Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Nøbe]

Bra du har oppskriten på hvordan man formulerer seg på en *nyttig måte Også bra at du vet om jeg har vært skikkelig down eller ikke.. jeg har ikke lest førstepost og ser ikke noen grunn til det.. Men ye det var jo du som lagde tråden, og viss du ikke vil ha mine synspunkt så aksepterer jeg det

[Gendarmerie]

Har akkurat blitt skrevet ut av sykehuset etter en måneds opphold (hjerte- og nyresvikt). Litt vemodig å forlate alle de som har tatt vare på deg, og redda livet ditt i intensiven, men samtidig er det deilig å komme hjem. Merker at jeg har et helt annet syn på livet etter det som skjedde. Oppfordrer ingen til å pådra seg hjertesvikt, men jeg er mer positiv nå enn det jeg var før. Setter vel ting i perspektiv når man er nær døden flere ganger

[Jann - Ove]

Nøbe: det står klart og tydelig i emnefeltet at man skal lese førsteposten. Denne tråden har egne retningslinjer, med god grunn. Målet mitt er ikke å drive deg fra tråden, kun å gjøre tråden bedre. Det fins faktisk en fasit for hvordan man formulerer seg nyttig når man forsøker å hjelpe personer som har det tungt. (Noe som er utdypt i førstepost, og som man ser gjort i praksis i alle profesjonelle sammenhenger der det handler om psykisk helse. Enkle løsninger fungerer ikke.)

 

Forøvrig er ikke tråden min, den tilhører helse-underforumet, og den flyter stort sett videre av seg selv over tid. Den skal være et sted der man har stor takhøyde, og lav terskel for å kunne innrømme at man sliter. Gjennom trådens levetid, så har faste brukere kommet og gått - de fleste på vei mot en bedre hverdag.

[AnonymDiskusjon]

Jeg lever et så jævelig tragisk liv og er en så jævelig tragisk person at jeg bare vill legge meg ned å dø. Jeg hater meg selv.

[AnonymDiskusjon]

Skjer med at mange sliter sosialt? Er det fordi dere er indoorsy og gamer Wow hele tiden, eller fordi dere faktisk i bunn og grunn ikke har venner? Saklig spørsmål dette altså, ikke meningen å offende noen som helst.

[AnonymDiskusjon]

Jeg gamer ikke. Jeg ble rammet av en depresjon og påfølgende sosial angst. Depresjonen oppsto grunnet en sykdom jeg ikke hadde noen forutsetning mot å beskytte meg mot. Det er en sykdom andre ikke ser på som en sykdom og som blir latterliggjort og sett ned på. Jeg kjempet meg selv ut av depresjonen samtidig som jeg ble kvitt sykdommen, men mye henger fortsatt igjen. Jeg har bare en venn jeg er med på skolen, men jeg har en del bekjente da jeg snakker med av og til da. For det meste er jeg ensom. Jeg står på randen til å falle ut i en ny depresjon, men jeg balanserer så godt jeg kan.

[AnonymDiskusjon]

Så det er en sykdom altså? Da forstår jeg bedre ihvertfall. Har en annen kompis som også er litt "deprimert", men det er mye hans egen feil óg. Prøvde gang på gang å invitere han med på fest, men han ville absolutt ikke. Til slutt gadd jeg bare ikke mer.

 

Utifra det du har skrevet er situasjonen nokså annerledes. Prøv å stå på videre, husk at du har kommet lengre enn de fleste tydeligvis. Og det er jo kjempebra at du har kommet deg videre! Folk som klarer sånt står det virkelig respekt av.

[Dunsay]

Skjer med at mange sliter sosialt? Er det fordi dere er indoorsy og gamer Wow hele tiden, eller fordi dere faktisk i bunn og grunn ikke har venner? Saklig spørsmål dette altså, ikke meningen å offende noen som helst.

Å "grave seg ned" i spill og annen PC-bruk er ofte en konsekvens av problemer som allerede er tilstede, og selv om nettopp det kan bidra til å gjøre problemene verre, er det ikke nødvendigvis direkte årsak til dem.

[AnonymDiskusjon]

Da må jeg nesten spørre: Hvor er foreldrene hen? Hadde dette skjedd med meg da jeg var yngre, hadde faren min fått meg ut av huset på trening eller en liknende sosial aktivitet.

[AnonymDiskusjon]

Du må skille mellom konsekvens og årsak. Ikke alle som spiller WOW eller andre spill er sosiale krøplinger, veldig ofte er de del av sosiale nettverk gjennom spillingen. At mange med sosiale problemer spiller skylles nok heller at mange finner trøst i det å spille fordi de faller utenfor.

[AnonymDiskusjon]

Skjer med at mange sliter sosialt? Er det fordi dere er indoorsy og gamer Wow hele tiden, eller fordi dere faktisk i bunn og grunn ikke har venner? Saklig spørsmål dette altså, ikke meningen å offende noen som helst.

Vel, jeg kan kun svare for "meg" (ikke AnonymDiskusjon, men kun min anonyme person).

Det er ikke det at jeg ønsker å sitte inne til mer eller mindre enhver tid, men jeg har bare ikke mulighteren (mentalt) til å ta kontakt med andre utenom studiet. Og på studiet så diskuterer en hovedsaklig studie og andre upersonlige ting, noe som ikke bringer en nærmere på andre. Dette medfører at en fra utsiden ser relativt fornøyd ut, men i virkeligheten har det forjævlig med seg selv, og isolerer seg selv slik at PC-en virker mer som et tvunget alternativ enn frivillig valg.

Jeg har ikke noe problem med å si at jeg liker å sitte foran PC-en, men jeg skulle gitt en arm for muligheten til å kunne be andre ut og være sosial. Jeg vet at det ikke er noe fysisk som stopper meg, kun mitt eget hode, og så å si at 'lol, fiks det xD' er ikke veien å gå og vil overhodet ikke løse noe. Jeg er også fullt klar over at ting som jeg sliter med er ting andre ser på som normalt å takle, eller hell, ikke engang en utfordring. Min mor får to flasker vin til morsdag av ene og alene den grunn at jeg ikke klarte å spørre blomsterdamen om hjelp. Kall det patetisk, kall det hva faen du vil. Jeg sliter med slike ting, og om du ikke har evne til å respektere det, så ikke faen om jeg ønsker kontakt med en slik som deg.

 

Respekter folk sine problemer, respekter at de er 'rare' i dine øyne og hjelp de. Ikke be det skjerpe seg. En anorektiker kan ikke 'bare spise mer', en alkoholiker kan ikke 'bare slutte å drikke', en sterkt sosialt isolert person kan ikke 'bare bli normal'.

 

Jeg klarer heller ikke ta spørsmålet ditt seriøst. Når hadde WoW med isolering å gjøre? Det er mer det at WoW gjør det lettere å isolere seg, men så må vi passe på hvilken vei implikasjonspilene peker. Å isolere seg, for så å spille WoW er ikke WoW skyld i, men å spille WoW og så isolere seg, så har gleden WoW gir skyld. Utenat det vil si at WoW i seg selv har skyld. Det kunne like gjerne hvert hvilket som helst annet spill/miljø som medførte det.

Skjerp deg.

[AnonymDiskusjon]

Skjer med at mange sliter sosialt? Er det fordi dere er indoorsy og gamer Wow hele tiden, eller fordi dere faktisk i bunn og grunn ikke har venner? Saklig spørsmål dette altså, ikke meningen å offende noen som helst.

 

Fordi jeg har en masete, klagende, klengete og irriterende personlighet. Noe som igjen fører til null venner.

 

Nå tenker du vel sikkert 'Så bare ikke vær sånn da?', men det er lettere sagt enn gjort når man har oppført seg på en bestemt måte hele livet sitt.

[AnonymDiskusjon]

^^Har det på litt samme måte, og jeg HATER når folk får det til å høres så enkelt ut. "Nei men så slutt å være sånn da, gå ut, treff nye mennesker, bla bla bla!" Er da ikke så enkelt for meg når selve karakteristikken og personligheten min er en stille, rolig og beskjeden person som har det vanskelig å være omgjengelig nok til å treffe nye mennesker. Jeg er ikke en pratetype og liker ikke folk det, so be it. Deres problem.

 

Heldigvis finnes det mange måter å engasjere seg på og er stolt av meg selv å prøve iallfall, enn om det er å delta i nettfora eller gitarkurs, f.eks.

[AnonymDiskusjon]

Jeg lever et så jævelig tragisk liv og er en så jævelig tragisk person at jeg bare vill legge meg ned å dø. Jeg hater meg selv.

Hvis du ikke får noe som helst hjelp for depresjonen din så ville jeg ha tatt kontakt med fastlegen din, evt prøve å snakke med foreldra dine.

Ikke gjø noe dumt.

 

Skjer med at mange sliter sosialt? Er det fordi dere er indoorsy og gamer Wow hele tiden, eller fordi dere faktisk i bunn og grunn ikke har venner? Saklig spørsmål dette altså, ikke meningen å offende noen som helst.

 

Jeg spiller WoW, men det har med at jeg ikke føler jeg kommer noe spesielt overens med andre mennesker. Jeg er dårlig på det sosiale, mtp å finne noe interessant å snakke om.

Bruker også ekstrem lang tid å åpne meg for folk, og når jeg først har gjort det så er jeg vel mer meg selv og sier kanskje litt mer det jeg selv føler uten å tenke på konsekvensene.

 

Sosial angst kommer vel av at jeg ble mobbet på ungdomskolen, som har fått meg til å tvile på mine egne evner til å gjøre ting på og selvtilliten min.

Går også på noen piller som skal holde litt styr på selvskadingen min også, noe som hjelper men som også fører vel til at jeg ikke er så veldig sosial.

 

Men i grunn så bryr jeg meg egentlig ikke.

Livet er for kort til å prøve å være en som andre skal like, jeg er meg selv og så får folk ta sitt standpunkt ut ifra det.

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter med angst rundt mennesker.

Det andre kjønn gjør meg spessielt nervøs - Og jeg presterer som regel dårligere på alle plan om det er mange av dem rundt meg.

 

Rundt gode venner har jeg ingen problemer, og om jeg har med meg bare en venn, så går ting bra.

 

Straks jeg er alene, og må prate forran folk,(igjen, ekstra ekkelt rundt det andre kjønn) svetter jeg som bare det.

Noe av det verste jeg kan tenke meg er å møte nye mennesker.

 

Denne angsten kom først for alvor på ungdomskule, men jeg viste tendenser også som barn.

Jeg er 22 år, og det tar så vanvittig mye krefter av meg å gå å holde en fasade om at jeg har det bra.

Det hemmer meg i skole, og er grunnen til at jeg har noen få utvalgte gode venner. Jeg har ingen interesse av å kjenne flere.

Når mine venner, tar med seg venner jeg ikke kjenner no særlig, så avlyser jeg avtalen vi hadde og blir hjemme.

 

Jeg er livredd for å dumme meg ut ved å skli på isen om jeg går alene, for å gjøre feil i trafikken, og for å i det hele tatt ikke ha noen å støtte meg til.

 

Jeg tappes for energi på grunn av dette hver dag. Karakterene mine er meget gode, men jeg vet ikke om jeg orker å fortsette skoleåret.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er kvalm. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre neste år, jeg kan ikke se for meg et år til i jobben jeg har nå. Jeg fant nettopp ut at jenta jeg har likt i tre år holder på med en annen gutt. Jeg har mistet nesten alle vennene jeg har hatt og nå har jeg kun en venn igjen. Jeg har en hel del bekjente jeg ikke liker særlig godt (det går nok begge veier), og noen bekjente jeg gjerne kunne blitt venner med om jeg hadde hatt energi nok. Jeg gjør så mange tabber, hele tiden, så går jeg rundt å tenker på ting jeg angrer på, samt idiotiske kommentarer jeg kommer med, hvorfor jeg gjorde det og det i den situasjonen osv. Hvorfor så jeg ned i bakken når h*n så min vei? Bekymrer meg over alt, alle, og dagen i morgen. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva pokker er vitsen?

 

Når begynner livet? Dersom det har begynt er jeg jævelig skuffet.

[AnonymDiskusjon]

Jeg frykter at jeg er på vei inn i en ny depresjon. Det er det siste jeg trenger.

[AnonymDiskusjon]

Er skikkelig nedfor for tida. Har sykt masse vondt. Og ingenting kan hjelpe. Har hatt X antall operasjoner, men alt går galt. Det går helt fint, helt til siste slutt, da sprekker det og blir infisert. Legene sier det tar tid, men jeg har null tro på at det skal gå. Da erfaringen alltid har sagt at når det først har blitt infisert blir det ikke bra. De sier jeg må ha tålmodighet... men hvor masse tålmodighet kan en ha? 3 år.. det er tålmodighet det.

 

Eneste som faktisk holder meg i livet er det at jeg ikke er dødsyk(selv om jeg kanskje skulle ønske det innimellom, for litt mer forståelse) og tanken på at jeg kan få en bra utdannelse når jeg blir frisk.

 

Men tålmodighet er ikke evigvarende, jeg sliter sykt med motivasjonen. Dette er så og si eneste plassen jeg virkelig kan uttrykke hva jeg føler, godt det finnes en sånn plass.

[AnonymDiskusjon]

For en drittdag. Helga har satt meg i helgemodus allerede og all jobblyst og -motivasjon er borte. Lyst å dra hjem tidlig men vanskelig når man ikke har gyldig grunn. Vel, kanskje tiden går fortere med forveksling mellom jobb, forumet og andre sysler i mellomtida. Blir deppa av dette.

[Nicht]

Hvorfor måtte jeg være en som ble født med hypotyreose, kun 1/4000 får det medfødt.

 

Ja ja. Kunne hatt værre sykdommer og føler ikke jeg preges av den, siden jeg føler meg helt normal,driver med idrett osv.

Endret 19. februar 2011 av Nicht