Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Nøbe]

En gammel artist fra 70s som jeg kom over, følte det var noe veldig spesielt og fikk meg i godt humør, håper den kan gi noen av dere noe:

[AnonymDiskusjon]

Jeg er det ekleste, kleineste vesenet som noen gang har eksistert, punktum. Det er helt fascinerende hvor patetisk og slimete jeg faktisk er. I helgen lånte jeg den bærbare pcen til søsteren min, og nå har den fått masse pr0n pop-ups og annet skjit, det er så forbanna kjipt og kleint å tenke på. Æsj, alt jeg gjør og alt jeg sier er så patetisk. En usympatisk jævel. Serriøst, en av hovedgrunnene til at jeg ikke 'tar en breivik' er at media kunne gravd opp hvor patetisk og mislykket jeg var. En real taper. Og skap-emo.

 

Postet av anonym: d2344d237ef69cd3474091912a364e25

[AnonymDiskusjon]

Kjære Diskusjon.no

 

Nå trenger jeg virkelig en anbefaling på en DYKTIG og FORSTÅELSESFULL psykolog i Oslo, helst sentrum. Prisen er ikke så viktig.

 

Er nå i en så drittperiode der jeg selv bare graver meg selv dypere og dypere og medisinskapet ser ganske fristende ut. Vet det er bare en egoistisk utvei, men når man kommer ingen vei i livet og lever helt monotont dag ut og inn, så frister det som sagt.

 

Så, Diskusjon.no, gjør ditt beste; hjelp meg å hjelpe meg selv.

 

Postet av anonym: 58c66a1d7a00f391985b1a3a0fefd86c

[-Léon-]

Kjære Diskusjon.no

 

Nå trenger jeg virkelig en anbefaling på en DYKTIG og FORSTÅELSESFULL psykolog i Oslo, helst sentrum. Prisen er ikke så viktig.

 

Er nå i en så drittperiode der jeg selv bare graver meg selv dypere og dypere og medisinskapet ser ganske fristende ut. Vet det er bare en egoistisk utvei, men når man kommer ingen vei i livet og lever helt monotont dag ut og inn, så frister det som sagt.

 

Så, Diskusjon.no, gjør ditt beste; hjelp meg å hjelpe meg selv.

 

Postet av anonym: 58c66a1d7a00f391985b1a3a0fefd86c

Synes du heller skulle laget deg din egen tråd.

Er større sjangse for å få flere svar.

[AnonymDiskusjon]

Akkurat nå sitter jeg på skolen med null motivasjon til å gjøre noe som helst, dessverre. Jeg forstår at det er viktig for min framtid og sånt, men jeg er så sliten, så utrolig sliten, både fysisk og psykisk.

 

Trives ikke noe særlig i klassen min, har ingen venner der, men det er ikke så farlig.. er vandt til å være alene, siden jeg har vært det mesteparten av ungdomsskolen. Har vondt i hodet og kroppen. Orker ingen ting mer, skolen er et ork, livet er et ork. Jeg føler meg hjelpeløs.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, har pint meg gjennom hver eneste dag de siste ukene på skolen og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer dette.

 

Vær så snill, er det noen som kan hjelpe meg? Jeg har vært hos legen, men det hjalp ikke.

 

Postet av anonym: d0f97b24b0a4a1bdfb653f7e377a06d7

 

Postet av anonym: d0f97b24b0a4a1bdfb653f7e377a06d7

[Balthier]

Du trenger legemidler. Ut i fra teksten kommer det frem at du virker generelt stressa og trenger å koble av og roe ned. Hvis du kanaliserer all denne energien på å finne ut hvorfor nettop du er i denne tilstanden er jeg sikker på at du kan finne på noe lurt.

 

Først må du finne ut av akkurat hva det er som gjør deg stressa. Spiser du dårlig? Sover? Røyker du hasj eller bruker dop? Sigaretter, koffein osv.

 

Neste steg er å aktivere de deler som hjelper deg å få ut energien på riktig måte. Trening, legemidler, sosial aktivitet, hele verden.. ?

 

Du må si bastant til legen at du skal ha henvisning til psykolog og at du ikke drar fra kontoret før papiret er skrevet. Sånn er det desverre.

[Shirmah]

Henvisning til psykolog er nok lurt ja. Det kan hjelpe veldig med å nøste opp i en del problemer, og det høres absolutt ut som om du kunne trenge det. Selv fikk jeg henvisning til psykolog ganske så kjapt hos fastlegen.

[Balthier]

Samma her. Jeg trenkte ikke å blunke med øyet en gang. Noen leger er vel lettere å ha med å gjøre en andre.

[TheSoapmaker]

Jeg er det ekleste, kleineste vesenet som noen gang har eksistert, punktum. Det er helt fascinerende hvor patetisk og slimete jeg faktisk er. I helgen lånte jeg den bærbare pcen til søsteren min, og nå har den fått masse pr0n pop-ups og annet skjit, det er så forbanna kjipt og kleint å tenke på. Æsj, alt jeg gjør og alt jeg sier er så patetisk. En usympatisk jævel. Serriøst, en av hovedgrunnene til at jeg ikke 'tar en breivik' er at media kunne gravd opp hvor patetisk og mislykket jeg var. En real taper. Og skap-emo.

 

Postet av anonym: d2344d237ef69cd3474091912a364e25

okeeeey.... Slutt å gå inn på virusladde pornosider og oppfør deg litt da. Jeg har da dratt noen breivik-vitser en gang eller to. Ser ikke på meg selv som apatisk av den grunn. Jobb mer med selvbildet ditt du.

[Balthier]

Altså, jeg er ikke helt i mot selvkrittikk. Det kan faktisk være sunt og motiverende en gang i blant. Ut i fra skrivemåte ser jeg det ikke er så alt for seriøst heller. Bra jobba imo! Vi må tørre å gjøre noen feil i blant for å skjønne hva vi gjørt galt

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så lei... jeg har humørsvingninger uten like. Jeg begynner å grine av de minste ting. Jeg har hatt problemer med depredjoner tidligere, men vet ikke om det har med dette å gjøre. I tillegg har jeg store problemer med å styre følelsene mine. Det er heller de som styrer meg, og da spesielt negative følelser, som sinne, sjalusi, sorg og frykt. Hverrdagen min og valg jeg tar påvirkes i stor grad av følelser. Jeg klarer ikke få bukt med problemet. Jeg forstår ikke hvordan hjernen min virker. Når noen sårer meg og jeg begynner å gråte (noe som skjer ofte), er det sånn at alt det triste jeg har opplevd den siste tiden invaderer sinnet mitt, og jeg entrer en tilstand hvor jeg ikke klarer å tenke, ikke klarer å gjøre noe, bare gråter og gråter. Med mindre noen er der for å trøste meg (det hjelper), kan dette pågå i timesvis. Etterpå føler jeg meg svak og utslitt, og "tom". Dette kan utløses av de minste, ubetydigste ting. Som for eksempel tidligere i dag (setter like godt i spoiler så det ikke virker så langt):

 

 

Samboeren min satt og spilte Minecraft mens jeg så på. Så fant han en portal til noe som heter "The Nether" - en level i spillet som ligner på helvete, som kun kan entres via en portal, og det er også eneste veien tilbake (joda, dette er relevant, vær tålmodig). Og dør man der, mister man alt man har i inventory. Jeg spurte om han kunne gå inn, fordi jeg ville se, og portalen tilbake ble ødelagt. Det visste ikke heg var mulig. Jeg satt og prøvde å finne en måte han kunne komme vekk defra på (det er veldig farlig å være der). Men han døde og mistet alt han hadde samlet, og ble sint på meg. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne være min feil. Joda, det var det, fordi jeg ba ham gå inn, og han mente jeg hadde sagt noe jeg ikke hadde sagt (at et material han brukte til å bure seg inne var sprengsikkert. Han hadde bare ikke hørr etter og feiltolket det jeg sa). Jeg kjente pulsen begynne å øke (dette skjer når jeg blir sint), men holdt roen og ba han forklare når jeg hadde kommet med den påstanden. Da tiet han, og sa han ikke ville snakke om det. Jeg ville ha en unnskyldning, og da spurte han hvorfor i all verden han skulle be om unnskyldning. Jeg kjente klumpen i halsen og gikk rett til sengs. Da kom tårene. Og det ville ikke stoppe. Jeg sa ikke noe om det til ham, fordi jeg allerede hadde grått én gang i dag.

 

 

Jeg var i superhumør før det skjedde, og nå er i "jeg-driter-i-alt-modus". Jeg vil ikke være det, men klarer ikke komme meg ut av det. Og det er ikke bra, fordi samboeren også sliter med depresjoner, og var deprimert tidligere. Og jeg brukte minst en time på å være god og kosete og prøvde å muntre ham opp, og det humøret jeg er i nå kan påvirke ham også. Det vil jeg ikke.

 

Dette skjer HVER gang noe som egentlig ikke burde være av betydning gjør meg sint eller trist. Av og til kan det resulterende humøret vare i dagesvis, og jeg er lei nå. Jeg vil ha en slutt på det, men vet ikke hvordan.

Skal sies at jeg har hatt det ganske vanskelig, mye som har skjedd som har påvirket meg negativt i det lange løp. Mobbing og utroskap er noen eksempler. Sliter også med totalt manglende selvtillit og lavt selvbilde. Dette fører til usikkerhet, som igjen fører til angst og paranoia.

 

Jeg ville bare få dette ut. Takker på forhånd til de som tar seg tid til å lese (hvis noen gjør det).

 

Postet av anonym: 04d58c797e0e5878084f536892ce1664

 

Postet av anonym: 04d58c797e0e5878084f536892ce1664

[InToRv]

Jeg er så lei... jeg har humørsvingninger uten like. Jeg begynner å grine av de minste ting. Jeg har hatt problemer med depredjoner tidligere, men vet ikke om det har med dette å gjøre. I tillegg har jeg store problemer med å styre følelsene mine. Det er heller de som styrer meg, og da spesielt negative følelser, som sinne, sjalusi, sorg og frykt. Hverrdagen min og valg jeg tar påvirkes i stor grad av følelser. Jeg klarer ikke få bukt med problemet. Jeg forstår ikke hvordan hjernen min virker. Når noen sårer meg og jeg begynner å gråte (noe som skjer ofte), er det sånn at alt det triste jeg har opplevd den siste tiden invaderer sinnet mitt, og jeg entrer en tilstand hvor jeg ikke klarer å tenke, ikke klarer å gjøre noe, bare gråter og gråter. Med mindre noen er der for å trøste meg (det hjelper), kan dette pågå i timesvis. Etterpå føler jeg meg svak og utslitt, og "tom". Dette kan utløses av de minste, ubetydigste ting. Som for eksempel tidligere i dag (setter like godt i spoiler så det ikke virker så langt):

 

 

Samboeren min satt og spilte Minecraft mens jeg så på. Så fant han en portal til noe som heter "The Nether" - en level i spillet som ligner på helvete, som kun kan entres via en portal, og det er også eneste veien tilbake (joda, dette er relevant, vær tålmodig). Og dør man der, mister man alt man har i inventory. Jeg spurte om han kunne gå inn, fordi jeg ville se, og portalen tilbake ble ødelagt. Det visste ikke heg var mulig. Jeg satt og prøvde å finne en måte han kunne komme vekk defra på (det er veldig farlig å være der). Men han døde og mistet alt han hadde samlet, og ble sint på meg. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne være min feil. Joda, det var det, fordi jeg ba ham gå inn, og han mente jeg hadde sagt noe jeg ikke hadde sagt (at et material han brukte til å bure seg inne var sprengsikkert. Han hadde bare ikke hørr etter og feiltolket det jeg sa). Jeg kjente pulsen begynne å øke (dette skjer når jeg blir sint), men holdt roen og ba han forklare når jeg hadde kommet med den påstanden. Da tiet han, og sa han ikke ville snakke om det. Jeg ville ha en unnskyldning, og da spurte han hvorfor i all verden han skulle be om unnskyldning. Jeg kjente klumpen i halsen og gikk rett til sengs. Da kom tårene. Og det ville ikke stoppe. Jeg sa ikke noe om det til ham, fordi jeg allerede hadde grått én gang i dag.

 

 

Jeg var i superhumør før det skjedde, og nå er i "jeg-driter-i-alt-modus". Jeg vil ikke være det, men klarer ikke komme meg ut av det. Og det er ikke bra, fordi samboeren også sliter med depresjoner, og var deprimert tidligere. Og jeg brukte minst en time på å være god og kosete og prøvde å muntre ham opp, og det humøret jeg er i nå kan påvirke ham også. Det vil jeg ikke.

 

Dette skjer HVER gang noe som egentlig ikke burde være av betydning gjør meg sint eller trist. Av og til kan det resulterende humøret vare i dagesvis, og jeg er lei nå. Jeg vil ha en slutt på det, men vet ikke hvordan.

Skal sies at jeg har hatt det ganske vanskelig, mye som har skjedd som har påvirket meg negativt i det lange løp. Mobbing og utroskap er noen eksempler. Sliter også med totalt manglende selvtillit og lavt selvbilde. Dette fører til usikkerhet, som igjen fører til angst og paranoia.

 

Jeg ville bare få dette ut. Takker på forhånd til de som tar seg tid til å lese (hvis noen gjør det).

 

Postet av anonym: 04d58c797e0e5878084f536892ce1664

 

Postet av anonym: 04d58c797e0e5878084f536892ce1664

 

Nå er jeg kanskje ikke rett mann til å svare på dette, men faen jeg klarer ikke holde meg. Er det samboeren din som får frem denne driten i deg? Eller er det mer? Om det er typen som trekker deg ned, så skal du sky fyren som pesten, flytt, glem han og finn en annen.

[AnonymDiskusjon]

Nå er jeg kanskje ikke rett mann til å svare på dette, men faen jeg klarer ikke holde meg. Er det samboeren din som får frem denne driten i deg? Eller er det mer? Om det er typen som trekker deg ned, så skal du sky fyren som pesten, flytt, glem han og finn en annen.

Jeg vet det virker sånn utifra innlegget, men nei. Tro det eller ei, jeg har aldri vært lykkeligere. Altså, med noen. Klart vi krangler av og til, men det gjør da alle par. Det er bare jeg som overreagerer. Snillere mann skal man lete lenge etter.

 

Problemet mitt ligger nok dypere enn som så. Som sagt, har lav seltillit, som fører til usikkerhet, som fører til sjalusi, som fører til sinne. Det er litt av problemet. En annen ting er at jeg har angst generelt, spesielt i sosiale sammenhenger. Dette gjør at jeg knapt våger meg ut døra, med mindre han er med. Er så vidt jeg tør å gå til lege, for å ta et eksempel.

 

Men *hvorfor* det er sånn vet jeg ikke. Hvorfor jeg kan begynne å gråte av ting som at middagen svir seg forstår jeg ikke. Ikke vet heg hva jeg kan gjøre med det heller.

 

Postet av anonym: 04d58c797e0e5878084f536892ce1664

[Balthier]

Det er kroppen din som forteller at noe er galt. Selv om hjernen kanskje har snevret inn mulighetene og forteller deg at du er så fornøyd at. Jeg vil tro det finnes en mulighet for at kanskje gresset faktisk er grønnere på den andre siden?

 

Du må rett og slett date og flørte litt. Prøv det ut på nett først og hvis du får mersmak kan du kanskje ofre en blinddate?

[AnonymDiskusjon]

Det er kroppen din som forteller at noe er galt. Selv om hjernen kanskje har snevret inn mulighetene og forteller deg at du er så fornøyd at. Jeg vil tro det finnes en mulighet for at kanskje gresset faktisk er grønnere på den andre siden?

 

Du må rett og slett date og flørte litt. Prøv det ut på nett først og hvis du får mersmak kan du kanskje ofre en blinddate?

Var det til meg? I såfall:

Dette er et perfekt eksempel på ting som gjør meg så sint at pulsen suser i ørene. Date? Jeg er da for faen forlovet, hva feiler det deg?

 

Hvis det ikke var til meg, never mind.

 

Postet av anonym: 04d58c797e0e5878084f536892ce1664

[AnonymDiskusjon]

Jeg kjenner at jeg synker stadig dypere. De siste dagene har jeg ikke kommet meg ut døra engang. Jeg vet at at jeg må innom apoteket om jeg i det hele tatt skal fungere, for ikke å nevne det faktum at jeg snart er tom for mat, men det er så helvetes vanskelig å møte andre mennesker i den tilstanden jeg er i. Jeg utsetter alt, studiene går til helvete og fremtiden min i dass, noe som bare gjør alt verre. Vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvem jeg er. Jeg klarer ikke å fokusere eller sove. Jeg går rundt anspent og stressa hele tiden, men jeg klarer ikke gjøre det jeg vet at jeg må. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg oppfører meg på denne måten.

 

Jeg håper dette snart går over, det var ikke mer enn en uke siden alt var i orden, men så plutselig faller alt sammen. Jeg må bare ta meg sammen og så går alt bedre.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[AnonymDiskusjon]

Mista en kompis i bil ulykke i går Han ble bare 20 år gammel! Greier ikke tenke på noe annet.. Har heller ikke sovet siden jeg fikk vite det..

Verden er så jævli urettferdig!!!

 

Postet av anonym: edc39cfe69d94a5c54410b40538b3777

[Kjetil..]

Jeg liker ikke dele. Fuck, helvette, satan, fitte og jævel. La meg sove. Idag. Imorgen. Til jeg er kurert for dumskap, til jeg tenker for meg selv.

Endret 27. oktober 2011 av Kjetil..

[Kea]

Det er alltid en eller annen som klarer å dra meg ned når jeg er på toppen. Denne gangen var det pappa. Jeg var glad, relattivt ubekymret, og etter én telefon føler jeg at alt er håpløst, at jeg aldri kommer til å komme noen vei, at jeg vil synke ned i et hull og dø. Hvorfor må folk absolutt ødelegge for andre? Ikke bare folk, men egen familie? Det er urettferdig.

Endret 28. oktober 2011 av Therawyn

[fluffy_1]

Det er alltid en eller annen som klarer å dra meg ned når jeg er på toppen. Denne gangen var det pappa. Jeg var glad, relattivt ubekymret, og etter én telefon føler jeg at alt er håpløst, at jeg aldri kommer til å komme noen vei, at jeg vil synke ned i et hull og dø. Hvorfor må folk absolutt ødelegge for andre? Ikke bare folk, men egen familie? Det er urettferdig.

Kjenner til den. Ekstra sårende når det kommer fra familien..