Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Sollys90]

Hei igjen !

 

Takker for at dere deler historier og tanker ! Virkelig. Man skal aldri gi opp. Er alltid en utvei, selv om den er noen ganger veldig dårlig belyst !

 

Jeg har et ganske greit liv, men er noen svarte tanker og sorgfulle rom oppi hodet...

døden spiller noen ganger veldig høyt. Hvis det er en natt der jeg ikke får holdt hodet opptatt med noe annet så smeller det. Klarer ikke å beskrive følelsen engang... er bare helt jævli. Så jeg gjør alt for å komme meg lengst unna dødstankene og alt rundt det.

Resten påvirker nesten alt jeg gjør. Enkelt og greit så ville jeg kalt det en deprisjon... eller en stor sorg som jeg bærer på hele tiden. Kan når som helst begynne å gråte hvis jeg ikke kan kontrollere meg selv. Ganske slitsomt.

Reiser på spinning og etter timen når det kommer en enkel og rolig musikk så må jeg virkelig holde meg, alt blir bare aktivert og jeg må bare holde igjen. Sette tankene på noe annet. Nå har jeg kommet til det stadiet der jeg nesten ikke bryr meg om hvem som får se merkene, kutter ut treningen i perioder for å la det gro litt. Er jo ganske mørkt i en spinningsal, men dusjer i garderoben og lar folk se hvis de vil. Selv om de tenker for en ustabil freak, men det får heller gå. Jeg orker ikke å la det påvirke meg så alt for mye. Treningen er noe som holder meg oppe og i de perioden jeg mister fokuset på treningen så er det utrolig ille. Verste er at jeg føler at jeg balanserer følelsene mine mer når jeg har brukt en dorull på å tørke bort blod. Ganske sykt, men sånn er nå jeg. Kan holde på i evigheten føler jeg hvis jeg skulle sagt alt.

 

Skal vurdere å ringe inn det nr jeg fikk. Takker ! Hode mitt sier " Det er ikke så farlig, det går bra ! Går bra med deg ! Ikke noe å tenke over. Er jo bare deg. Ikke noe stress. Litt kutting og vi er ute å kjører igjen ! Null bekymring ! " Selv om jeg vet hvor dumt og usant dette egentlig er så lar det seg aldri gjøre. Har utrolig gode venner som stiller opp for meg og jeg kunne sagt alt til, men vil ikke bry dem. De har sikkert nok annet å tenke på ! En venn av meg har sett merkene og nesten truet med å kutte seg selv, høres verre ut enn det er, for å få det ut av meg. "Er veldig vanskelig å snakke om" er det eneste jeg fikk frem etter flere timer. Sa at jeg vurderte å gå til psykolog.

Jeg vet i bunn og grunn ikke hva jeg skal gjøre med meg selv lengre.

 

Dette ble veldig mye, beklager ! Utrolig snilt av deg hvis du har kommet så langt og lest ferdig !

[AnonymDiskusjon]

Å få seg ut av senga

 

Dette blir et veldig rotete innlegg, har så masse tanker i hodet og har startet på nytt å skrive 3 ganger allerede.

 

Er så mye som skjer om dagen og jeg mister styrke litt etter litt. Som overskriften sier, jeg har rett go slett ikke lyst å forlate senga om morgenen. Fordi jeg gruer meg til dagen jeg har foran meg. For å forkorte litt, kan jeg si at jeg har det på samme måte som innleggene over. Trives best alene, er ikke pratsom og ikke har et godt forhold til familien. Men ok en ting om gangen.

 

Hvorfor jeg ikke vil starte dagen: fordi jeg har en jobb jeg ikke er flink i og det forventes mye av meg. Jeg er utdannet ingeniør, men bare så vidt og under gjennomsnittlig på skolen. Den mangelen kostet meg forrige jobben min (som jeg egentlig ikke angrer en dritt på, beste som har skjedd) og hvem vet hvor lenge jeg varer i denne jobben. Før nyttår gledet jeg meg til juleferien, til å lade opp batteriene etter en hard periode og begynne på nytt med hvite ark. Som alle andre nyttårsforsetter, sunket dette også i dypet. Dagene ble preget av 60-40 fordeling. 60% internett og andre sysler, 40% effektiv jobbing. Prøver å gjøre forholdet omvendt, men er ikke så enkelt. Akkurat nå er det ganske kjedelig og jeg bruker 2-3 timer på ting som jeg egentlig burde bruke bare 1 time på. Ja, jeg mangler kanskje arbeidsdisiplin og forståelse, innrømmer det. Det er bare sånn jeg er og makter ikke forandring. Dag inn og dag ut kommer jeg på jobben, bruker 1 time på oppvåkning, nyheter og annet dill dall på nettet, og etterpå mer fornuftige ting, igjen innom nettet iblant og prøver å få tiden til å vise 1600. Det er sånn hverdagen min har blitt.

 

Så er det familien da. Familien min er veldig sosial og oppegående, særlig er det faren og broren min som er de mest utadvendte. Jeg er yngst og føler meg som sorte får. Fordi jeg ikke er som dem, fordi jeg ikke føler behov for prating hele tiden og være i mye kommunikasjon. Når sant skal sies, har jeg litt under det normalt forhold til foreldrene, litt bedre til søstera mi og elendig til broren min. Fordi han føler seg så moralsk hevet, fordi han har et sterk psyke og prøver å forandre meg til noen jeg ikke er. Søstera mi er heller ikke så forskjellig, med sin stolthet og stahet. De to har et turbulent forhold og ikke lenge siden sluttet hun å snakke til ham, men takket være foreldrene våre er de på talefot igjen, inntil neste gang. Jeg føler at jeg også snart er på bristepunktet og vil helst slippe å ha noe med ham å gjøre, helst for alltid. Men så lenge foreldrene våre er stil stede, er vi fortsatt søsken. Når den tid kommer og vi blir alene, er det snakk om kort tid før vi blir splittet. Faren min og hans søsken er allerede på villspor og vi blir neste.

Jeg har egentlig allerede sluttet å snakke med broren min. Han maser om hvorfor jeg ikke tar kontakt, jeg legger skylden på arbeidstress og lite tid. Sannheten er jeg fordrar ham ikke og føler ikke behov. Sånn er jeg. Er så mye jeg skulle ville ha sagt til dem, satt meg fri fra dette helvetet. Bare det var så enkelt.

 

Når det gjelder sosial og samliv, jeg var egentlig ikke sånn før. På høgskoletiden bodde jeg hjemme og pendlet til skolen. Hadde venner, drev med sport og kjæreste. Det er 5 år siden. Nå bor jeg alene i storbyen, ingen venner, og makter ikke å gå over gata til trening. Kjærligheten er død for lengst og jeg er altfor ute av gamet til å finne noen likevel. Er ikke så attraktiv heller, så i et samfunn der utseendet er første pri, blir jeg alltid "reserve". Situasjonen har satt meg til å dekke behovene på andre måter og det holder for nå. Jeg er også helt på villspor når det gjelder å stifte familie og slå seg til ro. Noen ganger så ønsker jeg inderlig at jeg hadde noen å dele hverdagen med, mens som oftest er jeg dypt takknemlig for at jeg er singel og kan leve med full frihet. Å være i forhold er faktisk å være bundet. Foreldrene mine er særlig oppfordrende til det og ja, jeg har prøvd. Via dem fikk jeg bekjentskap med noen jenter men alle endte på samme måte: enten vennskapet bare svinnet bort pga mangel på kommunikasjon eller de var for forskjellig. Nå holdt jeg nesten på å glemme det viktigste: jeg er andre generasjons innvandrer, et dobbeltkulturelt individ som lever mest etter norsk vilkår. Jeg føler ikke samstemning med rene jenter fra våre trakter, når man er født og oppvokst her i det rike og velstandige Norge, virker de som underutviklet i forhold til meg. Føler meg litt fast mellom to kulturer, norske jenter er mer frie og noen er faktisk super kjærestemateriale, men å gå hele veien og stifte familie høres fjernt ut. Våre jenter er ganske forskjellig og tviler forholdet hadde vart lenge når jeg ikke er som dem.

 

Så nå sitter jeg her på jobben, skriver ut mine tunge tanker og bruker noen timer på det når jeg egentlig har mer fornuftige ting å gjøre. Beklager om det ble rotete og mye skriving, prøvd å få ut alt på en saklig måte. Nå er det bare å ta fatt i motivasjonen og få seg gjennom denne dagen også. Inntil i morgen til alarmen ringer og jeg våkner med de samme tankene og utfordringene.

 

Takk for at dere tok tid å lese gjennom alt.

 

mvh

 

G26

[AnonymDiskusjon]

Kjenner meg veldig mye igjen i det du skriver. Har du lyst til å snakke om det priv?

 

Hilsen J16

Å få seg ut av senga

 

Dette blir et veldig rotete innlegg, har så masse tanker i hodet og har startet på nytt å skrive 3 ganger allerede.

 

Er så mye som skjer om dagen og jeg mister styrke litt etter litt. Som overskriften sier, jeg har rett go slett ikke lyst å forlate senga om morgenen. Fordi jeg gruer meg til dagen jeg har foran meg. For å forkorte litt, kan jeg si at jeg har det på samme måte som innleggene over. Trives best alene, er ikke pratsom og ikke har et godt forhold til familien. Men ok en ting om gangen.

 

Hvorfor jeg ikke vil starte dagen: fordi jeg har en jobb jeg ikke er flink i og det forventes mye av meg. Jeg er utdannet ingeniør, men bare så vidt og under gjennomsnittlig på skolen. Den mangelen kostet meg forrige jobben min (som jeg egentlig ikke angrer en dritt på, beste som har skjedd) og hvem vet hvor lenge jeg varer i denne jobben. Før nyttår gledet jeg meg til juleferien, til å lade opp batteriene etter en hard periode og begynne på nytt med hvite ark. Som alle andre nyttårsforsetter, sunket dette også i dypet. Dagene ble preget av 60-40 fordeling. 60% internett og andre sysler, 40% effektiv jobbing. Prøver å gjøre forholdet omvendt, men er ikke så enkelt. Akkurat nå er det ganske kjedelig og jeg bruker 2-3 timer på ting som jeg egentlig burde bruke bare 1 time på. Ja, jeg mangler kanskje arbeidsdisiplin og forståelse, innrømmer det. Det er bare sånn jeg er og makter ikke forandring. Dag inn og dag ut kommer jeg på jobben, bruker 1 time på oppvåkning, nyheter og annet dill dall på nettet, og etterpå mer fornuftige ting, igjen innom nettet iblant og prøver å få tiden til å vise 1600. Det er sånn hverdagen min har blitt.

 

Så er det familien da. Familien min er veldig sosial og oppegående, særlig er det faren og broren min som er de mest utadvendte. Jeg er yngst og føler meg som sorte får. Fordi jeg ikke er som dem, fordi jeg ikke føler behov for prating hele tiden og være i mye kommunikasjon. Når sant skal sies, har jeg litt under det normalt forhold til foreldrene, litt bedre til søstera mi og elendig til broren min. Fordi han føler seg så moralsk hevet, fordi han har et sterk psyke og prøver å forandre meg til noen jeg ikke er. Søstera mi er heller ikke så forskjellig, med sin stolthet og stahet. De to har et turbulent forhold og ikke lenge siden sluttet hun å snakke til ham, men takket være foreldrene våre er de på talefot igjen, inntil neste gang. Jeg føler at jeg også snart er på bristepunktet og vil helst slippe å ha noe med ham å gjøre, helst for alltid. Men så lenge foreldrene våre er stil stede, er vi fortsatt søsken. Når den tid kommer og vi blir alene, er det snakk om kort tid før vi blir splittet. Faren min og hans søsken er allerede på villspor og vi blir neste.

Jeg har egentlig allerede sluttet å snakke med broren min. Han maser om hvorfor jeg ikke tar kontakt, jeg legger skylden på arbeidstress og lite tid. Sannheten er jeg fordrar ham ikke og føler ikke behov. Sånn er jeg. Er så mye jeg skulle ville ha sagt til dem, satt meg fri fra dette helvetet. Bare det var så enkelt.

 

Når det gjelder sosial og samliv, jeg var egentlig ikke sånn før. På høgskoletiden bodde jeg hjemme og pendlet til skolen. Hadde venner, drev med sport og kjæreste. Det er 5 år siden. Nå bor jeg alene i storbyen, ingen venner, og makter ikke å gå over gata til trening. Kjærligheten er død for lengst og jeg er altfor ute av gamet til å finne noen likevel. Er ikke så attraktiv heller, så i et samfunn der utseendet er første pri, blir jeg alltid "reserve". Situasjonen har satt meg til å dekke behovene på andre måter og det holder for nå. Jeg er også helt på villspor når det gjelder å stifte familie og slå seg til ro. Noen ganger så ønsker jeg inderlig at jeg hadde noen å dele hverdagen med, mens som oftest er jeg dypt takknemlig for at jeg er singel og kan leve med full frihet. Å være i forhold er faktisk å være bundet. Foreldrene mine er særlig oppfordrende til det og ja, jeg har prøvd. Via dem fikk jeg bekjentskap med noen jenter men alle endte på samme måte: enten vennskapet bare svinnet bort pga mangel på kommunikasjon eller de var for forskjellig. Nå holdt jeg nesten på å glemme det viktigste: jeg er andre generasjons innvandrer, et dobbeltkulturelt individ som lever mest etter norsk vilkår. Jeg føler ikke samstemning med rene jenter fra våre trakter, når man er født og oppvokst her i det rike og velstandige Norge, virker de som underutviklet i forhold til meg. Føler meg litt fast mellom to kulturer, norske jenter er mer frie og noen er faktisk super kjærestemateriale, men å gå hele veien og stifte familie høres fjernt ut. Våre jenter er ganske forskjellig og tviler forholdet hadde vart lenge når jeg ikke er som dem.

 

Så nå sitter jeg her på jobben, skriver ut mine tunge tanker og bruker noen timer på det når jeg egentlig har mer fornuftige ting å gjøre. Beklager om det ble rotete og mye skriving, prøvd å få ut alt på en saklig måte. Nå er det bare å ta fatt i motivasjonen og få seg gjennom denne dagen også. Inntil i morgen til alarmen ringer og jeg våkner med de samme tankene og utfordringene.

 

Takk for at dere tok tid å lese gjennom alt.

 

mvh

 

G26

[AnonymDiskusjon]

Legetime i morgen, kanskje jeg kan få tilbake livet mitt.

[AnonymDiskusjon]

*snip*

 

Godt å høre fra deg igjen, Sollys. Jeg syns du burde ringe det nummeret uansett. Når du begynner å få dødstanker i hodet, da syns jeg det er hvertfall på tide å gjøre noe, før det er for sent. Jeg begynte å tenke selv om hvorfor jeg og ikke kunne bli rammet av en alvorlig sykdom og la andre ta seg av meg, få den oppmerksomheten jeg trenger. Men du også forstår at det vil bare gjøre ting verre, skape unødvendig trøbbel hos familie og nære? I vår situasjon er alt vanskelig selvsagt, men et sted må vi ta tak i, og det kan være noe så enkelt som å løfte telefonen og ringe etter hjelp. Jeg ser veldig fram til psykologtimen i dag, og selv om den varer kun 45 min, skal vi prøve å gjøre det meste ut av den.

 

Jeg har tro på deg iallfall og med den minste innsats vil du føle deg litt bedre og neste skritt vil være enklere å ta. Igjen, ønsker jeg deg all lykke.

 

======================================================

 

@J16: Det er alltid greit å snakke ut, uansett hvor vanskelig man har det. Ja hadde sikkert vært ålreit med privat prating, men dessverre er vi anonyme og ingen av oss vil legge ut kontaktinfo offentlig her. Skaff deg bruker her, så tar vi det derfra.

 

======================================================

 

Personlig oppdatering:

 

Som sagt, psykologtime i dag og gleder meg masse at jeg skal dra tidlig fra jobb og det er helg! Skal bli deilig å få snakket og tilbringe helga med familien og pusekatten min.

Gjenstår å se hvordan formen er på mandag. Føler jeg trenger skikkelig ferie, 1-2 uker. Hater å innrømme det, men tror beste er å snakke med kollegaen/sjefen om dette. Er nok bedre for bedriften at jeg blir borte et par uker enn å jobbe halv-effektiv hver dag og forsinke framgangen. Får se, får se.

 

mvh

 

G26

[AnonymDiskusjon]

Æsj. Jeg orker ikke lage en ny bruker her inne bare fordi det, hehe. Bare legg til [addresse] hvis du fortsatt vil snakke om det!

Endret 25. februar 2011 av L4r5

[AnonymDiskusjon]

Da har jeg lagt deg til. Er det mulig å rapportere anonymt? En eller annen mod burde fjerne adressen så hun ikke blir dynga av mange gutter som utgir seg som meg.

 

mvh

 

G26

[L4r5]

Har fjernet den nå. Ville bare vente til dere hadde fått kontakt med hverandre før jeg gjorde noe

[chokke]

Hvor er gleden og drivet? Ønsket om å utrette noe?

Alt ligger der. Ta tak! Ååh .

 

Jeg hater det.

 

Psykologdama sier det samme alle andre sier. "Alle føler det sånn noen ganger." "Alle kan ha sine oppturer og nedturer". Blaablaa. Det hjelper ingenting at jeg får høre det. Jeg er klar over at mange har sine problemer, men forskjellen er at de takler de i større grad enn meg. Og klarer å fungere som et oppegående menneske i samfunnet.

Føles mer som mobbing enn hjelping noen ganger.

 

Vekta går opp. Humøret går proposjonalt ned.

Endret 3. mars 2011 av chokke

[TheNarsissist]

Endelig, for første gang har jeg blitt invitert på fest. Men jeg tør ikke å gå. Er redd, redd for å få vondt i magen og angstanfall. Men dette er en stor sjangse for meg. Hva faen skal jeg gjøre?

[dag1234]

Endelig, for første gang har jeg blitt invitert på fest. Men jeg tør ikke å gå. Er redd, redd for å få vondt i magen og angstanfall. Men dette er en stor sjangse for meg. Hva faen skal jeg gjøre?

 

Ikke gru deg for mye. Hopp i det.

Hva er det verste om kan skje? Verden går ikke under om det blir mislykket. Da er det kun en mislykket fest, og neste gang får du en ny sjanse.

 

Dag

[-Léon-]

Hvor er gleden og drivet? Ønsket om å utrette noe?

Alt ligger der. Ta tak! Ååh .

 

Jeg hater det.

 

Psykologdama sier det samme alle andre sier. "Alle føler det sånn noen ganger." "Alle kan ha sine oppturer og nedturer". Blaablaa. Det hjelper ingenting at jeg får høre det. Jeg er klar over at mange har sine problemer, men forskjellen er at de takler de i større grad enn meg. Og klarer å fungere som et oppegående menneske i samfunnet.

Føles mer som mobbing enn hjelping noen ganger.

 

Vekta går opp. Humøret går proposjonalt ned.

Er så utrolig enig med det du sier der, hjelper overhode ikke å høre noen si den setningen der. Har hørt det plenty av ganger ifra legen min.

[AnonymDiskusjon]

Hallo godtfolk.

 

Tenkte jeg skulle følge opp med en oppdatering.

 

Var hos legen i går og fikk forklart tilstanden min. Hun syntes at å sykmelde meg var en god ide, og som den moralske personen jeg er, hadde jeg først tenkt bare 3 dager (mandag - onsdag) fordi vi har en del å gjøre og føler meg litt skyldig å legge over mine oppgaver på kollegaen min. Men hun mente at det hvis jeg følte meg så ille, er det viktig å hvile seg godt og opparbeide seg, og når jeg først er borte 3 dager, kunne de sikkert klare seg med et par dager til. Man gjør som legen anbefaler selvsagt og nå er jeg sykemeldt hele neste uke.

 

Har også tatt meg i nakken og skal IKKE ta dette som en "ferie", men en gyllen mulighet til å faktisk jobbe med meg selv og bringe meg på nivået jeg var før. Skal prøve å planlegge disse få dagene og gjøre opp en agenda som gir energien og motivasjonen tilbake. Å hvile betyr ikke bare å dra seg og drive dank hele dagen.

 

I dag blir en dag å få mye ut av. Dette skal nok gå bra.

[AnonymDiskusjon]

^^Glemte selvsagt å signere innlegget mitt.

 

mvh

 

G26

[Dunsay]

Masse lykke til, G26! Stå på!

[chokke]

Jeg var på nok et besøk hos denne fantastiske hjelpedama som skal hjelpe meg på rett vei. Det er ihvertfall det systemet sier.

Og nok en gang får jeg mer eller mindre overkjørt mine tanker om at jeg "tar feil". Jeg nevnte igår om at det bringes opp at "alle føler sånn" og "mange mener slik". For å hjelpe meg.

Personlig føler jeg lite at andre takler ting jeg sliter stort med. Å vite at noen kan handle på butikken uten bekymring hjelper ikke meg. Kan noen forklare meg hvordan? At det å vite at problem A jeg ikke takler, kan person B handles meget godt med?

Jeg er så ufattelig dritt lei av å hele tiden høre at "skjerp deg, så løser det seg", "det er bare å gjøre det", "hvorfor gjør du det ikke?" "hva med å bare hoppe ut i det" osv osv som om det skal hjelpe. Jeg fikk faktisk svar av min psykologdame (eller hva hu kan kalled) at jeg var arrogant og at det var en "overlegen tanke" mens hun nærmest smilte mens hun sa det. Jeg begynner å få inntrykk av at hun ikke vil hjelpe meg, men heller er stuck med meg pga diverse skattebetalere.

 

Noen ganger lurer jeg rett og slett hva jeg gjør her på jorda.

Dette var langt ifra noe jeg hadde tejnkt meg for fem år siden

[WarpX]

Ja hva gjør man her...det er ingen som vet. Jeg bare sitter og venter tålmodig til jeg dauer av alderdom, hjerteinfarkt eller en annen sykdom. Verden er så grusom kjedelig, alt er liksom prøvd og gjort før til det kjedsommelige i tidligere liv. Fuck it all...

 

Edit: Jada jeg vet at jeg ikke har gjort alt her i livet, men det jeg ikke har prøvd frister ikke - da hadde jeg nok gjort det allerede.

Endret 5. mars 2011 av WarpX

[Gjest medlem-1432]

Dumme angst. Som jeg hater den, og som jeg ønsker at ting skulle vært annerledes. Vurderer og flytte langt uti ingenmannsland så jeg får være i fred all tid framover. Dette går ikke.

[Gjest Slettet+8723]

er i en alder av 20 år, og er 100% sikker på at jeg har bioplar lidelse. hva gjør jeg? hvor tester jeg det?

[dag1234]

er i en alder av 20 år, og er 100% sikker på at jeg har bioplar lidelse. hva gjør jeg? hvor tester jeg det?

 

Det finner du ut hos legen din, eventuelt etter at du har blitt henvist til en spesialist. Den diagnosen er ikke noe du setter på deg selv etter en test, verken på internet eller andre steder.

 

Dag