Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[TheNarsissist]

Kjenner meg igjen, er ensom som F. Ingen venner som tar kontakt, jeg tar ikke kontakt. Står opp kl 2 hver dag og bare kaster bort livet mitt. Eneste som holder meg i livet nå, er treninga. Kanskje jeg faktisk kan bli STOR OG STERK med super selvtillit, kanskje folk vil se litt annerledes på meg da.

[Gjest medlem-1432]

Jeg tror selvtillitt er noe man må bygge opp innvendig i fra, å ikke utvendig..

[Laughing Madcap]

Trening hjelper uten tvil. Men tren gjerne også på å det å snakke med folk og "komme" ut, det er en trening det også

[Jann - Ove]

Gypsy: ja, men trening er faktisk en flott måte å hjelpe den indre selvtilliten på plass. Selvbildet påvirker selvtilliten mye, og er man ikke fornøyd med det man ser i speilet så er det kjekt å kunne gjøre noe med det rent fysisk. Det er lettere å trene seg i bedre form enn det er å jobbe så mye med det indre at man blir fornøyd med den man er. Enkelte klarer aldri sistnevnte.

 

Det første steget mot en bedre tilværelse er å innse at man ikke trives med tingenes tilstand. Av og til kan det være vanskelig å være ærlig med seg selv.

[Gjest medlem-1432]

Joda dere har sikkert rett, at det for mange kan hjelpe på selvtillitten på den måten. Og det er jo flott.

 

Det gjorde det ikke for meg.

[Gjest Co4]

How can you face the problem if the problem is your face?

[Gjest Ung kar]

Hei, jeg er en gutt på 17 år, som har slitt med tunge tanker, og depresjon, siden jeg var 15 ca. Det begynnte med et tragisk dødsfall i familien, dette var ei ung jente, og hun døde på bursdagen min. Foreldrene mine er skilt, og jeg bor med pappa.

 

Problemet er vel egentlig at jeg ikke trives her, jeg har flere venner, og 2-3 gode venner. Jeg skulle helst flyttet ned til mamma, eller bare vekk fra pappa. Jeg går nå på vgs, og blir mobbet hver dag, av folk som snakker skit om meg rett i trynet mitt, uten at jeg har gjort dem noe.

 

Jeg er av den grunn helt tom på innsiden, det eneste jeg føler er tristhet. Jeg er ikke lenger kreativ, jeg har faktisk begynnt å mumle, så folk har vansker med å forstå meg (på grunn av dårlig selvtilitt, jeg er ikke god til å formulere meg lenger, og husker ingenting. I helgene sitter jeg helst for meg selv, uten å gjøre noe som helst, jeg har bare ikke overskudd. Jeg legger meg sent, og sover lengst mulig, og når jeg våkner ser jeg på tv, noe annet vil bare utmatte meg, og jeg orker bare ikke. Jeg klarer ikke å gjennomføre en eneste ting. Jeg får bunnkarakterer, og går på en linje som jeg bare er blitt plassert på. Helst ville jeg vel egentlig bare funnet meg et hus ute på landet, og fått være i fred og ro.

 

 

Hva skal jeg gjøre ? Trenger jeg hjelp, eller er jeg bare "en helt normal tenåring" ?

[Gjest ung kar]

Og så må jeg nevne, jeg får tårer i øynene, om folk snakker om ting som er sensitive for meg, eller jeg blir snakket dritt til. I begravelser til folk jeg egentlig ikke har noe spesielt forhold til, er jeg av en eller annen grunn helt knust. Jeg gråter ikke helt av at personen er død heller : ( Hva feiler det meg ?

[Gjest Tja]

Jeg vet ikke helt hva som er galt med meg, og jeg vet egentlig ikke om det er noe galt med meg i det hele tatt. Men jeg håper da egentlig det er noe galt, ettersom jeg da kan ordne det, here it goes;

 

Jeg er en person som kan være veldig dominerende og utagerende

Jeg har mange gode venner, fra både skole, fotball og andre ting.

Gått på antibiotika og roacutane siden jeg var 15 (Går på første roa kuren nå

Jeg gjør det helt greit på skolen, sikter på B-C i snitt første året på universitetet

 

Så hittil vil jeg si jeg er en ganske average person. Problemet mitt ligger i at på skolen og fester/byen, så har jeg virkelig ikke lyst til å snakke med folk, og folk har generelt ikke lyst til å snakke med meg heller. Derimot når jeg sitter på rommet, som jeg gjerne gjør hver dag, så har jeg vanligvis lyst til å gå ut og møte folk, helt til jeg møter dem, da vil jeg bare hjem.

 

Så når jeg først orker psykisk og fysisk å snakke med andre, så føler jeg at samtalene virker veldig tvunget, det føles som om de enten sitter der fordi de føler seg obbligert til det, eller ikke har noe bedre å gjøre. Jeg har funnet 3 personer gjennom mine 20 år, som jeg føler at jeg kan være med, uten at jeg får denne følelsen og utslittheten jeg får rundt andre. Det er mine to nærmeste venner, og xen. Så nå sitter jeg her, med 2 venner jeg liker å være med, et ønske om et bedre sosial liv, og samtidig et ønske om å bare få være alene, men likevel føle meg ønsket av andre.

 

Er det andre som har det slik? Vet dere om det "feiler?" dere noe? Har dere funnet noe å gjøre med det?

 

Takk for alle svar.

[Dunsay]

Det gikk så bra så lenge, men jeg begynner virkelig å nærme meg min egen grense for når jeg har gått for lenge uten noe fast å drive med nå. Arbeidssøkende i over et år med over 50 godt oppfulgte jobbsøknader, men til tross for masse skryt for spennende CV var det ingen som hadde noe til meg. Nå som det endelig ser ut som om noe kan være ordentlig på gang, kommer angsten tilbake for å lage et sant helvete for meg. Jeg klarer å trosse den, men blir så ufattelig sliten av det. Sitter igjen med valget om å holde det gående og miste meg selv, eller å ta en pause. Igjen... Og igjen...

 

Pokker ta ventelister!

 

Tja: story of my life, i stor grad. Det går veldig opp og ned for meg. Noen ganger håndterer jeg det veldig godt og trives ute, mens jeg andre ganger ikke kommer meg ut døra engang. Jeg har hatt problemer med angst siden barneskolen, har jeg funnet ut de siste par årene, har nå endelig klart å dra meg til legen for å prate om det, og fått en utredning om hva jeg trenger i forbindelse med det.

 

Konklusjon: hvis du tror at du kan slite med et eller annet, prat med fastlegen din om det. Jeg tror forresten jeg syns feiler er litt feil ord, uten at jeg klarer å finne et godt argument for hvorfor sånn her og nå. For seint og for sliten, sikkert.

 

Ny dag i morgen! Ny dag i morgen...

[TheNarsissist]

uff, sitter her og lurer på om jeg er den slemme ulven. Etter at jeg ble deprimert har alt gått til helvette, forholdet til faren min og.

 

Når jeg ble deprimert tenkte han vel ikke så mye på hva som var best for meg, det eneste han tenkte på var at jeg måtte fortsette på skolen. Både jeg, mamma og psykologen min mente at det ikke var riktig at jeg skulle fortsette på skolen i år. For ca 2 uker siden ringte pappa og sa: Du må bestemme deg nå, skal du fortsette på skolen? Eller skal jeg ringe skolen med engang og si at du ikke kommer til å gå i den klassen lenger? Etter det og masse krangling kom han med dette: Og jeg hørte du glemte timen på BUP i går? Det var jo dumt, en søt dame satt der og stirret i luften mens hun ventet på deg, og du kom ikke! Da begynte han også å gi meg dårlig samvittighet. Da klikket det for meg, sa at jeg ikke ville ha noe kontakt med han, og at han måtte respektere det.

 

Gjorde dette fordi etter alle samtalene jeg har hatt med han etter selvmordsforsøket, har jeg følt meg presset og blitt sint. Hadde det greit intill den samtalen, klarte å stå opp før kl 2 på dagen og det gikk ganske greit. Etter den samtalen, ble jeg sint og alt gikk til helvette, var enda mer deprimert i nesten en uke før det ble bedre.

 

Nå var han nettopp på vei hit for å hilse på meg, ba mamma ringe han og be han snu. Han gjorde heldigvis det, men ville at mamma skulle si til meg at han blir veldig lei seg. Jeg driter i det akuratt nå, jeg kan ikke tenke på hvordan andre har det osv. Det er meg selv jeg må fokusere på nå. Det er trossalt en del dems feil og at jeg har blitt sånn.

[Gjest asdfgh]

Forslag til halloween kostyme?Må være noe epic, liker og skille meg ut!

Hodet samarbeider ikke. Kroppen samarbeider ikke. Kjæresten samarbeider ikke. Sliten. Lei. Full av skyldfølelse som jeg prøver å dytte bort. Livredd for å bli forlatt. For å miste alt igjen.

[Catkin]

Jeg føler at jeg er i ferd med å bli sinnssyk. 8--D

Endret 28. oktober 2010 av Zerda

[Balthier]

Jeg føler at jeg har gått forbi det punkt, og er rimelig fornøyd med det.

[Gjest Undrer]

Hvorfor lever jeg egentlig? De siste årene har det bare gått nedover, nedover, som å synke i Challengerdypet. Så mye som er vanskelig og vanskelig å forklare. Å leve et monotont, sjenert og usikker liv, der man er avhengig av andre og søker godkjenning hele tiden. Det ekke noe liv det.

 

Sliter med troen på religionen, med familien, med ensomheten, med kompetansen, med kjærligheten. Ett ord: alt. Det sies at erfaringer og opplevelser former en som person, og faen er det rett i det. Jeg er ikke den jeg en gang var. Hadde venner, hadde kjæreste (nu vel, som var avstandsforhold og egentlig ingen framtid likevel) og hadde tro.

 

Det som egentlig har formet meg begynte siden høgskolen. Klarte å få vitnemålet med karakterer under gjennomsnittet, første jobben varte bare 2 år før de ga meg fyken pga lite tilfredsstillende kompetanse og sjeneansen og sosiale evnene ødela gode forhold med flere jenter. Er også kommet i den alderen (25) at jeg ikke bryr meg om prøve-forhold, heller noe solid nok til å stifte familie. Men er jo så redd og ikke sikker om jeg er klar til det heller.

 

Vil ikke gå i mye detaljer, men føler det er relevant å si at jeg er 2. generasjons innvandrer, er "muslim" og familien er de som tror på religionen, kultur og tradisjonene. Jeg er født og oppvokst her, lært mer om her enn der. Føler ikke jeg har de samme livsverdiene som de andre. Er jeg et dårlig menneske da? Jeg står for fri vilje og tro/ha livssyn på det selv man vil. Men foreløpig er det umulig å komme ut av skapet, for (dessverre?) er jeg også en person med stor høflighet, respekt og konfliktløs person. Mitt største frykt er å skuffe andre, få kritikk og tilsnakk, som jeg ikke klarer å motargumentere eller snakke bort fra. Så dårlig taleevne har jeg.

 

Det er så mye som surrer i huet mitt disse tider, aner ikke råd. Alle de problemene som har hopa seg opp i det siste gjør heller ikke sakene enklere. Gørrkjedelig periode på jobb, nettopp flyttet inn i ny leilighet for meg selv men som har noen problemer som må utbedres snarest og ingen sosialliv enda, da høsten, mørket og kulda ikke er særlig motiverende for å gå ut i helgene.

 

Vet ærlig talt ikke hvor dette fører. Bare føler at nå er jeg i en tunnel som blir mindre og mørkere.

 

Hvorfor lever jeg egentlig?

[Balthier]

Hvorfor lever jeg egentlig? De siste årene har det bare gått nedover, nedover, som å synke i Challengerdypet. Så mye som er vanskelig og vanskelig å forklare. Å leve et monotont, sjenert og usikker liv, der man er avhengig av andre og søker godkjenning hele tiden. Det ekke noe liv det.

 

Sliter med troen på religionen, med familien, med ensomheten, med kompetansen, med kjærligheten. Ett ord: alt. Det sies at erfaringer og opplevelser former en som person, og faen er det rett i det. Jeg er ikke den jeg en gang var. Hadde venner, hadde kjæreste (nu vel, som var avstandsforhold og egentlig ingen framtid likevel) og hadde tro.

 

Det som egentlig har formet meg begynte siden høgskolen. Klarte å få vitnemålet med karakterer under gjennomsnittet, første jobben varte bare 2 år før de ga meg fyken pga lite tilfredsstillende kompetanse og sjeneansen og sosiale evnene ødela gode forhold med flere jenter. Er også kommet i den alderen (25) at jeg ikke bryr meg om prøve-forhold, heller noe solid nok til å stifte familie. Men er jo så redd og ikke sikker om jeg er klar til det heller.

 

Vil ikke gå i mye detaljer, men føler det er relevant å si at jeg er 2. generasjons innvandrer, er "muslim" og familien er de som tror på religionen, kultur og tradisjonene. Jeg er født og oppvokst her, lært mer om her enn der. Føler ikke jeg har de samme livsverdiene som de andre. Er jeg et dårlig menneske da? Jeg står for fri vilje og tro/ha livssyn på det selv man vil. Men foreløpig er det umulig å komme ut av skapet, for (dessverre?) er jeg også en person med stor høflighet, respekt og konfliktløs person. Mitt største frykt er å skuffe andre, få kritikk og tilsnakk, som jeg ikke klarer å motargumentere eller snakke bort fra. Så dårlig taleevne har jeg.

 

Det er så mye som surrer i huet mitt disse tider, aner ikke råd. Alle de problemene som har hopa seg opp i det siste gjør heller ikke sakene enklere. Gørrkjedelig periode på jobb, nettopp flyttet inn i ny leilighet for meg selv men som har noen problemer som må utbedres snarest og ingen sosialliv enda, da høsten, mørket og kulda ikke er særlig motiverende for å gå ut i helgene.

 

Vet ærlig talt ikke hvor dette fører. Bare føler at nå er jeg i en tunnel som blir mindre og mørkere.

 

Hvorfor lever jeg egentlig?

 

Hvilken etnisitet har du? Må være klar over at mange fordommer mot svartinger. Pluss at hvis du er litt usikker så burde du gå ut i fra at folk vil ha en "la an brenne" innstilling.

 

Jeg svarer fordi jeg føler at jeg er litt i samme situasjon selv, uten mål og mening.

 

Du sier at du er muslim. Har du prøvd å fordype deg i, og omfavne religionen din? Jeg vet at tro ofte kan lyse vei dersom du ikke finner den selv. Du kan jo helt sikkert bli tvangsgifta men den heite berta fra hjemlandet dersom du går inn for det og vil stifte familie osv.

 

Ev. bør du også snakke med lege og psykolog for å forandre tankemønsteret ditt.

I stedet for å fokusere på hva du ikke har, så kan du fokusere på det du vil oppnå, og hvordan.

 

 

-Balthy

[Gjest Gjest]

Takk for svar Balthy. Jeg er fra Tyrkia, fra veldig vestlig delen kan vi si, veldig vanskelig å skille meg fra norsk.

 

Ja jeg har blitt oppdratt troende og gikk til moskeen fram til jeg var 16 (hos oss er det vanlig å sende ungene til skolering innen islam i helgene) og jeg kunne mye. Før VGS valgte jeg å slutte og flere av mine venner sluttet etter meg. Men poenget er at de siste årene har jeg lest mye innen vitenskapen og tillært meg hvordan ting egentlig er. Særlig astronomi har faschinert meg lenge og jo mer jeg lærte, klarer jeg bare ikke å tro at alt dette er skapt av et høyere vesen.

 

Haha, beklager men må le litt jeg. For å oppklare deg litt, så eksisterer tvangsgifting relativt lite i Tyrkia nå. Så nei, vi har fortsatt vår frihet til å velge make selv, men det er jo underforstått og forventet at de har de samme egenskapene som oss. Likevel er noen fri nok til å gjøre unntak selvsagt. Jeg ble faktisk introdusert til en nydelig jente før, men der var det mest min skyld at alt gikk dukken ila ett år. Nei vi kom aldri så langt, jeg skulle fri, men ho avslutta alt før det. Men nok om det.

 

Psykolog har jeg tenkt lenge på og fortsatt ikke funnet ut hva den kan hjelpe meg med. Jeg vil jo ut av dette livet, men jeg kan jo ikke det. Det vil jo knuse familien og splitte meg fra dem. Jeg tenker at å åpne meg for dem vil være det verste jeg kan gjøre mot dem. Jeg er en sånn person som tenker andres lykke enn min.

 

Jeg skal til Tyrkia igjen om noen uker for å feire helligdagene sammed med foreldrene mine. Det har vært snakk om å møte en ny jente men av frykt for deja vu, har jeg nokså holdt meg kald for det. Jeg syns også jeg har blitt nokså "fornorsket" at jeg ikke vet om jeg vil klare et slikt evig forhold. Med "fornorsket" mener jeg da at jeg ser meg som norsktyrker, har både norske og tyrkiske verdier, tar en drink i ny og ne, veldig åpen for seksualitet, osv. Det blir jo en kræsj med en ekte tyrkisk jentes verdier og det er nesten umulig å finne en med noenlunde samme verdier uten å ha kjent i god stund først.

 

Nei dette ble et langt svar så jeg avslutter her. (Innlegget altså, ikke livet. Masse å gjøre fortsatt.)

[Gjest Undrer]

Er altså meg over, glemte å skrive navn. *headsmack*

[Gjest Hankjønntjuefire]

Jeg aner ikke hva som skal til for å bli lykkelig, eller i hele tatt ha følelsen av glede. Jeg har et stort sosialt nettverk, er aktiv på fritiden og er en fyr mange kjenner og respekterer. Jeg er ressurssterk og har igrunn alle forutsetninger for å lykkes og være lykkelig.

 

Orker ikke utbrodere (litt fordi jeg ikke veit hva som er relevant og litt fordi jeg skal på jobb i morgen tidlig og burde bysse lalle for lengst)..

 

Anyhow, som jeg nevnte, jeg har alle forutsetninger for å være lykkelig, men jeg føler meg på bånn. Hver bidige dag. Dette kan godt være fysisk betinget (noe jeg har tenkt en del på), feks mangel på seratonin. I så fall vil det på en måte bli en lettelse, samtidig som det vil være et personlig nederlag - å aldri kunne føle seg lykkelig uten å ta medisiner hver biidge dag. Jeg synes det var ille nok å starte på ritalin for konsentrasjonen sin del. Jeg har vært hos psykolog, har en flink fastlege, har vært hos psykiater (men KUN ifht konsentrasjon). Til slutt føler jeg egentlig at jeg ikke har noe mer å fortelle og sier igrunn at alt er greit for å slippe mer styr. Og det til tross for at jeg ønsker å fortelle mer, men jeg føler jeg ikke klarer å forklare det på en slik måte at en "utenforstående" kommer til å forstå. Jeg tar ikke bryet med å forsøke og forklare det til samboeren min. Vi har en åpen dialog og jeg kan rett ut si "jeg har en dårlig dag". Problemet er litt at jeg skulle ønske jeg kunne si hvorfor, noe som er litt vanskelig når jeg ikke engang vet grunnen selv.

 

Det er så forbanna, innihelvetes frustrerende, samtidig som jeg har en følelse av likegyldighet. Hva skal jeg gjøre for å kunne føle meg bra?

[isaac elric]

Tjaa... har vært svært lite aktiv på dette forumet generelt de siste årene, men for en god stund tilbake var jeg jo svært deprimert og sleit med angst. Deppetråden var fin å ha da, og jeg postet mye her. Hadde egentlig ikke tenkt meg inn her i kveld, men så kom jeg jo hit da... Og da føler jeg at det kanskje hjelper å vite at alt har forandret seg siden den tid. Og når jeg nå tenker tilbake, blir jeg overrasket over hvor bra jeg egentlig har det nå.

 

Og det er jo lenge siden, hvertfall for min del.

 

Men jeg har det bra. Mye bedre, sammenlignet med hvordan det var. Kom meg ut av skallet mitt, dro på folkehøgskole, fikk venner for livet og har nå i en alder av 19 en jobb hvor jeg jobber 2 uker av gangen borte for deretter å ha to uker fri. Lønna er også ganske fantastisk med tanke på hva folk vanligvis tjener på min alder. Å ha det i boks, er svært tilfredsstillende. Jeg trodde at livet kom til å bli dødshardt ettersom jeg dumpet ut av VGS, men til tross for manglende studiekompetanse har jeg vært så heldig å få en ålreit jobb hvor jeg i tillegg presterer bra og får skryt av sjefene. Dette har gitt meg økt selvtillit, og jeg vet nå at jeg er mer enn kompetent nok til å takle jobb & studier framtiden.

 

Selv indoktrinert til å tro at min personlighet ikke var tilstrekkelig nok førte til at jeg ledet en falsk fasade og at sjelen ble kvalm. Nå om dagen hater jeg at folk tror jeg er noe annet enn det jeg er, enda det er et positivt inntrykk de måtte sitte med, så blir jeg kvalm hvis jeg framstiller meg selv som noe annet enn meg.

Hasj og bad trips + mange tanker, isolasjon og for mye filosofi ledet til nihilisme og en angst jeg tror svært få kan forestille seg. Jeg ser nå i ettertid at psykologene som forsøke å hjelpe meg ikke hadde den ringeste anelse om hva jeg gikk gjennom. Jeg trodde de hadde det da, men vet nå at de ikke kunne relatere på noen som helst måte. Økt kunnskap, visdom og selvinnsikt har fått meg til å forstå. Jeg føler at jeg har mistet en viktig del av ungdomstiden, gjerne den hvor man lever lett uten for store tanker, fester hele tiden, har venner og knuller vilt rundt. Men slik ble det altså ikke, og det aksepterer jeg.

 

Men dårlige dager har jeg fortsatt.. Fortsatt nihilistisk og pessimistisk, dog med et humoristisk blikk på det hele. Men jeg lar ikke et slikt verdensbilde diktere mine handlinger og måten jeg fører mitt liv på. Jeg smiler, hjelper mine medmennesker og tar langt bedre vare på familien min enn det jeg gjorde før, til tross for deres skavanker.

 

Men jeg er langt ifra ferdig, og har for lengst innset og godtatt av livet ikke er en dans på roser. Ting kan alltids bli bedre, og jeg akter å fortsette å bevege meg framover.

 

Så om det hjelper å vite det, så har hvertfall en person som var dypt ned klart seg relativt bra etterhvert.