Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Så sitter jeg her igjen. Alene, som vanelig. 18 år og i det som skal være den beste tiden av livet. Jeg har slitt med depresjon og påfølgende sosial angst. Det er vel to år siden det begynte nå. Jeg har ikke depresjon lenger, heller ikke sosial angst. Eller, jeg har problemer med å forholde meg til andre mennesker, det henger fortsatt igjen. Det jeg mangler er venner. Jeg har så lyst på venner. Livet er meningsløst om man ikke har noen å dele det med.

 

Jeg oppfører meg hovent og arrogant, det er fordi jeg er så redd for at folk skal se hvor sårbar og redd jeg er. Jeg overser så å si alle og smiler aldri. Jeg bryr meg så mye om hva andre tenker om meg at jeg unngår alle i håp om at jeg ikke blir lagt merke til.

 

Jeg ønsker meg venner og ønsker å være normal, likevel unngår jeg alle sosiale hendelser og andre mennesker. For et paradoks.

Er du meg? Skremmende lik min situasjon.

[Balthier]

Helt enig. Jeg er 24 nå og kan fortelle deg at det ikke blir bedre med tiden hvis du ikke gjør noe med det selv. Og jo lengre du sitter i det jo mere mister du grep over realiteten, og dermed også evnen til å klikke sosialt. Til slutt er du et slags vandrende freak of nature på museumshow, hvor enn du befinner deg i offentligheten.

[WarpX]

Til alle dere som har dame: jævla drittsekker, jeg bare hater dere

[Dunsay]

Til alle dere som har dame: jævla drittsekker, jeg bare hater dere

Jeg forstår frustrasjonen, men dame løser skuffende lite i den store sammenhengen...

Det hjelper kanskje litt på det aller verste, men det løser dessverre fint lite.

[Yavel]

Da døde enda en bekjent i trafikken

[Solosuper]

Da døde enda en bekjent i trafikken

 

 

kondolerer.

 

Så sitter jeg her igjen. Alene, som vanelig. 18 år og i det som skal være den beste tiden av livet. Jeg har slitt med depresjon og påfølgende sosial angst. Det er vel to år siden det begynte nå. Jeg har ikke depresjon lenger, heller ikke sosial angst. Eller, jeg har problemer med å forholde meg til andre mennesker, det henger fortsatt igjen. Det jeg mangler er venner. Jeg har så lyst på venner. Livet er meningsløst om man ikke har noen å dele det med.

 

Jeg oppfører meg hovent og arrogant, det er fordi jeg er så redd for at folk skal se hvor sårbar og redd jeg er. Jeg overser så å si alle og smiler aldri. Jeg bryr meg så mye om hva andre tenker om meg at jeg unngår alle i håp om at jeg ikke blir lagt merke til.

 

Jeg ønsker meg venner og ønsker å være normal, likevel unngår jeg alle sosiale hendelser og andre mennesker. For et paradoks.

Er du meg? Skremmende lik min situasjon.

 

høres ut som du er kommet langt på vei opp igjen da, men at du skulle fått noen rundt deg til å støtte deg opp siste resten. stå på.

[AnonymDiskusjon]

Fy pokker jeg hater å være forelsket. Jeg har så inderlig lyst på en kjæreste at det gjør helt vondt. Hver fiber i kroppen higer etter kjærlighet. Evig singel, story of my life.

[AnonymDiskusjon]

Samme som h*n over meg. Hjelper ikke akkurat på å være relativt sjenert ovenfor nye mennesker heller.

[Stulle]

Un-shy yourself. Educate yourself. Det er ingen andre som kan fikse dette enn deg selv.

 

Ganske likt et mantra jeg hjernevasker meg selv med..

[AnonymDiskusjon]

Fy pokker jeg hater å være forelsket. Jeg har så inderlig lyst på en kjæreste at det gjør helt vondt. Hver fiber i kroppen higer etter kjærlighet. Evig singel, story of my life.

 

Den siste setningen føler jeg traff meg skikkelig. Føler jeg er på vei inn i et stort psykologisk press, siden de fleste jeg kjenner nå finner kjærligheten, parer seg opp og gifter seg. Blir ikke noe lettere heller av at familien (spes. mor) bringer opp det ofte og sier at det er på tide jeg også finner en. Men er da faen meg ikke lett når jeg bor alene i storbyen uten venner og uten noen steder å dra til. Sliter litt med den sosiale og selvtillit biten. Prøver å motivere meg selv til å dra ut, trene, bare gjøre et eller annet, å bare være rundt folk er en start det også. Men så, er jeg ikke den jeg engang var. Vært single nå i snart 4 år og er helt ute av gamet for å sjarmere og klare å utvikle bekjentskaper til varig forhold. Også er det å holde det varig.

 

Dette ble litt sidesprang, hovedtema er psykologisk press og dets konsekvenser. Føler man press for kjærlighet og forhold, føler man det for annet også og alt samler seg i en stor bolle som begynner å renne over. Viktigste er vel å holde det presset i sjakk, kanskje undertrykke det og bare drite i hele greia.

 

De siste årene har jeg forsøkt, gjort mitt beste og blitt avvist. Bryr meg ikke om hva andre gjør med sitt liv lenger, driter i dem og litt i mitt. "Whatever makes you happy" er mottoet mitt nå. Og sånn skal det forbli til den store forandringsdagen kommer.

[Niqābninja]

Vel, alt er ikke fryd og gammen og rosa skyer bare fordi man har en kjæreste.

[kanin333]

Det kan man trygt si..

[SolanGundersen]

Ute med jente en gang, alt går supert til hun drar vekk en helg, hun sender "skjer" meldinger og venninnene legger meg til, hun kommer hjem, svarer ikke på meldinger mer og er umulig for meg å få tak i henne ellers for tiden

[AnonymDiskusjon]

Så.....

Humøret går opp og ned, men går aldri over mindre fornøyd. Jeg mangler alt som heter vilje, og ikke klarer jeg å overbevise meg om å gjøre noe med det. Jeg får til psykolog, og der får jeg høre at 'alle har det sånn innimellom' og føler det hele blir blåst over, og at jeg bare er en teit og utakknemlig drittunge siden jeg aldri ble mishandlet i oppveksten, aldri hatt noe i utgangspunktet galt med mitt liv. Får inntrykk av at jeg ikke 'får lov' til å ha det vanskelig, og dermed ikke 'får lov' til å komme ut av det. Får hele tiden høre 'det er bare å gjøre det'.

Joda, det å dra på universitetet hver dag (som forøvrig går til helvete og jeg skjønner ikke hva jeg gjør der), å sosialisere seg, å handle på butikk, å handle klær, å bli slankere er jo så jævla lett på papiret, men i praksis klarer jeg lite av det. Jeg har ikke noe driv til å ville noe som helst og jeg skjønner ikke helt hva jeg gjør her på denne jorda.

Alle hadde nok hatt det bedre om jeg hadde blitt abortert, men her er jeg. Woopedidoo.

 

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg kan få noe ønske om å gjøre noe. Lei av disse halvferdige prosjektene, men det hjelper lite.

[AnonymDiskusjon]

Livet mitt veksler mellom perioder der jeg har det greit, og perioder jeg føler at alt er meningsløst, der jeg ikke klarer å glede meg over noe og jeg ikke tenker noen gode tanker. Da jeg fremdeles bare var en 7-8 år gammel så jeg på ungdommer og unge voksne og tenkte at ting ville bli bedre og at jeg fremdeles hadde mye å se frem til; få kjæreste, dra på stranda med venner, ta utdanning og få jobb. Fant en trøst i det, men nå er jeg snart voksen og er lei av alt. Når jeg ser tilbake husker jeg mest av de gode tingene i livet mitt, men samtidig endrer det ikke på noen ting.

 

Føler meg ikke som et "textbook example" på en deprimert person. Ville aldri si at livet mitt er et helvete eller at jeg virkelig hater meg selv slik man stadig vekk leser på tenåringsblogger eller ellers får høre fra stamkunder hos psykiatreren. Mangler ingenting i livet. Jeg har venner, jeg tar en god utdannelse, jeg ser bra ut, har greit med penger og en super familie. Det bare går opp og ned, jeg aner ikke hvorfor. Jeg kan ha det "bedre" enn noen sinne og likevel få det verre med meg selv. Aner ikke hva jeg vil og klarer ikke å finne glede i noen ting. Er lei av alt. Mest av alt er jeg lei av å være så ustabil.

 

Takk for at du leste. Satt i en jævla time for å prøve å sortere tankene mine og skrive ned disse ordene. Er ikke sikker på at jeg selv vet hva jeg vil frem til.

[Nøbe]

Kast fra deg alt du har i hendene og reis til et u land eller noe og gjør litt nytte for deg.. hvertfall ikke sitt foran pcen med superchips og cola og gi andre tips om noe du burde gjort selv..

 

Prøv en annen form for livsstil en den du lever nå..

 

*Men jeg driver å utdanner meg, buhuhu* gjør noe spontant

 

Og til dere som hutrer over å ikke finne kjærligheten, jeg også sliter litt sosialt men jeg har aldri tenkt så mye på at ååh jeg må ha dame.. dere føder ideen med tanker hele tiden og til slutt blir det bare et mess som ødelegger mer en det gjør godt.. Jenter vil jo heller ikke ha en desperat svamp

 

Og Solan, den jenta der er nok bare en liten luremus.. dropp henne, viss hun ikke gir deg blowjobs da så du hvertfall får noe ut av det.. men et forhold kan du se langt etter med sånne kvinns.. sjekk først om hun ikke har fått lada mobilen da

Endret 11. februar 2011 av Nøbe

[Dunsay]

Kast fra deg alt du har i hendene og reis til et u land eller noe og gjør litt nytte for deg.. hvertfall ikke sitt foran pcen med superchips og cola og gi andre tips om noe du burde gjort selv..

 

Prøv en annen form for livsstil en den du lever nå..

 

*Men jeg driver å utdanner meg, buhuhu* gjør noe spontant

 

Og til dere som hutrer over å ikke finne kjærligheten, jeg også sliter litt sosialt men jeg har aldri tenkt så mye på at ååh jeg må ha dame.. dere føder ideen med tanker hele tiden og til slutt blir det bare et mess som ødelegger mer en det gjør godt.. Jenter vil jo heller ikke ha en desperat svamp

 

Og Solan, den jenta der er nok bare en liten luremus.. dropp henne, viss hun ikke gir deg blowjobs da så du hvertfall får noe ut av det.. men et forhold kan du se langt etter med sånne kvinns.. sjekk først om hun ikke har fått lada mobilen da

Alle her vet dette, men jeg kan forstå at det er ca. umulig å forstå for en som aldri har vært der selv. Man vil så mye, men hverken hodet eller kroppen vil samarbeide. Alt låser seg, man går fullstendig i stå. Opplevd noe liknende selv? Noen i din umiddelbare nærhet som har betrodd seg til deg med noe slikt? Jeg antar svaret på begge er "nei", derfor forstår du heller ikke hvor dumt det du skriver er.

 

Jeg mener: ja, du har selvsagt helt rett, men dessverre er det ikke "bare å gjøre det" selv om det faktisk er nettopp det det er. Problemet begge veier er at det er så jævla vanskelig å forstå dersom man aldri har vært der selv.

[TheNarsissist]

Uff, logger meg inn på facebook, mange statuser som er nogenlunde sånn her. ''Hatt en kjempe fin kveld med mange fine folk'' Yes da, nå har det vært fest. Har som vanelig ikke blitt invitert. Sånn har det vært siden de begynte med festinga for kanskje et år siden. Aldri blitt invitert. Selvom en av ''vennene'' mine som ofte har vært på besøk har sagt mange ganger at han skal sifra neste gang han har fest. Skjønner faen ikke hvorfor jeg aldri har blitt invitert, er jeg ikke fin nok? Kan ikke si at jeg har vært så veldig tilstede eller vært flink til å ta iniativ det siste året, men det vet de jævlig godt hvorfor jeg har sliti med. Alle disse årene hvor jeg har vært kjempe hyggelig og snill mot alle, også når jeg blir deprimert og alt går til helvette så er det ingen som tar kontakt med meg. Da jeg plutselig droppet ut fra VG1 i høst, var det ca 6 stykker fra ungdomsskolen jeg begynte i klasse med, bare en brøy seg om meg, spurte hvordan jeg hadde det, om det var noe jeg ville snakke om. Ingen andre hørte jeg noe fra, ikke en jævlig mld på facebook engang, ingen brydde seg.

 

Hvis jeg kommmer meg opp på beina igjen, god helse godt mot og er litt fornøyd med livet, blir det nok å snu ryggen til alle de gamle vennene mine. Begynne på nytt, få nye. Det beste hadde kanskje vært å flytte og startet på scratch. Vil nesten ikke ha noe med de gamle å gjøre lenger, er jo også litt dems skyld at jeg har utviklet angst, alle kommentarene om ørene mine, alle kommentarene om brystet mitt, alle kommentarene om hvor tynn jeg er. Føler egentlig at jeg har blitt mobbet selvom jeg ikke så sånn på det den perioden, det gjorde sikkert ikke dem heller.

 

Uff dette for holde for idag, ny dag i morgen, nye muligheter

[Nøbe]

Det er faktisk bare å gjøre det, kaste seg ut i det.. hva stopper deg? angst? smerte? angst går opp til et punkt men ikke videre, den bare daler viss du tvinger deg igjennom det.. Tror du en bodybuilder stopper på 7 av 10 reps fordi det blir for smertefult og tungt? nej han løfter med alt han har til han skriker.. og hva er resultatet når han har repitert dette et år? Selvsagt må du ha masse ting i tillegg for å bygge muskler som å passe på hva du putter i deg, unngå unødvenig crap og gjerne ha en spotter som støter deg og motiverer deg og ha den rette mentale innstillingen og få veiledning av folk med erfaring

 

Klisje speech? lol, da skal du få mer.. det er bare en fuckings vei opp

 

Ikke se på meg som en mr positive som stubber innom en deppe tråd for å fortelle alle en oppskrift på hva som kan hjelpe uten å ha innsikt i det selv

[Jann - Ove]

Nøbe: det er faktisk ikke så enkelt som du skal ha det til. Du bagatelliserer problemene, og hevder det er så enkelt. Du fremstår dermed som arrogant, og enkelte brukere av denne tråden vil reagere negativt på det som du skriver. Unngå en negativ vinkling og bagatellisering av reele problemer om du ønsker å bidra i tråden. Les førsteposten grundig, og legg spesielt merke til moderatorsitatet om trådens egne premisser.

 

Du fremstiller enkle løsninger og bagatelliserer. Det som skjer når en som virkelig sliter leser dette og tar det til seg er at de blir mint på hvor enkelt det er for alle andre. Dette slår gjerne negativt ut, og det vil vi jo helst unngå i denne tråden. At velmente råd kan slå negativt ut kan man ikke unngå helt, men man kan i det minste prøve å formulere seg på en nyttig måte.