Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Lucy_Nyu]

Jeg hadde en "five-days-of-insanity" i romjula og frem til søndag.

En god kompis av meg har vært på besøk og vi endte opp med å bli intime, han har dame der han kommer fra, noe jeg allerede visste om. Jeg er fult klar over at det vi gjorde var galt, og at jeg aldri skulle ha gjort det osv. men ting hendte og det er ikke noe vi kan gjøre med det.

 

MEN så i dag fikk jeg vite at han faktisk har to stykker han driver på med der han kommer fra, noe jeg trodde jeg ikke brydde meg om, men som det viser seg at jeg faktisk gjør. Jeg føler meg brukt, som om dette ikke betydde noe for han i det hele tatt. Jeg har blitt utrolig glad i han disse siste dagene og visste jeg kom til å savne han utrolig mye da han reiste, men å få vite at et jeg bare er enda en han har feid over uten mål og mening er en så bitter følelse. Jeg er mest av alt irritert på meg selv som er så naiv at jeg lot meg selv bli lurt til å tro at han følte noe for meg, irritert over at jeg lot det som skjedde skje.

 

Det er ikke for ingenting at jeg gav opp gutter en gang, men så kommer han og reiser meg opp igjen, får meg til å stole på han og gi gutter en ny sjanse, og hva skjer? Han forteller meg at det vi hadde var fordi han var glad i meg, men at han to fuckings andre jenter han også holder på med! Hva faen liksom? Hvordan kan noen si noe sånt?

 

Joda, jeg var fullt klar over at han hadde kjæreste, og at han er glad i henne, men jeg valgte å ignorere det. Så hvorfor bryr jeg meg når det viser seg at det er flere jenter med i bildet? Fordi jeg følte meg spesiell når vi var sammen, og jeg trodde jeg var den eneste utenom, jeg trodde naivt at det vi gjorde var fordi vi følte det samme for hverandre. Det faktum at han har flere betyr bare at jeg var enda en jente han feide over.

Jeg betød ingenting, og jeg var bare et mål på veien fordi jeg opprinnelig var uoppnåelig. Det er ingenting som heter "no-strings-attached" for det er alltid følelser involvert i enhver situasjon, i hvertfall for meg!

 

Jeg er ingenting,

jeg er verdiløs,

og jeg er igjen slått ned på grunn av min egen naivitet.

Måtte natten gi meg søvn slik at jeg kan våkne i morgen og fortsette å gå imot en storm jeg vet kommer til å knekke meg til sist.

 

 

Beklager for at innlegget ble lengre enn forventet, måtte bare få ut frustrasjonen min. Og ikke refs meg for det jeg har gjort, jeg vet det er mange som slår hard ned på utroskap, og jeg er helt enig i at det er noe som ikke burde skje, men når du står på andre siden og er synderen er det ikke alltid like enkelt det heller!

[T.O.E]

Trenger litt hjelp/råd. Bestemoren min ligger på sykehuset etter å ha fått slag. Har tydeligvis ikke lenge igjen nå. Vi har aldri vært veldig nærme, men jeg er jo selvfølgelig veldig glad i henne, alltid likt henne. Tingen er at hun ikke er helt med i denne verden nå, og jeg vet ikke om jeg skal besøke henne og ta skikkelig farvel, selv om hun mest sansynlig ikke merker det. Eller om jeg bare skal huske henne for den hun var. Er redd jeg kommer til å angre i ettertid hvis ikke, men samtidig hater jeg å se folk på den måten.

Besøke eller ikke?

 

Bestefaren min døde i høst. De siste dagene lå han på sykehuset, og var et fryktelig syn å se på.

 

Jeg så han ikke selv, men pappa sa at det var noe han ikke ville ha som siste minne av sin far, siden det var generelt veldig ubehagelig å se.

 

Men etter at bestefar døde, så dro pappa for å se han en siste gang, noe han syntes var veldig deilig å gjøre. For der han lå, så han veldig bra og frisk ut i pene klær og lukkede øyne. Det så bare ut som han sov sa han.

 

Nå har jeg ikke spurt han, men jeg ville tro at pappa ville foretrekt å ikke se sin far i sine siste dager på sykehuset, men derimot bare se han etter hans død. Som du sa, så er det jo ikke mye respons å få fra folk i slike tilstander, så det er jo bare et trist syn.

 

Men jeg vil ikke si noe med sikkerhet heller, ettersom jeg verken så min bestefar de siste dagene, eller som død. Men dette var ihvertfall pappa sin opplevelse.

 

Lykke til:)

[-Léon-]

@Lucy_Nyu

Jeg var som deg, veldig naiv og godtroen, det har forsvunnet til å bli bitterhet og mistenksomhet.

Det burde vel heller ha gått veien til selvsikker og smartere elns.

Ikke tenk så mye over han, og ikke gi opp gutter.

Han brukte deg uten tvil og at du falt for sjarmen hans er vel ikke din feil, hans feil at han brukte deg og spilte på dine føelser på den måten.

Du er verdifull til tusen og håper noen par timer på søvn hjalp, for dette var ikke din skyld! (imho)

Endret 4. januar 2011 av -Léon-

[AnonymDiskusjon]

Vet nå ikke helt, nytt år og nye muligheter.

Men hva om jeg er uten ambisjoner og har egentlig ikke lyst å forandre meg, selv om den jeg er nå ikke er en jeg er så veldig glad i.

Folk vil vel kanskje si at jeg burde ha det bra, jeg har en jobb og de jeg jobber med er veldig grei å jobbe med. Har bil og leilighet, men utennom det så har jeg ingenting.

Har ingen erfaringen innen noe sosialt, og innerst inne så vil jeg heller ikke det, selv om det virker som er normen til sånn folk skal være, folk skal vel være glad i sosialisere seg og treffe folk.

Men ikke meg, jeg vil helst bare være for meg selv, virker som jeg kommer godt overens med andre men det er vel bare en fasade. Jeg er den folk vil at jeg skal være, som i seg selv er vel rimlig patetisk.

Jeg kunne jo selvfølgelig bestemme meg for at dette året skal jeg bare vært meg selv 110% men har mine tvil at det vil gå.

 

Med årene som har gått så føler jeg et lite forakt med å være med andre, vil bare være for meg selv men når jeg ikke er så veldig glad i det heller, hva skal jeg liksom gjøre. Vil ikke bli "frisk" heller.

Vil egentlig ikke være her på jorden, har ingen planer om å ta selvmord, men jeg bryr meg bare ikke så veldig mye lengre.

Blitt mer og mer kynisk og pesimistisk med årene.

Smiler og prøver å være hyggelig, men også så har jeg vel satt opp en réal solid mur imot alle. Ingen skal gå innpå meg lengre.

 

Vil ha kjæresten, men av erfaring så virker det for mye styr å ha en kjæreste. Kanskje jeg bare har vært uheldig. Men vet ikke, tror ingen jenter ville hatt meg i den tilstanden jeg er i nå.

[AnonymDiskusjon]

Jeg tenker mye. Og jeg lurer på hva jeg gjør her i livet. Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg bety? Hva er talentet mitt? Jeg føler jeg er mye mer verdt enn jeg utnytter meg. Jeg føler jeg er bundet fast et sted, og jeg ikke får uttrykt meg som jeg vil. Ah, jeg må låse opp mysteriet meg!

[Carlgutt]

Sitter nå her med flaska mi og depper, HUFFA av MEG!

 

Edit: Er ikke lett å være ung nei, hva skal man gjøre med livet? Så mange valg, så mange følelser, så mange ting som skjer, samtidig som det ikke skjer noe.

Endret 6. januar 2011 av Carlgutt

[pound99]

Sliter en del med vinterdepresjon, og det er forferdligt. Alt er tungt, sliter ekstremt med og såve, tar flere timer før jeg får såve. + Hver natt i det siste 3 ukene nå så har jeg hatt mareritt. Kvir meg til og såve, hater mareritt. Off, gler meg til lysere tidere.

[InToRv]

Tilbake til en nesten usynelig isolerte hverdag i nord, nå er det bare å glede seg til sommerferien.

 

Sliter du med å sove, så stikk til legen og pøs på med alt du kan komme på av problemer for at du ikke får sove, så skal du nok få hjelp, Pound.

[AnonymDiskusjon]

Nå er juleferien over og jeg skal returnere til min studieby. Jeg har ikke lyst til å returnere, da jeg vet at jeg kommer til å returnere til en hverdag uten venner og folk rundt meg, og jeg kommer til å bli værende alene på hybelen min og ikke gjøre annet enn å kaste bort livet mitt.

 

Jeg føler jeg bør returnene for å få med meg starten på det nye semesteret, men jeg vet av erfaring at jeg knapt kommer til å gjøre noe som helst. Den første uka er relativt slapp oppleggsmessig, og jeg kommer iallfall ikke til å gjøre noe på eget initiativ.

 

Har lyst til å utsette avreise med en uke og bli værende hjemme med familien. Egentlig har jeg ikke lyst til å returnere i det hele tatt, men skal jeg en gang bli ferdig med studiene (som jeg egentlig ikke liker) har jeg dessverre ikke noe valg.

 

Jeg er dessverre fanget i et liv uten mening.

 

Beklager sytet mitt.

[Hansoen]

Nå er juleferien over og jeg skal returnere til min studieby. Jeg har ikke lyst til å returnere, da jeg vet at jeg kommer til å returnere til en hverdag uten venner og folk rundt meg, og jeg kommer til å bli værende alene på hybelen min og ikke gjøre annet enn å kaste bort livet mitt.

 

Jeg føler jeg bør returnene for å få med meg starten på det nye semesteret, men jeg vet av erfaring at jeg knapt kommer til å gjøre noe som helst. Den første uka er relativt slapp oppleggsmessig, og jeg kommer iallfall ikke til å gjøre noe på eget initiativ.

 

Har lyst til å utsette avreise med en uke og bli værende hjemme med familien. Egentlig har jeg ikke lyst til å returnere i det hele tatt, men skal jeg en gang bli ferdig med studiene (som jeg egentlig ikke liker) har jeg dessverre ikke noe valg.

 

Jeg er dessverre fanget i et liv uten mening.

 

Beklager sytet mitt.

 

Jeg studerer selv og hvis du ikke liker studiet ditt: Slutt med engang, ta deg litt tid og finn noe du vil gjøre, om det så bare er kassajobb på Kiwi. Noen liker det å. Så til det sosiale: Jeg hadde også store problemer når jeg begynte å studere med få igang en sosial omgangskrets, men det ble veldig vanskelig da de eneste jeg kjente var et par stk fra fadderuka som jeg tok et par øl med engang i blant, men generelt slet jeg mye med isolasjon etc. Så andre semester bestemte jeg meg for at nå skal jeg trå til og få livet på skinner. Jeg har slitt en del med sosial angst så det er ikke bare bare for meg å engasjere meg i ting, men jeg meldte meg oop som intern i studentforeningen ved fakultetet mitt og etter det så har ting gått så mye lettere. Du treffer så mye hyggelig mennesker i studentmiljøet, veldig lett å komme inn i, selv for en som har problemer i slike situasjoner. Så ikke gi opp, engasjer deg litt, så skal du se at hverdagen blir bedre.

[Stoddart]

Heh, føler meg skikkelig deppet. For 1 år siden i dag, så fikk jeg et brev, som lignet på et selvmordsbrev av en kjæreste. Gikk 2 dager før jeg faktisk fikk tak i personen, vi gikk igjennom mye de neste 6-7 månedene, og ting virker forsåvidt bra. Men nå er det reprise, det er jul, det er 29.desember, og personen har gjort alt likt en gang til (nei ikke sendt brev) men alt annet, dratt til hytta de har, på akkurat samme dag, er med akkurat samme personer, og jeg gjør akkurat det samme. Det er med andre ord et realt deja vu. Personen betyr mye for meg, men jeg må vente helt til 10.Januar for å faktisk få vite om personen fortsatt kommer til å bo sammen med meg (som romkamerat, ikke noe mer). Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, dette har ødelagt hele julen for meg, jeg har ikke julestemning, jeg er livredd hver dag, jeg har vondt i magen og er kvalm. Jeg gjennopplever fjoråret omtrent hver time, jeg får skjelvninger og kaldsvetter. Og tidsmessig siden vi dro fra hverandre, og til vi flytter sammen igjen (om det skjer...) er ikke halvveis engang. 8 dager har gått, 13 dager gjenstår. Jeg ser virkelig ikke hvordan jeg kan få meg igjennom de 13 dagene, det er liksom ikke noe å gripe tak i. Uansett hva personen sier til meg, om at personen kommer tilbake dit vi bor, så klarer jeg å finne et like bra argument i mot, jeg klarer bare ikke rive meg løs, i går grein jeg meg i søvn og hadde lyst på å dø. I dag føler jeg meg bare hjelpesløs. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, eller noenting. Har lest litt rundt, og ser jeg har symptomer på Post Traumatisk Stressyndrom,- men vil da ikke ha det, fungerer jo bra ellers, så lenge vi er i nærheten av hverandre, eller i samme by, med kontaktmuligheter... Er jeg rett og slett "avhengig"?...

 

Alt gikk bra til slutt

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Alt startet i høst. Jeg hadde begynt på vidregående allmenfagli. På ungdomskolen gikk det meste greit, jeg kunne pløye gjennom alle leksene på 5 min, oppnådde 5,4 i snitt uten særlig innsats. Jeg hadde mine nedturer og oppturer med alt i alt var jeg lykkelig og gla å så en mening i livet. Jeg var på mange måter "populær" på ungdomskolen og opplevde ikke mange sosiale hendelser som stressende eller lignende. Jeg trente hardt og fikk virkelig overskudd av det å trivdes. Lærerne mine beskrev meg som smart, ambisjonsfull og hele pakka.

 

Når jeg begynte på vidregående var hver dag spennende, jeg kom på skolen krydde meg til å kunne møte nye folk osv. Jeg elsket å være sosial. Jeg hadde en kompis og vi hang sammen vært friminutt og han var kjent med mange i andre klasse osv fra før av så jeg ble fort invitert med på litt fester osv. Og treningen min gikk fantastisk.

 

Men jeg var begynt i en annen klasse en min kompis, jeg følte meg mer og mer tilsidesatt, så jeg tok avstand fra han og orket ikke føle som om jeg var "en plage" for han. På denne tiden snakket jeg med ganske mange jenter, men det var ikke før min venn stjelte hun jeg var mest intresert i jeg sluttet og snakke med han på en god stund.

 

Så begynte jeg å bli innesluttet, jeg satt på klasserommet vært friminutt. Etterhvert ble jeg kjent med de andre guttene i klassen. Men de, som meg satt bare inne på klasserommet å så engstelig å redd ut. Det begynte og bli vinter og jeg begynte å få sperrer i hodet, leksene gikk treigt, jeg begynte å se rot i hverdagen. Når jeg så meg i speilet følte jeg meg ufattelig stygg. Og istede for å føle meg sterk og muskuløs (trener relativt mye) så jeg bare en feit og liten pjuskete person i speilet. Enda jeg trente hardere en noen gang.

 

Og nå etter juleferien går alt treigt, jeg ser bare en grå hverdag, leksene går treigt og alle prosjekt som gikk lett før virker nå som en seig masse som bare ruller forbi meg, jeg veit jeg kan gjøre det enkelt og få det til - men jeg lar det bare gå. Jeg intreserer meg nesten ikke i noe. Og om kvelden har jeg så ondt i hodet, av og ikke greie å tenke uten at det føles som alt er grått og "innesperret". Jeg har problemer med konsentrasjon osv.

 

Hvordan kan dette ha hent? Er jeg utbrent? Jeg kan nesten ikke få nok søvn, og når jeg tenker føles det som om alt bare er grått i hodet. Før kunne jeg se igjennom en artikkel på 5 min og allerede ha drøftet den og tenkt gjennom den. Nå kan jeg så vidt fatte sammenhengen i teksten.

 

En annen ting jeg kan nevne er at jeg ser rot overalt, i huset ser jeg sykt mye rot rundt meg, selv om jeg vet alt er som det pleier og være. På rommet rydder jeg dagli til jeg gir opp. Jeg drømmer om og ha alt organisert i en hvit leilighet med hvite bokser osv. Jeg kan skifte klær 3 ganger om morgenen før jeg er fornøyd, og bruker 20min på håret. Jeg synes ikke det blir bra uansett. Og jeg tør ikke si til foreldrene mine at jeg kanskje sliter siden de vil tro at siden jeg velger og trene 4 ganger i uka og bry meg om kostholde, så tror de jeg går på dop(Noe jeg absolutt ikke gjør). Hva er alt dette et tegn på?

 

Unnskyld lang post. Men om noen vil svare meg på litt av spørsmålene og gi meg litt råd hva de ville gjort i en slik situasjon osv hadde vært fint. Gjerne skriv på PM.

[AnonymDiskusjon]

Beklager om dette ikke mye til råd, men du bør absolutt ikke skjule dette for foreldrene dine (såfremt de ikke mangler empati eller dere har et dårlig forhold; da bør du isåfall snakke med noen andre).

[Gendarmerie]

Jeg har så utrolig lyst til å reise. Dra over alt, ta ting som de kommer. Vil selvfølgelig ha en å dele dette med. Det som hindrer meg er at jeg ikke har noen venner jeg kan gjøre slikt med. Problemet er vel snarere mangel på nære venner. Jeg er i en ideell alder for å reise, men det er lite jeg får gjort alene. Jeg er fristet til å dra ut, men jeg er redd det blir fryktelig kjedelig å oppleve alt alene. Du møter jo sikkert mange på reisene, men når man er så sky og tilbaketrukket som meg, er dette svært vanskelig. Aldri noe å se frem til.

 

Ikke la det stoppe deg! Det er utrolig digg å reise alene, du kan gjøre akkurat det DU har lyst til uten å måtte forholde deg til andre. Uansett om du er tilbaketrukket og sjenert, så er jeg sikker på at du møter likesinnede, uansett hvor du drar. Jeg feiret nyttår i Tyrkia med en kamerat nå nylig, men før dette dro jeg til Tyskland og tok tog derfra til Ungarn alene. Det var awesome. Møtte mange hyggelige folk, og bare det å slippe på andre gjorde turen så mye bedre. Kanskje du blir mer frempå om du reiser til et land hvor folk generelt sett er sosiale og hyggelige mot hverandre (kan ikke si at Norge kvalifiserer til dette), for da lærer du jo på en måte small talk?

 

Uansett så ønsker jeg deg en god tur, om du velger å reise på tur.

[AnonymDiskusjon]

Jaja , da var det fredag. Den dagen jeg egentlig gleder meg til hele uka ,det er helg! Og nå skal jeg få unnagjort mye å kose meg skikkelig! Men når fredagskvelden først kommer sitter jeg her å føler meg tomm , menningsløs og med en klump i halsen.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger , vennene mine har forlatt meg og jeg kjenner egentlig ingen lenger.. I ukedagene er det jo greit , da drar jeg på jobb og er der til dagen er over så drar jeg hjem og slapper av litt før jeg legger meg og det nok en dag på jobb.. Utenom på jobb føler jeg at jeg ikke har et liv , og selv på jobben føler jeg meg unormal da jeg ikke klarer å få meg noen skikkelige venner der heller skulle bare virkelig ønske at noen ville prate med meg , noen ville komme på besøk en kveld å se en film eller kansje spille litt.. men nei jeg klarer simpelthen ikke å få den kontakten med andre mennesker. Har hatt et par desperate stunder der jeg selv har prøvd å tatt kontakt med folk jeg syns virker greie men har blitt avvist hver gang.. Nå har jeg sunket så lavt at jeg skriver om problemene mine på et forum , og har ikke engang guts nok til å tørre å poste som min egen bruker da jeg er redd noen skal finne ut hvem jeg er..

 

 

Sitvasjonen kunne jeg kansje klart å takle om det ikke hadde vært for facebook. Facebook er den værste dritten som har hendt meg . Jeg liker virkelig ikke hvordan denne sosiale nettverks trenden har gått , jeg ser ingen annen grunn til å aktivt bruke facebook enn å brife med sin sosiale oppegåendhet , er du ikkje sosialt oppegående å ikke har 50-60 bilder av deg selv på skitfylla menst du holder henda rundt enten damer eller kompiser er du en nobody . Ser gamle venner fra barneskolen/ungdomsskolen har komt seg opp og fram , fått seg dame , fått seg unge og tilogmed en hel gjeng som har flyttet ut fra mor og fars hus , men her sitter jeg. eneste positive med å være i en sitvasjon som meg med fast jobb og bo hjemme hos mor å far er jo at penger igrunn skal samle seg opp , men ikke engang de har jeg kontroll på, Går vanligvis i null på hver eneste lønning. Men hey! jeg har jo en dyr og kraftig PC , stor tv , kraftig stereo og alle konsoller mellom himmel og jord ! men hva gjør vel det når jeg ikke har venner ? Nei eneste jeg gjør om dagen er å bryte meg selv mer og mer ned. Men det var egentlig godt å faktisk skrive litt om dette og sitvasjonen jeg er i selv om jeg vet ingen noengang kommer til å vite det faktisk er jeg som skriver dette og at det kommer til utgjøre null forskjell.

Takk for du leste vertfall , betyr faktisk litt for meg.

mvh. anonym bruker..

[AnonymDiskusjon]

Samme problemet som h*n over her. Det er fredag og her sitter jeg.

 

Fikk vite for en liten stund siden at min søster var blitt voldtatt, av en relativt god kamerat av meg som jeg alltid har hatt en god tone med. Og attpåtil går vinterdepresjonen inn på meg. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på saken med min søster og at hun ble voldtatt av en jeg kjenner, en jeg pleide å henge med. Han går fritt enda og søsteren min er livredd med tanke på at han bor 200 meter unna. Det har hendt at hun ringer til meg og ber meg komme hjem fra skolen fordi hun frykter for livet og at min mor må ta seg fridager fra jobb for å passe på henne, hente og kjøre henne, gå med henne til nærmeste butikk, alt i frykt for at hun skal møte på dette monsteret.

Jeg har møtt han flere ganger etter hendelsen og vet ikke hva jeg skal si. Tvinger frem ett smil, tenker på all smerten han har påført meg og min familie, og ikke minst min søster. Jeg vet det er galt, men samtidig har jeg lyst å påføre han med så mye smerte som mulig, la han få vite at det han har gjort er noe av det verste en kan gjøre mot ett barn.

Dette skjedde for 2 år siden, men jeg fikk vite det for toppen en måned siden og i denne tiden har jeg tilbragt flere timer med denne personen, vært med han på fester, på fritiden og alltid hatt en hyggelig tone med han.

 

-

 

Og denne vinterdepresjonen i tillegg. Dårlige karakterer bekymrer meg ikke, de kommer seg som regel til sommeren. Men vinterdepresjon.. huff. Og en far som ikke er aktiv i livet mitt, har ikke sett meg vokse opp iløpet av tenårene, har bare gitt totalt blaffen i alt. Jeg har en stefar som har vært veldig grei, tilstedeværende og samtidig gitt meg en god oppdragelse og morfar som alltid har vært i en farsrolle for meg etter at min egen far ga opp. Lurer på hvordan det blir når han er vekke...

[Gjest medlem-1432]

Unnskyld meg, men er du med og fester ol med personen som voldtok din søster??

[AnonymDiskusjon]

Før jeg fikk vite det gjorde jeg det, ja.

[InToRv]

Samme problemet som h*n over her. Det er fredag og her sitter jeg.

 

Fikk vite for en liten stund siden at min søster var blitt voldtatt, av en relativt god kamerat av meg som jeg alltid har hatt en god tone med. Og attpåtil går vinterdepresjonen inn på meg. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på saken med min søster og at hun ble voldtatt av en jeg kjenner, en jeg pleide å henge med. Han går fritt enda og søsteren min er livredd med tanke på at han bor 200 meter unna. Det har hendt at hun ringer til meg og ber meg komme hjem fra skolen fordi hun frykter for livet og at min mor må ta seg fridager fra jobb for å passe på henne, hente og kjøre henne, gå med henne til nærmeste butikk, alt i frykt for at hun skal møte på dette monsteret.

Jeg har møtt han flere ganger etter hendelsen og vet ikke hva jeg skal si. Tvinger frem ett smil, tenker på all smerten han har påført meg og min familie, og ikke minst min søster. Jeg vet det er galt, men samtidig har jeg lyst å påføre han med så mye smerte som mulig, la han få vite at det han har gjort er noe av det verste en kan gjøre mot ett barn.

Dette skjedde for 2 år siden, men jeg fikk vite det for toppen en måned siden og i denne tiden har jeg tilbragt flere timer med denne personen, vært med han på fester, på fritiden og alltid hatt en hyggelig tone med han.

 

-

 

 

Og denne vinterdepresjonen i tillegg. Dårlige karakterer bekymrer meg ikke, de kommer seg som regel til sommeren. Men vinterdepresjon.. huff. Og en far som ikke er aktiv i livet mitt, har ikke sett meg vokse opp iløpet av tenårene, har bare gitt totalt blaffen i alt. Jeg har en stefar som har vært veldig grei, tilstedeværende og samtidig gitt meg en god oppdragelse og morfar som alltid har vært i en farsrolle for meg etter at min egen far ga opp. Lurer på hvordan det blir når han er vekke...

 

Hva med å ta med et balltre til han neste gang?

Endret 15. januar 2011 av L4r5

[Evil-Duck]

nei men seriøst nok , ikke ty til vold , er aldri en god ide , vil alltid gå tilbake på deg selv uansett. Regner nesten med dette har blitt tatt opp med poleti ? om ikke er jo det en plass å starte.

Endret 15. januar 2011 av L4r5