Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[L4r5]

Faen som nervene sitter i idag. Skvetten som et lemen. Prøver alle teknikker jeg kommer på. Fra firkantpusting til distraksjon, men angsten vil liksom ikke slippe helt taket. Er ikke snakk om fullblown anfall her. Den ligger bare å syder under overflata. Klarer ikke styre hodet mitt. Klarer ikke slutte å tenke.

[AnonymDiskusjon]

Vil bare gi folk et lite tips her. Begyn å tren! Jeg vet ikke hvilke problemer alle sliter med, men om det handler om dårlig selvtillit, angst eller noe annet, vil jeg allikevel anbefale å begynne å trene.

 

Selv har jeg vært i gjennom/er i, en litt(veldig) vanskelig periode, og styrketreningene er blitt en slags avkobling. Her kan du se deg selv i speilet og presset deg selv. En glimrende måte å få ut mengder av frustrasjon og triste tanker. I tillegg får selvtilliten et enormt boost.

 

Om det vil hjelpe er ikke godt å si, men det skader hvertfall ikke å prøve. For meg har det gjort underverker.

[Dunsay]

Trening kan gjøre underverker, men ikke mot alt, og ikke for alle. Det er veldig både persons- og situasjonsavhengig, som med alt annet.

[AnonymDiskusjon]

Jeg venter bare på å dø. Eller på en løsning. Men førstnevnte virker mer sannsynlig å skje. Jeg er lei av å være sliten. Jeg er lei av at jeg har ett menneske som er kilden til alt av positive jeg er i stand til å føle. Ett menneske som ikke er i nærheten halvparten av tiden. Jeg vil bare ha en god natts søvn, bare én natt uten mareritt. Jeg håper på at bussen skal miste kontroll, at en bilist kjører meg ned, at en lastebilsjåfør ikke ser meg. At jeg får kreft. Kreft hadde kanskje vært det enkleste for alle rundt, så det er vel det jeg krysser fingene for. Men gjerne noe som går fort. Jeg legger meg om kvelden og tenker "I natt. I natt skal jeg ikke begynne puste igjen". Men jeg våkner hver morgen. Om mulig enda mer sliten enn jeg la meg. Og noen ganger skulle jeg ønske jeg aldri reiste meg opp igjen fra møkka. Jeg får til det jeg setter meg som mål 70% av gangene, men det resulterer alltid i tomhet etter en gitt tid. Jeg er dårlig på å feile og jeg er dårlig på å lykkes.

[AnonymDiskusjon]

Ikke for å være vanskelig, men hvordan hadde kreft (kanskje) vært det letteste for de rundt? Det er vel jævlig å miste noen uansett hvordan det skjer, men det er i alle fall ikke så greit å være pårørende til en kreftpasient.

 

For å bidra med min dritt: Jeg er drittlei av samvittighetskjør og annet dritt. Vet ikke om det er bevisst, men blir gal uansett. At det er mulig.

[AnonymDiskusjon]

Enkelt. Det tar tid, så alle har tid til å forberede seg på det verste. Det er ingen å skylde på. Blir jeg påkjørt, tar selvmord eller på noen annen måte dør hvor noen kan skyldes på, så gjør mennesker det. Om enn den de skylder på er seg selv. Kreft er kreft, det er jævlig, men det tar lenger tid. Og det er ingens skyld. Jeg har vært pårørende til flere kreftpasienter og det er kanskje de dødsfallene det er lettest å akseptere. Nettopp fordi man får tid til å fordøye det før dødsfallet skjer.

[FallerHardt]

Føles litt som om livet mitt er dødsdømt nå. Har aldri vært så ensom som nå. Venner vendte meg nylig ryggen. Min barndommsvenn ba meg velge mellom han og min flamme (selv om jeg følte jeg hadde plass nok til begge), jeg valgte henne, men flammen slukket. Jeg og han ordnet opp igjen, men hun vendte ham mot meg, og han vendte våre felles venner mot meg. De vennene jeg sto igjen med, som forøvrig ikke var like nære, vendte meg ryggen da de så jeg ikke lenger var den glagutten jeg brukte å være lenger, men de forsto vel ikke at jeg slet med kjærlighetssorg og følelsen av å bli sviktet.

 

Dagene går, men tiden står stille. Tidligere har jeg slitt med litt sosial angst, men var i ferd med å bli bedre, fram til dette skjedde. Nå sitter jeg igjen med følelsen av å bli forlatt. Av alt og alle, ikke en eneste person står igjen. Og alt fordi jeg møtte dama min barndommsvenn også hadde følelser for. Har dårlig kontakt med mine foreldre og familien generelt. Vet jeg ikke er god nok i deres øyne. Her har alle mastergrad og jeg har kun en veldig svak artium. Droppet ut av studiene rett før jul og bor fortsatt hjemme på ren løgn om at jeg fortsatt henger med og har bestått eksamenene.

 

Går jeg 3 år tilbake i tid da jeg var totalt utfryst på videregående og gikk rundt med selvmordstanker, var situasjonen faktisk lysere enn nå. Likevel kommer ikke disse tankene tilbake, men vet ikke om det er noe trøst, for det kan virke som om jeg bare er blitt totalt likegyldig til hvordan ting skal gå framover. Tror noe av grunnen kan være at det faktisk ennå ikke har gått opp for meg hvor tragisk situasjonen er. Det eneste jeg ser noe lys i er å gå meg turer på kveldene der jeg får tenkt og reflektert litt. Over hvem faen jeg er og hvordan det skal gå.

 

Kom nettopp hjem fra en av disse turene nå. Spasserte ned til min gamle barnehage og satt meg i det treet jeg brukte å klatre i som smårolling. Fikk kjenne på et minne fra da min far for første og eneste gang smilte da han snakket til meg. Det muntret meg opp, helt til jeg innså at det ikke lenger er noen å dele slike minner med.

 

Kunne vel prøvd å få noen nye venner, men det er vel ikke så enkelt. Har veldig dårlig utstråling og er vel av den typen fremmede helst skyr unna når de ser meg, selv om jeg egentlig er snill som et lam.

 

Takk til alle som gadd å lese

[L4r5]

Hvorfor kan jeg ikke ha to gode dager på rad? Her om dagen var jeg helt rævkjørt i hodet. Så i går hadde jeg egentlig en kjempedag. I dag er det tardedag igjen.

Dritt.

 

og en annen ting: Hvorfor skal det være sånn at alle, absolutt alle dumme ting, ganger man har driti seg ut etc, skal komme tilbake og slå inn i hodet ditt nøyaktig samme dag? Kan jeg ikke få det litt fordelt utover? Litt jevnere ulykkelighet, takk? Lei av berg og dalbane. Det begynner å bli gammelt.

Endret 11. mars 2011 av L4r5

[AnonymDiskusjon]

Har hatt det litt vanskelig i det siste selv. Har slitt med psykiske problemer i mange år, har klart å jobbe meg oppover. Mye takket være flere år med intens psykoterapi.

 

Kjenner meg veldig igjen det mange har nevnt her at det er vanskelig å møte nye mennesker. Jeg har også noen få virkelig gode venner, og en del bekjente. Har spesielt en god venn som var den eneste som holdt ved med og var lojal da jeg begynte å slite psykologisk i ungdomsskolen.

 

Men jeg har problemer med å møte nye menneske, og da spesielt andre mennesker som er litt anderledes en meg. Jeg har som regel lite problemer med å bli venn med andre "geeks" and personer jeg deler mange interesser med. Men det å møte nye "vanlige" mennesker går alltid litt tungt, og jeg blir rett og slett sliten av det. Noe som naturligvis gjør ting veldig vanskelig på damefronten. Jeg har naturligvis lyst til å finne meg noen, men det er så utrolig få jenter jeg føler meg komfortabel med. Og ingen av de jeg har møtt så langt har vært aktuelle og ledige. Og om de så var det så aner jeg ikke hvordan jeg skulle gjort noe forhold ut av det.

 

 

I den siste tiden så presset jeg meg faktisk ut på flere fester og prøvde å bli mer sosial. Men for en uke siden klarte jeg mye fordi jeg har så lite erfaring med alkohol å drikke litt for mye. Og deretter falle ned en trapp og knekke toppen på begge fortennene. Skrev en egen post om det her: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1308940

før jeg begynte å skrive denne posten.

 

Jeg har slitt mye med angst den siste uken på grunn av denne ulykken. Jeg klarte lissom endelig å manne meg opp til å bryte den sosiale boblen min. Og så skjer en slik ulykke. Jeg er redd for at jeg kommer til å slite med tennene for resten av livet på grunn av at jeg var dum en kveld. Og jeg har sittet å googlet om tannreperasjoner hver eneste dag siden det skjedde for en uke siden.

 

Jeg klarte faktisk å presse meg på en fest i går, for å prøve å bryte angsten. Men jeg satt og deppet hele tiden, og gikk hjem etter noen timer. Men jeg er fremdeles gla over at jeg klarte å presse meg selv til å gå.

 

Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre videre. Jeg føler meg ok akkurat nå, men jeg vet at angsten kan komme tilbake når som helst. Og jeg prøver bare å nyte de stundene den ikke er der.

 

Postet av anonym: 134ab48f759e5cbff651bd13bb50da8c

[AnonymDiskusjon]

Æsj, livet går ganske dårlig for tiden. Jeg begynte på videregående med et håp om at alt skulle blir bedre, men jeg fungerer akkurat like dårlig sosialt i den nye klassen som jeg gjorde på ungdomsskolen. Jeg har med årene utviklet en ganske kraftig sosial angst, og den blir bare verre og verre. Det er en stund siden jeg bestemte meg for å skaffe time hos psykolog, men jeg har enda ikke klart å gjøre det. Det er egentlig et ganske kjipt konsept - den eneste måten jeg kan få hjelp til å bli kvitt angsten er å trosse det jeg er redd for in the first place. Jeg har ikke noe forhold til fastlegen min whatsoever, så det blir litt vanskelig å ta kontakt. Jeg HATER å snakke i telefonen med folk jeg ikke kjenner, og det åpne opp om følelser på telefonen er helt uaktuelt. Alternativet blir å finne på en unnskyldning for å bestille en time, men jeg vet ikke hva det skulle være. Eller, jeg kunne jeg tatt kontakt med helsesøster, men jeg vet ikke en gang hvem det er, og jeg misliker sterkt tanken på å gjøre meg sårbar mens jeg er på skolen, da jeg bruker hele dagen på opprettholde et "hardt" ytre. Tanken på å åpne seg for et annet menneske er egentlig ganske skremmende, men samtidig utrolig fristende.

 

Jeg er heller ikke direkte deprimert, noe som gjør det veldig lett å utsette. Jeg har fått et ganske likegyldig forhold til livet mitt og den retningen det har tatt. Angsten har på en måte blitt en del av meg. Jeg tenker på den når jeg går til skolen og er redd for å møte noen jeg kjenner, jeg tenker på den når jeg sitter alene i friminuttet og jeg tenker på den når jeg går hjem. Det virker kanskje jævlig, men det har gradvis blitt sånn, og jeg har gradvis lært meg å leve med det.

 

Dagene mine består av å være på skolen, for så å stirre inn i en skjerm til jeg blir trøtt nok til å legge meg. Dag ut og dag inn, nærmest uten unntak. Jeg er ikke en av de stille folkene som egentlig er kjempe interresante - jeg har virkelig ingen hobbyer eller interesser. Jeg var ganske god i idrett da jeg var yngre, men det var alltid "rett fram" idretter typ friidrett, langrenn og skøyter. Og det er ikke spessielt fristende å begynne igjen med den pill rotne kondisen jeg har nå. Jeg er heller ikke god med ball og jeg finnes ikke kreativ, det utelukker de fleste aktuelle hobbyer. Dog, jeg er smått interresert i politikk, men ingen av ungdomspartiene passer meg. Venstre med FRP sin innvandringspolitikk ville vært det nærmeste. Med fare for å generalisere litt, så har jeg et inntrykk av de fleste som er med i ungdomspartier er kverulerende drittunger som absolutt skal mene noe om det meste, uavhengig av hvor mye de vet. Og da gjerne akkurat det de har blitt indoktrinert til å mene av partiet. Så, neeh.

 

Jeg har nærmest utelukkende hengt med en liten vennegjeng jeg har hatt siden barneskolen, men jeg har ikke vært med de så mye i det siste. De har begynt å få seg nye venner mens jeg henger igjen. Jeg har begynt å se på meg selv som en byrde i sosiale sammenhenger, og har egentlig sluttet å ta kontakt. For all del, jeg prøver å delta, men det blir som oftest til at jeg ler dumt mens de forteller vitser og historier. Eller, jeg prøver å komme med små kommentarer for å ikke virke helt utenfor. Når jeg er med de, så lengter jeg tilbake til isolasjonen der jeg slipper å forholde med til andre mennesker, men når jeg er alene, så håper jeg at de tar kontakt. Hm. O jg med tanke på at jeg har en sosial intelligens på nivå med en gjennomsnittlig tiåring, så tviler jeg på at jeg klarer å skjule at jeg har det kjipt når vi er sammen. Det er sikkert derfor de ikke ringer lenger. Jeg kan ærlig si at "det er ikke deg, det er meg", da de faktisk er kule folk, jeg bare takler ikke sosiale situasjoner lengre.

 

Den eneste muligheten til å komme ut av den nedgående spiralen virker å være å flytte til en ny by når jeg skal studere, men slik situasjonen er i dag tviler jeg på at jeg tør. De 5 kvadratmeterene på rommet mitt er det eneste stedet jeg kan være meg selv, uten å tenke over hvordan andre oppfatter meg. Det er her jeg har levd livet mitt, trist nok, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten det. Jaja, jeg får vel søke om time hos psykolog, så jeg kan begynne et nytt liv når jeg skal studere. Kanskje i morgen, kanskje neste uke, kanskje aldri.

 

Akk, ble litt revet med, men det var deilig å få skrevet det ned ihvertfall.

 

 

Postet av anonym: d2344d237ef69cd3474091912a364e25

[InToRv]

Jeg hater å bo her!

[AnonymDiskusjon]

Nå er dere sikkert temmelig lei av meg, så dette blir siste oppdatering.

 

Fatter ikke at denne uka med sykemelding gikk så fort. Planen var å slappe av skikkelig og gjøre ting som jeg normalt ikke har tid til og har utsatt i ukevis. Forsåvidt har jeg fått gjort en del og ladet opp energien litt, men i kveld opplever jeg litt setback, med trøtthet og hodepine. Jobb igjen i morgen men skulle ønske jeg hadde 1-2 dager til.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Legesentret åpener kl. 8, men telefonene åpner ikke før 9. Kanskje er det best å bare legge seg tidlig i dag og prøve å stå opp til vanlig og se an på situasjonen da.

Føler jeg meg bra nok, får jeg fullføre dagen som vanlig. Ellers får jeg bare ta strake veien til legen så fort de åpner og be om sykemelding for i morgen også. Jepp, tror jeg gjør det.

 

mvh G26

 

Postet av anonym: 58c66a1d7a00f391985b1a3a0fefd86c

[AnonymDiskusjon]

Fatter ikke at denne uka med sykemelding gikk så fort. Planen var å slappe av skikkelig og gjøre ting som jeg normalt ikke har tid til og har utsatt i ukevis. Forsåvidt har jeg fått gjort en del og ladet opp energien litt, men i kveld opplever jeg litt setback, med trøtthet og hodepine. Jobb igjen i morgen men skulle ønske jeg hadde 1-2 dager til.

Du vil alltid sitte med følelsen av at du trenger to dager til. Jeg var arbeidsledig og hadde ingen skole i 5 måneder for en tid tilbake. Aldri før har jeg vært så utslitt mentalt og fysisk. Nå er ikke én uke allverdens, men ikke la deg lure av hvordan du føler deg når du tøffer rundt i sandaler og badekåpe.

 

Postet av anonym: 0eedab24eb63a2400aac9c169cc1482b

[AnonymDiskusjon]

Møkkadag, møkkaliv. Jeg kunne ønske jeg kunne ta kritikk, selv den mest konstruktive, uten å føle som at noen har tråkket på hjertet mitt. Hvordan skal jeg klare å løfte blikket fra marken, når jeg ikke klarer å se meg selv i øya engang?

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[AnonymDiskusjon]

<i>Postet av anonym: 9b5b843e01c1af97513285cb067ff88c</i>

som vanligt, eller nesten som vanligt,er jeg 100% alene,betyder null søsken,foreldre eller noe,og har i praksis 2 støttespillere, den ene er bortreist eller noe,opptatt uansett,og den andre er opptatt generellt med sin familie,jobb og allt.

resultatet blir hvis jeg er skikkelig heldig en prat på søndagskvelden og det er fint der og da men etterpå er jeg like alene igen.

 

nettet kunne være en ting,et favoritt-sted for meg har flyttet og nytt regime,nye regler og fremfor allt så har admin skaffet seg kjerring,greit nok men hun er ikke noe koselig,medlem i nån måned og ska styre showet grunnet hvem hun er gift med,og min "kompis" hoder kjeft forståeligt nok.Kompis og kompis,men en god kjenning i hvert fall før,jeg har vært der i flere år eller noe før kjerringa kom in i bildet,så nå er det stedet ødelagt

 

ikke noe større tap men det har vært et greit pustehull i hverdagen før,og menneskene jeg likte er stort sett borte derfra,og mennesker jeg ikke takler er der i stedet,synd.

 

nettet i det store og det hele er best at holde seg unna,så har det vært ett og annet litet pustehull som har vært greiere,og nå er da ett av dem borte i den forstand,kjipern.

Bagateller i den sore sammenhengen dog men likavel.

 

mer alvorligt er nok at jeg sliter noe jævligt,at jeg skjønner jeg har dritit på draget,fødd feil,blivit feil og medmennesker/familie lar meg få steke i mitt eget fett.

det eneste gjenstående spørsmålet er når og hvordan jeg ska bespare meg for mere kjipe opplevelser,og om det ska få eventuelle konsekvenser for andre.øye for øye,tann for tann muligens,men jeg hater med sjel og hjerte 99 % av de jeg er i slekt med,hvor har dem vært når jeg trengt noen å snakke med ? og stort sett spott og spe,kritikk,morsomheter på min bekostning,utskellinger av meg når jeg ikke gjort/gjort noe som de er uenig i,så jada,synes nok jeg har meget god grunn å hate dem med allt jeg har.

og i det sammenhenget er internet-folk ikke viktige,den delen er bare litt kjip men jeg trenger det ju ikke strengt tatt.

 

og når det kommer til stykket,hatet er allt jeg har,er godt å hate,og her synes jeg nok det er legitimt å hate de/dem/det som skader meg,og har gjort det i lang tid,20 år er det nå.

sannsynligvis går jeg ut av døren stille og beskedent,så får svina gleden av å begrave meg i det minste,det unner jeg dem

Har ikke tenkt å gjøre noe umiddelbart,ingen fare der,er bare at jeg i lang tid har visst at en dag blir det veien for meg,om ett år,5 år eller om 20,men noe gamlehjem blir det ju ikke

 

Postet av anonym: 9b5b843e01c1af97513285cb067ff88c

[InToRv]

Jeg hater å være en feig jævel 90% av tiden. Det er så mye jeg skulle ha sagt, så mye jeg skulle ha gjort. Kanskje på tide å gjøre noe med det. Vel, skulle gjort noe med det for 4 år siden. Jeg hater hvordan alt jeg leser endrer hva jeg tror og vet om alt. Som i dag så vet jeg både alt og ingen ting, om alt. Samtidig forventer familien B+ i snitt, smil og gode historier fra studietiden. Vel, man blir flink til å lyve, problemet er å lyve for seg selv.

 

Skummelt å måtte ta vare på seg selv, før hadde jeg ihvertfall et par som tok ansvar. Jeg er ikke særlig flink til det selv, så det blir litt for mye tid alene. Må jeg virkelig gjøre noe selv, for å få det bedre? Meh, vet jeg kan, vet jeg burde gjøre noe, vet at de siste 4 månedene kan minne om en vei til depresjon og annet faenskap. Mye man vet, lite man gjør.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er feig. Jeg er en dritt, en dust, en ubrukelig idiot. Jeg har ingen verdi og er bare negativ. Jeg gleder meg til jeg flytter på hybel til neste år. Da slipper jeg å forholde meg til klassekamerater, familie og kollegaer. På en annen side vil dette vil mest sannsynelig medføre depresjon og alt det fører med seg. Jeg vil så gjerne ha verdighet, selvtillit og være til nytte. Nå er jeg bare en verdiløs masse som beveger meg rundt uten mål og mening. Kjedelig person. Kjedelig tilværelse. Kjedelig liv.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

[AnonymDiskusjon]

Jeg blir bare så lei. Så indelig lei. Vær så snill.

 

Postet av anonym: a39dcc8407bfca98567e13955ea473c4

[AnonymDiskusjon]

Jeg er så uendelig sliten og trøtt. Alltid må man prestere, og aldri kan man få fri. Ofte skulle jeg ønske jeg bare kunne legge meg ned og bli borte fra verden. Ingen forventninger, ikke noe press, ikke noe man må gjøre. Jeg skulle ønske jeg kunne slutte å studere. Jeg vil ikke jobbe, hverken fast eller sommerjobb. Husarbeid er mye stress, i alle fall når det ikke bare er mitt rot som må ordnes. Matlaging og handling går greit de fleste dager. Men så kommer dagene der alle stirrer, og det å tenke på å bevege seg de to hundre meterne bort til butikken, er nesten utenkelig. Likevel kan man ikke slippe unna. Jeg er over overvektig, og må ned i vekt. Likevel "greier" jeg det ikke. Lavkarbo i 8 uker førte til 2kg ned. Ikke en gang det får jeg til, det som "alle" greier. Sosialt er jeg et vrak. Selvtilliten er på bunn, og det har den alltid vært. Gruer meg til å reise til foreldrene mine i ferier, for jeg vet kravene kommer. Kravene om å gjøre det bra på skolen, søke jobber, trene, gå ned i vekt, spise sunt, være pen, prate med fremmede, husarbeid..

 

Aldri skal jeg gjøre noe riktig. Skulle ønske jeg kunne havne i en ulykke. Det hadde løst alt. Vondt for de rundt meg, men det er ikke mange av dem, og folk flest hadde ikke merket at jeg forsvant. Selvmord kommer ikke på tale, det har jeg slått fra meg. Jeg er ikke sterk nok. Jeg vil bare komme meg av karusellen som kalles livet, og ta en pause fra alt.

 

 

Kjære lytt til mørke når vår dag er grått,

Natten nynner over fjerne åser.

Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,

Mer, kan hende, enn vi har forstått,

Månen over tun og tak er like ny,

Men tier stille om vårt neste morgengry.

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre

Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

 

Postet av anonym: d3cc85c11438913250ffe5b9a9235537

[PgUp]

.

Endret 29. mars 2011 av Cuz