Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[IcedInsanity]

Min bestemor døde idag. Ganske spesiellt å se et dødt menneske for første gang.

 

Kondolerer så masse. Pappa døde for nesten en mnd siden nå, helt jævlig. Pass godt på hverandre, enn vet aldri hvor lenge man har hverandre.

[AnonymDiskusjon]

For vært år som går.

Så føler jeg at jeg blir mer og mer kynisk og littegranne apatisk. Trist egentlig og ikke akkurat slik jeg ønsker å bli heller.

 

 

Postet av anonym: 19a9e848015cc9757081c953f1a3d209

[AnonymDiskusjon]

Jeg er helt tom. Vet ikke ha jeg skal ta meg til, gjøre. Sitter bare her og er engstelig. Jeg vet ikke hva jeg er redd for. Bare redd. Alt er så stort.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[AnonymDiskusjon]

Lei av å føle at jeg ikke er nok. Lei av å føle at han hadde hatt det mye bedre uten meg. Lei av å være redd for at han skal innse det selv. Lei av destruktive tanker som ødlegger. Lei av at jeg alltid skal tro andre er bedre enn meg.

Lei av å ikke klare å gjennomføre mål jeg har satt meg.

 

Postet av anonym: 846558c30d49b0a5591fae815a6e356b

[AnonymDiskusjon]

Endelig. Nå skal snart 19 år med dette uutholdelige livet være over

 

Postet av anonym: edc39cfe69d94a5c54410b40538b3777

[AnonymDiskusjon]

Endelig. Nå skal snart 19 år med dette uutholdelige livet være over

 

Postet av anonym: edc39cfe69d94a5c54410b40538b3777

Var kanskje og ta litt hardt i, men vet ikke hvor mye mer jeg årker

 

Postet av anonym: edc39cfe69d94a5c54410b40538b3777

[-Léon-]

Endelig. Nå skal snart 19 år med dette uutholdelige livet være over

 

Postet av anonym: edc39cfe69d94a5c54410b40538b3777

Var kanskje og ta litt hardt i, men vet ikke hvor mye mer jeg årker

 

Postet av anonym: edc39cfe69d94a5c54410b40538b3777

 

Får du noe hjelp for problemene dine?

[sunnivamari]

Jeg trenger en bekreftelse på at noen faktisk er glad i meg og bryr seg. Men, så vet jeg likevel at det er å være veldig optimistisk, for det er nemlig ingen.

[Mislykket]

Slik tenker jeg også mye, Sunniva. Føler ofte at ingen (utenom mine foreldre) er glad i meg. Det er et par som sier det, men bare om jeg sier det først. Jeg mener det virkelig. Men føler ikke det blir gjengjeldt. Jeg må være en forferdelig person som har få venner, lite nettverk. Jeg oppsøker ikke muligheter til å få et sosialt nettverk heller da, og trekker meg ofte unna om folk snakker til meg, tenker det verste og blir redd! Om jeg er på byen med ei venninne en kveld, og en mann snakker til meg, tenker jeg han gjør det fordi ingen andre prater med han, og jeg er siste løsning.

Veldig flink til å overgeneralisere og tenke det verste, om meg selv og andre. Blir så deppa.

Og det plager meg ganske mye at jeg er en slik forbanna pysete dame! De fleste på min alder har barn og mann. Jeg er mutters alene. Barn ønsker jeg ikke. En kjæreste er skremmende, men guttevenner er perfekt å ha, bare de ikke får følelser for meg.

Akkurat nå depper jeg fordi jeg får en angst av å sitte inne og at jeg gradvis skal isolere meg igjen.

 

Er så lei... av alt... som jeg sliter med, livet.. alt.. depresjonen, sosial angsten, redselen for framtida.. sukk...

[chokke]

Jeg tenker selv noe lignende. At alle rundt meg er der enten fordi de "må" pga familie, eller av sympati fordi jeg ikke er SÅÅÅ ille, så lenge de slipper å være med meg.

Det gjør ikke akkurat til at jeg ønsker å møte nye folk når jeg knapt klarer å være på talefot med de(n) nærmeste.

Alle jeg møter må ha en agenda som på et eller annet vis bunner i å utnytte/lure meg for noe. Eller så passer de ikke inn i mitt bilde om hvordan folk fungerer og deg går bare ikke opp.

Skremmende å se hva alle rundt meg får til. Være seg utdannelse, å følge drømmer eller få etablert seg. Så ser jeg på hva jeg har? 22 år som ikke har gått med til en dritt. Joda, jeg kan kanskje litt mer enn den gjennomsnittlige person når det gjelder matematikk og kanskje fysikk, men jeg er ikke god i noe av det. Jeg kan ikke bruke det, jeg kan ikke vise hvem jeg er via det. Heller det stikk motsatte.

 

Så.. ja.. Jeg får vel vente til etter sommeren og håpe at jeg ikke går opp altfor mye i vekt før den tid, så kanskje jeg kan få noe som ligner en fremtid jeg og.

 

Red: Hvor vanlig er det å bytte psykolog? Eller "klinisk sosionom" som hun jeg går til kaller seg. Jeg føler at jeg ikke får noe ut av det siden det hele bunner ut i "voks opp", og om jeg ikke klarer det, føler jeg atjeg blir dømt til at jeg ikke ønsker der. Fordi om en ønsker noe, så klarer en noe. Er noe jeg har lært. Joda, alle andre klarer det sikkert, men ikke jeg. Blir trist av det jeg .

 

Ikke nok med det. Om jeg ser tilbake de siste 7-8-9 åra, hva har jeg klart? Ingen verdens ting. Relativt midt på treet karakterer (ca 4-3/C-D et sted). Hvilke andre egenskaper har jeg? Ingen.

Jeg er nok godt over gjennomsnittlig fascinert av dataspill, og når jeg ser og hører om disse som faktisk lever av det og har trent med det i flere år så lurer jeg på: hvorfor gjorde ikke jeg det? Jeg kunne faktisk hatt noe som ligner selvtillit, jeg kunne hatt noe som ligner en fremtid, jeg kunne faktisk vært en person ønsket å være med/se på/ se opp til. Ikke den skapningen jeg er nå som ikke makter enkle ting. Skapningen som får alle til å snu seg vekk pga min sarkastiske væremåte som jeg bruker osm et skjold fordi jeg ikke vet bedre. Men neida.

Beste som kunne hendt meg nå ville være å bli påkjørt eller hardt skadet hvor jeg ikke er i skyld på noe vis og kan bare lene meg tilbake og leve i nuet uten å bekymre meg for hva jeg kunne ha vært/gjort/blitt.

Endret 29. mai 2011 av chokke

[Yavel]

I dag døde min fetter 45år gammel, 5 barns far......

[FredTrump]

Hei,

 

Nå i det siste drømmer jeg om selvmord, nærmere sagt ser jeg meg hengt opp langt i marka. Drømmen føles så virkelig og jeg føler tauets grep rundt halsen min. Det har nå skjedd fire ganger at jeg har fått denne drømmen. Jeg løper mye i marka og elsker naturen ganske godt. Jeg tror årsaken er at jeg er veldig ensom og at jeg søker naturen som et trygg omgivelse. Dette har ført til at jeg utviklet et spiseforstyrrelse ved at jeg spiser mye søtsaker og resultatet blir at jeg blir enda mer deprimert. Om hverdagene har jeg skole, så jeg skjerper meg og holder en strikt kosthold med trening før jeg faller sammen i helga og begynner å spise.

 

Jeg kan heller ikke snakke om problemene mine med foreldrer, pappa sier bare at jeg burde oppsøke legen og eventuelt få pille, mens mamma kan ikke skjønne problemene mine. Som dere kanskje skjønner, har jeg tatt opp dette med de jeg stoler mest. Jeg klarer ikke å snakke med psykolog av frykt for å bli stemplet som en psykisk gutt på 18 år. Jeg vet seriøs ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har vurdert å begynne å selvmedisinere meg med benzodiaspam eller annen smertesstillende, men jeg vil ikke gå samme dopveien som jeg gjorde for to år siden. Da røykte jeg mye hasj og itillegg sniffet stimulanter, heldigvis stoppet jeg etter seks måneder.

 

Nabolaget mitt er fullt av mennesker, men fremdeles føler jeg meg ensom og kald.

[-Léon-]

Ville bare minne på denne tråden.

 

Trenger du noen å snakke med?, mange som stiller opp hvis noen trenger en å preike med.

[V3r0n1c4]

Sliter litt med min bror..

Han fyller 19 og har rota til livet sitt på mange måter. Han har ikke fullført videregående, han har ikke jobb. Nesten hver dag kjenner jeg hasj lukta nede i kjelleren, og hver nesten hver helg kommer han hjem drita full. For noen månder siden kom han inn med en svær kjøkkenkniv på rommet mitt, også videre på min lillesøsters rom. Han bablet om masse blod og knivstikking, jeg var redd.

 

Mamma holder på å kaste han ut nå. Tror hun først innså at han måtte ut forrige helg da han kom hjem drita full, mest sannsynelig rusa på amfetamin. Jeg hadde sovnet på sofaen, alle de andre hadde lagt seg. Jeg våknet av at broren min helte en mugge med saft i fjeset mitt, og bare lo. Jeg brøt ned i gråt - ikke fordi han helte saft på meg, men siden jeg har fått så nokk av han. Tilslutt våknet jeg min storesøster og fortalte hva som hadde skjedd, og da våknet mamma også. De gikk inn å snakket med han - "han hadde ikke vært i stua engang" sa han. Når vi hadde tatt en røyk sammen - meg, mamma og søster så gikk vi å la oss igjen, klokka var nermere 3. Ingen fikk sove før i 5 tiden, min bror leitet etter noe, og raserte hele rommet sitt for å finne det. Jeg lå i senga og gråt mens jeg hørte at et glass knuste og ting falt i gulvet, og han som bannet og uroet seg for det han ikke fant.

 

Kan ikke telle hvor mange ganger politiet har vært på døra, eller hvor mange ganger jeg har fått høre at han sover på cella. Han har på en måte ødelagt noe i meg, jeg vet ikke helt selv hva. Han har satte et dypt spor i meg.. Da jeg var 12 prøvde han å overtale meg til å henge meg selv. "ingen bryr seg om du dør, jeg kommer til å le" Og det samme begynte jeg å tenke om han. Men det var bare på den tiden da han slo meg og tulla med huet mitt.

 

Han er tross alt en god gutt, med et godt hjerte. Men jeg tror han har glemt det. Han har sine øyeblikk der han er en god bror, men det finnes veldig få. Jeg skulle bare ønske broren min kunne bli rein og gjøre noe nyttig med livet sitt, jeg er så lei av hvordan han oppfører seg og gir faen i hva andre rundt han må gjennomgå.

[-Léon-]

*text*

Veldig kjedelig situasjon broren din har plassert deg og familien i og kan forstå om du føler ting virker nyttesløst, men kanskje det "beste" er bare å pushe politiet på han. Man kan jo håpe på at etter en stund så vil han kanskje/forhåpentligvis inse hva han gjør med seg selv og de som er glad i han.

 

Har ikke så mye kunskap til rusmisbruk, men finnes det ikke et program eller et sted hvor dere kan legge han inn, tvangsinnleggelse eller noe slikt. Han må jo klart få hjelp og ting kan jo ikke forsette slik, for både deg og broren din.

[Shirmah]

Ja, så sitter jeg her igjen på fredagskvelden, mutters alene og ensom som vanlig. Den siste uken har vært vannvittig tung, uten at jeg helt vet hvorfor. Har pushet folk vekk fra meg, sittet foran pc'ene uten noe som helst mål og mening og bare gledet meg til jeg kunne sove igjen, for da klarer jeg hvertfall å slappe av, og tiden går fortere unna. Avtaler klarer jeg heller ikke å holde, jeg merker jeg bestemmer meg på forhånd at jeg ikke gidder, og klarer alltid å finne unnskyldninger for å ikke gjøre ting. Døgnrytmen er totalt tilfeldig, på tross av at jeg har prøvet (og feilet) å gjøre noe med dette i altfor lang tid.

 

Jeg er en ung mann på 23 år, prøvde og feilet i flere år på VGS uten å klare å fullføre, og uten å skaffe meg noen gode venner. Jeg hadde så og si ingen form for sosialt liv i de 5-6 årene jeg forsøkte meg på videregående. Jeg har vel mer eller mindre slitt med depresjoner i 10+ år, og jeg har alltid slitt noe vannvittig med angst. Hvis ikke jeg føler meg 100% sikker på at jeg klarer å meste noe på forhånd tør jeg virkelig ikke og koker opp masse gode grunner til å gjøre noe annet i steden. Arbeidsløs er jeg også, og får for tiden sosialpenger, men jeg har søkt på AAP uten at jeg har spesielt stor tro på at det blir noe av. Går til samtaler hos psykiater på DPS, og har startet på antidepressiva. Usikker på om det hjelper spesielt mye, men har ikke drevet med noen av greiene der spesielt lenge heller.

 

Jeg har alltid blitt oppfattet som sær og rar. Jeg er definitivt ikke noe festmenneske, trives best i selskap med en eller to andre personer, og foretrekker intelligente og tankefulle samtaler med god mat og vin fremfor rølpefyll og tøys. Jeg har en utrolig evne til å suge til meg informasjon og kunnskap når det først handler om noe jeg virkelig interesserer meg for, men om jeg IKKE skulle gjøre det er det rett og slett umulig å konsentrere seg. Jeg har vanskeligheter med å komme meg inn i et sosialt miljø med folk jeg trives med og å finne noe å fylle dagene med. Bare det å komme seg ut av døra er et ork, men hvis jeg faktisk klarer å komme meg ut er det ikke så ille. Hodet mitt er stappfullt av tanker absolutt hele tiden jeg er våken. Det føles som om hodet mitt blir angrepet av tusenvis av tanker som ikke klarer å feste seg. Jeg klarer aldri å slappe av, og jeg har aldri fred. Jeg har mange tanker om ting jeg skulle ha gjort annerledes, samtidig som jeg er redd for hvordan fremtiden min ser ut. Nå i det siste har jeg ikke klart å konsentrere meg om ting jeg vanligvis har kost meg med tidligere heller. Lese bøker er blitt umulig, jeg gidder ikke engang prøve å sette på en film.

 

Hovedinteressen gjennom livet har vært musikk, men jeg har ikke klart å finne meg et band jeg virkelig trives i og som jeg vil satse på. Interessen for å øve svinger kraftig men har også i det siste vært kritisk dårlig, selvom det å spille musikk er et av de eneste små lyspunktene jeg føler jeg har her i livet.

 

Jeg føler meg så forvirret og "lost" at jeg bare har lyst til å skrike. Jeg aner ikke hva jeg skulle finne på, hvordan jeg skal komme meg ut av helvetet her. Jeg har null peiling på hva jeg kunne tenke meg å drive med av nye ting, hva jeg evt. kunne tenke meg å studere om den tid noen gang kommer, hva jeg kunne tenke meg å jobbe med osv osv. Jeg føler meg bare totalt ensom og innesperret i mitt eget hode, og er så utrolig sliten og lei. Jeg tenker veldig ofte på å ta livet av meg, men jeg håper og tror det ikke er noe jeg faktisk kunne klart å gjennomføre, da jeg egentlig ikke ser en grei og praktisk gjennomførbar måte å gjøre dette på, så jeg går egentlig rundt og håper at jeg tilfeldigvis skulle dø på en eller annen måte slik at jeg slipper dette her.

 

Jeg har et par veldig gode venner, men slikt som dette er vanskelig å snakke med dem om, og jeg føler uansett ikke at de forstår meg spesielt godt. Ikke vet jeg hvordan jeg skal skaffe meg flere venner heller, da jeg er kommet inn i en ond sirkel med at jeg virkelig ikke gidder å finne på noe lenger.

 

Jeg føler jeg er altfor flink til å skjerpe meg og late som om jeg egentlig har det bra når jeg snakker med folk til daglig. Jeg er flink til å snakke med folk når jeg først skulle bli kastet inn i en samtale, og sliter noe vanvittig med å snakke med folk (spesielt psykiater, saksbehandlere på NAV osv) om hvordan jeg egentlig har det. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne klare å finne en løsning på dette her...

[2ore]

Jøss, må si livet aldri slutter å overraske. I går, så hadde jeg tidenes kveld som frivillig på en festival og koste meg nesten i hjel. I dag, så drepte bestevennen seg selv med et gevær. Uten å si noe som helt til hverken familie eller venner. Det bare skjedde liksom. Utrolig kjipt og overraskende. Jeg og fyren skulle jo flytte sammen til Oslo sammen 2 andre veldig nære venner og studere sammen, men så fort kan det snu.

 

Jeg skulle nesten ha merket fare da han besøkte meg helt tilfeldig på jobb i dag, uten å si ifra på forhånd. Vi tompratet i 10 minutter før han avsluttet med at vi kanskje skulle finne på noe i kveld og ringe meg etter jeg var ferdig på jobb. Jeg tror kanskje dette var hans måte å ta et siste farvel, men jeg er fortsatt ikke 100% sikker om han hadde samme i tankene i hodet da (ettermiddagen) som han hadde nå i kveld da det smalt.

 

Jeg bare fatter ikke at jeg aldri kommer til å se han igjen. Er bare glad jeg andre venner som kan støtte meg (er med i en ganske tett vennegjeng på 4 personer).

 

Det var vel egentlig alt jeg hadde å si. Var bare nødt til å få det ut. RIP.

[AnonymDiskusjon]

Ja, så sitter jeg her igjen på fredagskvelden, mutters alene og ensom som vanlig. Den siste uken har vært vannvittig tung, uten at jeg helt vet hvorfor. Har pushet folk vekk fra meg, sittet foran pc'ene uten noe som helst mål og mening og bare gledet meg til jeg kunne sove igjen, for da klarer jeg hvertfall å slappe av, og tiden går fortere unna. Avtaler klarer jeg heller ikke å holde, jeg merker jeg bestemmer meg på forhånd at jeg ikke gidder, og klarer alltid å finne unnskyldninger for å ikke gjøre ting. Døgnrytmen er totalt tilfeldig, på tross av at jeg har prøvet (og feilet) å gjøre noe med dette i altfor lang tid.

 

Jeg er en ung mann på 23 år, prøvde og feilet i flere år på VGS uten å klare å fullføre, og uten å skaffe meg noen gode venner. Jeg hadde så og si ingen form for sosialt liv i de 5-6 årene jeg forsøkte meg på videregående. Jeg har vel mer eller mindre slitt med depresjoner i 10+ år, og jeg har alltid slitt noe vannvittig med angst. Hvis ikke jeg føler meg 100% sikker på at jeg klarer å meste noe på forhånd tør jeg virkelig ikke og koker opp masse gode grunner til å gjøre noe annet i steden. Arbeidsløs er jeg også, og får for tiden sosialpenger, men jeg har søkt på AAP uten at jeg har spesielt stor tro på at det blir noe av. Går til samtaler hos psykiater på DPS, og har startet på antidepressiva. Usikker på om det hjelper spesielt mye, men har ikke drevet med noen av greiene der spesielt lenge heller.

 

Jeg har alltid blitt oppfattet som sær og rar. Jeg er definitivt ikke noe festmenneske, trives best i selskap med en eller to andre personer, og foretrekker intelligente og tankefulle samtaler med god mat og vin fremfor rølpefyll og tøys. Jeg har en utrolig evne til å suge til meg informasjon og kunnskap når det først handler om noe jeg virkelig interesserer meg for, men om jeg IKKE skulle gjøre det er det rett og slett umulig å konsentrere seg. Jeg har vanskeligheter med å komme meg inn i et sosialt miljø med folk jeg trives med og å finne noe å fylle dagene med. Bare det å komme seg ut av døra er et ork, men hvis jeg faktisk klarer å komme meg ut er det ikke så ille. Hodet mitt er stappfullt av tanker absolutt hele tiden jeg er våken. Det føles som om hodet mitt blir angrepet av tusenvis av tanker som ikke klarer å feste seg. Jeg klarer aldri å slappe av, og jeg har aldri fred. Jeg har mange tanker om ting jeg skulle ha gjort annerledes, samtidig som jeg er redd for hvordan fremtiden min ser ut. Nå i det siste har jeg ikke klart å konsentrere meg om ting jeg vanligvis har kost meg med tidligere heller. Lese bøker er blitt umulig, jeg gidder ikke engang prøve å sette på en film.

 

Hovedinteressen gjennom livet har vært musikk, men jeg har ikke klart å finne meg et band jeg virkelig trives i og som jeg vil satse på. Interessen for å øve svinger kraftig men har også i det siste vært kritisk dårlig, selvom det å spille musikk er et av de eneste små lyspunktene jeg føler jeg har her i livet.

 

Jeg føler meg så forvirret og "lost" at jeg bare har lyst til å skrike. Jeg aner ikke hva jeg skulle finne på, hvordan jeg skal komme meg ut av helvetet her. Jeg har null peiling på hva jeg kunne tenke meg å drive med av nye ting, hva jeg evt. kunne tenke meg å studere om den tid noen gang kommer, hva jeg kunne tenke meg å jobbe med osv osv. Jeg føler meg bare totalt ensom og innesperret i mitt eget hode, og er så utrolig sliten og lei. Jeg tenker veldig ofte på å ta livet av meg, men jeg håper og tror det ikke er noe jeg faktisk kunne klart å gjennomføre, da jeg egentlig ikke ser en grei og praktisk gjennomførbar måte å gjøre dette på, så jeg går egentlig rundt og håper at jeg tilfeldigvis skulle dø på en eller annen måte slik at jeg slipper dette her.

 

Jeg har et par veldig gode venner, men slikt som dette er vanskelig å snakke med dem om, og jeg føler uansett ikke at de forstår meg spesielt godt. Ikke vet jeg hvordan jeg skal skaffe meg flere venner heller, da jeg er kommet inn i en ond sirkel med at jeg virkelig ikke gidder å finne på noe lenger.

 

Jeg føler jeg er altfor flink til å skjerpe meg og late som om jeg egentlig har det bra når jeg snakker med folk til daglig. Jeg er flink til å snakke med folk når jeg først skulle bli kastet inn i en samtale, og sliter noe vanvittig med å snakke med folk (spesielt psykiater, saksbehandlere på NAV osv) om hvordan jeg egentlig har det. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne klare å finne en løsning på dette her...

 

Det er akkurat som å lese om seg selv, når jeg leste posten din. Er egentlig i samme båt som deg. Er en gutt på 20 år, arbeidsløs, slitt med sykdom og har mistet all kontakt med venner, fordi jeg har isolert meg fullstendig inne. Lurer også på hvordan jeg skal komme ut av dette. Har blitt så ufattlig deprimert og jeg blir bare enda mer deprimert av å være ensom. Helsa begynner å bli bedre nå, noe som er deilig. At jeg kanskje begynne å leve litt igjen. Men samtidig så har det å være kronisk syk kostet mye. Før jeg ble syk hadde jeg flere gode venner, gikk på skole og spilte fotball. men etter at jeg ble syk kuttet jeg ut alt som var, fullførte heldigvis vgs, så vidt jeg klarte det, karakterer så som så. Skal begynne på høyskole til høsten og håper jeg kan komme inn i et sosialt miljø der, men blir vel ikke lett. Har egentlig ikke noen problemer med å snakke med mennesker heller, er ikke kjempe utadvendt, men klarer fint å kommunisere med andre. Ikke føler jeg meg så sær heller, men har det med at jeg trives best i lag med helst 1-2 personer og er ikke noe flink til selv å ta intiativ til kontakt.

 

Det du sier med at du er flink til å si til andre at du har det bra, kjenner jeg meg også veldig godt igjen i. Hva annet kan du si, når du treffer på noen eldre klassekamerater, jeg er deprimert og er på randen av å ta livet mitt? Jeg gjør også som deg, tar den enkle veien og sier at alt er bra og går videre.

 

Postet av anonym: f09d8f5dcaf3d091c67d531a42613fba

[pound99]

Jeg sliter så jævlig med stress/angst, fikk mye magesyre i spiserøret nå nyligt. Og jeg har aldri opplevd noe sånt med kroppen før, og jeg tenker det værste med en gang, at nå dør jeg. Tør nesten ikke og legge meg til og såve om nettene pga jeg tror hjerte mitt stopper. Jeg stresser om alt egentlig, jeg synst det kan være stress og ta kontakt med venner og bekjenter, er redd får og få et nei, tenker på hvordan skal jeg komme meg dit? Hvordan kommer jeg meg hjem? Går det buss? Alt for mye ting, nå er jeg møkka lei av og stresse eller ha angst om ting. Jeg blir sprø.

[-Léon-]

Sitter å googler folka jeg gikk på skole med, noen av de har oppnådd så mye og vært så mange steder i verden. En smule misunnelig men vet vel at jeg ikke hadde klart noe av det.

Mener at jeg foratt ikke har noe i livet mitt som jeg brenner for. Mangler vel også fokusen til å faktis greie å fullføre noe.

Det er vel bare et mirakel at jeg faktis har en jobb, leilighet og penger til å overleve.

 

Har nesten lyst å bare sette meg på første flyet til et litt mer spennende liv.