Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Suic]

Fyfan.. Lurer på åssen det skal gå med meg og jenter Har så jævli angst for og møte nye.. Fant ei på sukker som bor likeved og er keen på og møtes, men veit ikke om jeg takkler det

Dra å møt hun. Går det rett i dass, så la det gå rett i dass! Du vil lære mye av dine eventuelle feil (selv om du garantert vil gjøre det bra )

Jeg har selv stor angst for å dra forhold videre, og jeg er shitnervøs hver gang. Tror jeg har kastet opp 3 ganger i år pga jenter jeg skal være med! Men jeg kunne ikke bry meg mindre, ettersom det er et vanskelig hakk i livet jeg MÅ over, som jeg MÅ takle for å komme videre. Ja det er vel jævelig der og da, men du blir utrolig lykkelig når du ser hva du får ut av et slik møte, og ser fremgangen! Det vil gå over, men det er en fase jeg/du må igjennom. Alle reagerer forskjellig, men saken er den samme!

 

Lykke til!

 

Postet av anonym: b07fa920f183a60aea19bfd1e96a6465

Ja du sier no.. Må nok bare hoppe i det selv om det er drit vanskelig for meg

 

Har forresten avtalt tid og dag nå

Endret 5. september 2011 av aR_

[AnonymDiskusjon]

Moderator edit: Anbefaler deg å ta kontakt med Barn og unges kontakttelefon 800 333 21

 

Til info så er resten av innholdet fjernet..

Endret 6. september 2011 av KVTL

[Gjest Harley Quinn]

Det er ett år, fem måneder og syv dager siden Jørgen døde. Og enda greier jeg ikke helt få for meg at han faktisk er borte! Jeg vet jo grava er der, jeg var i begravelsen og jeg sa hadet før han ble begravet. Men det er fortsatt bare vanskelig! Jeg angrer fortsatt på så utrolig mye, ting jeg ikke sa til han, ting jeg ikke viste han, og ikke minst at jeg ikke dro opp uka før, da kunne det hele kanskje vært forhindret! Jeg tenker mye på hvordan den kunne ha blitt! Ikke at jeg burde klage, jeg har hunden jeg alltid har hatt lyst på, jeg har venner som bryr seg, og jeg har endelig fått en jobb, alikevel greier jeg ikke gi slipp på han....

[AnonymDiskusjon]

Faen, jeg er en idiot. Har så lyst på et sosialt liv, og er så redd for å kaste bort livet mitt på ingenting. Når jeg en sjelden gang får en invitasjon til noe, takker jeg automatisk nei. Jeg tror det er fordi jeg føler med som en idiot med andre, jeg fungere ikke sosialt når det er flere enn to - tre personer tilstede og jeg er generelt pissredd for å drite meg ut. Jeg angrer som regel skikkelig hver gang jeg sier nei, men klarer fortsatt ikke å si ja neste gang.

 

Har nettopp flyttet til en ny by, og har ingen venner, men mangler initiativ til å få noen, selv når jeg har muligheten til det. Jeg driver andre ubevisst bort. Jeg er så redd for at jeg kaster bort livet. Jeg vil leve, men hindrer meg selv. Jeg kan ikke engang forklare helt for meg selv hva jeg er redd for.

 

Har ikke et problem med å være ensom, for å være ærlig liker jeg det. Problemet er at jeg er redd for kaste bort mine beste år. Det er noe galt når en 19 åring har akseptert at han er en sosial taper og mangler totalt initiativ, vilje og evne til å forandre på det.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[Yavel]

Bilde forklarer hvorfor jeg er deppet

[Shirmah]

Faen, jeg er en idiot. Har så lyst på et sosialt liv, og er så redd for å kaste bort livet mitt på ingenting. Når jeg en sjelden gang får en invitasjon til noe, takker jeg automatisk nei. Jeg tror det er fordi jeg føler med som en idiot med andre, jeg fungere ikke sosialt når det er flere enn to - tre personer tilstede og jeg er generelt pissredd for å drite meg ut. Jeg angrer som regel skikkelig hver gang jeg sier nei, men klarer fortsatt ikke å si ja neste gang.

 

Har nettopp flyttet til en ny by, og har ingen venner, men mangler initiativ til å få noen, selv når jeg har muligheten til det. Jeg driver andre ubevisst bort. Jeg er så redd for at jeg kaster bort livet. Jeg vil leve, men hindrer meg selv. Jeg kan ikke engang forklare helt for meg selv hva jeg er redd for.

 

Har ikke et problem med å være ensom, for å være ærlig liker jeg det. Problemet er at jeg er redd for kaste bort mine beste år. Det er noe galt når en 19 åring har akseptert at han er en sosial taper og mangler totalt initiativ, vilje og evne til å forandre på det.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

Har det litt slik jeg og, gitt. Har i tillegg altfor mye tid, og det gjør jo ikke saken noe særlig bedre. Ikke liker jeg å være alene heller... bleh...

[AnonymDiskusjon]

Ble henvist til psykolog i Trondheim nå, noen som vet hvor lang ventetid det er?

 

Postet av anonym: a39dcc8407bfca98567e13955ea473c4

[AnonymDiskusjon]

Faen, jeg er en idiot. Har så lyst på et sosialt liv, og er så redd for å kaste bort livet mitt på ingenting. Når jeg en sjelden gang får en invitasjon til noe, takker jeg automatisk nei. Jeg tror det er fordi jeg føler med som en idiot med andre, jeg fungere ikke sosialt når det er flere enn to - tre personer tilstede og jeg er generelt pissredd for å drite meg ut. Jeg angrer som regel skikkelig hver gang jeg sier nei, men klarer fortsatt ikke å si ja neste gang.

 

Har nettopp flyttet til en ny by, og har ingen venner, men mangler initiativ til å få noen, selv når jeg har muligheten til det. Jeg driver andre ubevisst bort. Jeg er så redd for at jeg kaster bort livet. Jeg vil leve, men hindrer meg selv. Jeg kan ikke engang forklare helt for meg selv hva jeg er redd for.

 

Har ikke et problem med å være ensom, for å være ærlig liker jeg det. Problemet er at jeg er redd for kaste bort mine beste år. Det er noe galt når en 19 åring har akseptert at han er en sosial taper og mangler totalt initiativ, vilje og evne til å forandre på det.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

Dette var nøyaktig som jeg skulle sagt det selv. Bare at jeg har kastet bort to år mer en deg.

 

Postet av anonym: 0eedab24eb63a2400aac9c169cc1482b

[Kristiiin]

Ble henvist til psykolog i Trondheim nå, noen som vet hvor lang ventetid det er?

 

Postet av anonym: a39dcc8407bfca98567e13955ea473c4

 

 

Jeg har måttet vente nesten 3 mnd. Det vil da si til første psykologtime. Etter det fikk jeg time én gang i uken.

 

Det var gjennom Sit. Gjelder deg deg også?

[Balthier]

Ventetiden avhenger av hvor akkutt din situasjon er. Jeg som er relativt rolig av meg har måttet vente godt over 3 måneder før jeg fikk min aller første time hos min kjære psykolog. Og det er jeg veldig glad for. Psykologer er det absolutt beste som finnes!

[AnonymDiskusjon]

Ble henvist til psykolog i Trondheim nå, noen som vet hvor lang ventetid det er?

 

Postet av anonym: a39dcc8407bfca98567e13955ea473c4

 

 

Jeg har måttet vente nesten 3 mnd. Det vil da si til første psykologtime. Etter det fikk jeg time én gang i uken.

 

Det var gjennom Sit. Gjelder deg deg også?

 

Hmm, jeg fikk beskjed av legen om at det kom et brev i posten om noen få uker med beskjed om hvor lenge det var til jeg fikk psykolog-time, om det skulle vise seg å være veldig lenge anbefalte hun meg å ta kontakt gjennom Sit.

 

Postet av anonym: a39dcc8407bfca98567e13955ea473c4

[AnonymDiskusjon]

Moderator edit: Anbefaler deg å ta kontakt med Barn og unges kontakttelefon 800 333 21

 

Til info så er resten av innholdet fjernet..

Til info så har jeg vært inn og ut av ungdomspsykiatrisk avd de siste ukene så tror nok ikke det er nødvendig. Innlegget var mest skrevet i ren frustrasjon og fortvilelse, men trodde det skulle være høy terskel for å komme med slike "utbrudd" i en tråd som dette.

 

Postet av anonym: 56555bb8bf421bba9bc4145c1f0659c0

[FullColor]

Driver å diskuterer endel med andre spill interiserte her på forumet og liker det, kjekt å ha noen likesinnede å diskutere og krangle litt med i ny å ne. Men stadig oftere så motsier jeg meg selv og skriver fjas jeg ikke kjenner meg igjen i når jeg ser på det senere. Leger mener min kognitive bit fungerer bra tatt i betraktning av problemene jeg sliter med. Men ser mer å mer at jeg driter meg ut her på forumet og i andre settinger og husker ikke eller kjenner meg igjen helt i hva som er blitt diskutert hverken skriftlig eller muntlig.

 

Er redd jeg begynner å miste meg selv, og at jeg må over på medisiner før skaden er blitt for stor...og jeg hater medisiner. Men er like redd jeg skal bli stemplet som en idiot og tulling på forumet da jeg bruker ganske mye av min tid å henge her slik..

 

Litt tungt å svelge

Om det er tilfelle vet jeg ingenting om selv, men hvis du kan skrive det du gjør her nå, så klarer du deg nok veldig bra skal du se.

[Jann - Ove]

Moderator edit: Anbefaler deg å ta kontakt med Barn og unges kontakttelefon 800 333 21

 

Til info så er resten av innholdet fjernet..

Til info så har jeg vært inn og ut av ungdomspsykiatrisk avd de siste ukene så tror nok ikke det er nødvendig. Innlegget var mest skrevet i ren frustrasjon og fortvilelse, men trodde det skulle være høy terskel for å komme med slike "utbrudd" i en tråd som dette.

 

Postet av anonym: 56555bb8bf421bba9bc4145c1f0659c0

Slike konkrete utbrudd der man gir uttrykk for at man har en plan, og har bestemt seg for å gjøre det slutt blir bortredigert og det blir oppgitt info for hvordan man skal søke hjelp.

 

Helt i tråd med anbefalingene til fagfolk på emnet.

 

Relevant link: http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/formidling/litteratur/litteratur-og-referanselister/medier_og_selvmord.html

 

---

 

Mens jeg klikket meg rundt så kom jeg forøvrig over dette: http://www.iasp.info/wspd/index.php

 

 

Det frister nesten å undersøke om det kan være mulig å få gjort noe her på forumet for å få oppmerksomhet rundt temaet. Om mulig kanskje en egen tråd med litt info, og en global annonsering om det?

[AnonymDiskusjon]

Faen, jeg er en idiot. Har så lyst på et sosialt liv, og er så redd for å kaste bort livet mitt på ingenting. Når jeg en sjelden gang får en invitasjon til noe, takker jeg automatisk nei. Jeg tror det er fordi jeg føler med som en idiot med andre, jeg fungere ikke sosialt når det er flere enn to - tre personer tilstede og jeg er generelt pissredd for å drite meg ut. Jeg angrer som regel skikkelig hver gang jeg sier nei, men klarer fortsatt ikke å si ja neste gang.

 

Har nettopp flyttet til en ny by, og har ingen venner, men mangler initiativ til å få noen, selv når jeg har muligheten til det. Jeg driver andre ubevisst bort. Jeg er så redd for at jeg kaster bort livet. Jeg vil leve, men hindrer meg selv. Jeg kan ikke engang forklare helt for meg selv hva jeg er redd for.

 

Har ikke et problem med å være ensom, for å være ærlig liker jeg det. Problemet er at jeg er redd for kaste bort mine beste år. Det er noe galt når en 19 åring har akseptert at han er en sosial taper og mangler totalt initiativ, vilje og evne til å forandre på det.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

Dette var nøyaktig som jeg skulle sagt det selv. Bare at jeg har kastet bort to år mer en deg.

 

Postet av anonym: 0eedab24eb63a2400aac9c169cc1482b

Samme her, jeg har også endel angstproblemer, en annen vesentlig forskjell er at jeg er 29år. Livet mitt har vært slik siden jeg var 16, i dag er jeg helt alene, ingen venner aldri hatt kjæreste. Selvtilliten er så lav at jeg ikke klarer å se folk i øyene. Nå er det helg, har akkurat grått litt, sannsynligheten er stor for at jeg ikke kommer til å snakk med et eneste menneske de neste 2 dager.

 

Postet av anonym: a0bdb6c4f980d26141fa38654773f98f

 

Postet av anonym: a0bdb6c4f980d26141fa38654773f98f

[WarpX]

 

Mad world and life is shit...

[AnonymDiskusjon]

Mad world and life is shit...

Denne sangen er mer beskrivende for min tilværelse

 

Postet av anonym: 0eedab24eb63a2400aac9c169cc1482b

[AnonymDiskusjon]

Prøver igjen

 

Postet av anonym: 0eedab24eb63a2400aac9c169cc1482b

[Brad]

For første gang i mitt liv så mister jeg et familiemedlem.

Det er hunden våres, som vi har hatt i mange gode år. I dag klarte den plutselig ikke å gå på bakbeina, og den har vist fått prolaps, og den er lam i bakre del. Skal avlives i morgen.

 

Vet det bare er en hund, men jeg har knyttet så sterke bånd til den at det føles ut som det kunne vært broren min, eller sønnen. Har aldri følt noe så ille.

 

Må vell bare la det gå noen dager så er alt greit igjen.

[Crazy Joe Davola]

For første gang i mitt liv så mister jeg et familiemedlem.

Det er hunden våres, som vi har hatt i mange gode år. I dag klarte den plutselig ikke å gå på bakbeina, og den har vist fått prolaps, og den er lam i bakre del. Skal avlives i morgen.

 

Vet det bare er en hund, men jeg har knyttet så sterke bånd til den at det føles ut som det kunne vært broren min, eller sønnen. Har aldri følt noe så ille.

 

Må vell bare la det gå noen dager så er alt greit igjen.

 

Så utrolig trist å lese. Jeg vet hvordan det føles da jeg har vært gjennom det flere ganger før. Det blir et utrolig savn og tomrom de første dagene, og kanskje også ukene. Men det går over, litt etter litt. Da vi alivet den siste hunden for noen år siden var jeg ikke sammen med den det siste døgnet. Jeg klarte det ikke. Men jeg angret som bare det når den var avlivet. Så ikke gjør samme "tabbe" som meg, vær sammen med den, selv om det er blytungt.