Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Jeg lurer på dette, hvia jeg hypotetisk skulle ta livet av meg, hva ville være best og gjør for å kanskje kunne gjøre noe godt ut av det ?

 

Som f.eks, jeg har en kanskje dyr og fin datamaskin, og vet ikke hva jeg skulle gjør med den, å gi den til min mor eller bare la hun overta den ville vørt litt som å gi en ferrari til en bestemor som kjører i 40....

 

Kom gjerne med a flest mulig forslag om hva som kunne være greit og gjøre og plannlegge for. Ville vært fint om noe poitivt kunne komme ut av at noen forsvinner.

 

Postet av anonym: 5739dabb21a6703c09246f55e3538adf

[AnonymDiskusjon]

Glemte å si over at jeg har jo fullt av ting som bare vil samle støv, vannkjølings deler, digital informasjon. Blir litt trist over å tenke at det bare skal gå til spille.

 

Postet av anonym: 5739dabb21a6703c09246f55e3538adf

[Jann - Ove]

Akkurat det der bør du ikke bekymre deg så mye over.

 

Det du bør planlegge, er hvordan du skal sørge for at du får hjelp når du når punktet der du er klar til å gi opp.

 

Det kommer ikke noe godt ut av at du tar ditt eget liv. I beste fall så kommer det heller ikke noe vondt ut av det for noen andre enn deg selv - men det er mer en teoretisk mulighet. Vanligvis så vil det ødelegge mye for dine nærmeste, og evt. ukjente personer som blir berørt. Du gir din smerte videre til dine nærmeste, og de blir nødt til å bære den livet ut. Det materielle som blir igjen etter deg har absolutt ingenting å si.

 

Oppfordrer deg anonym 5739dabb21a6703c09246f55e3538adf, til å søke hjelp. Info rundt det finner du i førstepost. Oppfordrer alle andre til å *ikke* dra videre på anonym's tankerekker, siden det ikke kommer noe godt ut av det.

 

Om du, anonym 5739dabb21a6703c09246f55e3538adf tør, så del gjerne litt om hvorfor det er så vanskelig at du har slike tanker. Jeg kan love deg at det du deler her blir lest.

[AnonymDiskusjon]

Akkurat det der bør du ikke bekymre deg så mye over.

 

Det du bør planlegge, er hvordan du skal sørge for at du får hjelp når du når punktet der du er klar til å gi opp.

 

Det kommer ikke noe godt ut av at du tar ditt eget liv. I beste fall så kommer det heller ikke noe vondt ut av det for noen andre enn deg selv - men det er mer en teoretisk mulighet. Vanligvis så vil det ødelegge mye for dine nærmeste, og evt. ukjente personer som blir berørt. Du gir din smerte videre til dine nærmeste, og de blir nødt til å bære den livet ut. Det materielle som blir igjen etter deg har absolutt ingenting å si.

 

Oppfordrer deg anonym 5739dabb21a6703c09246f55e3538adf, til å søke hjelp. Info rundt det finner du i førstepost. Oppfordrer alle andre til å *ikke* dra videre på anonym's tankerekker, siden det ikke kommer noe godt ut av det.

 

Om du, anonym 5739dabb21a6703c09246f55e3538adf tør, så del gjerne litt om hvorfor det er så vanskelig at du har slike tanker. Jeg kan love deg at det du deler her blir lest.

Trenger ikke hjelp, og om jeg gjorde det, ville jeg kunne søke hjelp og få veil til og best mulig måte ta ett liv ? og hvis ikke så var det jo ingen hjelp å få uansett da... Og jeg er uening, det kan komme noe godt ut av det. Ikke mer liv.

 

Postet av anonym: 5739dabb21a6703c09246f55e3538adf

[AnonymDiskusjon]

I sveits så tilbyr de ordentlig hjelp bare så det er sagt. Mange som reiser helt til sveits bare for det.

 

Postet av anonym: 5739dabb21a6703c09246f55e3538adf

[Balthier]

Det er feigt å ta selvmord. Ta deg av dyra dine og lev med det! fs.

[Gjest]

ftiittee

Endret 13. desember 2012 av Gjest

[Brad]

Tok farvell med hunden min i dag. Første gang jeg har mistet noen, og det er helt jævelig.

Klarer ikke å slutte å gråte eller tenke på han.

 

Hvor lang tid vil det ta før jeg er kommet meg over det?

[AnonymDiskusjon]

Hei folkens

 

Jeg har i det siste blitt veldig tom, kald og følelsesløs, ingenting gjør meg glad lenger.

Flyttet nylig til en storby og kjenner ikke så veldig mange der enda, foruten noen fra klassen jeg kommer godt overens med.

Men sånn det er nå så går jeg rundt med fysiske smerter og setter spørsmålstegn ved hele opplegget, da tenker jeg hovedsaklig på skolen og hva jeg skal gjøre med livet mitt. Skolen er veldig utfordrende og jeg er veldig usikker på om jeg faktisk vil klare studieåret i det hel tatt :/ Mye lekser og nytt stoff for hver dag, og dette er stoff jeg ikke har hatt på linja jeg gikk på videregående, så jeg kan fint lite av det fra før. Skolen begynner kl 8 og noen dager 9, problemet er at jeg ikke er mentalt våken før rundt kl 11 og frem til da sitter jeg egentlig bare der... Jeg er hele tiden slapp og trøtt til ellers, og har mest lyst til å bare legge meg for å sove.

 

Jeg har arbeid i to år før jeg begynte på skole igjen og jeg sliter litt med både motivasjon og konsentrasjon siden jeg har veldig lyst til å faktisk gjøre noe i stedet for å sitte i et trangt klasserom med dårlig luft og enkeltindivider jeg misliker og ikke kan gjøre noe med.

Der jeg jobbet fikk jeg hele tiden holde på med noe i lag med en liten gjeng jeg likte veldig godt, så jeg savner de litt og det hjelper heller ikke på motivasjonen når jeg går rundt å betviler avgjørelsen om å gå denne linja.

 

Jeg blir litt isolert fra andre da jeg må gjøre lekser i minimum to timer hver dag, jeg kan ikke trene for jeg har smerter i både en skulder og et kne, det fører og til at jeg ikke kan melde meg på diverse aktiviteter som jeg kunne tenkt meg å prøve. Noe som igjen fører til at jeg blir litt mindre glad og finner ikke glede i noe som helst lengre.

Har prøvd å feste litt i lag med de fra klassen men det hjelper lite da jeg blir enda kjedeligere og livsgnisten slukner helt når jeg blir full.

Har aldri vært den mest sosiale og blir bare kontaktet av kompiser og bekjente når de trenger hjelp til noe.

 

Det er vel egentlig ikke noe godtfolket her på forumet kan hjelpe med, hadde egentlig bare lyst til å sette ord på hvordan jeg føler meg for å se om det var noe jeg kunne gjøre selv med situasjonen.

 

Postet av anonym: 302a823095b8a807be36a0682d966ce6

[FullColor]

Jeg finner at for å våkne om morgen så er det godt å stå opp LENGE før du egentlig trenger det, f.eks kl:5 om morgen, da kan du dusje,lage frokost, se på tv, kanskje spille litt pc spill først til og med, og best av alt trene litt om du for det til.

 

Eneste jeg kan komme med atm.

[Bob Sacamano]

Tok farvell med hunden min i dag. Første gang jeg har mistet noen, og det er helt jævelig.

Klarer ikke å slutte å gråte eller tenke på han.

 

Hvor lang tid vil det ta før jeg er kommet meg over det?

Kondolerer.

 

Jeg vet akkurat hvordan det føles. Det er ufattelig vondt å ta farvel med sin beste venn. Måtte for noen uker siden selv ta farvel med en hund som har vært en søster for meg gjennom 13 år. Jeg følte meg også slik som deg dagene etter det skjedde. Tenker fremdeles på hun ofte, men har lært meg å glede meg over minnene jeg har med hun istedenfor å sørge over dem.

 

Dette kommer sannsynligvis til å skje med deg også. Selv om savnet er stort nå, kommer du etter hvert til å greie å tenke på andre ting. Du har mange minner og sikkert mange bilder å se tilbake på, og disse kommer du omsider til å glede deg enormt over.

Endret 17. september 2011 av Bob Sacamano

[Catkin]

Følelsen av å ikke passe inn....

[AnonymDiskusjon]

Hei.. dette er første gang jeg poster i denne tråden , men nå føler jeg meg så nedfor at jeg er villig til å prøve alt for å føle meg litt bedre.

 

Er en 21 gammel gutt som for det meste har holdt seg for seg selv det siste året. Hadde mange venner for noen år siden men disse har enten fått seg dame eller stukket i en helt annen retning en meg , så nå sitter jeg her med nermest null kontakt med den gode gamle vennegjengen. Sliter med å ta kontakt da ingen noengang tar kontakt med meg , føler at de helst ikke vil ha meg der.. Ellers jobber jeg på en arbeidsplass jeg sliter mye med å bli en del av , føler folk ser på meg som han der skyme lille karen som aldri snakker , dette ser jeg dog ikke fult så tungt på lenger da jeg snart er ferdig med læretiden min , og så snart jeg er ferdig blir d rett ut og finne seg en ny arbeidsplass , gjerne en litt mindre arbeidsplass der alle kjenner alle, nå jobber jeg nemmelig i et stort firma med over 300 ansatte.

 

Alt er ikke bra i hjemmet heller , har en bror som nærmer seg farlig 30 årene ,og tror han sliter med å innse dette og det faktum at han enda ikke har flyttet ut eller komplettert noen for for utdanning , han er sinnssykt lett irritabel og har en tendens til å dra med seg hele familien i en slags depresjon , har prøvd å pratet til ham angående oppførselen hans til ingen nytte. Mamma er og ganske syk , hun er i 50 årene men har hele livet lidd av nerveproblemer som har ført med seg konstant verking i kropp og har aldri klart seg i noen jobb , selv om hun har prøvd seg mange ganger . Ser på henne at kroppen har begynt å få nok og frykter selv at det snart ikke kommer til å gå lenger... Hun har prøvd å snakket til meg om det at hun kanskje kan komme til å gå bort om ikke så lenge , og det virker som hun selv har sjelefred og er klar.. Jeg vil ikke høre det , jeg takler ikke å høre henne si det på den måten , jeg vil ikke hun skal gi opp! selv om dette nok vil være det beste for alle i det lengre løp.. Herregud som jeg kommer til å savne henne , den mest jordnære personen jeg noengang har møtt , den eneste personen jeg har klart å åpnet meg helt opp for ... tårene triller nå når jeg skriver dette.. Uten mamma vet jeg ikke hvordan jeg skal takle hverdagen , hvem skal jeg prate med ? hvem skal trøste meg når jeg er lei ? uff.. jeg vet at det er uendelig mange som har det verre en meg , men akkurat nå føles det ikke slik.

 

Jeg fant utrolig mye trøst i musikk før , jeg var lidenskapelig intresert i det , jeg var svært aktiv i kulturlivet i kommunen og fylket jeg bor i. Jeg var utrolig dyktig i hovedinstrumentet mitt , hevdet meg veldig godt i NM for det instrumentet og stakk av med førsteplassen , mulig noen finner ut hvem jeg er nå om noen kjenninger leser dette , men er villig til å ta sjansen. De siste årene har jeg bare lagt fra meg alt av instrumenter og har ikke rørt noen av dem på vertfall 2 år , jeg finner ikke motivasjonen til å drive videre , jeg vet mamma er veldig skuffet over dette , selv om hun ikke sier eller prøver å vise det . Men det er et faktum at jeg muligens kunne blitt noe hallveis stort som jeg bare har kastet i søpla..

 

vet ikke hva mer jeg skal skrive.. så tror jeg sier stopp der , tror ikke tårene har trillet så mye noengang som nå når jeg fikk en sjangs å faktisk skrive ned dette å vite at noen kanskje leser det , det var en utrolig deilig følelse .. takk til deg som tar deg tiden å lese syte innlegget mitt.

 

 

Postet av anonym: 4b1db5de3d51b79099033264ecf00b6b

[AnonymDiskusjon]

Skulle ønske jeg var aseksuell, da hadde jeg sluppet alle depresjonene om jomfruhet og jenteproblemene.

 

Postet av anonym: cefe1d720eb9a66896f8867d7788d808

[AnonymDiskusjon]

Meh, dagene er ganske kjipe for tiden. Det er et ork å komme gjennom skoledagene, og det er kjedelig å sitte hjemme om kveldene. Gjør stort sett ingenting i helgene heller. Dette fører til at jeg er i konstant dårlig humør, slik at jeg ikke gidder å gjøre noe skolearbeid, og dermed får enda mer å gjøre senere. Faen, har på følelsen av at dette kommer til å bli en lang vinter.

 

qq

 

Postet av anonym: d2344d237ef69cd3474091912a364e25

[AnonymDiskusjon]

Skal bare begynne med å nevne at jeg føler det er litt idiotisk å poste dette iom at mange har det mye verre.

 

Har vært plaget med angst en stund, og føler meg generelt ganske ræva. Har et bra sosialt liv, kanskje litt for bra.

 

For ca 3 mnd siden kom jeg ut av skapet som homofil. Iom at jeg følte det ikke var noe vits å skjule det lenger. Har forsåvidt kun hatt gode tilbakemeldinger og ingen problemer der.

 

Dette fikk meg til å "tørre" å sende en melding til en venn jeg har tenkt på mye. Fikk det svaret jeg trodde (at han var hetero). Men etter et par dager får jeg en melding som avkrefter dette.

Har i ettertid blitt veldig glad i ham, han er en homo i skapet som ikke er helt komfortabel med å komme ut.

 

Ting har skjedd mellom oss, men jeg har nå fått klar beskjed om at mine følelser ikke er gjengjeldt.

 

 

Jeg har så vanskelig å komme over han, får vondt i kroppen. Har vært på byn 5/7 dager forrige uke, ødelegger alt for meg selv. Ramler rundt full og driter meg ut, tar dumme valg. Klarer ikke fokusere på noen ting.

 

Trenger bare noen som kan si at dette går bra, dette går over. Trodde ting var på rett vei, men dette går faen baklengs.

 

 

 

Postet av anonym: 4eb540391e3b57ccaff037923b75a96f

[Shirmah]

Følelsen av å ikke passe inn....

Den er du ikke alene om, gitt. Selv har jeg aldri følt at jeg har passet inn noe sted...

[AnonymDiskusjon]

Gleder meg skikkelig til de neste to-tre årene, i grunn... Falt av skolen i ungdomsskoletiden pga. depresjoner. Satt hjemme et år før jeg prøvde ut VGS. Ga opp to år på rad. Tre år senere er jeg like uutdannet, og fremdeles nesten tom for venner. I det siste ser det ut til at en god kamerat fra helt tilbake til barneskolen gir meg opp også. Og det verste er at det er helt forståelig for meg.

 

Så de neste årene er planen å lese meg opp til studiekompetanse på egen hånd i rommet hos en mor jeg misliker, i et bitte lite tettsted jeg ikke klarer å oppdrive en jobb jeg kan tolerere, med venner som stort sett gir faen i meg. Det eneste jeg ønsker meg er en leilighet - bitteliten om nødvendig, bare den er min - og en jobb jeg orker å fortsette i så jeg kan betale for leiligheten. Men lett skal det hvertfall ikke være. Hurra.Postet av anonym: c3f3c3159fea6d5e6b629b1b37d0fefc

[AnonymDiskusjon]

Jeg hadde endelig klart å bestille time hos fastlege slik at jeg kunne få henvisning til psykolog (sosial angst), og så viser det seg at han byttet kontor for en uke siden. Faen.

 

Postet av anonym: d2344d237ef69cd3474091912a364e25

[AnonymDiskusjon]

Noen her med angst eller liknende som har konstant høy puls? hjerte mitt banker som faen. begynt å svette om natta også

 

Postet av anonym: a39dcc8407bfca98567e13955ea473c4