og der, men er seint på natt : <

 

 

 

Postet av anonym: d914fecaa8e37189f24299319aa0c8ce

[del_diablo]

Lurer på om legen har noe fornuftig å si i morgen....

[TheMartine]

Hvis du mister livslysten fordi du ikke klarer gå ned mer når du allerede har gått så mye ned at det flater ut, har du et problem.

 

Det skal være sikkert.

[AnonymDiskusjon]

Føler meg helt alene. Har "venner", men er blitt paranoid nok til å forestille meg at folk ofte snakker stygt om meg bak ryggen min. Er 21 år, aldri hatt kjæreste, aldri hatt noen form for seksuell eller kjærlig kontakt med noen. Var lange kjemperedd for å dø alene, men nå ser jeg på det som en uungåelighet. Jeg er ikke flink med folk, og bruker gjerne flere uker eller måneder på å etablere forhold som andre skaper på dager. Jeg tror ikke jeg er i fare for selvmord per dags dato, men er redd for at jeg kan drepe meg selv når moren min dør, ettersom jeg føler det slik at hun er den eneste som ville savne meg dersom jeg skulle gå bort. Det siste jeg ønsker er å skape smerte for andre.

 

Føler meg som en dårlig person. Er eldste bror i en søskenflokk på tre. Mor og far skilte seg etter faren min var uttro mot moren min, prøver å tilgi han men klarer det ikke. Prøver å være en god bror og være venn med lillesøsknene mine, men jeg klarer omtrent ikke prate med broren min, og har et veldig overfladisk forhold til søsteren min.

 

Har aldri pratet med noen om hvordan jeg har det. De fleste antar nok at jeg er som alle andre. Har tenkt på psykolog kun for å ha noen å prate med, men innser at det sikkert ikke er som i filmer, og at jeg sikkert ikke vil oppnå et venneforhold til den eventuelle psykologen min.

 

Redd for å være alene med folk. Jeg prater i et sett om masse piss jeg ikke bryr meg om bare for å få meg selv til å slutte å tenke på hva de tenker om

 

Blir lett forelsket i folk jeg såvidt har møtt. Ønsker nærhet med noen mer enn alt annet. Ønsker å føle det som om noen bryr seg om meg. Ønsker å kunne fortelle dette til noen jeg kjenner. Ønsker å kunne gi noen en klem. Ønsker å være glad. Ønsker å elske noen, ønsker å kunne fortelle noen at jeg elsker dem.

 

Jeg vil oppleve det å glede seg til i morgen.

 

Beklager rotete innlegg. Jeg skrev rett fem det jeg tenkte.

 

Postet av anonym: ccd9441932a5cbb1c32787c427d28409

Du er ikke alene. Deler omtrent alt du skriver. Drømmer om et ordtlig liv med noen men tviler på at det vil skje. Bortsett fra at jeg er sikker på at jeg ikke er paranoid folk ler virkelig bak ryggen på meg. En naiv del av meg holder meg gående enn så lenge i troen på at det kommer en dag, men troen tar nok slutt en dag.

 

 

Postet av anonym: 0eedab24eb63a2400aac9c169cc1482b

[felicity]

Jeg hater hele verden. There, I said it.

[Latias]

Jeg hater hele verden. There, I said it.

Hele verden? Så ille er det vel ikke? Fokuser kun på det positive, du kommer ganske langt.

[Gjest]

Pissleisatans helvettes liv. Vil brenne meg nå.

[Gjest medlem-1432]

Det er så jævla deprimerende når gamle problemer man trodde man var ferdig med, kommer tilbake for fullt. Eller nei nå lyver jeg. Jeg visste det kom til å gå denne veien igjen.

[Datasmurf]

Fikk for rundt en time siden vite at en kompis jeg pleide å spille WoW med i noen år døde i november. Vi trodde bare at han hadde en pause fra spillet, så får jeg vite at han døde av en hjernesvulst, sånn "helt uten videre".

 

Det er trist, rett og slett. Så mange gode minner ...

[felicity]

Sikker advarsel om at man ikke bør spille WoW, da!

 

Nei faen, nå er jeg stygg.

[BirgerCaC]

Jeg har noen utrolige deppa og tunge tanker fordi pinneraketter er ulovlig og for at fyrverkeri er blitt så dyrt

[felicity]

Jeg har noen utrolige deppa og tunge tanker fordi pinneraketter er ulovlig og for at fyrverkeri er blitt så dyrt

Ja, og jeg har angstlidelser fordi jeg ikke får kjøpt Bremykt. Dette landet, altså.

[BirgerCaC]

I Know Norge er ett idiotisk land. Sverige klarer seg de. Det er bare Norge som har sånne drittregler osv.