Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[haswonit]

 

..Vel, man blir flink til å lyve, problemet er å lyve for seg selv.

 

Word!

 

Noen er født på havets bunn med lodd på begge beina, disse er ofte ekstremt bestemte på å ruse opp til overflaten så fort som mulig, tilsynelatende uhindret av vekten som prøver å senke dem. Jeg er derimot født på trygg grunn, kall det gjerne isen, men jeg prøver alikevel å slå meg i gjennom helt til knokene mine blir blodige.

 

Ga det mening? I alle fall sånn jeg føler det.

[InToRv]

Jeg vet ikke om jeg helt skjønner dette med sosialt samvær. Jeg klarer virkelig ikke å kose meg ved å være med flere personer, kun for å sosialisere meg. 1n1 går helt fint, lagidretter er noe jeg også trives godt med. Men det å kun sitte med et par øl, med en hel del av random mennesker, blir virkelig bare ukomfertabelt. Hvordan i helvete skal jeg da bli kjent med folk? Blir jeg stuck her i 2 år til, så får jeg logget utallige timer med pcen...

 

Jeg vil hjem!

[WarpX]

Ja de greiene med å slå seg ned med masse ukjente folk funker ikke for meg heller. Begynner bare å kjede meg.

 

Forøvrig:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10099506

Dette vil bli min skjebne når den tid kommer.

[waddaf]

lol

Endret 29. mars 2011 av waddaf

[AnonymDiskusjon]

Dette innlegget passer nok mye bedre under Jobb, men siden dette dilemmaet påvirker psyken min også, og spesielt at vi ikke kan poste anonymt der, blir dette andrevalget mitt.

 

Det har seg slik at jeg jobber i et lite firma som prosjektingeniør og har fullt ansvar som alle andre; prosjektering, modellering, analyser, tegninger, osv.

 

Dette har begynt å tære på meg i det siste da jeg ikke har nok kompetanse og erfaringer innen bransjen i enkelte fagområder enda og derfor ikke klarer å prestere mitt beste, og det påvirker prosjektene også.

 

Jeg har begynt å tenke om det kanskje er lurere for meg å snakke med sjefen om dette helt åpent og prøve å finne en løsning. Jeg ser for meg egentlig 3 realistiske valg:

 

- begynne med selvstudium og kursing og heve nivået mitt

- be om redusert stilling slik at jeg ikke får arbeidsoppgaver som jeg enten ikke vil få gjort eller bruke veldig lang tid på (dette vil riktignok gi noen negative konsekvenser, bl. a. redusert lønn ihht arbeidsoppgavene)

- verste tilfelle, sjefen ikke vil være fornøyd med noe som helst og se dette som oppsigelsesgrunn.

 

Jeg har det ellers godt og trives bra, er flink ellers med de andre tingene jeg gjør.

 

Men vet ikke jeg, kanskje jeg bare føler sånn akkurat nå fordi det har vært en hard dag og jeg er temmelig sliten i hodet akkurat nå, og tenker rare tanker. Siste jeg vil gjøre er å gjøre noe drastisk iallfall.

 

Hadde dog vært greit å høre om andre har erfart noe liknende eller deler like tanker.

 

 

Postet av anonym: 58c66a1d7a00f391985b1a3a0fefd86c

[PgUp]

Selvstudier og kursing hørtes bra ut. Ingen vits i å gi opp om du trives med jobben din.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er forfeilet.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[opar]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men i dag fikk jeg beskjeden jeg ikke ville ha! Er nødt til å slutte med syklingen pga slitasjeskader som følge av medfødte skavanker. Det er et utrolig tungt og kraftig slak å få i trynet, jeg er nødt til å slutte med det jeg elsker over alt på jord. Har brukt mellom 16 og 20 timer HVER uke de to siste årene, i effektiv treningstid, for å bli "best". Jeg har ikke ord på hvor mye jeg faktisk har ofret, både sosialt, i forhold til skolen og ikke minst økonomisk.. bare for å få beskjeden om at man ikke kan drive med det man elsker. Syklingen var ikke bare en sport for meg, men også terapi og en fin måte å nyte naturen og søke sine egne tanker. Jeg tør påstå at det ble en livsstil, og ikke minst en veldig stor del av meg. I år skulle være det store året mitt, hvor jeg på alvor skulle vise hva jeg var laget av. Men nei, her ligger jeg med tårer i øynene mens jeg skriver om en tid jeg aldri kommer til å glemme. Og ikke minst, hva faen skal jeg ta meg til nå? Jeg kan jo alltids satse litt på skolen, er jo tross alt siste året på videregående.. men jeg må ha en idrett, noe å gjøre. En arena hvor jeg kan bli best!

 

Er så ufattelig kjedelig å være 19 og ha knær som om man var 70..

[Mchansern]

Utrolig synd å høre.

 

Jeg har to elendige knær selv, så jeg vet hvordan det føles (er kun 20 år, venter på operasjon).

 

Jeg kan ikke stå på ski hele neste vinter.

[Bonna86]

Pappa fikk hjerteinfarkt på torsdag.

[Mr. A]

Pappa fikk hjerteinfarkt på torsdag.

 

Synd å høre. Går det bra med han ?

[Bonna86]

Synd å høre. Går det bra med han ?

 

Under omstendighetene, ja. Han var nære på å dø, tror det er mer skremmende for oss rundt enn ham. Enn så lenge ihvertfall.

[lain]

Griper etter halmstrå, i håp om å ikke falle.

Trenger en off switch. Lei nå.

[InToRv]

Vet ikke om det er humøret eller generelt latskap, har ca 1500 ord igjen på hjemmeeksamen som skal levers imorgen kl 14, og jeg klarer virkelig ikke skrive. Blir kvalm bare ved å tenke på hvor kjedelig denne oppgaven er. Alt jeg hittil har fått å gjøre på universitetet, er å reprodusere stoff fra lærebøkene. Jeg hater det, og forstår virkelig ikke hvordan de har klart å lage en så ubrukelig studieplan.

[Gjest Slettet+5132]

Prøv å se en film, høre musikk eller gjøre noe annet som får deg til å glemme eksamen for en liten stund, så prøver du igjen om noen timer.

Lykke til

[AnonymDiskusjon]

Nå har jeg hatt problemer med å sove i nesten en uke. Alt pga russetid. Jeg var dum nok til å bestille biletter til fem ulike dager på et russetreff. Nå har jeg helt noia. Bekymrer meg for alt mulig rart. Tror jeg bare selger billettene, kan ikke holde på sånn. Litt over to måneder igjen med skole, så skal jeg vekk og bort. Jeg er lei alt og alle. Ikke at det kommer til å bli noe bedre ett nytt sted, men jeg lever i håpet. Skal hvertfall forsøke denne gangen.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[AnonymDiskusjon]

Da var det på vei ned igjen.

 

Er en stund siden sist.

Jeg er lei nå. Lei stammingen, lei av sosial angst, lei av å være en dårlig venn.

Jeg har bare lurt meg selv til å tro ting er bedre, men ting er ikke bedre.

Levd i en liten illusjon.

 

Og så mange venner jeg har mistet kontakten med, jeg vil ikke tenke på det engang.

Denne gangen har jeg ingen å prate med. Hurra for meg.

 

 

 

 

Postet av anonym: ad1eba80a981465b4a6f1507f0105b82

[Myst]

Da var det på vei ned igjen.

 

Er en stund siden sist.

Jeg er lei nå. Lei stammingen, lei av sosial angst, lei av å være en dårlig venn.

Jeg har bare lurt meg selv til å tro ting er bedre, men ting er ikke bedre.

Levd i en liten illusjon.

 

Og så mange venner jeg har mistet kontakten med, jeg vil ikke tenke på det engang.

Denne gangen har jeg ingen å prate med. Hurra for meg.

Postet av anonym: ad1eba80a981465b4a6f1507f0105b82

^^Jøss, visste ikke jeg gikk i søvne og skrev livet mitt.

 

Nei da, spøk til alvor, men det kunne likeså vært meg. Jeg skjønner deg veldig godt AD og det er et helvete. Spørsmålet er nå hva DU kan gjøre for å få ut noe positivt av det. Stamming kan forbedres med øvelser og generell prating. Det sosiale og vennskapet er noe man må bruke tid på bare. Så er det å finne hvorfor du har mistet kontakten med venner og om det er noe som kan gjøres for å forbedre det også.

 

Jeg kan gjerne være en samtalepartner om disse temaene og prøver å finne metoder sammen. Legg meg gjerne til på MSN eller send mail. Kontaktinfo finner du på profilen min.

Endret 4. april 2011 av Myst

[AnonymDiskusjon]

Jeg må lære meg å utnytte de mulighetene jeg får, det her går bare på trynet. Jeg går glipp av livet. Jævla idiot.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ganske deprimert.

 

Men hva ville dere gjort i min situasjon?

Jeg har nok av venner, som vil ha meg med på ting. Har nok av folk som er glad i meg. Men jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke kommer meg ut. Du kan si den forplanter seg i tillegg. Det at jeg ikke har blitt frisk over 3 år har gjort at andre ting som kne og rygg har blitt ødelagt. Nå lever jeg med vonde kne, umulighet for å sitte, vond rygg, asosial tilværelse 24/7 hjemme. Så fort jeg blir frisk vil alt snu. Men jeg har mistet håpet, jeg får gode nyheter hele veien, helt til siste slutt og alt går til helvete. Jeg er inn og ut av operasjonsalen for en bagatell som de fleste ikke skjønner seg på. Men det tar livet av meg. Har måttet si nei til jobbing i påska. Noe som gjør at jeg ikke får tjent penger til sommeren. Da er planen Hove og en bytur til europa med kompiser. Blir jeg ikke frisk snart venter det en ny sommer uten å gjøre noe gøy.

 

Jeg er redd. Redd for at den siste operasjonen ikke har gått bra. Går det til helvete nå er jeg redd tålmodigheten har tatt slutt. Hele kroppen verker. Klarer ikke mer. Jeg ser og snakker med kompiser som lever studietida fullt. Jeg har alt tilrettelagt, bortsett fra mitt handicap. Som folk blir frisk fra altifra et par uke til flere år.

 

Ta kontakt for hjelp psykologisk finner jeg meningsløst. Da alle hindringer ligger fysisk.

 

Er sterkt redd for at sommerens utfall kommer til å ta livet av meg..

 

Postet av anonym: f2000d8d22f09cb40a0eecce5e630fa4