Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[TheWankership]

Oppfordrer ikke til drap da Hvis han ikke har snakket med politiet om dette så må det gjøres snarest! Utroilig at du kan møte han som voldtok din søster og prøve å smile til personen. Jeg hadde tatt hagla, men kanskje ikke du skal det

[Cortinarius rubellus]

Vold løser ingenting, ender med og måtte sone selv.

 

Jeg har vært i den settingen, at jeg fikk beskjed om at søstersen hadde blitt voldtatt og det klikka totalt for meg.

Endret 15. januar 2011 av Amanita Muscaria

[InToRv]

Vold løser ingenting, ender med og måtte sone selv.

 

Jeg har vært i den settingen, at jeg fikk beskjed om at søstersen hadde blitt voldtatt og det klikka totalt for meg.

Vel, heller det enn å sitte der som en jævla sopp, spør du meg.

[Cortinarius rubellus]

Ikke for min sin del Paper, men hun ville ikke fortelle meg hvem det var heller, fikk bare beskjed om at han fikk så og så lenge.

 

Er noen år siden nå og det å finne ut hvem det er å klaske skallen med et balltre kommer frem når jeg tenker på det der.

 

Men jeg vet hvordan det hadde endt hadde jeg gjort det.

 

 

Så lett og si man gjør det og det hvis det og det skjer.

Jeg tenker alltid over hva som kan skje...siden jeg har gjort et par "små"-feil før når det gjelder og skulle gjøre det alle sier de skal gjøre hvis det hadde skjedd.

( som og møte opp hos noen med balltre for de har mobbet broren )

 

Jeg var der for henne i ettertid og vite at jeg kunne støtte henne holder for meg.

 

MEN Paper..hadde jeg vist hvordan han så ut og møtt han på gaten, da blir det noe helt annet.

Endret 15. januar 2011 av Amanita Muscaria

[AnonymDiskusjon]

Igjen takker jeg nei til noe jeg egentlig vil. Det har blitt en vane å si nei, jeg tenker ikke over hvorfor jeg gjør engang, det er skummelt. Det har bare blitt sånn. Om det er fordi jeg er redd, fordi jeg har gitt opp, eller om det bare er fordi det føles naturlig å si nei, det vet jeg ikke. Jeg skulle gjerne hatt svaret selv. Det kan ikke fortsette sånn som det her.

[AnonymDiskusjon]

Jeg brekker snart. Selvmord har alltid vært en tanke, men bare en tulletanke, sånn som skjer når man er deppa. Nå har jeg kommet så langt at jeg tenker på hva er den mest humane vei og ta, med minst smerter.

 

Hva skal jeg si, jeg klarer ikke mer. Ting blir for tungt, jeg har slitt i 3 år. Men det tar ingen ende. Jeg ser heller ikke hva som kan hjelpe meg. De nærmeste vet jeg sliter. Kanskje bare mamma som vet hvor mye, men hun vet ikke alt. Jeg blir ikke frisk. Det er problemet. Jeg har venner, jeg har sosiale kretser, flere faktisk. Jeg er styremedlem i studentforening. Jeg studerer, eller vent, jeg prøver. Likevel tenker jeg større og større på selvmord hver dag.

 

Problemet er mitt handicap. Jeg trenger hjelp til det og det får jeg. Jeg klarer ikke tilpasse meg, men det er fordi jeg kan bli 100% frisk. Første gang jeg var på sykehuset. Ja, det kan ta 1-2 mnd. Nå har det gått 3 år. Det jeg ikke klarer tilpasse er uvissheten. Uvissheten om at jeg kan bli frisk, men ikke når. Til Jul var den store deadlinen min. Da skulle tapet bare være 1 studieår- Det skulle jeg klare, men i romjula gikk alt til helvete. Jeg gir det en sjanse, det vil si et par måneder. Det skal bli hardt, men sliter med å holde håpet oppe. Hvorfor skal det gå denne gangen? Jeg vet bare at jeg kun tåler en til operasjon. Går det ikke denne gangen klarer jeg ikke se lyst fremtiden. Jeg er enda ung, men smertene og følelsen om å være så låst i gullalderen min er forferdelig.

 

Ute blandt folk tar jeg på meg "the brave face" og spøker det vekk. Men inni meg sliter jeg. Iløpet av disse 3 åra har jeg fått høre dette en gang. Og det varma skikkelig, "jeg hadde aldri tålt det, hvordan klarer du det?" fra en kompis. Og det var ikke en av mine nærmeste kompiser. Jeg ville bare grine og si takk, men "brave face" var oppe og pokerspillet fortsatte.

 

Følte bare for å skrive følelsene mine ned en plass. De siste 3 ukene har vært de værste i mitt liv.

[Gjest medlem-1432]

Huff og huff. Får du psykiatrisk hjelp?

[AnonymDiskusjon]

Ser ikke poenget, selv om depresjonen ligger psykisk kan ingen psykolog få meg til å ut å trene, være sosial eller det alle andre tyveårige studenter skal. Problemene er fysiske og lite jeg kan gjøre med. Alt i alt kroppen min bestemmer, og jeg kan gjøre lite for å kontrollere det.

 

Uflaks, sa Suverin Suveren.

[ManheiM]

Jeg håper ikke du vurderer selvmord. Helt forferdelig for de du etterlater deg. Jeg mistet bestekameraten min forrige uke, og tror det er noe jeg aldri kommer til å komme over.

[AnonymDiskusjon]

Jeg skjønner det, veldig godt. Men tanken på at jeg ikke kan trene, stå på ski, svømme, gå på fest, studere, få meg en jobb eller noe annet en normal 20 åring ville gjort. Jeg har behov for sykepleie hver dag. Jeg kunne slått meg til ro med 1 år til uten problem, så sant jeg VISSTE jeg ble frisk. Men det å få gode nyheter den ene mnd, så dårlige den neste. Og holde på sånn i flere år, og vite at med rette uflaksen kan det gå flere år. Sette meg nye mål hele veien og bare se livet blir forskjøvet. Den er uholdbar. Men vet meg selv at jeg gir ikke opp enda, men bare det at tanken på selvmord utvikler seg er skremmende.

[aDelicateSetting]

Må være jevlig kjipt..

Sliter selv, men det ligger for det meste psykisk for meg.

Vell det psykiske forverrer det fysiske and so on..

Driter rundt 4-6 ganger om dagen.

Har gjor det nå i 3-4 måneder..

Endret 16. januar 2011 av aDelicateSetting

[eflas]

Faen og.. jenten jeg likte så godt å snakke med på festen og som likte meg, stakk til byn på barene med alle de andre, mens noen få av oss ble igjen fordi vi ikke hadde transport jeg har ikke hatt det så gøy som når jeg snakket med henne på kjempelenge, også sitter eg plutselig her aleine på pcen og venter forhåpentligvis på at hun dukker opp på nach

[AnonymDiskusjon]

Jeg er enda ung, men smertene og følelsen om å være så låst i gullalderen min er forferdelig.

Jeg kjenner igjen dette. Jeg er også syk og vet ikke om eller når jeg blir frisk. Hva er diagnosen din?

[InToRv]

Sommern 2011 sitter jeg med 1 års studielån, og trolig 30-40 studiepoeng, i et studie som er helt forfedelig. Dette må være det mest ubrukelig året jeg noen gang har hatt. FAEN!

[AnonymDiskusjon]

Hva skal jeg liksom gjøre.

Jeg er en loner og har alltid vært alene, har ikke så veldig interessant liv heller og ingen venner.

Hva har jeg liksom å gi i et forhold.

Hadde bare følt meg flau om jeg hadde truffet en jente at jeg like godt bare skjermer meg for den delene. Slipper ingen til og holder like godt en jernmaske.

 

Jeg vil ha en kjæreste som jeg kan komme hjem til å være glad i, en jeg kan kjøpe blomster til uten å måtte ha en spesiell grunn utennom å gjøre henne glad.

En som er der når jeg trenger en å snakke med.

Men hvordan skal det gå når jeg ikke føler å slippe noen til meg.

[aDelicateSetting]

Fuck det jevla diagnose shittet!

Alt man egentlig må gjøre, er å gi faen.

Finn noe du liker å gjøre og hold til det.

Har noen serriøse problemer sjæl og hakke peiling hvordan jeg skal fikse det.

Men jeg gir faen meg ikke opp.

Finn deg en GOD psykolog og ikke gi deg.

 

Her sitter vi å syter over deppresjon og psykiske problemer, mens barna i afrika sulter.

Nei, vi i norge har det for godt! vi burde verdsette alle de godene vi har.

Vi har mat, klær og et trygt hjem.

Er nok et jevlig dårlig eksempel på dette, men skal begynne å forandre meg.

Hvis jeg har klart å komme meg ned i denne sørpa, kan jeg klare å komme meg opp igjen.

 

Good luck til dere alle.

Endret 17. januar 2011 av aDelicateSetting

[AnonymDiskusjon]

Hvordan i helvete skal jeg komme ut av denne onde sirkelen? Dagene går, ingenting skjer. Jeg er mutters alene, meg og datamaskinen. Sånn har det vært siden jeg begynte på videregående omtrent... Det er ca. 5 år siden nå. Jeg drømmer om å komme inn på et bestemt studie, men tanken på at jeg må forholde meg til andre mennesker og prøve å skaffe meg venner for ikke å bli sett på som en retard, slik jeg ble på videregående, skremmer meg. Aller helst har jeg bare lyst til å sitte hjemme, bak tastaturet, hvor jeg i det minste føler meg komfortabel.

[aDelicateSetting]

Vell, psykolog kan hjelpe?

Bare utsett deg selv for sosiale ting.

Start med en aktivitet eller noe.

Prøv å komme inn i et bra miljø

Selv om det kan være jævlig vanskelig (snakker av erfaring)

[aDelicateSetting]

Sliter å finne folk å være sammen med.

Dessuten har jeg et ganske ille doproblem, som gjør det vanskelig å forklare det for folk som ikke har opplevd noe lignende.

Må lyve konstant og det driver meg gal!

Bare familien som veit om mine problemer, men unntak av en kamerat.

 

Når jeg var i 12års alderen, var jeg helt nuts!

Var borte fra skolen i 2måneder og satt på det sterile rommet mitt.

Jeg gråt meg selv til søvn.

Det var jævlige tider. men etter som jeg snakket om det med en psykolog, begynte det å føle mindre vondt.

Men, det kommer ikke til å få vekk deppresjonen.

Det er noe du må gjøre selv.

[AnonymDiskusjon]

Vell, psykolog kan hjelpe?

Bare utsett deg selv for sosiale ting.

Start med en aktivitet eller noe.

Prøv å komme inn i et bra miljø

Selv om det kan være jævlig vanskelig (snakker av erfaring)

Psykolog har jeg tenkt på, men det skremmer meg. Da blir problemene liksom så veldig seriøse. Jeg liker jo å tenke at det er noe som går over så fort jeg gidder å ta i ett tak. For en som ikke har sosiale kontakter utenom familien er det ikke mulig å uten videre "utsette meg for sosiale ting".

 

Menmen, ny dag i morgen, nye muligheter....