Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

AnonymDiskusjon · 9. november 2011

Advarsel:

Inneholder lang text

Hei…

Om meg:

Er 20år ung mann, pleide å være aktiv med idrett og sosialt liv for lenge siden (typ ungdomsskolen). Noen vil kanskje si at det er vanskelig å prate med meg, da jeg har vanskelig å prate men personer in real life. Så jeg hadde problemer det første året på VGS uten ordentlige venner, mistet fort kontakt med venner fra ungdomsskolen. Heldigvis ville noen fra sport kretsen (tidligere landslagstrener) at jeg skulle være med å starte en linje på en toppidrettskole innenfor min idrett, jeg så det som en gylden sjanse for å komme meg unna det dystre livet jeg hadde da. Som resulterte i et pendlerliv og nye venner innenfor idretten min, men langt unna og lite kontakt utenfor skolen. Har alltid vært glad i å sitte på data når jeg har tid, så det ble fort sport, skole og data. Ikke noe sosialt liv, savnet å være 13år gammel med venner.

Så møtte jeg et lyspunkt i livet mitt, jeg trodde ikke at det var jeg som var så heldig. Via idretten min som jeg levde på fant jeg meg en kjæreste, en utrolig flott kjæreste. Som til og med bodde i samme by som meg, vi brukte noen mnd på å bli sammen. Det var helt utrolig for både meg og henne, vi gjorde ikke noe annet enn å være sammen når vi hadde tid. Og når vi ikke var sammen sendte vi 1000vis av sms og samtaler over mobil. Det var kun ett problem som kom ganske kjapt, hun hadde masse venner og et perfekt sosialt liv. Imens hadde jeg ingen ordentlige venner, kun sporten og henne. Noe som gnagde på henne, hun ville treffe mine venner og ville at jeg skulle komme meg ut. Men vi overlevde det at jeg ikke hadde noen venner i byen, og jeg var mye sammen med hennes venner.

Vi levde livet vårt, og jeg brukte mer tid på henne enn på idretten og skolen. Noe som resulterte i en dårlig skole, og i en periode var jeg faktisk langt nede. Jeg viste at skole var viktig og idretten var viktig for meg, og jeg holdt på å miste grepet på begge. Det ble mindre treninger, mindre skole. Jeg klarte ikke å dra på skolen, i stedet tok jeg bilen og kjørte meg lange turer i stedet for å dra på skolen. Ingen viste noe, ingen. Lærerne mine ble bekymret og lurte på hvor jeg var, og jeg orket ikke at de skulle bry seg om meg så ting fortsatte. Fraværsdagene ble større, og jeg var lite på skolen. Mistet prøver og alt jeg så var at min utdanning ble borte… Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg klarte ikke å prestere i idretten og klarte ikke å dra på skolen, og jeg hadde ingen å snakke med (jeg ville ikke fortelle min kjære at jeg hadde problemer). Jeg ble til slutt syk av dette, og ble tynn igjen. For jeg hadde trent aktivt i 5/6 år, trent opp muskler og var så si topptrent. Før jeg trente var jeg tynn og spinkel, men trente meg opp via idretten med muskler. Men lite trening og alt gikk feil vei i livet, ble jeg dårligere og dårligere i form. Matlysten gikk ned fra et stort og rikelig kosthold til lite og dårlig mat. Gikk ifra 80kg på vekta til 65kg på kort tid, lurer på om jeg gikk ned på to/tre uker. Sykelig tynn ut ble jeg, jeg ble sendt til legen og de skjønte ingenting. Masse tester ble tatt, men ingenting så ut til å være galt med kroppen min. De dagene jeg var på skolen fikk jeg nye kommentarer, jeg hadde blitt tynn og musklene mine var ikke markerte lenger.

Det endte opp med at kjæresten min lurte på hva som skjedde, jeg var blitt tynn. Jeg hadde ikke noe forklaring på det, og jeg skyldte på at jeg var mye borte fra skolen pga at jeg var blitt så dårlig. Jeg fikk legeattest på at jeg var dårlig pga stort vekttap, og ble reddet ut av vgs med dette. Lærerne mine tok til slutt kontakt med foreldrene mine og lurte på om noe var galt, jeg manglet viktige prøver og mye fravær på skolen. Det ble ett møte på skolen som jeg mislikte sterkt der og da, men det var nok viktig for meg. På denne måten ble det lagt opp til at jeg skulle komme meg igjennom VGS uten å stryke i noen fag. Skolen hjalp meg igjennom VGS, takk!

Uansett, foreldrene mine fikk vite at jeg ikke var på skolen. Hvor hadde jeg vært? Hva gjorde jeg? Hadde jeg kommet i rare miljøer? Masse spørsmål stod for tur, men jeg hadde bare kjørt omkring. Laaange turer med bilen… Så var det kjæresten min, hun viste ikke noe om dette. Så jeg måtte fortelle henne ALT, og hun ble sur på meg (mest skuffet tror jeg). Vi slet noen uker, men vi var utrolig glade i hverandre. Så alt gikk tilbake til normalen imellom oss. Heldigvis. Så jeg kom meg igjennom VGS, men hadde mistet mye fra idretten min… I denne perioden jeg var i en veldig dårlig periode, så hadde også et 1. Divisjonslag hentet meg inn i klubben… Jeg hadde fast plass på laget siden jeg var bedre enn de andre alternativene de hadde. Men de hentet meg inn når jeg var midt i min dårlige periode… Jeg presterte dårlig og orket ikke å pendle til treningene (som var langt unna der jeg bodde, livet mitt var sterkt preget av pendling).. Lite treninger, og jeg gadd rett og slett ikke å møte opp på kamper heller. De få jeg var på den sesongen fikk jeg spille, men hadde lite kunnskap til lagets taktikker og rotasjoner osv. Så jeg følte at jeg gjorde det dårlig… Idretten min gikk nedover og jeg mistet grepet, det så dårlig ut her også. Og slik har det vært siden, jeg sluttet i 1.div laget etter at jeg var ferdig på vgs. Jeg trodde ikke jeg skulle få gjort noe mer innenfor min idrett, jeg kan se langt etter ett toppspill nå…

Så hva skjer etter min vgs? Jo, jeg vil ikke forlate kjæresten min i militæret, og jeg vil ikke flytte bort for å studere. Jeg er redd for å miste henne! For hun er 2 år yngre enn meg, og hadde 2 år igjen på vgs. Jeg bestemte meg for å jobbe ett år hjemme, for å tjene penger og være med kjæresten min. Hva skjer så? Jeg vet ikke selv engang, livet går videre og vi har vært sammen i snart to år. Jeg merker at hun blir redd for at ting skal bli for hverdagslig, hun maser mer og mer på meg. Hun vil at jeg skal ut med venner, dra på byen, ikke bare være med hennes venner… Men jeg har ingen jeg kan dra på byen med, de gamle vennene mine tørr jeg ikke å ta kontakt med. Jeg sitter med jobben, og det er det jeg kan. Jeg kan jobbe og følte meg trygg der, og når jeg var med kjæresten min. Vi er mye sammen, og vi koser oss og gjør masse sammen! Fjellturer og snowboardturer, hytteturer, ferier. Jeg har aldri gjort så mye med en person før!

Men en dag…. Hun vil snakke med meg…. Hun sier hun elsker meg, og alt det der…. Men, hun føler at vi har vært så mye sammen, at alt har blitt så vanelig, hun føler at vi liksom ikke oppfører oss som kjærester lenger. Hun ser oss som veldig veldig gode venner på en måte, men hun vil ikke gi slipp på meg siden hun fremdeles har så sterke følelser for meg sier hun. Så hun vil prøve på at vi ikke ser hverandre så ofte som vi gjorde da (nesten hver dag, fra vi var ledige til kvelds). Pluss at hun sier at hun er redd for at ting skal bli vanskelig når jeg flytter til sommeren som kommer, langdistanse forhold….. Hun vil ta en slags pause fra dagligdagslivet vi har nå, slik at vi kan bli enda tettere snart. Jeg tar dette veldig tungt der og da, og vil ikke. Jeg vil ikke miste henne slik, jeg vil beholde henne ut livet mitt, jeg føler at hun er den eneste og rette (mitt første forhold). Det ender slik hun vil, for jeg er redd for å miste henne. Vi treffes mindre og mindre, og jeg legger merke til at hun er mer med andre gutter som hun aldri har introdusert for meg… Jeg blir sykelig sjalu og det blir krangler imellom oss. Har hun ikke følelser for meg? Noe hun nekter for, hun elsker meg og bare meg… Hun gjør masse hun ikke forteller til meg, drar på kino med en gutt. Og henger med han hele tiden, drar til han på kveldene og ser på film, til og med overnatter der… Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg elsker henne. Jeg er… Jeg vet ikke hva jeg er, jeg er redd… Det tar ikke lang tid før hun sier at hun vil se meg enda mindre, fordi hun tenker på når jeg flytter for å studere. Hun vil trene på å se meg mindre, og hun vil ikke at vi skal få en brå slutt når jeg har flyttet. For å skade meg da, fordi det vil gå utover skole osv. Både for henne og for meg. Hun nekter å la meg se meldinger lenger, og hun nekter å fortelle hvorfor hun er så mye sammen med den nye gutten. Jeg får ikke treffe han engang…. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg er i en tung periode nå. Det virker som at jeg har mistet henne. Hun vil jo at vi skal ta en pause imens jeg studerer, og flytte videre til meg når hun er ferdig på vgs. Hvis hun ikke har truffet en annen da, eller hvis jeg har truffet en annen så kan ting endre seg. Det er følelser her for begge, det vet jeg. Men hun er redd og jeg er redd. Det er i hvert fall det jeg tror da. Så til slutt endrer det seg imellom den nye gutten og henne, de møtes mindre og ikke noen overnattinger hos hverandre. Men jeg er redd, tanker flyr, var hun utro, vil hun ikke ha meg lenger, er jeg kjedelig, hvorfor er det slik, overvinner ikke kjærlighet alt? Det tar ikke lang tid før hun treffer enda en ny en over nettet, og vi har lan-party (dataparty) med mange onlinevenner og han nye kommer. Han er sterk, toppidretts fyr, god i alt, men han er en som driver med alle på en gang. Og min kjæreste som vil ha en pause vil at han skal komme (siden han spiller han også). De snakker og henger oppå hverandre hele tiden, de drar og blir borte lenge. De snakker sier hun bare, jeg er sjalu. …………………….Jeg er elendig til å forklare og skriver og alt sammen, jeg klarer ikke å snakke ut om ting til noen, jeg…….,.,,.,.,,,.,.,.,.,.,…. Uansett, de vil treffes mer og hun snakker hele tiden om at hun vil til han og besøke han, han er en så utrolig god venn sier hun. Det tar ikke lang tid før vi ordner enda et lan-party, hvor han kommer igjen, og hun lover at hun ikke skal henge så mye oppå han nå siden hun ser at jeg blir dårlig av det, at jeg ikke liker situasjonen. Men jeg ser at noe er galt, noe er veldig galt… Hun ville ikke ha vært slik imot meg om hun elsket meg, ville hun vell?.... Etter krangling og mye fram og tilbake… Så går hun lei av sjalusien min, og at jeg vil vite så mye.. Hun sprekker, hun sier sannheten rett opp i trynet på meg…. Hun sa ville ikke øve til jeg flytta, hun hadde mistet følelsene for meg. Det var bare en løgn for at det ikke skulle ha være en så brå slutt på at det gode vi hadde, jeg viste jo ingenting….. Da hun sa det viste jeg at hun ikke elsket meg, vi snakket ikke på lenge, jeg prøvde å få kontakt, jeg er desperat da…. Jeg elsket henne over alt på jord og jeg trodde hun følte det samme… Etter en stund fikk vi smålig kontakt igjen, hun er sur fordi jeg hadde ødelagt noe imellom både den første og den andre personen. Men jeg ville jo ikke miste henne, jeg hadde gjort alt for å ikke miste henne. Men det var jo allerede for sent, jeg var lost… Jeg drakk meg drita, viste ikke hva jeg gjorde. Jeg deppa, og jeg tenker. Alt jeg gjorde var å sitte inne, jobbe sitte inne jobbe. Foreldrene mine lurte på om noe var galt, hvor var kjæresten min? Jobben min begynte å spørre, jeg var annerledes, jeg var ikke meg selv… Jeg skjulte alt for meg selv. Til foreldrene mine sa jeg at vi hadde pause… Hun ville vente til hun var ferdig på skolen… Etter en mnd så ble det ganske offentlig at vi ikke var sammen lenger, de på jobben fikk vite hvorfor jeg var blitt annerledes. Og mamma og pappa ville hjelpe meg men jeg lot dem ikke gjøre noe for meg…..

Igjen så sitter jeg alene, helt alene nå, uten skole eller idrett. Kun en jobb 5dager i uken…. Tenker og gjør ingenting, jeg vil bare bort, jeg er knust… Jeg klarer ikke å legge fra meg hva som har skjedd, hva gjorde jeg galt? Jeg har følelser for henne, og det knuser meg bare mer og mer at hun bare vil være venn med meg nå… Jeg lever kun på at hun kanskje vil like meg igjen senere, hun er mer og mer med venner og mindre med andre gutter. Og sommeren kommer, og jeg får meg skoleplass på universitet…. Og jeg ender enda lenger unna henne, vet ikke hvor hun kommer til å være om et år da hun er ferdig på skolen. Hun nekter meg nesten i år dra fra byen for å studere, hun vil ikke at jeg skal dra. Men jeg må dra, jeg elsker henne…. Hun liker meg veldig godt, men kun som venn nå… Jeg er lost… Vi sitter i bilen og kjører kun for å kjøre, hun gråter fordi jeg må dra, samme gjør jeg. Jeg vil ikke miste helt kontakt med henne.. Livet mitt går i dass… Kjærlighetslivet mitt er ødelagt, jeg er ødelagt inni meg. Hun elsker meg ikke slik som før, jeg er alene! …. Jeg flytter og hver dag som går tenker jeg på henne, jeg elsker henne… Det har gått mange mnd siden jeg fikk vite at hun hadde sagt til meg at alt var en løgn. Jeg er knust når jeg drar ut av byen, livet mitt er ødelagt, og jeg håper på at noe skal drepe meg… Jeg sitter med selvmordstanker, og håper at det nye stedet kan redde meg ut av noe i hvert fall.

Jeg kommer til et helt nytt sted, aldri vært der i mitt liv. Ingen jeg kjenner, alt er nytt. Pluss at jeg mangler noe av det viktigste i mitt liv, jeg er på bånn… Tenker og tenker, og vil egentlig komme over henne siden jeg vet at vi aldri kommer til å bli sammen igjen. Jeg ser for meg et liv alene, jeg går ikke ut, jeg vil ikke treffe noen nye. Klarer ikke tanken engang, ny kjæreste? NEI, ikke aktuelt. Ingen mulighet for min idrett i nye byen, ingen å snakke med, ingenting bortsett fra skolen. Drømmene mine blir verre, mareritt om å miste en jeg har mistet allerede, tårer kommer hver kveld. Jeg sitter fast i tanker. Nå har jeg startet på universitet langt unna hjemmet mitt og har mye dødtid, sitter mye alene og har sluttet med sporten min. Vanskeligheter med å få meg nye venner og har vanskeligheter med å holde meg sosial. Gjør ikke ting lettere…. Ikke vet jeg hvordan jeg skal slutte å tenke på hva som har skjedd med kjæresten min, hvorfor er vi ikke sammen, hvorfor er jeg slik etter et forhold. Jeg liker ikke livet mitt, jeg hater det. Jeg vil egentlig ikke leve, men jeg vil ikke ta livet mitt. Men jeg vil ikke fortsette slik, men alt jeg gjør er å tenke og det gjør ikke ting bedre…

Hun har også fått seg en ny nesten kjæreste fra utlandet langt unna, typ fly noen timer. Jeg kjenner han, jeg har møtt han, jeg har vært hjemme imens han har vært her. Funnet på ting sammen med de, og jeg hater det. Men viser det ikke for dem, men jeg tror de kanskje ser at jeg ikke liker det. Men jeg nekter å slutte å holde kontakt med henne, og ikke møte henne. Jeg vil ha henne i livet mitt, enten som venn eller kjæreste. Hun er livet mitt… Til nyttår skal vi også på hytte for å stå på snowboard, sammen med flere. Jeg gruer meg veldig, jeg takler ikke at hun er sammen med andre. Jeg liker det ikke, og har veldig vanskelig for å ikke snakke om det.

Etter at en stund har gått, har fått meg noen nye venner i den nye byen, de vet ikke noe om hvordan forholdet med madammen endte. Men jeg har en følelse av at de ser at noe er galt, for jeg de lar meg ikke sitte mye alene. Noe som jeg setter utrolig stor pris på, men samtidig blir utrolig irritert noen ganger. Jeg har aldri hatt noen venner som er så snille som de er, kommer og besøker meg og får med meg ut på ting. Men samtidig når de driver meg ut, så vil jeg ikke alltid det. Av og til vil jeg bare sitte alene og tenke, jeg vet det kanskje er feil å sitte alene men jeg har ingen jeg vil snakke med. Og ikke minst vil jeg snakke med noen, få ting ut og få hjelp, men jeg vil ikke si noe til noen. Jeg vil ikke vise at jeg er svak for noe, jeg hater det.

Jeg viste ikke at det fantes en slik tråd som dette, før jeg fikk tips av en snill bruker : ) Men om det hjelper meg å skrive her gjenstår å se, for jeg har alltid vært en person som holder på mine ting. Vil ikke snakke med noen jeg ikke kan stole 110,2% på, ikke engang foreldrene mine vil jeg snakke med. In fact, den eneste personen jeg har latt mine tanker flyte fritt med var min kjæreste. Et forhold som varte fra 2009 til tidlig i 2011, det er dette forholdets slutt jeg ikke takler. Sikkert mange som tenker at det var et kort forhold, kanskje for kort til å kunne sørge over det. Men det å være så tett knyttet med en person i to år, for så å miste hun. Det er ikke noe jeg takler, det er rett og slett noe jeg sliter med enda, snart ett år etterpå. Jeg trenger hjelp, vil ikke gråte og vil ikke tenke slik jeg gjør. Vil ikke sove dårlig og vil ikke spise dårlig. Dette var en håpløs post, unnskyld til de som tok seg tid til å lese den, for så å finne ut at jeg bare er en dårlig person som ikke takler å miste noen. Jeg bare sliter, og ting blir ikke bedre, ting bare sitter fast. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Det hjelper ikke å dra ut med de nye vennene mine, jeg gjør det hele tiden. Så fort jeg blir alene, så kommer alt enda en gang…. Så dette var min uoversiktlige og dårlige tekst, med mine problemer i livet. Masse som ikke er her, jeg klarer ikke å skrive om alt. Dette er vanskelig å skrive om i seg selv, og enda vanskeligere å få med alt…

Unnskyld og takk for dere som leser dette… Jeg vet ikke.

Postet av anonym: a885b522d738dd5c30f7f884993c27a0

emwa · 9. november 2011

Jeg er trist og lei meg. Jeg er ensom, og ingen vil være venn med meg. Jeg prøvde og bytte skole i år slik at jeg kunne få en forbedring. Var snill og grei. Jeg klarte også å snakke en del. Men tilbake fikk jeg stygge og nedsettende blikk.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg? Kanskje jeg er så stygg og fæl at ingen vil snakke / være venn med meg?

Jeg kunne ønske jeg hadde én venn som forstod meg, og som var snill og god. Vil jeg noen gang oppleve noe slikt?

Vil jeg noensinne gå til sengs med en lykkelig følelse og tenke; '' I dag har jeg hatt en fin dag'' , eller vil nettene fortsette med salte tårer, snørr og tunge hendelser som fortrenger min kjære nattesøvn?

Jeg venter på noe godt. Jeg håper ordtaket fortsatt gjelder. ''Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves''

Malways · 13. november 2011

Jeg kjenner det går ned over. Blir deppa, lei meg og ensomheten større. Jeg trodde jeg og E var venner, og plutselig fikk jeg vite at hun hadde hatt selskap uten meg. Liksom, vi var jo nesten aldri med hverandre, men vi har jo vært bestevenner i barnehagen. Jeg som trodde vi kunne starte noe nytt. Neinei, eneste som skjer er at alle mine venner ble invitert, ikke jeg. Eller, egentlig har jeg bare en venn. Har en eneste venn. Stoler ikke på hun heller. Hvorfor har jeg ikke venner? det må være fordi jeg er så sjenert. Jeg kan ikke noe for at jeg er så sjeneert og jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Sosial angst. Det må være sosial angst. Jeg er så lei av å se andre le med vennene sine. Er så lei av å føle meg helt alene. Skulle ønske jeg hadde noen jeg stolte å og kunne snakke med alt om, selv om dette. HAr jo noen nettvenner da, men de liker ikke klaging og vetikke hva de vil synes om jeg åpner meg sånn for dem. Trenger noen å skrive med. Gruer meg til vgs, lurer på hvordan dte vil bli. Kommer jeg ikke til å få venner pga den sosiale angsten? Da orker jeg ikke mer skole. Da orker jeg ikke mer sosiale ting. Det blir verre og verre og jeg er såå lei. Begynnneer å ffå problemer med mat også. Er nesten aldri sulten og spiser trolig lite. Dessuten er jeg veldig opptatt av hva jeg veier. Kjenner jeg er så lei av å være så ensom nå og lurer på hvrodan denne vinteren vil bli.

Neekita · 13. november 2011

Advarsel:

Inneholder lang text

Hei…

Om meg:

Er 20år ung mann, pleide å være aktiv med idrett og sosialt liv for lenge siden (typ ungdomsskolen). Noen vil kanskje si at det er vanskelig å prate med meg, da jeg har vanskelig å prate men personer in real life. Så jeg hadde problemer det første året på VGS uten ordentlige venner, mistet fort kontakt med venner fra ungdomsskolen. Heldigvis ville noen fra sport kretsen (tidligere landslagstrener) at jeg skulle være med å starte en linje på en toppidrettskole innenfor min idrett, jeg så det som en gylden sjanse for å komme meg unna det dystre livet jeg hadde da. Som resulterte i et pendlerliv og nye venner innenfor idretten min, men langt unna og lite kontakt utenfor skolen. Har alltid vært glad i å sitte på data når jeg har tid, så det ble fort sport, skole og data. Ikke noe sosialt liv, savnet å være 13år gammel med venner.

Så møtte jeg et lyspunkt i livet mitt, jeg trodde ikke at det var jeg som var så heldig. Via idretten min som jeg levde på fant jeg meg en kjæreste, en utrolig flott kjæreste. Som til og med bodde i samme by som meg, vi brukte noen mnd på å bli sammen. Det var helt utrolig for både meg og henne, vi gjorde ikke noe annet enn å være sammen når vi hadde tid. Og når vi ikke var sammen sendte vi 1000vis av sms og samtaler over mobil. Det var kun ett problem som kom ganske kjapt, hun hadde masse venner og et perfekt sosialt liv. Imens hadde jeg ingen ordentlige venner, kun sporten og henne. Noe som gnagde på henne, hun ville treffe mine venner og ville at jeg skulle komme meg ut. Men vi overlevde det at jeg ikke hadde noen venner i byen, og jeg var mye sammen med hennes venner.

Vi levde livet vårt, og jeg brukte mer tid på henne enn på idretten og skolen. Noe som resulterte i en dårlig skole, og i en periode var jeg faktisk langt nede. Jeg viste at skole var viktig og idretten var viktig for meg, og jeg holdt på å miste grepet på begge. Det ble mindre treninger, mindre skole. Jeg klarte ikke å dra på skolen, i stedet tok jeg bilen og kjørte meg lange turer i stedet for å dra på skolen. Ingen viste noe, ingen. Lærerne mine ble bekymret og lurte på hvor jeg var, og jeg orket ikke at de skulle bry seg om meg så ting fortsatte. Fraværsdagene ble større, og jeg var lite på skolen. Mistet prøver og alt jeg så var at min utdanning ble borte… Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg klarte ikke å prestere i idretten og klarte ikke å dra på skolen, og jeg hadde ingen å snakke med (jeg ville ikke fortelle min kjære at jeg hadde problemer). Jeg ble til slutt syk av dette, og ble tynn igjen. For jeg hadde trent aktivt i 5/6 år, trent opp muskler og var så si topptrent. Før jeg trente var jeg tynn og spinkel, men trente meg opp via idretten med muskler. Men lite trening og alt gikk feil vei i livet, ble jeg dårligere og dårligere i form. Matlysten gikk ned fra et stort og rikelig kosthold til lite og dårlig mat. Gikk ifra 80kg på vekta til 65kg på kort tid, lurer på om jeg gikk ned på to/tre uker. Sykelig tynn ut ble jeg, jeg ble sendt til legen og de skjønte ingenting. Masse tester ble tatt, men ingenting så ut til å være galt med kroppen min. De dagene jeg var på skolen fikk jeg nye kommentarer, jeg hadde blitt tynn og musklene mine var ikke markerte lenger.

Det endte opp med at kjæresten min lurte på hva som skjedde, jeg var blitt tynn. Jeg hadde ikke noe forklaring på det, og jeg skyldte på at jeg var mye borte fra skolen pga at jeg var blitt så dårlig. Jeg fikk legeattest på at jeg var dårlig pga stort vekttap, og ble reddet ut av vgs med dette. Lærerne mine tok til slutt kontakt med foreldrene mine og lurte på om noe var galt, jeg manglet viktige prøver og mye fravær på skolen. Det ble ett møte på skolen som jeg mislikte sterkt der og da, men det var nok viktig for meg. På denne måten ble det lagt opp til at jeg skulle komme meg igjennom VGS uten å stryke i noen fag. Skolen hjalp meg igjennom VGS, takk!

Uansett, foreldrene mine fikk vite at jeg ikke var på skolen. Hvor hadde jeg vært? Hva gjorde jeg? Hadde jeg kommet i rare miljøer? Masse spørsmål stod for tur, men jeg hadde bare kjørt omkring. Laaange turer med bilen… Så var det kjæresten min, hun viste ikke noe om dette. Så jeg måtte fortelle henne ALT, og hun ble sur på meg (mest skuffet tror jeg). Vi slet noen uker, men vi var utrolig glade i hverandre. Så alt gikk tilbake til normalen imellom oss. Heldigvis. Så jeg kom meg igjennom VGS, men hadde mistet mye fra idretten min… I denne perioden jeg var i en veldig dårlig periode, så hadde også et 1. Divisjonslag hentet meg inn i klubben… Jeg hadde fast plass på laget siden jeg var bedre enn de andre alternativene de hadde. Men de hentet meg inn når jeg var midt i min dårlige periode… Jeg presterte dårlig og orket ikke å pendle til treningene (som var langt unna der jeg bodde, livet mitt var sterkt preget av pendling).. Lite treninger, og jeg gadd rett og slett ikke å møte opp på kamper heller. De få jeg var på den sesongen fikk jeg spille, men hadde lite kunnskap til lagets taktikker og rotasjoner osv. Så jeg følte at jeg gjorde det dårlig… Idretten min gikk nedover og jeg mistet grepet, det så dårlig ut her også. Og slik har det vært siden, jeg sluttet i 1.div laget etter at jeg var ferdig på vgs. Jeg trodde ikke jeg skulle få gjort noe mer innenfor min idrett, jeg kan se langt etter ett toppspill nå…

Så hva skjer etter min vgs? Jo, jeg vil ikke forlate kjæresten min i militæret, og jeg vil ikke flytte bort for å studere. Jeg er redd for å miste henne! For hun er 2 år yngre enn meg, og hadde 2 år igjen på vgs. Jeg bestemte meg for å jobbe ett år hjemme, for å tjene penger og være med kjæresten min. Hva skjer så? Jeg vet ikke selv engang, livet går videre og vi har vært sammen i snart to år. Jeg merker at hun blir redd for at ting skal bli for hverdagslig, hun maser mer og mer på meg. Hun vil at jeg skal ut med venner, dra på byen, ikke bare være med hennes venner… Men jeg har ingen jeg kan dra på byen med, de gamle vennene mine tørr jeg ikke å ta kontakt med. Jeg sitter med jobben, og det er det jeg kan. Jeg kan jobbe og følte meg trygg der, og når jeg var med kjæresten min. Vi er mye sammen, og vi koser oss og gjør masse sammen! Fjellturer og snowboardturer, hytteturer, ferier. Jeg har aldri gjort så mye med en person før!

Men en dag…. Hun vil snakke med meg…. Hun sier hun elsker meg, og alt det der…. Men, hun føler at vi har vært så mye sammen, at alt har blitt så vanelig, hun føler at vi liksom ikke oppfører oss som kjærester lenger. Hun ser oss som veldig veldig gode venner på en måte, men hun vil ikke gi slipp på meg siden hun fremdeles har så sterke følelser for meg sier hun. Så hun vil prøve på at vi ikke ser hverandre så ofte som vi gjorde da (nesten hver dag, fra vi var ledige til kvelds). Pluss at hun sier at hun er redd for at ting skal bli vanskelig når jeg flytter til sommeren som kommer, langdistanse forhold….. Hun vil ta en slags pause fra dagligdagslivet vi har nå, slik at vi kan bli enda tettere snart. Jeg tar dette veldig tungt der og da, og vil ikke. Jeg vil ikke miste henne slik, jeg vil beholde henne ut livet mitt, jeg føler at hun er den eneste og rette (mitt første forhold). Det ender slik hun vil, for jeg er redd for å miste henne. Vi treffes mindre og mindre, og jeg legger merke til at hun er mer med andre gutter som hun aldri har introdusert for meg… Jeg blir sykelig sjalu og det blir krangler imellom oss. Har hun ikke følelser for meg? Noe hun nekter for, hun elsker meg og bare meg… Hun gjør masse hun ikke forteller til meg, drar på kino med en gutt. Og henger med han hele tiden, drar til han på kveldene og ser på film, til og med overnatter der… Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg elsker henne. Jeg er… Jeg vet ikke hva jeg er, jeg er redd… Det tar ikke lang tid før hun sier at hun vil se meg enda mindre, fordi hun tenker på når jeg flytter for å studere. Hun vil trene på å se meg mindre, og hun vil ikke at vi skal få en brå slutt når jeg har flyttet. For å skade meg da, fordi det vil gå utover skole osv. Både for henne og for meg. Hun nekter å la meg se meldinger lenger, og hun nekter å fortelle hvorfor hun er så mye sammen med den nye gutten. Jeg får ikke treffe han engang…. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg er i en tung periode nå. Det virker som at jeg har mistet henne. Hun vil jo at vi skal ta en pause imens jeg studerer, og flytte videre til meg når hun er ferdig på vgs. Hvis hun ikke har truffet en annen da, eller hvis jeg har truffet en annen så kan ting endre seg. Det er følelser her for begge, det vet jeg. Men hun er redd og jeg er redd. Det er i hvert fall det jeg tror da. Så til slutt endrer det seg imellom den nye gutten og henne, de møtes mindre og ikke noen overnattinger hos hverandre. Men jeg er redd, tanker flyr, var hun utro, vil hun ikke ha meg lenger, er jeg kjedelig, hvorfor er det slik, overvinner ikke kjærlighet alt? Det tar ikke lang tid før hun treffer enda en ny en over nettet, og vi har lan-party (dataparty) med mange onlinevenner og han nye kommer. Han er sterk, toppidretts fyr, god i alt, men han er en som driver med alle på en gang. Og min kjæreste som vil ha en pause vil at han skal komme (siden han spiller han også). De snakker og henger oppå hverandre hele tiden, de drar og blir borte lenge. De snakker sier hun bare, jeg er sjalu. …………………….Jeg er elendig til å forklare og skriver og alt sammen, jeg klarer ikke å snakke ut om ting til noen, jeg…….,.,,.,.,,,.,.,.,.,.,…. Uansett, de vil treffes mer og hun snakker hele tiden om at hun vil til han og besøke han, han er en så utrolig god venn sier hun. Det tar ikke lang tid før vi ordner enda et lan-party, hvor han kommer igjen, og hun lover at hun ikke skal henge så mye oppå han nå siden hun ser at jeg blir dårlig av det, at jeg ikke liker situasjonen. Men jeg ser at noe er galt, noe er veldig galt… Hun ville ikke ha vært slik imot meg om hun elsket meg, ville hun vell?.... Etter krangling og mye fram og tilbake… Så går hun lei av sjalusien min, og at jeg vil vite så mye.. Hun sprekker, hun sier sannheten rett opp i trynet på meg…. Hun sa ville ikke øve til jeg flytta, hun hadde mistet følelsene for meg. Det var bare en løgn for at det ikke skulle ha være en så brå slutt på at det gode vi hadde, jeg viste jo ingenting….. Da hun sa det viste jeg at hun ikke elsket meg, vi snakket ikke på lenge, jeg prøvde å få kontakt, jeg er desperat da…. Jeg elsket henne over alt på jord og jeg trodde hun følte det samme… Etter en stund fikk vi smålig kontakt igjen, hun er sur fordi jeg hadde ødelagt noe imellom både den første og den andre personen. Men jeg ville jo ikke miste henne, jeg hadde gjort alt for å ikke miste henne. Men det var jo allerede for sent, jeg var lost… Jeg drakk meg drita, viste ikke hva jeg gjorde. Jeg deppa, og jeg tenker. Alt jeg gjorde var å sitte inne, jobbe sitte inne jobbe. Foreldrene mine lurte på om noe var galt, hvor var kjæresten min? Jobben min begynte å spørre, jeg var annerledes, jeg var ikke meg selv… Jeg skjulte alt for meg selv. Til foreldrene mine sa jeg at vi hadde pause… Hun ville vente til hun var ferdig på skolen… Etter en mnd så ble det ganske offentlig at vi ikke var sammen lenger, de på jobben fikk vite hvorfor jeg var blitt annerledes. Og mamma og pappa ville hjelpe meg men jeg lot dem ikke gjøre noe for meg…..

Igjen så sitter jeg alene, helt alene nå, uten skole eller idrett. Kun en jobb 5dager i uken…. Tenker og gjør ingenting, jeg vil bare bort, jeg er knust… Jeg klarer ikke å legge fra meg hva som har skjedd, hva gjorde jeg galt? Jeg har følelser for henne, og det knuser meg bare mer og mer at hun bare vil være venn med meg nå… Jeg lever kun på at hun kanskje vil like meg igjen senere, hun er mer og mer med venner og mindre med andre gutter. Og sommeren kommer, og jeg får meg skoleplass på universitet…. Og jeg ender enda lenger unna henne, vet ikke hvor hun kommer til å være om et år da hun er ferdig på skolen. Hun nekter meg nesten i år dra fra byen for å studere, hun vil ikke at jeg skal dra. Men jeg må dra, jeg elsker henne…. Hun liker meg veldig godt, men kun som venn nå… Jeg er lost… Vi sitter i bilen og kjører kun for å kjøre, hun gråter fordi jeg må dra, samme gjør jeg. Jeg vil ikke miste helt kontakt med henne.. Livet mitt går i dass… Kjærlighetslivet mitt er ødelagt, jeg er ødelagt inni meg. Hun elsker meg ikke slik som før, jeg er alene! …. Jeg flytter og hver dag som går tenker jeg på henne, jeg elsker henne… Det har gått mange mnd siden jeg fikk vite at hun hadde sagt til meg at alt var en løgn. Jeg er knust når jeg drar ut av byen, livet mitt er ødelagt, og jeg håper på at noe skal drepe meg… Jeg sitter med selvmordstanker, og håper at det nye stedet kan redde meg ut av noe i hvert fall.

Jeg kommer til et helt nytt sted, aldri vært der i mitt liv. Ingen jeg kjenner, alt er nytt. Pluss at jeg mangler noe av det viktigste i mitt liv, jeg er på bånn… Tenker og tenker, og vil egentlig komme over henne siden jeg vet at vi aldri kommer til å bli sammen igjen. Jeg ser for meg et liv alene, jeg går ikke ut, jeg vil ikke treffe noen nye. Klarer ikke tanken engang, ny kjæreste? NEI, ikke aktuelt. Ingen mulighet for min idrett i nye byen, ingen å snakke med, ingenting bortsett fra skolen. Drømmene mine blir verre, mareritt om å miste en jeg har mistet allerede, tårer kommer hver kveld. Jeg sitter fast i tanker. Nå har jeg startet på universitet langt unna hjemmet mitt og har mye dødtid, sitter mye alene og har sluttet med sporten min. Vanskeligheter med å få meg nye venner og har vanskeligheter med å holde meg sosial. Gjør ikke ting lettere…. Ikke vet jeg hvordan jeg skal slutte å tenke på hva som har skjedd med kjæresten min, hvorfor er vi ikke sammen, hvorfor er jeg slik etter et forhold. Jeg liker ikke livet mitt, jeg hater det. Jeg vil egentlig ikke leve, men jeg vil ikke ta livet mitt. Men jeg vil ikke fortsette slik, men alt jeg gjør er å tenke og det gjør ikke ting bedre…

Hun har også fått seg en ny nesten kjæreste fra utlandet langt unna, typ fly noen timer. Jeg kjenner han, jeg har møtt han, jeg har vært hjemme imens han har vært her. Funnet på ting sammen med de, og jeg hater det. Men viser det ikke for dem, men jeg tror de kanskje ser at jeg ikke liker det. Men jeg nekter å slutte å holde kontakt med henne, og ikke møte henne. Jeg vil ha henne i livet mitt, enten som venn eller kjæreste. Hun er livet mitt… Til nyttår skal vi også på hytte for å stå på snowboard, sammen med flere. Jeg gruer meg veldig, jeg takler ikke at hun er sammen med andre. Jeg liker det ikke, og har veldig vanskelig for å ikke snakke om det.

Etter at en stund har gått, har fått meg noen nye venner i den nye byen, de vet ikke noe om hvordan forholdet med madammen endte. Men jeg har en følelse av at de ser at noe er galt, for jeg de lar meg ikke sitte mye alene. Noe som jeg setter utrolig stor pris på, men samtidig blir utrolig irritert noen ganger. Jeg har aldri hatt noen venner som er så snille som de er, kommer og besøker meg og får med meg ut på ting. Men samtidig når de driver meg ut, så vil jeg ikke alltid det. Av og til vil jeg bare sitte alene og tenke, jeg vet det kanskje er feil å sitte alene men jeg har ingen jeg vil snakke med. Og ikke minst vil jeg snakke med noen, få ting ut og få hjelp, men jeg vil ikke si noe til noen. Jeg vil ikke vise at jeg er svak for noe, jeg hater det.

Jeg viste ikke at det fantes en slik tråd som dette, før jeg fikk tips av en snill bruker : ) Men om det hjelper meg å skrive her gjenstår å se, for jeg har alltid vært en person som holder på mine ting. Vil ikke snakke med noen jeg ikke kan stole 110,2% på, ikke engang foreldrene mine vil jeg snakke med. In fact, den eneste personen jeg har latt mine tanker flyte fritt med var min kjæreste. Et forhold som varte fra 2009 til tidlig i 2011, det er dette forholdets slutt jeg ikke takler. Sikkert mange som tenker at det var et kort forhold, kanskje for kort til å kunne sørge over det. Men det å være så tett knyttet med en person i to år, for så å miste hun. Det er ikke noe jeg takler, det er rett og slett noe jeg sliter med enda, snart ett år etterpå. Jeg trenger hjelp, vil ikke gråte og vil ikke tenke slik jeg gjør. Vil ikke sove dårlig og vil ikke spise dårlig. Dette var en håpløs post, unnskyld til de som tok seg tid til å lese den, for så å finne ut at jeg bare er en dårlig person som ikke takler å miste noen. Jeg bare sliter, og ting blir ikke bedre, ting bare sitter fast. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Det hjelper ikke å dra ut med de nye vennene mine, jeg gjør det hele tiden. Så fort jeg blir alene, så kommer alt enda en gang…. Så dette var min uoversiktlige og dårlige tekst, med mine problemer i livet. Masse som ikke er her, jeg klarer ikke å skrive om alt. Dette er vanskelig å skrive om i seg selv, og enda vanskeligere å få med alt…

Unnskyld og takk for dere som leser dette… Jeg vet ikke.

Postet av anonym: a885b522d738dd5c30f7f884993c27a0

Postet av anonym: a885b522d738dd5c30f7f884993c27a0

Først av alt vil jeg si at du ikke er en dårlig person. Det å miste noen man er så inderlig glad i er aldri lett og det kan ta lang tid før man klarer å komme seg videre. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg hadde også en kjæreste som jeg valgte å tilbringe all min tid med - jeg kuttet ut hestesporten som jeg elsket, og mistet alle vennene mine. Etter at det ble slutt, var jeg akkurat som du føler deg nå.

Kjærlighet gjør deg blind. For en annen person hadde det nok vært veldig tydelig at hun var utro mot deg slik som hun oppførte seg når hun ville tilbringe mindre tid med deg. Desverre er det der veldig typisk oss jenter. Hvis interessen forsvinner så vil vi helst ikke si det rett ut at det er over. Det var ikke rett av henne å ikke fortelle deg hvordan hun egentlig følte, men jeg er nesten sikker på at hun gjorde det på den måten fordi hun bryr seg om deg og ville ikke såre deg. Hun prøvde nok å gjøre overgangen myk og trodde at litt avstand ville gjøre det lettere for deg.

Jeg forstår at du fortsatt elsker henne og vil holde kontakten med henne, men kjære søte deg.. Du er nesten nødt til å ta litt avstand fra henne. Jeg garanterer deg at du vil komme over henne mye raskere. Det er veldig vanskelig, om ikke umulig å komme over noen man virkelig elsker og har vært i et forhold med, når man er blitt satt over i friendzone.

Hvis du forklarer hvorfor du trenger avstand til henne kan du kan jo alltids ta kontakt med henne senere når du har klart å komme deg over henne og er hundre prosent sikker på at de gamle følelsene ikke vil blomstre opp igjen når dere snakkes igjen.

Jeg vet det er vanskelig, men du klarer dette!! Ikke gi opp håpet. Ting ordner seg, men vær forberedt på at det kan ta tid. Jeg synes du høres ut som en utrolig grei gutt med et stort hjerte, alt ordner seg for snille gutter :-)

Neekita · 13. november 2011

Det er merkelig det der. Jeg trodde det bare var meg i hele verden som hadde det vanskelig

Det føles på en måte litt godt å lese det dere skriver, og vite at jeg er ikke den eneste som sliter i hverdagen. Huff, livet er ikke lett. Ønsker dere alle lykke til.

AnonymDiskusjon · 14. november 2011

Jeg er patetisk. Jeg har det egentlig ganske greit, har kjæreste, jobber med det jeg liker best, har gode venner, ok forhold til familien foruten masse drama men hvem har ikke det.. Jeg har det bra, mye bedre enn for noen år siden hvor angstanfall stod på timeplanen hver dag. men samtidig ikke. Det blir for kjedelig rett og slett og jeg aner ikke hva jeg har å se frem til. Er så rastløs, føler meg så utrolig patetisk for at jeg har "alt" og ikke klarer å nøye meg med det. det er bare samme kjedeilg hverdagen, uke etter uke. Heldigvis får jeg tiden til å gå på et vis, snart er det jul, og det er ikke noe særlig å se frem til det heller egentlig. Det innbærer at jeg må skuffe en av foreldrene mine, når jeg tar valget om hvor jeg skal være. Pluss mest sansynlig masse jobb, som jeg egentlig ikke gidder. Jeg er så forbanna rastløs, kan ikke noen rive meg ut fra denne dølle tilvrelsen, kast meg på et fly og sendt meg bort. Hvis ikke så kommer jeg til å grave meg ned.

Postet av anonym: d5cb58cbd0799a43dec76d3e5b4e7301

Simenrf · 16. november 2011

Er det mulig..

Endret 16. november 2011 av Simenrf

AnonymDiskusjon · 16. november 2011

Tror jeg aldri noensinne har følt meg så udugelig og så poppet for selvtillit som i dag.

Jeg hadde minførste kjøretime i dag, etter to måneder basictrening og kjøring med mor og far. Denne første kjøretimen skulle jo gå så bra tenkte jeg, siden mange av mine kamerater hadde fortalt meg hvor rolig og grei kjørelæreren var mot de, men så feil kunne jeg altså ta.

Jeg satt meg inn i forsetet, det nervevraket som jeg var og hilset på kjørelæreren. Han så veldig snill ut og jeg ble straks lettet.

Han spurte meg om jeg hadde kjørt før, og det hadde jeg jo, ganske mye faktisk.

Kjørelæreren sier jeg bare kunne kjøre, og at han skulle vise vei.

Greit sa jeg, og nervøs som jeg var satte jeg den selvfølgelig i tredje gir og ga gass. Jeg gir gass og kveler motoren, jeg sitter der, skjelvende, nervøs og som et spørsmålstegn mens kjørelæreren ser dumt på meg. Kjørelæreren ba meg slippe speeden og clutchen, og så giret han til første for meg. Det var vel det verste førsteinntrykket jeg kunne gi kjørelæreren, jeg som for bare noen sekunder siden hadde fortalt han at jeg hadde øvelseskjørt i to måneder i forkanten.

Etter dette så bare ballet det seg på, jeg fikk endelig start på bilen og det som skulle være koslig small talking med meg og kjørelæreren ble isteden til et halvt minutt med pinlig stillhet. før kjørelæreren sa ta til venstre ved det krysset. Hva gjorde jeg? Jeg svingte selvfølgelig til høyre. Aner ikke hva som feiler meg, jeg surrer rett og slett mellom venstre og høyre, hvem er det som gjør det?

Jeg hørte et eneste stort sukk fra kjørelæreren, og han ba meg stoppe bilen. Jeg husker godt hva han sa og.

"At du gjorde en feil med giringa da vi startet bilen er greit, det er sånn som skjer. Men det at du lar vær å høre på det jeg har og si tolererer jeg ikke. Er det forstått?

Jeg sa sving inn til venstre og hva gjorde du? Jo du svingte inn til høyre. Jeg har aldri i mine 15 år som kjørelærer opplevd maken, det skal nesten ikke være mulig, en 6 åring ville til og med klart det. Start bilen om igjen og kjør videre."

Om dette var noe han sa i ren frustrasjon, eller om han mente det vet jeg ikke. Men sårende var det for meg.

Og uflaksen min skulle slå til enda engang. Vi kom til en rundkjøring, og hva skjer? Jeg unngikk såvidt å kræsje i en bil og jeg kvelte motoren min. Da var grensen nådd for kjørelæreren.

Det svartnet for han, han ga meg beskjed om at timen var umiddelbart over, og tok over styringa og kjørte ned til kjøreskolen igjen. Selv om vi hadde planlagt og kjøre lengre. Mens han kjørte meg ned fortalte han meg at han aldri har hatt en så klomsete og glemsk elev som meg før, og at jeg umulig kan ha øvd i to måneder. Han var også usikker på om jeg i det hele tatt noensinne kom til å være i stand til å ta lappen, og at det ville bli heftig dyrt for meg hvis jeg skulle fortsette å ha kjøretimer.

Dette var jo som å få et slag i tryne, jeg var nesten på gråten der jeg satt og hørte på hvor dårlig jeg var.

Har kamerater som aldri har rørt et ratt før og som tok første kjøretime med glans, mens jeg som har øvd i to måneder er den verste eleven han har hatt. Finnes det mennesker som er utilregnelige når det gjelder kjøring? Er det sånne suppegjøker som meg som overrepresenterer trafikkulykkene her til lands?

Er vel nokså sjeldent at til og med kjørelæreren gir deg opp og snur bilen i raseri hjem til kjøreskolen. Men det er vel kanskje et tegn på at jeg ikke er den fødte sjåfør?

Da jeg først kom dit så jeg kjørelæreren ta farvel med en annen elev, hvor de smilte og ga hverandre "high five". Da jeg skulle gå ut sa han ikke hade til meg engang, men bare spaserte vekk. Jeg følte meg som en stor idiot når jeg gikk hjemover.

Postet av anonym: cefe1d720eb9a66896f8867d7788d808

Neekita · 16. november 2011

Tror jeg aldri noensinne har følt meg så udugelig og så poppet for selvtillit som i dag.

Jeg hadde minførste kjøretime i dag, etter to måneder basictrening og kjøring med mor og far. Denne første kjøretimen skulle jo gå så bra tenkte jeg, siden mange av mine kamerater hadde fortalt meg hvor rolig og grei kjørelæreren var mot de, men så feil kunne jeg altså ta.

Jeg satt meg inn i forsetet, det nervevraket som jeg var og hilset på kjørelæreren. Han så veldig snill ut og jeg ble straks lettet.

Han spurte meg om jeg hadde kjørt før, og det hadde jeg jo, ganske mye faktisk.

Kjørelæreren sier jeg bare kunne kjøre, og at han skulle vise vei.

Greit sa jeg, og nervøs som jeg var satte jeg den selvfølgelig i tredje gir og ga gass. Jeg gir gass og kveler motoren, jeg sitter der, skjelvende, nervøs og som et spørsmålstegn mens kjørelæreren ser dumt på meg. Kjørelæreren ba meg slippe speeden og clutchen, og så giret han til første for meg. Det var vel det verste førsteinntrykket jeg kunne gi kjørelæreren, jeg som for bare noen sekunder siden hadde fortalt han at jeg hadde øvelseskjørt i to måneder i forkanten.

Etter dette så bare ballet det seg på, jeg fikk endelig start på bilen og det som skulle være koslig small talking med meg og kjørelæreren ble isteden til et halvt minutt med pinlig stillhet. før kjørelæreren sa ta til venstre ved det krysset. Hva gjorde jeg? Jeg svingte selvfølgelig til høyre. Aner ikke hva som feiler meg, jeg surrer rett og slett mellom venstre og høyre, hvem er det som gjør det?

Jeg hørte et eneste stort sukk fra kjørelæreren, og han ba meg stoppe bilen. Jeg husker godt hva han sa og.

"At du gjorde en feil med giringa da vi startet bilen er greit, det er sånn som skjer. Men det at du lar vær å høre på det jeg har og si tolererer jeg ikke. Er det forstått?

Jeg sa sving inn til venstre og hva gjorde du? Jo du svingte inn til høyre. Jeg har aldri i mine 15 år som kjørelærer opplevd maken, det skal nesten ikke være mulig, en 6 åring ville til og med klart det. Start bilen om igjen og kjør videre."

Om dette var noe han sa i ren frustrasjon, eller om han mente det vet jeg ikke. Men sårende var det for meg.

Og uflaksen min skulle slå til enda engang. Vi kom til en rundkjøring, og hva skjer? Jeg unngikk såvidt å kræsje i en bil og jeg kvelte motoren min. Da var grensen nådd for kjørelæreren.

Det svartnet for han, han ga meg beskjed om at timen var umiddelbart over, og tok over styringa og kjørte ned til kjøreskolen igjen. Selv om vi hadde planlagt og kjøre lengre. Mens han kjørte meg ned fortalte han meg at han aldri har hatt en så klomsete og glemsk elev som meg før, og at jeg umulig kan ha øvd i to måneder. Han var også usikker på om jeg i det hele tatt noensinne kom til å være i stand til å ta lappen, og at det ville bli heftig dyrt for meg hvis jeg skulle fortsette å ha kjøretimer.

Dette var jo som å få et slag i tryne, jeg var nesten på gråten der jeg satt og hørte på hvor dårlig jeg var.

Har kamerater som aldri har rørt et ratt før og som tok første kjøretime med glans, mens jeg som har øvd i to måneder er den verste eleven han har hatt. Finnes det mennesker som er utilregnelige når det gjelder kjøring? Er det sånne suppegjøker som meg som overrepresenterer trafikkulykkene her til lands?

Er vel nokså sjeldent at til og med kjørelæreren gir deg opp og snur bilen i raseri hjem til kjøreskolen. Men det er vel kanskje et tegn på at jeg ikke er den fødte sjåfør?

Da jeg først kom dit så jeg kjørelæreren ta farvel med en annen elev, hvor de smilte og ga hverandre "high five". Da jeg skulle gå ut sa han ikke hade til meg engang, men bare spaserte vekk. Jeg følte meg som en stor idiot når jeg gikk hjemover.

Postet av anonym: cefe1d720eb9a66896f8867d7788d808

Huff, det kan ikke ha vært noe kjekt nei. Prøv å ikke ta det så ille opp, jeg forstår det er vanskelig. Han er en kjøreLÆRER!! Måten han oppførte seg på er helt uakseptabel. Jeg vet ikke helt hva du burde gjøre med det, snakk med foreldrene dine. Du burde ikke finne deg i det der.

Hvis det er noe trøst så vet jeg om flere som har gjort det dårligere enn deg på sin første kjøretime! Det er ikke uvanlig i det hele tatt. Jeg er helt sikker på at du fint kan klare å ta lappen. Bare skaff deg en bedre kjørelærer. Lykke til

emwa · 17. november 2011

Er i en vanskelig periode nå. Mange vanskelige tanker/følelser og depresjoner. Jeg er lei meg. Jeg vil ikke mer. Jeg er sliten. Hvordan skal jeg klare å jobbe mer skolearbeidet når jeg har det så vanskelig....

Dunsay · 18. november 2011

Anonym: Det er ganske vanlig å surre med venstre og høyre - vi er rett og slett ikke tilpasset å forholde oss til relative retninger. Du er ikke alene om det, og at kjørelæreren reagerte må han ta på sin regning siden han misforsto hva som faktisk skjedde: han feiltolka det som at du bevisst kjørte feil retning, mens det som skjedde var at du gjorde en glipp. Sånt skjer, og det må faktisk være lov. Vi er mennesker, og mennesker kan gjøre feil. Det gjør oss ikke dårlige, det er bare en del av hva vi er. En kjørelærer skal uansett ikke oppføre seg slik, det er ufattelig uprofesjonelt.

AnonymDiskusjon · 20. november 2011

Hei

Jeg er en gammel traver her på forumet, men dette orker jeg ikke ta uten å være anonym.

Jeg er så utrolig deprimert for tida... Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er gift, har barn, god økonomi og solid jobb. Likevel føler jeg meg som dritt.

Den siste uka har jeg vært plaget med mye sterk hodepine, og jeg opplever at jeg ikke får fred noen sted. Jeg har ikke vært på jobb, og jeg orker ikke gå i morgen heller. Jeg har mest lyst til å isolere meg på et rom helt uten lyder.

Alle lyder skjærer i hodet, alt lys er som å stikke kniver i hodet, alt er rett og slett pining uansett hva jeg gjør. Om jeg anstrenger meg med noe sprenger omtrent hodet og jeg beynner å kaldsvette.

Jeg holder ikke dette ut! Er jeg deppa fordi jeg er sjuk eller er jeg sjuk fordi jeg er deppa?

Jeg har mest lyst til å skrike!!! Rundt meg står TVen på full guffe med barnetv, PCer uler fra spill, ungene hyler og griner, ler og tuller høylydt, kona maser og jeg tror ikke hun tror noe særlig på at jeg faktisk er sjuk...

Bah!

Jeg skriver inkonsekvent og jeg raller, men det er bare slik tankene ramler ned i hodet. Måtte bare får det ut...

Dette har vært noen skikkelige fittedager....

Postet av anonym: 2393996d7e82405112b1bb88915155a0

Dunsay · 20. november 2011

Hei

Jeg er en gammel traver her på forumet, men dette orker jeg ikke ta uten å være anonym.

Jeg er så utrolig deprimert for tida... Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er gift, har barn, god økonomi og solid jobb. Likevel føler jeg meg som dritt.

Den siste uka har jeg vært plaget med mye sterk hodepine, og jeg opplever at jeg ikke får fred noen sted. Jeg har ikke vært på jobb, og jeg orker ikke gå i morgen heller. Jeg har mest lyst til å isolere meg på et rom helt uten lyder.

Alle lyder skjærer i hodet, alt lys er som å stikke kniver i hodet, alt er rett og slett pining uansett hva jeg gjør. Om jeg anstrenger meg med noe sprenger omtrent hodet og jeg beynner å kaldsvette.

Jeg holder ikke dette ut! Er jeg deppa fordi jeg er sjuk eller er jeg sjuk fordi jeg er deppa?

Jeg har mest lyst til å skrike!!! Rundt meg står TVen på full guffe med barnetv, PCer uler fra spill, ungene hyler og griner, ler og tuller høylydt, kona maser og jeg tror ikke hun tror noe særlig på at jeg faktisk er sjuk...

Bah!

Jeg skriver inkonsekvent og jeg raller, men det er bare slik tankene ramler ned i hodet. Måtte bare får det ut...

Dette har vært noen skikkelige fittedager....

Postet av anonym: 2393996d7e82405112b1bb88915155a0

For det første: det er lov å ha det slik, og du er ikke alene. Om du er syk fordi du er deppa eller vice versa er litt vanskelig å si, men jeg vil, helt ukvalifisert, anta det første - snakk med legen din om det, så finner du det fort ut. Kan det være angst du sliter med? Jeg mistenker utifra det du skriver at det er angst du plages med og som gir deg sykdomsfornemmelser, noe som er helt vanlig. Depresjonen vil jeg anta, selvsagt på litt tynt grunnlag siden jeg bare har det du har skrevet her å ta stilling til, kommer fordi du sliter med å mestre hverdagen.

At kona maser og viser tilsynelatende manglende forståelse er også helt vanlig, for den vanlige kunnskapen om angstlidelser hos folk er mildt sagt dårlig. Det er bedre blant yngre, men for voksne faller man fort tilbake på at det dreier seg om latskap eller en manglende evne til selvdisiplin. Med egen erfaring som grunnlag kan jeg si at jovisst: selvdisiplin er en viktig del av løsningen, men hvis du kjører kun på den når du sliter med angst blir du fort utbrent. Veien er lang, men du kommer ingen vei hvis ikke du tukter deg ut på den innimellom.

Som sagt: snakk med legen din om hva du føler og tenker, og prøv å få en henvisning til psykolog så snart som mulig. Det kan være lange ventelister avhengig av hvor du bor i landet, i verste fall flere måneder, så det lønner seg å komme i gang tidlig.

Endret 20. november 2011 av Dunsay

AnonymDiskusjon · 20. november 2011

Sterk hodepine kan være direkte jævlig. Dessverre er det mange som ikke tar hodepine på alvor, og ikke tror at det kan være så ille som det faktisk er.

Som alle andre former for smerte, så kan det over tid gå ut over psyken.

Har du fått din hodepine undersøkt skikkelig? Det kan jo hende at det er mulig å finne ut hva slags hodepine du har, og at det kan eksistere behandling som fungerer.

Postet av anonym: f55b7bdc52748e28536be07c88b9d40e

emwa · 20. november 2011

haha fyfaen. Så nettop bildene jeg er tagget i på facebook. FY FAAAEN så støgg jeg er. Haha. Ble syykt flau nå. Hvordan kan jeg ha venner?! Så gruuusomt styg. ÆSJ ÆSJ. Sletter facebook-kontoen min nå. Oh lord.

AnonymDiskusjon · 20. november 2011

Konferansetime, alltid like jævlig

Postet av anonym: 3bbe9c3bb296ebe16d2c82952b505881

AnonymDiskusjon · 20. november 2011

Føler meg så nedbrutt og deprimert for tiden. Kom hjem etter en super tur i utlandet i sommer, med noen ekstra kg på slep. Gutten jeg holdt på med, merket ikke dette engang og jeg ble kjempeglad. Så skjedde det masse på en gang; problemer på jobb, han ble deprimert og kuttet alle ut. Jeg ble også lei meg, og begynte å slanke meg for å føle meg bedre. Og nå sitter jeg her, er undervektig (ikke sykelig), foreldrene mine maser konstant på meg at jeg må spise mer (søsteren min har hatt anorexi på det verste), jeg blir sint på dem pga det og de blir oppgitt. Sluttet å kutte meg for noen mnd siden, men lysten er der fremdeles. Ikke har jeg blitt noe lykkeligere av slankingen heller, føler meg fremdeles stygg, som jeg alltid har gjort. Skal opp i vekt, men klarer liksom ikke å presse i meg mat, selv om jeg spiser normalt nå. Råd til hva jeg kan gjøre? Har vært veldig nedbrutt de siste mnd, og det tar på både når det gjelder sosialt og hverdagslige ting.

Postet av anonym: ebc1e592f41d52b031b45ab6545bea3e

PgUp · 20. november 2011

Kanskje en psykolog time for å få lettet på hverdagen? Det tror jeg kan være nyttig for mange her inne, og jeg synes det er kult med folk som velger å innse at de har et problem, og gjøre noe med det, istedenfor å la det bygge seg opp.

Coraxz · 25. november 2011

Jeg er trist og lei meg. Jeg er ensom, og ingen vil være venn med meg. Jeg prøvde og bytte skole i år slik at jeg kunne få en forbedring. Var snill og grei. Jeg klarte også å snakke en del. Men tilbake fikk jeg stygge og nedsettende blikk.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg? Kanskje jeg er så stygg og fæl at ingen vil snakke / være venn med meg?

Jeg kunne ønske jeg hadde én venn som forstod meg, og som var snill og god. Vil jeg noen gang oppleve noe slikt?

Vil jeg noensinne gå til sengs med en lykkelig følelse og tenke; '' I dag har jeg hatt en fin dag'' , eller vil nettene fortsette med salte tårer, snørr og tunge hendelser som fortrenger min kjære nattesøvn?

Jeg venter på noe godt. Jeg håper ordtaket fortsatt gjelder. ''Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves''

Det er garantert ikke deg det er noe galt med. Jeg vil si du har vært maks uheldig. Jeg er veldig sikker på at du vil finne en god venn, som du kan føle deg vel med. Kjære deg, jeg får vondt av å lese det du skriver, skulle ønske du skulle slippe dette. Jeg er 100% sikker på at du vil få et godt liv bare du gjør det beste ut av det, jeg er klar over at det kan være vanskelig, men prøv Ønsker deg alt godt.

TheMartine · 26. november 2011

Hele livet har jeg trodd at det var vekten som var problemet. 20 kilo mindre, og jeg har det verre enn noen gang.

Livet er rart, altså.

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

Anbefalte innlegg

Lenke til kommentar

Videoannonse

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Opprett konto

Logg inn

Populær nå

Hvem er aktive 0 medlemmer