Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Laffe]

At motivasjonen for ting ikke er helt på topp. Får aldri gjort noe, og bare drøyer og drøyer.. faaader !!!!

[Raudridder]

Det som får meg til å holde det gående er tanken på at verden like gjerne kan gå under i morgen. Da er det dumt å ikke ha gjort annet enn å grave seg ned i Q_Q.

[Cortinarius rubellus]

Syns det var jævlig bra sagt :!:

[Gjest Sliter på jobben]

Har det ganske kjipt nå, håper å få ut litt vil hjelpe å lette på trykket.

 

Er da en mann på 25, utdannet innen byggsektoren og har fast jobb. Det jeg derimot ikke har er vilje, konsentrasjon og motivasjon til å gjøre noe som helst disse dager. Jeg har vært sykemeldt i 4 måneder pga en operasjonssår som tok j.... lang tid å gro, fortsatt ikke grodd 100%, begynte på jobb igjen et par uker sida.

 

Vet ikke hva det kommer av, om hjernen har vært frakoblet for lenge, om jeg har blitt lat i mellomtida, om oppgavene ikke er motiverende nok (driver med noe gørrkjedelige greier for tida men må gjøres de og), eller kanskje jeg gått lei av å jobbe med dette. Det meste av tiden får jeg heller lyst til å surfe og spille, og vi har celle-landskap så jeg sitter ganske mye for meg selv. Kan vel innrømme at den siste perioden har jeg kanskje vært 60% effektiv.

 

Har gått gjennom mye de siste 3 årene og opplevd/opplever en personlighetsendring. Fikk sparken fra forrige jobb fordi jeg ikke var kompetent nok, møtte en nydelig jente som jeg trodde det kunne bli mer med helt til hun knuste meg ett år etter, som gjorde meg ganske deprimert og fikk meg til å glemme mer av kompetansen mens jeg var arbeidsledig. Har prøvd å begynne med selvstudier men ikke lett når man har mangel på konsentrasjon, motivasjon og forståelse. Mangler en del kompetanse nå også, siden vi er betongfirma og den er en av mine svakheter. Ble ansatt mest pga programvarekompetansen siden det er den jeg har drevet med meste av tida. Programteknisk er jeg ganske god på.

 

Ble litt avsporing der, vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Prøver å overbevise meg om at det er lov å ha dårlige dager der effektiviteten ikke er på topp men likevel få gjort noe ila dagen. Er 2 timer igjen til helga er her og har en blind-date med en nett-venninne. Når jeg tenker meg om, er jeg ganske nervøs for det, alltid en risk å møte ukjente folk. Ja, har også sosial angst, men kun muntlig og i folkemengder. Skriftlig går helt greit. Mest pga stamminga og talen antar jeg, å ikke få sagt og formulert slik man vil.

 

Ok, ble lang dette, beklager. På tide å bytte skjerm og få gjort noe slik at tiden går fortere og helga kommer raskere. Takk for at du leste.

[Gjest gjest]

For første gang på lenge føler jeg at jeg faktisk trenger å snakke med psykologen, er glad jeg fortsatt har h*n. Trenger noen å whine til nå. Håper bare jeg klarer å åpne meg litt mer. Sliten, men var lettelse når jeg ikke våkna og hadde vondt/angst med en gang.

[Gjest A.]

Så dette er ungdomstiden min? Sitte inne å spille minesveiper å høre på klassisk musikk?

Jeg får fravær på skolen og nedsatt orden, alt på grunn av en depresjon. Da jeg endelig føler at jeg ikke er så trist lenger, synker jeg tilbake i hengemyren av negative tanker.

Jeg trodde jeg bare var rar, men etter at jeg snublet over en bok om sosial angst, fant jeg ut at jeg stemte med alle kriteriene.

Jeg blir paranoid hver gang jeg føler eller ser at en eller annen ser min vei, jeg begynner å tenke at det er noe galt med meg, at jeg ser ut som en klovn, at jeg har noe i ansiktet, at håret mitt ser rart ut osv osv osv. Jeg ungår folk jeg kjenner fordi jeg aldri klarer å føre en samtale uten konstante pinlige pauser og "intervju" spørsmål.

Jeg klarer ikke å se folk i øynene, og går rundt med blikket rettet mot bakken. Jeg har hundrevis av bekymringer om alt og alle. Jeg er en svak person, uten vilje eller mot. Jeg har ikke lenger noe energi og blir ofte sittende å stire apatisk ut i luften. Jeg har kjempelyst til å passe inn å dra på fest, men jeg vet at jeg kommer til å bare bli sittende i et hjørne å drikke. Folk kommer til å se rart på meg, de kommer til å kalle meg en taper, de kommer til å le av meg. Le av klærne mine, le av utseendet mitt, le av den jeg er, hvordan jeg snakker, alt.

Jeg har blitt invitert på fest for første gang på et år, men jeg kommer til å takke nei. Hva har jeg å bidra med?

Jeg gjemmer meg på do eller i biblioteket i hver pause jeg har på skolen, jeg er en taper.

Min egen far sier jeg er en unasluntrer og kommer til å ende opp som en taper fordi jeg har så mye fravær.

Jeg kan ikke gå til lege eller psykolog før jeg er 18, fordi jeg ikke vil at mine foreldre skal vite at jeg sliter. Alt jeg vil er å ha en som elsker meg for den jeg er.

Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Alt er så håpløst.

[Hansoen]

Prøv å gå på festen Jeg har også sliti mye med det samme som du. Spesielt for et par måneder siden, men også på ungdomskolen og begynnelsen av videregående, men så bestemte jeg meg for at nå, NÅ skal det bli endring, og jeg engasjerte meg litt i noen saker og ting har blitt bedre.

 

 

Idag skulle jeg egentlig dratt hjem for å treffe min bestevennine som kom fra Trondheim, men så stopper den forpulte drittasken alt sammen Hadde et par skikkelige gode dager, nå er alt bare dritt...

Endret 16. april 2010 av Hans-o

[Nie]

Gjest A: Du kan fint gå til legen å skaffe deg psykolog uten at foreldrene dine får vite noe, så lenge du er over 16.

 

Foreldre skal informeres hvis barnet er under 16 år. Imidlertid skal barnas mening høres, og hvis et barn mellom 12 og 16 år ikke ønsker at foreldrene skal informeres om alt skal helsepersonell ta hensyn til det. Legen må vurdere om ditt ønske er hensiktsmessig eller om det må fravikes av spesielle grunner.

Min lenke

 

Angående den festen, så holder jeg med Hans-o, dra. La oss si at du ikke har noe å bidra med, du kan fremdeles dra. Observer. Du skriver at du sliter med samtaler, og å få en god flyt i dem. Vel, dra på fest, se og lær. Om det kanskje ikke gjør deg til den store festløven, så stiller du i alle fall ikke på bar bakke den dagen du må i ett bryllup eller lignende.

[Raudridder]

Det eneste bryllupet man -må- delta i er vel sitt eget.

[Gavekort]

Begynner å bli litt ensomt i helgene. Har ingen fester å gå på og ingen venner eller jenter å henge med.

 

Blærgh...

[Nie]

Det eneste bryllupet man -må- delta i er vel sitt eget.

Joda, men man er litt veldig sosialt forpliktet til å dukke opp når lillesøster gifter seg, for eksempel.

[Cortinarius rubellus]

Whoring Street

 

Er en fin sang, og for min sin del så sier den ufattelig mye av det jeg føler...på en merklig måte

[Eplefe]

Det er egentlig rimelig kjipt. Er kun småting som drar meg litt opp i dag, men jevnt over er jeg i dritthumør og vil ikke snakke med noen, vil ikke være med noen, og er lettfornærmet. Dødskult.

[Cortinarius rubellus]

Du får ta dagen som den er Eple, men får du ikke gjort.

Selv om du fortjener en fin dag

Rop ut til meg på msn vil du vil kjefte på noen

[Inaktivbruker_101125]

Jeg kan ikke gå til lege eller psykolog før jeg er 18, fordi jeg ikke vil at mine foreldre skal vite at jeg sliter.

Sånn tenkte jeg også. Stol på meg når jeg sier dette: det fører bare mer problemer med seg hvis man ikke tar tak i det. Jeg anbefaler deg å faktisk snakke med foreldrene dine, hvis de ikke forstår deg, vil de høyst sannsynlig se på deg som en annen person enn den du egentlig er. Problemene fikser seg ikke selv, så sant man ikke får en utredning på hva som er feil. Jeg ser du nevner sosial angst, det hadde jeg før, mye mindre nå. Takket være BUP fikk jeg bedre selvinnsikt, hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg må(tte) late som jeg er en annen person (noe som fører til angst til slutt) og så videre. Det viste seg at jeg har Aspergers syndrom, tenk om jeg ikke hadde funnet ut det – hverdagen hadde bare blitt mye vanskeligere etterhvert som årene gikk. Nå skal jeg høyst sannsynlig få en ny egendefinert skoleplan så jeg kan fullføre VGS (ellers hadde jeg definitivt droppet ut snart.)

 

Det jeg vil fram til med denne posten er at det blir bare verre hvis man sitter inne på uforståtte problemer. Veldig mange av de problemene vet man ikke selv man har/hvorfor man har. Det er vanskelig, men verdt det til slutt!

[Raudridder]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3611068.ece

 

Noen som har noen tro på dette? Føler det blir helt feil, selv om ventetiden kan kortes ned. Tror denne tråden sier sitt om effektiviteten til slik behandling, egentlig.

Endret 17. april 2010 av Raudridder

[L4r5]

Det er egentlig rimelig kjipt. Er kun småting som drar meg litt opp i dag, men jevnt over er jeg i dritthumør og vil ikke snakke med noen, vil ikke være med noen, og er lettfornærmet. Dødskult.

Er det noe spesielt som har gjort dagen slik?

(Hvis du vil dele altså.)

[Gjest Gjest]

Hater sosial angst, facebook o.l. gjør det jo bare enda verre... Føler at personligheten min er så svak og patetisk at jeg ikke ser vitsen i å prøve å være sosial en gang. Blir jo bare pinlige stillheter hele jævla tiden.

 

Får høre at nye folk jeg møter synes jeg er en uinteressant og umoden person også.

Hjelper jo heller ikke at jeg ikke har utseende med meg heller.

 

faen...

[Deadringer]

Jeg ser lett at det der er et problem, spesielt mtp at eneste måten du kan løse et problem av typen "ikke morsom/underholdende/interessant nok i sosiale situasjoner" kun kan løses ved å være sosial. Det kan kanskje hjelpe deg å prøve å finne ut hvilke interesser folk har. Skulle du ønske å bli bedre kjent med en person, er det veldig mye lettere å holde gode samtaler gående om dere har noe felles å prate om. Er ikke interessene like fra starten av, kan du alltid lese deg litt opp på det eventuelle tema, eller du kan få personen til å fortelle deg om det. Folk pleier alltid å ha en eller annen lidenskap de holder hjerte nær, og det er sjeldent folk hopper over muligheter til å overføre interessen til andre. Med en gang dette er gjort, kan samtalene flyte, og du blir tryggere og tryggere på den/de du snakker med.

Det sosiale liv er, som alt annet, en prosess som vi alle må lære oss. Noen er bedre på slikt enn andre fra starten av, men øvelse gjør mester. Jeg tviler på at det her hjelper deg noe i det heletatt, men det er lov å håpe.

[Eplefe]

Det er egentlig rimelig kjipt. Er kun småting som drar meg litt opp i dag, men jevnt over er jeg i dritthumør og vil ikke snakke med noen, vil ikke være med noen, og er lettfornærmet. Dødskult.

Er det noe spesielt som har gjort dagen slik?

(Hvis du vil dele altså.)

Aner egentlig ikke. Det kan være ganske mye, men faktum er at sakte men sikkert har storebror sin usikkerhet på seg selv dyttet meg bakover i tid til det punktet at jeg nesten er suicidal igjen. At det gir meg flere depressive perioder er kanskje ikke uvanlig, men kjipt er det. Jeg hadde gitt helt sykt mye for at han skulle få jobben sin tilbake. Drittpermittering som førte til at han må ta ut all aggresjon og frustrasjon på alle andre.

 

Åja, og i dag snør det. Jeg vil bare gå og legge meg igjen, men får ikke sove. Er glad jeg har Lucas her i dag, i hvert fall, så har jeg noen å kose med.

 

Edit: Lucas er en av nevøene mine, ikke kjæresten min. FYI.

Endret 18. april 2010 av Eplefe