Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest Slettet+9871234]

Kondolerer AyeAye. Har selv vært så heldig at jeg aldri har vært i begravelse til noen som stod meg veldig nær. Gruer meg til den dagen kommer.

[Gjest Me]

Vi prøver å slenge ut en tanke her og ser om det letter på trykket...

 

Fikk for få dager siden melding om at min datter på da 6 år hadde blitt utsatt for overgrep av en gutt på 13...

Jentungen har gått og båret på faenskapen i ensomhet i 6 mnd. før det til slutt ble for mye.

Dette er det jeg har lest om så sykt mange ganger og tenkt "Synes virkelig synd på foreldrene, glad det ikke er meg."

Man kan forberede seg for mye her i livet, men å forberede seg til dette gjorde jeg aldri.

Det verste er at snørrvalpen hadde låst henne inne i kjelleren til en forlatt butikk, men fikk kalde føtter da han tilfeldigvis fikk øye på min far, og låste henne ut igjen med beskjeden: Dette holder du kjeft om, for ellers må jeg i fengsel og da slår jeg deg ihjel.

Guds lykke at fatter dukket opp da han gjorde.

 

 

Helt jævlig bedritent hele greia.

 

Slitt med store psykiske problemer de siste 5 årene, hovedsaklig pga. sinne, og vært sykmeldt/attført den tiden og fast innslag på DPS.

Endelig kommet meg ut i arbeidslivet igjen, og så får man noe sånt tredd over øra.

 

Vet ikke jeg, men sliter med å IKKE ta med meg alu-balltreet og knuse huet til snørrvalpen...

Problemet da er at datteren blir ikke nødvendigvis bedre av at pappa gjør noe sånt.

 

Må vel bare holde ut mens barnevernet, politiet og BUP gjør det de kan, men om noen noengang skulle være i tvil:

DET ER FAEN IKKE LETT.

[Mchansern]

Du skal ha respekt for at du allerede ikke har tatt med deg balltreet og slått inn skallen på idioten! Men jeg anbefaler deg å ikke gjøre dette, da det vil egentlig føre mer dårlige ting med seg enn gode ting.

 

Ønsker deg og dine nærmeste lykke til i fremtiden og håper det går bedre etterhvert.

 

Tiden leger alle sår, er det ikke det man sier?

[majiiis]

Mchansern: Når det kommer til barn som opplever overgrep leger tiden dessverre ikke alle sår, dette er noe de (om enn underbevisst) vil slite med hele livet.

 

Håper det order seg for hele familien deres

[Gjest anonym]

Det er noe alvorlig galt med meg. Jeg har ikke noe eget liv, så jeg sitter og leser om alle andres liv, både her inne og på Kvinneguiden. Da kommer jeg hele tiden over andres kjæresteforhold, andres sexliv osv. Eller jeg kommer ikke over det, det er det jeg oppsøker og aktivt klikker meg inn på. Det er destruktivt. Resultatet er at jeg bygger opp en voldsom bitterhet, ettersom jeg selv ikke opplever noe av dette. Jentene skyr meg som pesten, og samtidig ser jeg heite jenter gå hånd i hånd med gutter som verken er kjekke eller fremstår som noen bedre fangst enn meg selv. Det er ingen rettferdighet i dette livet. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg skal i hvert fall ikke innlede noe forhold med ei jente, hvis jeg skulle være så heldig å treffe på ei som er attraktiv. Jeg skal også slå meg løs og leve singellivet til fulle, men jeg begynner å nå en alder hvor mange etter hvert begynner å slå seg til ro. Om jeg så skal være en kald, kynisk, løgnaktig jævel for å komme noen vei med jentene, så er det en vei jeg er villig til å gå nå. Jeg vet at jeg bare snakker tull, men det er slik jeg føler det. Jeg hater livet mitt, jeg hater alt. Jeg fremstår ikke som en bitter faen, jeg tar på meg den blide masken og opptrer som en omgjengelig og ålreit fyr. Så det er ikke grunnen til at det er så dårlig stilt, samme hva slags superkrefter og antenner noen mener at jenter har.

[WarpX]

Kvinnfolk ja... akk. Kanskje de likevel ser det du skjuler under denne masken? Selv har jeg ikke noen, og føler nok at det er noe som mangler. Blir litt trist og lei dette livet. Men vet at det er min egen skyld, for man må være aktiv for å skaffe seg ei, enten på byen eller nettet om det ikke finnes andre alternative plasser. Jeg har mine grunner for å være inaktiv, som jeg ikke orker å gå inn på her nå.

[Gjest Demetri]

Så for noen uker siden konfronterte jeg den første personen på 6 år jeg noen gang har følt noe for, jeg sa til henne, etter 3 måneder med fram og tilbake, at jeg hadde følelser for henne, og at jeg kunne se at hun følte tilsvarende. Vi snakket om våre liv i en times tid og vi fortalte om vår bakgrunn, hun hadde vert hos psykolog og hatt mye problemer med tidligere forhold både til familie og kjæreste. Jeg fortalte om mine problemer, spise forstyrrelser, undertrykking av foreldre og "venner", Schizofren bror og høyt aggressiv far. Vi var mye like og hadde samme problemer slik vi begge så det, hun unngikk spørsmålet jeg stilte henne, om hun følte gjengivende. Hun unngikk spørsmålet ved å fortelle om hvordan jeg fortjener noen normale, og hvordan den og den jenta var mye bedre for meg, jeg fortalte at hun var den eneste jeg noen gang kunne tenke meg å være sammen med og at jeg gir en god faen i fortiden og vil være med den personen hun er nå. Etter mange unngåelser sa jeg til henne at jeg ville ha ett svar, hun så ned i bakken og svarte at slik det er nå kan hun ikke ha noen følelser for meg før hun har fikset seg selv.

 

Vi snakket mer om bakgrunnen min, om hvordan mitt sterkeste minne fra barndommen var at jeg konfronterte min mor med at jeg ikke får noe oppmerksomhet og at jeg føler meg usynlig i familien og samfunnet, hun ble fornærmet og noen minutter senere kom min far brytende gjennom døra på rommet og ba meg gå ned og unnskylde for det jeg har sagt. Jeg var 9 år.

 

Og om hvordan min bror i naborommet, nå tidlig diagnostisert som Schizofren, holdt meg våken opp til flere dager i skole ukene ved å skrike, le, snakke og knuse ting på rommet. Mens foreldrene mine ba meg ignorere det.

 

Jeg har 3 personer i mitt liv som kjenner meg for den jeg er, 3 personer jeg kan kalle venner, alle andre har fordommer mot meg, og forventer at jeg skal gjøre alt helt drita, noe jeg føler at de hjelper meg godt med, og jeg har lett klart å oppfylle alle disse forventingene som stort sett er at jeg ikke kommer til å levere inn ditten og datten, og at jeg kommer til å drite meg loddrett ut der og da.

 

Jeg er godt tatt i mot av mine "venner", ettersom det er en fin mulighet for de å ha et samlet hat punkt eller bare noen å le av.

 

Alle mine "venner" tror jeg er homo, noe som i og for seg ikke er så ille, sett bort i fra at all mulighet for en lokalkjæreste har gått til helvete, dette ryktet spredde seg etter at jeg og en god venn var interessert i samme jente, resten av historien forteller seg selv.

 

Mine foreldre forventer at jeg skal få toppkarakterer, hver gang jeg får 4 eller mindre, blir jeg skjelt ut og min far, spesielt, har en tendens til å virkelig vise forakt for meg.

 

Siden jeg var 9 år, sluttet jeg å gjøre lekser, jeg ble aldri fulgt opp av foreldrene på dette, da ungdomsskolen begynte, klarte jeg ikke å henge med, det var for mye for meg, jeg var og er smart, men jeg fant aldri tiden til å gjøre lekser, og ble aldri tilbudt hjelp med det, noe jeg anser som min feil siden jeg aldri spurte.

 

Så nå er jeg 18 år, går på folkehøgskole og tar det ganske med ro, etter at jeg snakket med jenta jeg er interessert i, brøt hele fasaden sammen og jeg gikk fra å være han morsomme, energiske og utadvente karen til å være hvem jeg virkelig er, han som bruker hele dagen på datamaskin, unngår sosiale aktiviteter, for å få tiden til å gå raskest mulig, slik at jeg kan komme meg vekk fra alt og alle.

 

Min gode venninne/forelskelse ba meg oppsøke psykolog med mine problemer.

 

Tilbake til ungdomstiden, siden jeg var 16 har jeg aldri følt glede, sinne eller sorg. Jeg fortrenger alt som skjer og lar dagen gå.

 

Å la dagen gå er altså å sove 3 timer, ikke spise frokost, ikke spise lunsj, komme hjem fra skolen, sette seg på data, spise litt middag, sitte med data resten av dagen til klokka 3-4 på natta, uten å spise kveldsmat.

 

Grunnen? Vil jeg bli tynn og slank, nei. Jeg lager meg ofte mat, men bare å se på den får halsen min til å stenge igjen, og jeg klarer rett og slett ikke å presse i meg mat, uansett hvor mye jeg vil.

 

Videregående år 2, altså 2009/2010 hadde jeg rundt 25-30 dager fravær, hvor av 3 av disse hadde mine foreldre fått vite om, jeg klarte ikke å gå på skolen fordi presset fra foreldre og lærerer var for stor. Jeg ble kjørt til skolen og gikk hjem igjen og satt enten i kjeller rommet og hørte på musikk i 7-8 timer, livredd hver gang det var et dunk i gulvet ovenfor.

 

I sommer endte jeg opp i en stor diskusjon med foreldrene, jeg var nødt til å komme meg vekk fra alt, ut av de daglige rutinene som drepte det lille jeg hadde av personlighet, jeg ville til storby å studere, nei, de ville ikke at jeg skulle reise til storbyen, starte å drikke hver kveld, begynne med dop og slutte å gå på skule. Så etter dager med krangel fikk jeg snakket meg til å gå på Folkehøgskole i stedet.

 

Under disse diskusjonen ble jeg sammenlignet med min schizofrene bror, og ble fortalt at jeg ville ende opp som han, "Jeg vil ikke se deg ødelegge ditt og vårt liv på den måten" som min far fint sa det.

 

Det er mye annet både verre og bedre som jeg ikke orker å skrive om eller ikke vil skrive om.

Men siste event som skjedde for bare noen få dager siden, var da jeg fikk besøk av foreldrene mine, min mor har forandret seg litt og jeg tror hun har sett litt sine egne feil. Jeg fortalte litt om hvordan jeg har forandret meg, jeg gjør normale ting, jeg spiser, jeg står opp, sover korrekt og jeg bruker mindre enn en time på pc'n cirka, bortsett fra nylig da alle disse fortrengte følelsene og minnene ble revet i.

 

Min fars reaksjon, min fars reaksjon fikk meg til å miste all håp om forandring på mine foreldre sine sider, her viser jeg at jeg kan forandre meg, når de rette omgivelsene er til stedes, men min fars reaksjon, han satt med handa i ansiktet, lo og viste tydelig at han syntes jeg var tåpelig, han viste tydelig at han syntes jeg var en komplett tåpe.

 

Så nå, er jeg tilbake til punkt en, jeg sitter å hører på musikk og bare klikker i vei på dataen, jeg mister venner her på skolen, jeg har ikke snakket med mine bestevenninne/forelskelse på mange dager nå, vi har mistet all kontakt, jeg unngår sosiale situasjoner, og spiser lite igjen, i tillegg på mangel av søvn.

 

Så nå har jeg bestilt time hos fastlege og skal fortelle om det, forhåpentligvis får jeg kanskje snakket med noen profesjonelle, for jeg er tilbake til fortrengning stadiet, og alle emosjoner er tilbake til ingenting, sympati, empati og samvittighet er også forsvunnet med det.

 

Jeg vet ikke hva som feiler meg, jeg tipper depresjon, men jeg er ikke sikker, bestevenninnen min sier så og mener jeg skal oppsøke psykolog, jeg er skeptisk og ser fortsatt på det å gå til psykolog som ett samfunns tabu, men ville bare lufte litt, ettersom det er mye roting oppi hodet mitt. Og er generelt spent på om dette er en "god" nok sak til å gå videre med etter fastlege besøket.

 

Ellers ha en gledelig jul, jeg ser mindre fram til min, ettersom det aldri har bringe glede og vil bare gi meg en ubekvemt situasjon med fastlegen der jeg forteller om mitt liv for fjerde gang på 1 måned.

[Jann - Ove]

Demetri: veien ligger klar. Du holder på å innse hvordan du virkelig har det, og hvordan du gjerne vil ha det.

 

Det hender man får hjelp på veien, men når alle svikter så må man bite tennene sammen, og ta små skritt alene.

[Gjest Demetri]

Joda, godt mulig det.

 

Ville bare beklage alle skrivefeil og legge til en sak til om forelskelsen.

 

Grunnen til at jeg har sluttet å være mye med venninnen min er ikke bare fordi jeg føler det er kleint etter den situasjonen, men fordi jeg er 99% sikker på at hun løy til meg om hvordan hun følte det, hun har tidligere sagt at hun er interessert, jeg snakket med bestevenninnen hennes som fortalte at hun snakket om meg hele tiden, men følte jeg var lik hennes tidligere kjæreste, som fikk henne til å føle seg som dritt. I tillegg til at hun under samtalene hele tiden prøvde skifte emne vekk i fra det, og det som kanskje vekket meg mest under øyeblikket var at hun sa det burde være noen andre og når hun fortalte meg at hun ikke følte noe og at hun måtte fikse seg selv, kunne hun ikke se meg i øynene.

 

Ønsketenking er gøy dere, eller hva?

 

Så nå klarer jeg ikke tilbringe tid med mer enn henne, oss to sammen går bare fint, men problemet med internat er at det er utrolig intimt og det ender fort med at jenter koser med andre bare på gøy, og jeg klarer ikke å se henne i armene på noen andre, selv om jeg vet meget godt at hun bare er venner med dem.

 

Jeg mister venner som jeg har her på internatet, folk legger merke til min negative holdning til livet og jeg får mye negativ holdning tilbake, og mister litt kontakten med folk her.

 

Vell vell, livet suger, slik er det bare, og eneste grunnen til at jeg fortsetter er fordi jeg håper jeg en gang kan legge bagasjen min igjen i Norge og reise vekk, og kanskje kan jeg begynne å leve igjen. Men for nå, er livet mitt en eneste rutine for å få tiden til å gå raskest mulig.

[Kakelagringsdirektivet]

.

Endret 11. oktober 2016 av Kakelagringsdirektivet

[TheNarsissist]

Hei, trist å høre, ville fått henvisning til psykolog så fort som mulig.

[Gjest medlem-1432]

Enig med person over, få hjelp, gå til lege og du blir antagelig henvist videre til bup. Kansje lettere sakt enn gjort men..

[Kakelagringsdirektivet]

.

Endret 11. oktober 2016 av Kakelagringsdirektivet

[Niqābninja]

Du kan også prøve å gå gjennom helsestasjonen for ungdom eller rådgiver ved skolen din. :-)

[Kakelagringsdirektivet]

.

Endret 11. oktober 2016 av Kakelagringsdirektivet

[Alliha]

Damn it. Snakka nettopp med mor mi om at det har kome eit brev heim. I frå skulen.

Eg har veldig mykje fråvær ettersom eg ikkje har klart å stå opp om morgonen, og står i fare for å gå ned i ordenskarakter. Akkurat nå som eg endeleg har klart å forbetra det. Og medan eg held på å bygge opp tilliten til foreldra mine etter våren og sommaren.

 

Kven veitt kva som skjer. Dei har trua med at eg må flytta heim tidligare, og gå på den lokale skulen. Dette er omtrent det verste som kan skje meg, eg mistar alle i byen og kjem til ein skule fylt med... ja. Mor mi kjem til byen i kveld. Oooog i morgon er det tentamen i kjemi som eg ikkje har kontroll på.

 

Av og til passar ting bare så frykteleg bra.

[Deadmau5]

Damn it. Snakka nettopp med mor mi om at det har kome eit brev heim. I frå skulen.

Eg har veldig mykje fråvær ettersom eg ikkje har klart å stå opp om morgonen, og står i fare for å gå ned i ordenskarakter. Akkurat nå som eg endeleg har klart å forbetra det. Og medan eg held på å bygge opp tilliten til foreldra mine etter våren og sommaren.

 

Kven veitt kva som skjer. Dei har trua med at eg må flytta heim tidligare, og gå på den lokale skulen. Dette er omtrent det verste som kan skje meg, eg mistar alle i byen og kjem til ein skule fylt med... ja. Mor mi kjem til byen i kveld. Oooog i morgon er det tentamen i kjemi som eg ikkje har kontroll på.

 

Av og til passar ting bare så frykteleg bra.

Gikk ned i ordenskarakter idag jeg og

[Kakelagringsdirektivet]

.

Endret 11. oktober 2016 av Kakelagringsdirektivet

[Alastor]

Damn it. Snakka nettopp med mor mi om at det har kome eit brev heim. I frå skulen.

Eg har veldig mykje fråvær ettersom eg ikkje har klart å stå opp om morgonen, og står i fare for å gå ned i ordenskarakter. Akkurat nå som eg endeleg har klart å forbetra det. Og medan eg held på å bygge opp tilliten til foreldra mine etter våren og sommaren.

 

Kven veitt kva som skjer. Dei har trua med at eg må flytta heim tidligare, og gå på den lokale skulen. Dette er omtrent det verste som kan skje meg, eg mistar alle i byen og kjem til ein skule fylt med... ja. Mor mi kjem til byen i kveld. Oooog i morgon er det tentamen i kjemi som eg ikkje har kontroll på.

 

Av og til passar ting bare så frykteleg bra.

Husk på at dette bare er et varsel, og nå som du endelig har klart å forbedre det problemet så vil du ikke gå ned i karakter . Det er et varsel om at dersom du ikke forbedrer deg så får du trøbbel - men du har jo allerede løst det som er vanskelig, IKKE la deg knekke av dette varselet, det angår jo ikke deg!

[Kakelagringsdirektivet]

.

Endret 11. oktober 2016 av Kakelagringsdirektivet