Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Iblant begynner man å spå om sine fremtidsutsikter og rekkevidden av livet. Da lurer man kanskje også på om det er verdt alt styret. Livet innebærer mye smerte - følelsen av at man ikke blir forstått. At folk prøver å ta kontroll over ens eget liv. Hvorfor skal man egentlig gå gjennom alt dette?

 

Det er vanskelig å komme til noen konklusjon her, og den bør nok ikke være forhastet og irreversibel. Jeg er redd for konsekvensene. Likevel er dette en tanke som ikke bare kan ignoreres. Hvis man ser på summen av alle oppturer og nedturer, hva står egentlig igjen? Hvorfor dette evige behovet etter noe mer? Hvilket mål er det vi streber mot?

 

Vi mennesker er jo langt mer enn biologiske maskiner, som liksom skal takle alt vi ikke dør av. Jeg er ikke en bil som bare skal fra A til B i løpet av 80 år. Ting vi drømmer om natten antyder et helt annet potensial.

 

Kanskje vi får et diplom hvis vi holder løpet ut.

[AnonymDiskusjon]

Husker dere når dere sist hadde troen på fremtiden? Når jeg ser frem på meg selv om ti år ser jeg ingenting. Tapte drømmer og en dead end job, kanskje. Singel for life.

 

Mistet min beste venn over 11 år til narkotika. Ble sosialt isolert etter det. Mistet den mest pefekte jenta jeg noen gang har lagt hendene mine på til avstand. Har alltid avsluttet alle påbegynte forhold etter et par runder med puling etter henne, ingen er like tilfredstillende på noen som helst måte lenger. Utilstrekkelighetskomplekset mitt blir større og større for hver dag, jeg har mistet draget, den sosiale komforten min er long gone og jeg føler meg som en total krøpling hele tiden.

 

Før var jeg den typen med mest selvtillit av alle, smart og tok aldri feil. Å ta feil den gang var litt flaut, men å ta feil nå, gud... Hvor blir det av portable sorte hull?

[Hank Moody]

Endret 3. juni 2011 av Bass Boy

[Bozzeye]

Som om jeg skulle ha sagt det selv.

[AnonymDiskusjon]

Å få seg ut av senga

 

Dette blir et veldig rotete innlegg, har så masse tanker i hodet og har startet på nytt å skrive 3 ganger allerede.

 

Er så mye som skjer om dagen og jeg mister styrke litt etter litt. Som overskriften sier, jeg har rett go slett ikke lyst å forlate senga om morgenen. Fordi jeg gruer meg til dagen jeg har foran meg. For å forkorte litt, kan jeg si at jeg har det på samme måte som innleggene over. Trives best alene, er ikke pratsom og ikke har et godt forhold til familien. Men ok en ting om gangen.

 

Hvorfor jeg ikke vil starte dagen: fordi jeg har en jobb jeg ikke er flink i og det forventes mye av meg. Jeg er utdannet ingeniør, men bare så vidt og under gjennomsnittlig på skolen. Den mangelen kostet meg forrige jobben min (som jeg egentlig ikke angrer en dritt på, beste som har skjedd) og hvem vet hvor lenge jeg varer i denne jobben. Før nyttår gledet jeg meg til juleferien, til å lade opp batteriene etter en hard periode og begynne på nytt med hvite ark. Som alle andre nyttårsforsetter, sunket dette også i dypet. Dagene ble preget av 60-40 fordeling. 60% internett og andre sysler, 40% effektiv jobbing. Prøver å gjøre forholdet omvendt, men er ikke så enkelt. Akkurat nå er det ganske kjedelig og jeg bruker 2-3 timer på ting som jeg egentlig burde bruke bare 1 time på. Ja, jeg mangler kanskje arbeidsdisiplin og forståelse, innrømmer det. Det er bare sånn jeg er og makter ikke forandring. Dag inn og dag ut kommer jeg på jobben, bruker 1 time på oppvåkning, nyheter og annet dill dall på nettet, og etterpå mer fornuftige ting, igjen innom nettet iblant og prøver å få tiden til å vise 1600. Det er sånn hverdagen min har blitt.

 

Så er det familien da. Familien min er veldig sosial og oppegående, særlig er det faren og broren min som er de mest utadvendte. Jeg er yngst og føler meg som sorte får. Fordi jeg ikke er som dem, fordi jeg ikke føler behov for prating hele tiden og være i mye kommunikasjon. Når sant skal sies, har jeg litt under det normalt forhold til foreldrene, litt bedre til søstera mi og elendig til broren min. Fordi han føler seg så moralsk hevet, fordi han har et sterk psyke og prøver å forandre meg til noen jeg ikke er. Søstera mi er heller ikke så forskjellig, med sin stolthet og stahet. De to har et turbulent forhold og ikke lenge siden sluttet hun å snakke til ham, men takket være foreldrene våre er de på talefot igjen, inntil neste gang. Jeg føler at jeg også snart er på bristepunktet og vil helst slippe å ha noe med ham å gjøre, helst for alltid. Men så lenge foreldrene våre er stil stede, er vi fortsatt søsken. Når den tid kommer og vi blir alene, er det snakk om kort tid før vi blir splittet. Faren min og hans søsken er allerede på villspor og vi blir neste.

Jeg har egentlig allerede sluttet å snakke med broren min. Han maser om hvorfor jeg ikke tar kontakt, jeg legger skylden på arbeidstress og lite tid. Sannheten er jeg fordrar ham ikke og føler ikke behov. Sånn er jeg. Er så mye jeg skulle ville ha sagt til dem, satt meg fri fra dette helvetet. Bare det var så enkelt.

 

Når det gjelder sosial og samliv, jeg var egentlig ikke sånn før. På høgskoletiden bodde jeg hjemme og pendlet til skolen. Hadde venner, drev med sport og kjæreste. Det er 5 år siden. Nå bor jeg alene i storbyen, ingen venner, og makter ikke å gå over gata til trening. Kjærligheten er død for lengst og jeg er altfor ute av gamet til å finne noen likevel. Er ikke så attraktiv heller, så i et samfunn der utseendet er første pri, blir jeg alltid "reserve". Situasjonen har satt meg til å dekke behovene på andre måter og det holder for nå. Jeg er også helt på villspor når det gjelder å stifte familie og slå seg til ro. Noen ganger så ønsker jeg inderlig at jeg hadde noen å dele hverdagen med, mens som oftest er jeg dypt takknemlig for at jeg er singel og kan leve med full frihet. Å være i forhold er faktisk å være bundet. Foreldrene mine er særlig oppfordrende til det og ja, jeg har prøvd. Via dem fikk jeg bekjentskap med noen jenter men alle endte på samme måte: enten vennskapet bare svinnet bort pga mangel på kommunikasjon eller de var for forskjellig. Nå holdt jeg nesten på å glemme det viktigste: jeg er andre generasjons innvandrer, et dobbeltkulturelt individ som lever mest etter norsk vilkår. Jeg føler ikke samstemning med rene jenter fra våre trakter, når man er født og oppvokst her i det rike og velstandige Norge, virker de som underutviklet i forhold til meg. Føler meg litt fast mellom to kulturer, norske jenter er mer frie og noen er faktisk super kjærestemateriale, men å gå hele veien og stifte familie høres fjernt ut. Våre jenter er ganske forskjellig og tviler forholdet hadde vart lenge når jeg ikke er som dem.

 

Så nå sitter jeg her på jobben, skriver ut mine tunge tanker og bruker noen timer på det når jeg egentlig har mer fornuftige ting å gjøre. Beklager om det ble rotete og mye skriving, prøvd å få ut alt på en saklig måte. Nå er det bare å ta fatt i motivasjonen og få seg gjennom denne dagen også. Inntil i morgen til alarmen ringer og jeg våkner med de samme tankene og utfordringene.

 

Takk for at dere tok tid å lese gjennom alt.

 

mvh

 

G26

[FarAway]

Min far tvinger meg til å jobbe til sommerferien begynner, jeg hater jobben jeg har fått, hater alt jeg gjør på jobben. Blir bare deprimert og når jeg sier jeg ikke har lyst blir det leven i heimen. fml>.<

[Lucy_Nyu]

Ting begynner å falle på plass for meg nå og jeg har egentlig mye å glede meg til og se frem til, men allikevel ligger ting å murrer i bakgrunnen. Jeg skal til England om 2 uker sammen med min bestevenninne (eneste venninna jeg har) og to av kompisene våre, noe jeg gleder meg utrolig mye til, men jeg uroer meg allikevel over alt som kan gå galt. Jeg planlegger i det vide og brede for alle "what-ifs" som kanskje kan skje, jeg stresser med å ha nok penger (sånn just-in-case), jeg leter opp kart, tog/tube ruter, buss ruter og alt annet som kanskje kan være greit å kunne, slik at jeg til enhver tid skal kunne få oss trygt tilbake til hotellet. Jeg har vert der flere ganger før, og kan egentlig det meste utenat nå, men allikevel så gjør jeg dette hver gang, for jeg gjør meg tanker om at ting kan ha endret seg til denne gangen, og må da dobbelt sjekke og trippel sjekke alt for å være sikker på at jeg har fått med meg hver minste detalj. Jeg har også pådratt meg ansvaret for å bestille hotellet og flybillettene, og å holde styr på alle papirer som er nødvendige når vi er der. Det er bare så utrolig slitsomt at jeg sier jeg kan ta på meg alt ansvar før jeg i det heletatt har tenkt meg om og ender opp som den kontrollfreaken. Jeg skulle ønske jeg bare kunne legge alle tanker om kontroll til sides og bare nyte turen for det den er verd.

 

En annen opptur er at jeg flytter ut til sommeren, sammen med venninnen min, men her har jeg også de samme tankene, bare i større grad. Jeg prøver så godt jeg kan å planlegge alt, og prøver å få alt til å bli perfekt slik at vi begge kan få best utbytte av forandringen når den kommer. Det er bare det at å planlegge så mye er utrolig vanskelig, vi skal ha leilighet, jobb, forsikring, studie/praksis plass osv. Det er ikke det at jeg tror noe av dette kommer til å bli så skrekkelig vanskelig, men det er så mye som kan skje før den tid. Det er liksom alt for mye usikkerhet med i bildet til at jeg egentlig kan ta fatt i det og tro at alt kommer til å gå fint.

Jeg bekymrer meg for mye.

 

Og selvfølgelig har jeg vært slik en kontrollfreak så lenge jeg kan huske, og når jeg føler jeg har mistet kontrollen rundt meg har jeg tydd til noe jeg faktisk kan kontrollere, meg selv og kroppen min. Noe som betyr at når ting blir vanskelig faller jeg tilbake til kontrollering av føleleser gjennom selvskading, og kontrollering av kropp gjennom restriksjon av mat. Jeg har nå begynt å bli bedre etter en lang periode uten spesielt mye kontroll rundt meg og jeg bare ber om at jeg ikke mister denne kontrollen jeg begynner å få igjen, for jeg orker ikke å falle ned i det hullet igjen. Jeg vil jo gjerne ta ting som de kommer uten å måtte planlegge det lenge før det skjer, være spontan å bare gjøre ting uten å måtte veie positive og negative sider opp mot hverandre for og så konkludere med løsninger for at alt skal gå opp i hodet mitt, men jeg trenger kontroll, selv om jeg merker at det kan bli veldig mye iblant. Slik som når bare det å ta en enkel handle tur krever mye planlegging, hvor jeg da må tenke over hva jeg skal kjøpe, hvor mye det koster, hvor mange kalorier det inneholder, hva jeg skal si til personer om jeg møter dem, hva jeg skal ha på meg før jeg går ut døra, hvordan jeg skal sminke meg og alle andre tenkelige ting som alle andre tar forgitt før og når de rusler inn døra på butikken for å handle. Hvorfor jeg må ha så mye kontroll vet jeg faktisk ikke, men jeg har en del teorier som jeg ikke tror jeg orker å skrive her, tror jeg har skrevet nok allerede.

 

Kan vel si at jeg er temmelig lei av å leve i mitt eget hode for tiden når dette er hovedvekten av hva som går gjennom det hver dag. (Beklager lengden på innlegget, men trengte å lette litt på frustrasjonen min overfor meg selv)

[TheWankership]

jeg tenker altfor mye og hver gang blir konklusjonen at alt er bare elendig og fremtiden er uteligger/alkoholiker

[AnonymDiskusjon]

Da var det en ny dag da og oppdatering følger. La meg ganske tidlig i går og føler meg litt bedre i dag, men følelsen om at klokka skal bli 1600 fortest mulig er fortsatt der. Får se hva dagen bringer. Bestilte time hos psykologen også i går. Kanskje vil det hjelpe litt å få ut ting og få konstruktiv tilbakemelding.

 

Takk til den som har plusset meg, og har sett at flere andre anonyme innlegg har fått pluss, uten å få tilbakemeldinger.

Er det ikke bedre å både plusse og gi en (kort) tilbakemelding samtidig slik at personen blir besvart og kanskje føler seg bedre, i min mening? Bare lurer...

 

mvh

 

G26

[Jann - Ove]

Jo, det er det.

 

Men det er ikke bestandig så enkelt å svare, og det varierer jo veldig hvor aktive brukerne her i tråden er på akkurat det.

 

Nå virker det nesten som om tråden er inne i en rolig periode, samtidig som vi hører lite fra mange av de brukerne som var meget aktive før. Er det muligens et tilfelle av Intet nytt = godt nytt?

 

Vit at det som blir skrevet her blir lest. Mange sitter og ser på, og tenker i samme baner selv, uten å tørre å uttrykke noe.

 

Du har tatt et stort steg videre ved å bestille time hos psykolog.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har tydligvis hatt det mye bedre enn jeg trodde i det siste, men de siste dagene har jeg vært skikkelig nervevrak, og jeg tror jeg har glemt å ta cipralexen min i 3-4 dager. Jeg trodde egentlig ikke at de hadde så stor virkning på meg, men nå husker jeg igjen hvordan jeg følte meg før. Klarer ikke sitte i ro, orker ikke gjøre noe i mer enn et par minutter i strekk, får ikke sove. Og så tror jeg alle hater meg eller noe og er faktisk ikke sikker på om det er noe jeg tror eller om det stemmer.

 

Jeg liker ikke den nye gjeste-greien, er litt redd for at den tuller seg og at jeg ikke er gjest allikevel!

[Sollys90]

Hei !

 

Er en gutt på 20 år som trenger virkelig hjelp. Sitter fast og klarer bare å komme meg ut av hva enn det skal kalles i korte perioder. Nå som jeg er på vei inn i en bra periode så føler jeg at det beste for meg er å finne en psykolog. Uansett hvor mye jeg har prøvd å kutte vekk og presse bort tanker. Så har det fungert dårlig hittil. Selv om jeg er en veldig sta og klare-meg-selv-uansett gutt så ser jeg nå at dette er noe jeg ikke kan komme ut av. Vil ikke at famile/venner skal ha noe med dette å gjøre, men sånn som hodet mitt er noen ganger så ville de kanskje aldri fått vite det heller.

Det jeg egentlig skulle skrive her er... trenger hjelp til å finne en flink! psykolog som ikke er en maskin. En som faktisk bryr seg og som folk har bra erfaring med. Bor i indre østfold.

 

Setter stor pris på alle svar ! Vet ikke hvor lenge jeg kan holde på med dette, har vært farlige nær.

 

Hilsen "Sollyset"

[AnonymDiskusjon]

@Sollys90

Når det gjelder psykolog og den slags, så fikk jeg litt tid med en alldeles utmerket slik en kort tid før hun gikk over til privat praksis,så var det slutt; lange ventetider og slikt.

Uansett så er det ikke så viktigt med titel uten mere at du og psykologen passer sammen,så man kan må "teste" flere innen man får noen som det funker med.

 

Det leder meg inn på mitt problem,mangler nært nettverk som ellers er naturlig,mange som gjerne skryter på seg at de ska være på min side,i praksis er det mere kritikk,negative forsterkninger og generellt jeg som konsekvent har bevisburden på at bevise at mine tanker,handlinger og kommunikasjoner er av godartet sort,aldrig noensinne motsatt.

 

Så mine få timer med den psykologen var gull verdt,samme som mine dobbeltimer med fastlegen og bare prate litt med et alright menneske er det som egentlig står til buds for meg,uten at jeg må forsvare rubb og rake med meg og mitt hele tiden.

 

Dess verre er jeg nok ikke alene om at egentlig være "frisk" mentalt= alltså ingen diagnose unntatt depressive tilstander i perioder,dvs temporært,men sliter familiært,socialt utillfredstillende situasjon,langtids-tryggdet med allt hva det medfører av enda mere "negative forsterkninger",og som delvis konsekvens depressioner,lykkepiller og tanker om at gidder jeg dette a ? Så har kuttet ut stefaren,var bare piss derfra uansett.

Har egentlig kuttet ut noen søskenbarn og,de bare veit det ikke ennå.Sen er det ikke mere igen,senil bestemor snart 90 da,såvitt hun husker meg i det hele tatt,og om så er det fra da jeg var 6 eller noe.

Så om jeg gidder dette er fortløpende opp til vurdering,er da lyspunkter inn i mellom og,og har noen slektninger som er gla i meg når man kommer til onkler og tanter,og noen av søskenbarnen; det berger meg som oftest,bare jeg kunne slippe noen av de borskjemte,priviligerte bratsen til søskenbarn onkler og tanter til meg har skaffet seg,de har ikke snøring på hvor godt de har det.

[AnonymDiskusjon]

Føler meg deg Sollys, og en god psykolog kan virkelig hjelpe en på vei. Nå er ikke jeg kjent med indre østfold, men tok et kjapt søk for deg og beste jeg fant er Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste For Indre Østfold. Telefonnr deres er 69 84 59 20. Du kan starte derfra og høre om de har kapasitet for deg eller evt. vet om andre praksissteder.

 

Ønsker deg lykke til hvertfall.

 

============================================================

 

Da var det på'n igjen med meg da. Jeg lurte på om avtalen med psykologen var gjort med impuls da jeg følte meg litt bedre her om dagen og var usikker på hvordan jeg skulle forklare hele situasjonen. Inntil i går, da jeg snakket med en gammel og god venninne som jeg har hatt et godt øye til veldig lenge. Vi bor i forskjellige byer så har ikke møttes på veldig lenge, men hun har fått ny jobb i Bærum og det gledet meg veldig da vi kanskje kunne treffes oftere. Helt inntil da hun avslørte at hun allerde hadde vært i Oslo i 3 dager og overnattet hos "en dude hun holder på med igjen". Det er ikke så lenge siden hun ble dumpet av en drittsekk. Jeg klarte ikke å fortsette samtalen etter den bomben der. Altså, jeg er ikke av den sjalu og misunnelige typen, og jeg er glad på hennes vegne, at hun har et mye lykkeligere liv enn meg. Jeg bare takler ikke jenter som kommer seg så fort på bena igjen og finner selskap så kjapt. Det er selvsagt mitt problem og jeg har ikke antydet noe til henne.

 

Uansett, uten å syte for mye, er ekstra deppa i dag og jeg har virkelig ikke energi lenger til noe som helst. En liten ønsketanke poppet i går, at det kunne skje noe med meg; uhell, ulykke, dødssykdom. For det går ikke an å leve slik. Tror selvsagt ikke på selvmord og er imot det også.

 

Da har jeg en del å snakke med psykologen om likevel. Har ikke ork til å fortelle alt på nytt igjen, så jeg sender tekstene mine her til ham, så kan vi heller bruke timen på mer fornuftig prat. Ser fram til det.

 

mvh

 

G26

[AnonymDiskusjon]

Jeg er ikke bedre. Jeg er dårligere. Og jeg er fortsatt ikke "bra nok". Jeg er ikke best. Jeg er ikke bra nok til at de ikke drar. Jeg er ikke bra nok til å ikke lett kunne erstattes med noe annet. Jeg er ikke bra nok til at det ikke er savn etter en annen verden.

Jeg er ikke bedre, og jeg er ikke bra. Jeg vet ikke om jeg noengang var det engang. Jeg har bygget livet mitt på et korthus og det begynte blåse. Et korthus er ikke bra nok. Det er ikke bra.

Brent barn skyr ilden, og jeg skyr alt. Jeg har lyst til å gi han det han trenger, men jeg klarer ikke. Ikke for noe han har gjort, men for hva alle før han har gjort. Jeg har ikke lyst til å la det gå utover noen andre enn de som har skylden, men nå er det nå engang sånn. Det knyter seg langt oppe i halsen, og jeg prater med meg selv igjen, men ingen andre.

Jeg skyver det foran meg. "Når det og det er ferdig, da kan jeg kutte meg der og der. For da syns ikke det før det og det og sa kan jeg bruke ditt og datt til å gjemme det." "Når det og det har skjedd, da kan jeg hoppe foran toget/bussen/bilen/ned stupet/av bruen."

Kan ikke skuffe noen, må møte på det jeg har avtalt, holde alle avtaler. Selv om jeg ikke lenger husker hvorfor. Og noen dager aner jeg såvidt hvor jeg er. Strikken ryker snart, jeg er tynnslitt og jeg kan ikke huske sist jeg hadde marerittfri søvn. Spøkelsene ligger i alle kriker og kroker og demonene under sengen har mer enn nok frykt til å spise seg store på.

 

Og det er ingen utvei. Den eneste utveien er å fortsette.

[Nøbe]

Men for fan.. en skal ikke slippe unna nej, ingen fred å få.. pain pain, psykisk smerte er fysisk smerte.. så smerten combiner og lager et mess..

[AyeAye]

Har en tung dag i dag, tenker bare på moren min som døde av kreft på lille julaften.

[svelemoe]

-

Endret 10. april 2011 av svelemoe

[Myst]

Har en tung dag i dag, tenker bare på moren min som døde av kreft på lille julaften.

 

Kondolerer masse. Det er jo nylig så du må føle deg i skikkelig sorg og hjelpeløs. Håper du har resten av familien å være med og støtte hverandre. Er aldri lett å leve uten de nærmeste men tiden leger sår.

 

En god og gammel venn av pappa har også kreft, og kona også. Barna må føle seg helt jævlige. De dro og besøkte dem i forrige uke. Er litt usikker om jeg burde dra og besøke og, de bor godt stykke unna men veldig hyggelig familie.

[AyeAye]

Det er fælt å oppleve at en som står en såpass nært som ei mor, får kreft og taper kampen. Jeg er 45 år gammel og det hadde gjort like vondt om jeg var 16. Jeg har i mange år gruet meg til den dagen der en av mine foreldre går bort.