Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[frds]

Jenta mi sa til meg igår at hun ikke klarte avstandsforhold å ikke ville mer

[InToRv]

Wall of text/whine

 

 

 

Jeg hater å være menneske, så lenge det betyr at jeg trenger validering fra andre som jeg ikke kan kontrollere.

Jeg hater å være avhengig av andre mennesker. Andre mennesker gjør dumme ting, andre mennesker gjør ting jeg ikke vil. De fleste andre mennesker forstår rasjonalitet som valget mellom jordbær og bringebær is.

Jeg hater ignoranse og hvordan mennesker som ikke vet bedre, tror det er måten å håndtere alt på.

Jeg hater uvitenhet, jeg hater virkelig folk som gir opp og sier til seg selv at livet er greit akkurat nå, det er skjeldent det, du kan alltid ha det bedre, du kan alltid bli bedre på noe, du kan alltid ta tak!

Jeg hater pene mennesker og alt de har, dog får du skjeldent i pose og sekk (Jeg hater når jeg faktisk klarer å overbevise meg selv med slikt vås, det er løgn)

Jeg hater feite mennesker, jeg hater alt de beviser i dagens samfunn.

Jeg hater alle som syter og griner om for få venner, eller et intet eksisterende kjærlighets liv, samtidig som de sitter inne og spiller WOW, drikker cola og planlegger et nytt raid neste fredag, evnt også lørdag kveld.

Jeg hater fyren som bor over gangen for meg, ikke fordi han er en kjip kar, mer fordi han har en dame som er alt for deilig for han, samtidig som han er den største toolboxen jeg noen gang har møtt. Missforstå meg rett, jeg er ikke sjalu, jeg liker bare ikke urettferdighet.

Jeg hater feite jenter som driter i å trene, hvorfor skulle de, 99% av dagens gutter tar det de får, som igjen bygger opp selvitilliten til disse feite hvalrossene.

Jeg hater folk som i hver jævla samtale hinter frem til noe de ønsker validering for, jeg vet ikke helt hva jeg syntes er verst, at de virkelig gjør alt de kan for å få det, eller at de ikke forstår hvorfor de enda ikke har fått det de ønsker uoppfordret.

Jeg hater at jeg selv faktisk tenker på all denne driten. Det gir meg ingen ting annet enn en overfladisk selvtillit om at jeg er bedre enn mannen i gaten. Vel selvinnsikt har jeg også, så jeg ser jo hvor feil jeg tar i det lange løp.

Jeg hater 99% av alle samtalene jeg må ha med folk jeg kjenner, det er fortsatt bedre enn å sitte hjemme alene hver jævla dag.

Jeg hater at alt dette gjør så jeg ikke har klart å jobbe, og nå må leve som alle andre fattig studenter.

Jeg hater vinteren og alt den bringer med seg. Nedstemthet, kulde, sykdom, søvnløse netter.

Jeg hater alle som er som meg, som ikke forstår at alle tenker på seg selv i første omgang, alltid!

Jeg hater å måtte gjøre kompromisser med hvem jeg er med på fritiden, rett og slett fordi jeg ikke har noe valg.

Jeg hater og elsker å være alene, dog viser det seg at samfunnet ikke liker det, så det begynner å helle mot at jeg hater at jeg elsker å være alene 90% av tiden.

Jeg hater alle gutter som bruker mer penger på klær enn å spise bra mat.

Jeg hater alle som skal fortelle meg om problemene sine, jeg hater meg selv for å ikke bare fike til dem og be dem holde kjeft.

Jeg hater jenter, og alt de gjør med meg. Jeg hater at jeg faktisk vil ha dem. Jeg hater at de har flere valg enn meg. Jeg hater 90% av samtalene jeg har med dem. Jeg hater hvor dårlig de alle er i senga. Jeg hater hvor slappe og ubrukelige de fleste av dem er i hverdagen.

Jeg hater å være i litt over gjennomsnittlig god form, spise relativt sunt, og fortsatt måtte ta til takke med jenter som tar heisen 1 etasje med ukentlige MC besøk.

Jeg hater å sitte ved pcen 8 timer om dagen (Fra skole slutt til legge tid) Jeg hater at jeg ikke egentlig har noe bedre valg, ihvertfall ikke noe jeg trives bedre med.

Jeg hater at alle kan se at jeg er pålogget på facebook 24/7, rett og slett fordi jeg ikke er særlig flink til IRL (ja lol) samtaler. Jeg hater å få høre det, vel egentlig hater jeg å få høre om alle mine feil og sosialt uakseptable vaner og preferanser.

Jeg hater å trives som nerd. Jeg hater at jeg har innsett at det finnes et liv utenfor pcen. Jeg hater virkelig å sitte inne når jeg vil være ute, nesten mer enn hvor mye jeg hater å være ute og finne meg selv i å tenke på hvor deilig det ville være å være hjemme.

Jeg hater at skrive ferdighetene mine er langt under par, dog hater jeg enda mer at jeg ikke orker eller tar meg seriøst nok til å lese korrektur.

Jeg hater at andre har det bedre enn meg, selv om de i mine øyne ikke fortjener det.

Jeg hater at min realitet ikke blir delt med største parten av menneskene rundt meg. Mine verdier og forståelse er tydeligvis helt skrudd, men hva faen skal jeg gjøre med det.

Jeg hater musikk smaken min, ikke fordi jeg ikke selv stortrives med den, mer fordi alle andre hater den.

Jeg hater å innrømme at jeg vil at folk skal like meg, selv om jeg ikke liker dem.

Jeg hater å ville ha alt jeg ikke kan få.

Jeg hater å lære at alt jeg vil ha, som jeg ikke kan få, ikke er så bra som man trodde.

Jeg hater jobben min, og hvor jævelig den får meg til å føle meg. Jeg hater at jobben min handler om å sitte hjemme alene, der jeg selv har ansvaret for alt.

Jeg hater meg selv for hvor dårlig jeg gjorde det på skolen. Jeg hater meg selv for at det kun er min egen skyld for at jeg bor i denne dritt byen, 170 mil fra mitt gamle gode liv.

Jeg hater alle som ikke har det som meg, jeg skal ikke si at jeg har det så veldig ille, i det store og hele. Jeg har greit med penger, et greit utseendet, en grei IQ? En grei fysikk og egentlig nok av venner. Alikvel syntes jeg livet den dagen i dag er et rent helvete. Jeg hater at jeg skal klage og grine over uvesentlige ting.

Jeg hater at jeg faktisk sitter og venter på at noen skal svare på posten min, det er egentlig ikke så viktig for meg hva som blir sagt, så fremt det gir meg noe å tenke på, evnt irritere eller glede meg over.

Jeg hater å vite at jeg vet at det å gjøre A er best, men jeg er så dum at jeg gjør B, rett og slett fordi jeg ikke liker å være som alle andre.

Jeg hater å stå opp vær morgen, ta på meg klær som sitter bra, riktige farger, fikse håret, dusje, etc, kun fordi jeg vil at andre skal like meg. Det tok meg 4 måneder i fjor før jeg innså at det var meningsløst, og joggebukse + sliten tskjorte jeg sov i natten før var skole antrekket. Hvor lenge blir det denne gangen?

Jeg hater alle kjæreste par. Jeg hater å vite at de bare ikke forstår hvor jævelig det kommer til å bli dagen det er over, for ja, det kommer til å skje.

Jeg hater at jeg en gang begynte å snuse.

Jeg hater at jeg liker rusmidler mer og mer.

Jeg hater tanken på et liv som barnefar, provider, 8-16 jobb, og det å ha ansvar for noen andre enn meg selv.

Jeg hater sladder, førstinntrykk, baksnakking, forventninger, og alt annet jeg ikke kan gjøre noe med.

Jeg hater å vite at jeg ikke er, eller noen gang kommer til å bli verdensmester i noe som helst.

Jeg hater å ikke ha en person som ser opp til meg.

Jeg hater å ikke ha en person som elsker meg.

Jeg hater meg selv for å ikke ringe familien oftere, hvorfor? De kjeder meg, telefonen skremmer meg og jeg vil ikke måtte ringe de kun på grunn av skyldfølelse.

Jeg hater folk som sender deg en melding kl 14:03, som du svarer på 14:05, som du da igjen får svar på 19:43.

 

Jeg hater deg som leser dette, og innser at du har et positivt syn på livet. Les det igjen når du ikke gleder deg til å stå opp.

 

...

 

Derimot, mest av alt hater jeg virkelig at jeg for to dager siden stod opp med et smil, til i dag der jeg egentlig hadde lyst til å bare holde meg hjemme. Hadde egentlig lovet meg selv å aldri skrive her igjen, eller å tenke som jeg gjør akkurat nå, men det går bare ikke.

 

Morsomt hvordan livet og psyken en uke kan være helt fantastisk, til helt bedriten uken etter Føler man som en hormonell 15 åring.

 

 

Endret 26. september 2011 av InToRv

[AnonymDiskusjon]

Eeeek..

Jeg trodde ting skulle gå bedre dette året. Men er så altfor lett å trekke seg tilbake og ha medynk for seg selv over at jeg ikke har vært utenfor hybelen idag .

Blir litt lei av at uansett hvor mye jeg prøver, så føler jeg at det ikke går. Gir ikke lyst til å fortsette akkurat.

 

Postet av anonym: cf05b67ef51fd2af2c35e8235743f407

[Gjest]

.

Endret 13. desember 2012 av Gjest

[AnonymDiskusjon]

I dag skejdde det.. Mamma klarte ikke mer og sovnet stille inn på sofaen klokken 5. Sov godt mamma , du var og vil alltid være elsket .

 

pappa taklet dette dårlig og har sittet oppe med farmor i hele kveld , broren min er i oslo og kommer hjem til helgen. Så vart det meg som ble sittende igjen som den eneste ansvarlige , har holdt et stramt pokerfjes i hele dag og prøvd å fått ordnet alle formaliteter som føller med noe slikt da pappa bare brøt totalt sammen. Slektninger på mammas side var ikke mange av , mormor og morfar er døde og den eneste søsteren hun har har downs syndrom. Slekten på pappas side virker på meg som de egentlig ikke bryr seg mye , men har likevel informert de.

 

Så nå sitter jeg her alene hjemme forran dataen å vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre , tror ikke det helt har gått opp for meg engang. Det var ikke uventet at hun skulle gå snart , men uansett hvor mye du venter det så blir det som et lite slag i tryne... Har prøvd å ta kontakt med min nærmeste venn , men følte hele telefonsamtalen bare ble klein. Forstår hun veldig godt , tror ikke jeg heller hadde vist hva jeg skulle sagt om jeg ble oppringt av noen på gråten rett etter moren hans ha dødd .

 

Uansett så ser jeg ikke stort frem til dagene fremover. Skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne klemme hardt og lenge og bare gråte... Bare røske av pokerfjese og slippe det ut , men jeg klarer det ikke.. Ikke her , ikke alene..

 

God natt diskusjon , tror jeg skal prøve å få meg noe søvn.

 

Postet av anonym: 4b1db5de3d51b79099033264ecf00b6b

[Crazy Joe Davola]

Kondolerer på det sterkeste! Vet desverre ikke hva mer jeg kan si, men håper det går bra for deg og dere fremover!

[b-real]

I dag skejdde det.. Mamma klarte ikke mer og sovnet stille inn på sofaen klokken 5. Sov godt mamma , du var og vil alltid være elsket .

Kondolerer så meget. Det er ingen lett ting, ikke i det hele tatt.

 

Hva døde hun av?

[AnonymDiskusjon]

Får ikke sove så har ikke annet å gjøre en å skrive et svar her.

 

Hun slet siden hun var barn med nerveproblemer , som egentlig har påført henne konstant hodepine og verking i kroppen. Hun ble nylig 50 og en dårlig livs stil og en mektig dose medisiner og kraftige smertestillende midler hver eneste dag så lenge hun har levd tok tilslutt knekken på henne , de siste årene ble hun bare mindre og mindre aktiv og det siste året hennes besto for det meste av å ligge på sofaen å se TV eller sove. På en måte er det en fin tanke at hun endelig kanskje nå er der ute et sted der hun ikke trenge å føle smertene lenger.

 

Postet av anonym: 4b1db5de3d51b79099033264ecf00b6b

[AnonymDiskusjon]

Jeg har lyst til å rømme igjen. Starte på nytt. Igjen. Jeg har jo etterhvert innsett at den eneste jeg prøver å rømme fra er meg selv, og at det ikke funker i lengden. Men jeg er ikke syk nok til å få hjelp, jeg er ikke frisk nok til å fungere normalt når den nye hverdagen blir en vane og jeg ser absolutt ingen utveier. Jeg har klart å fange meg selv skikkelig denne gangen. Jeg har prestert å knytte meg til et annet menneske, noe jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gjøre. Det er ikke like lett å bryte opp alt og flytte da. Kan jo ikke forvente at dette fine mennesket skal ville ha et liv som en semi-nomade heller. Men jeg trenger å komme meg ut, opp, bort. Tror jeg. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å slå rot noe sted. Jeg har aldri blitt i en jobb i mer enn et år, og siden jeg ble atten og kunne forsørge for meg selv har jeg heller aldri bodd på samme sted over lengre tid. Får en klaustrofobisk følelse bare av tanken på det. Tanken på fast jobb får magen min til å vri seg. Jeg er fanget. Og det er ikke noe lykke i enden av tunellen.

 

Postet av anonym: efb3c4c6347a4897b663db162c3aaa66

[Diskutant]

At hver gang jeg er blitt virkelig virkelig glad i en jente, så finner jeg plutselig ut at hun egentlig er mer glad i en annen. Det gjør utrolig vondt, skal jeg si dere. Utrolig vondt...

Endret 3. oktober 2011 av Diskutant

[Nøbe]

Ja det er pain.. fysj.. har jobbet mye med å fjerne de tankene for jeg ble direkte kvalm, når du blir ditcha fremfor en annen sopp av jenta du vil ha..

 

Sånn ellers så har jeg fortsatt angst og depresjon og et ubehagelig blodtrykk. Lite sosial og alt det der. Jeg er også av typen som gir 50% i alt jeg gjør så ingenting blir gjort skikkelig.. men grønn te og en god snus miksa med en god episode av Cold Case solves... mmmmm

[AnonymDiskusjon]

Noen av dere som bruker medisin mot angst som kan anbefale hva jeg bør bruke? De siste par dagene har vært forferdelige og jeg vurderer å skaffe en legetime så jeg kan få resept på etter eller annet, helst uten de store bieffektene. Jeg trodde jobben jeg nylig begynte i skulle gjøre at jeg ble tøffere, men det har snarere blitt verre. Jeg klarer ikke å snakke med noen omtrent uten at jeg føler meg ekstremt ubekvem og jeg er elendig på å skule usikkerheten som gjør det enda verre

 

Postet av anonym: 0eedab24eb63a2400aac9c169cc1482b

[Shirmah]

Jeg vil anbefale deg å ta en tur til legen uansett. Det er etter det jeg har erfart litt individuellt hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Jeg har prøvd cipralex, som ikke fungerte, og nå går jeg på effexor, som jeg egentlig er usikker på om jeg fungerer iom at jeg har gått jevnlig til samtaler med psykiater i tillegg. Om problemet er alvorlig vil jeg vurdere å spørre lege om du kan få en henvisning til din lokale DPS, for videre behandling der.

[Diskutant]

Noen av dere som bruker medisin mot angst som kan anbefale hva jeg bør bruke?

 

Ja. Lege / psykolog er en GOD medisin som VIRKER.

[AnonymDiskusjon]

hei!

 

noen i trondheim's området som kunne tenkt seg å rusle en tur inne i mellom, når man har lyst til å deppe-prate litt?

 

Er jo langt fra sikkert at vi finner tonen, men kan jo være verdt ett forsøk...

 

selv studerer jeg tekniske fag.

 

Er du interessert, svar i tråden, så finner vi en måte å ta kontakt.

 

Postet av anonym: bd2ea1529e159646ef50e624705bddd3

[Nøbe]

uff.. smerter

[Dame79]

Jeg har funnet en trøst i stillheten. Jeg har skaffet meg en hobby! Livet er fremdeles tungt som faen, men jeg har funnet ut at bare jeg gjør noe jeg liker, noe som gir meg glede. Jo, da glemmer jeg for en skakket stund all jævligheten som har opparbeidet seg i mitt mørke sinn. Og jo mer jeg holder på med det jeg setter pris på, jo mer glemmer jeg og distanserer jeg meg fra det som plager meg. Noen dager virker deppingen totalt fraværende, som et fordums gufs fra den evige glemsel. Jeg kan til og med smile og le igjen!

 

Ta en dag av gangen,ikke se for langt frem. Og prøv å gjøre det beste ut av hvær dag, og tenk positive tanker,og ja finn på noe som gir deg glede.Ja,hobby er en fin ting:)En tur i marka, eller å begynne å trene hjelper også på tunge tanker,og når ting er vanskelig

Noe annet som og hjelper er å få seg ett kjæledyr, det gjør at man tenker mindre på seg selv og det tunge, og mere på kjæledyret,at det har det bra osv.Som en hund eller en katt? Det får tankene på noe annet,og man blir i godt humør av å se hva de gjør:)Og ikke minst så får man trøst av en katt eller hund når ting ikke er enkelt.

[AnonymDiskusjon]

Nå kom gråten jeg har ventet på siden 22. Juli. Har til nå ikke helt vist hva jeg skulle føle, hverken da eller frem til nå. Selvsagt nå som jeg prøve å sove begynte jeg å tenke og havnet tilbake på øya. Selvsagt på et tidspunkt hvor jeg har noen å snakke med.

 

Postet av anonym: 902c30348ec18a5da3ad38b1d4efe4aa

[frds]

Hvorfor skal det være så vanskelig å sove? Klarer ikke glemme jenta som en gang var mi

[AnonymDiskusjon]

Jeg har blitt henvist til studentpsykologen, men har noen spørsmål. Om jeg går til psykolog, vil det bli registrert noe sted, og vil dette kunne hindre noen ting senere i livet? Kan f.eks. det at jeg har gått til psykolog har negativ innvirkning på noen søknader om diverse?

 

Problemet er egentlig at det jeg sliter med ikke kan kureres av psykolog, og at eventuelle angst problemer kommer som følge av det andre problemet. Har avtale med en annen lege nå, som muligens vil kunne få behandlet det egentlige problemet, og dermed vet jeg ikke hvor mye nytte jeg har av en psykolog.

 

 

 

Postet av anonym: a39dcc8407bfca98567e13955ea473c4