Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest anon]

Skriver som gjest her da jeg har en bruker med 500 poster og er ganske aktiv.

 

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men men.

Min søster har nå fått en unge (4 mnd siden) og hadde nylig dåp. Og jeg har, etter at denne ungen er kommet, blitt totalt oversett av andre familiemedlemmer. Greit nok, det er normalt, men føler at dette er i en meget stor grad. Og i dåpen ble det jo tatt bilder. Jeg så gjennom bildene og det var snakk om at jeg var på 5 av de 100 bildene som var der, ikke ett eneste bilde av meg som holder nevøen min, enda de hadde sjansen til å knipse hundrevis av dem.

Før klaget min mor over at jeg satt for mye på rommet og at jeg måtte sitte mer oppe, nå er ikke det tema lenger. Jeg kommer opp, spør om jeg kan få leke med nevøen min men blir bedt om å vente til mor/stefar/søster er ferdig med ham. Og det skjer jo aldri. Så da ender det automatisk opp med at jeg sitter på nettopp rommet mitt, for det er overhodet ingenting annet å ta seg til, utenom når jeg er ute blant venner.

 

Intet bedre blir det når vi idag og igår spiste middag sammen, med min søsters kjæreste tilstede. At de tilbyr han resten av middagen når jeg ikke engang er ferdig med min tallerken engang. Selvfølgelig, han er gjest. Men jeg har måttet gå sulten fra bordet to dager på rad i mitt eget hjem. Og nå som mørketidene kommer blir jeg bare mer og mer deprimert.

 

Og en siste ting. Jeg har en far, som bor langt vekke fra oss og snakker med han 1-2 ganger i måneden. Jeg, som eneste gutt i søskenflokken, har selvfølgelig da ett ganske bra sønn/far forhold i motsetning til mine søstre. Og at min søster da presterer å snakke drit om min far i mitt nærvær er noe jeg bare ikke klarer. Så jeg ba henne pent om å holde munn om min far til jeg var vekke, men da begynte alle å protestere. "Skulle ønske han var død" er litt for mye for mine øre å tåle fra min søster når hun snakker om pappa på den måten. Så da tente jeg på alle blusser, skjelte henne loddrett ut og gikk derifra.

 

Så da, igår natt, lå jeg i sengen og tenkte på hvordan de ville ha det uten meg. Helt feil å tenke slik, selvfølgelig, men det bare kom opp i hodet på meg.

Kan også si at jeg savner noen å ha rundt meg som hører på meg istedenfor alle kompisene. Er drittlei av å være singel og prøver å få gjort noe med dette. Men det ser ikke lyst ut foreløbig.

 

Har vurdert psykolog men vil høre deres synspunkter da jeg synes flertallet her inne virker som en flott og hjelpsom gjeng.

[Gjest nonamenoshame]

Jeg gir snart opp. Det er ikke sånn at jeg ikke har noen, at jeg er ensom eller at jeg ikke får til noe. Jeg har en helt fantastisk kjæreste, jeg har en familie som stiller opp, jeg har gode venner som stiller opp og jeg er på god vei mot å bli det jeg vil, utdanningsmessig.

 

Problemer et at jeg er nummen. Det er ikke noe som betyr noe lenger. Jeg flyter med, men det er ingenting jeg virkelig vil lenger. Jeg er voksen, og forventningene til meg begynner å krype frem. Jeg har som sagt kjæreste. Samboer, faktisk. Og det forventes selvfølgelig at det skal utvikle seg videre. Jeg har ikke lyst på hele den greia. Hele livet har jeg følt meg fremmed for venninner. Jeg har aldri hatt lyst på mann, barn, stasjonsvogn og et fint hus med utsikt. Jeg har ikke lyst til å reprodusere meg. Jeg har ikke lyst til å gifte seg. Og alle har alltid sagt at det er noe som kommer når en blir litt mer moden, når en blir voksen. Vel, alderen min skulle tilsi at jeg er voksen. Venninner og bekjente, både på min egen alder og yngre, popper ut unger og gifter seg i hytt og gevær. Jeg har ikke lyst til det. Jeg har ikke lyst til noe lenger. Det er akkurat som om motivasjonen for alt tøt ut av meg, og nå er det tomt. Det eneste jeg har lyst til, absolutt eneste, er å være sammen med kjæresten min. Og det er så dumt, så egoistisk, så umodent. Men det er de eneste gangene jeg føler noe som helst, nesten. Det er i hvert fall de eneste gangene jeg føler noe positivt. For akkurat nå har jeg to følelser i repertoaret mitt; Kjærlighet og skam. Kjærlighet for han og skam for alt ved meg som ikke funker lenger. Og for alt jeg ikke klarer fortelle han. Jeg skulle ønske jeg var bedrem, for han. Han fortjener bedre. Hadde jeg vært mindre selvisk, hadde jeg fortalt han alt, men sånn som det er nå vil jeg gjøre alt for å ikke miste han. Selv om jeg innimellom, i noen klare øyeblikk, innser at det hadde vært for det beste for han.

Jeg kom meg ut av en mangeåring depresjon, jeg levde i et år og nå føler jeg meg nesten død allerede. Innimellom har jeg altfor seriøse tanker rundt selvmord. Det ligger i planleggingsfasen, og det er litt skremmende. Det er ikke i deprimerte øyeblikk det kommer, det kan komme når som helst, egentlig, så lenge jeg er alene i rommet. Jeg hadde jo aldri lyst til å dø, så hvorfor kommer tankene rundt det nå? Nå som jeg liksom skal være "frisk"?

[Gjest Hans_Major]

Jeg gir snart opp. Det er ikke sånn at jeg ikke har noen, at jeg er ensom eller at jeg ikke får til noe. Jeg har en helt fantastisk kjæreste, jeg har en familie som stiller opp, jeg har gode venner som stiller opp og jeg er på god vei mot å bli det jeg vil, utdanningsmessig.

 

Problemer et at jeg er nummen. Det er ikke noe som betyr noe lenger. Jeg flyter med, men det er ingenting jeg virkelig vil lenger. Jeg er voksen, og forventningene til meg begynner å krype frem. Jeg har som sagt kjæreste. Samboer, faktisk. Og det forventes selvfølgelig at det skal utvikle seg videre. Jeg har ikke lyst på hele den greia. Hele livet har jeg følt meg fremmed for venninner. Jeg har aldri hatt lyst på mann, barn, stasjonsvogn og et fint hus med utsikt. Jeg har ikke lyst til å reprodusere meg. Jeg har ikke lyst til å gifte seg. Og alle har alltid sagt at det er noe som kommer når en blir litt mer moden, når en blir voksen. Vel, alderen min skulle tilsi at jeg er voksen. Venninner og bekjente, både på min egen alder og yngre, popper ut unger og gifter seg i hytt og gevær. Jeg har ikke lyst til det. Jeg har ikke lyst til noe lenger. Det er akkurat som om motivasjonen for alt tøt ut av meg, og nå er det tomt. Det eneste jeg har lyst til, absolutt eneste, er å være sammen med kjæresten min. Og det er så dumt, så egoistisk, så umodent. Men det er de eneste gangene jeg føler noe som helst, nesten. Det er i hvert fall de eneste gangene jeg føler noe positivt. For akkurat nå har jeg to følelser i repertoaret mitt; Kjærlighet og skam. Kjærlighet for han og skam for alt ved meg som ikke funker lenger. Og for alt jeg ikke klarer fortelle han. Jeg skulle ønske jeg var bedrem, for han. Han fortjener bedre. Hadde jeg vært mindre selvisk, hadde jeg fortalt han alt, men sånn som det er nå vil jeg gjøre alt for å ikke miste han. Selv om jeg innimellom, i noen klare øyeblikk, innser at det hadde vært for det beste for han.

Jeg kom meg ut av en mangeåring depresjon, jeg levde i et år og nå føler jeg meg nesten død allerede. Innimellom har jeg altfor seriøse tanker rundt selvmord. Det ligger i planleggingsfasen, og det er litt skremmende. Det er ikke i deprimerte øyeblikk det kommer, det kan komme når som helst, egentlig, så lenge jeg er alene i rommet. Jeg hadde jo aldri lyst til å dø, så hvorfor kommer tankene rundt det nå? Nå som jeg liksom skal være "frisk"?

Kom nettop over denne.

Jeg er ikke noen ekspert men det er vel på høy tid til å snakke med en lege? Kanskje også fortelle noen nære om hvordan du har det?

[Gjest nonamenoshame]

Vel, jo. Jeg har vært inne på det, mange ganger. Jeg innser jo selv at jeg trenger hjelp. Jeg er ikke fullstendig tilbakestående. Skammen står i veien.

[Gjest nonamenoshame]

Og den siden der var jo bare shit.

[Gjest Hans_Major_Igjen]

Skriver som gjest her da jeg har en bruker med 500 poster og er ganske aktiv.

 

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men men.

Min søster har nå fått en unge (4 mnd siden) og hadde nylig dåp. Og jeg har, etter at denne ungen er kommet, blitt totalt oversett av andre familiemedlemmer. Greit nok, det er normalt, men føler at dette er i en meget stor grad. Og i dåpen ble det jo tatt bilder. Jeg så gjennom bildene og det var snakk om at jeg var på 5 av de 100 bildene som var der, ikke ett eneste bilde av meg som holder nevøen min, enda de hadde sjansen til å knipse hundrevis av dem.

Før klaget min mor over at jeg satt for mye på rommet og at jeg måtte sitte mer oppe, nå er ikke det tema lenger. Jeg kommer opp, spør om jeg kan få leke med nevøen min men blir bedt om å vente til mor/stefar/søster er ferdig med ham. Og det skjer jo aldri. Så da ender det automatisk opp med at jeg sitter på nettopp rommet mitt, for det er overhodet ingenting annet å ta seg til, utenom når jeg er ute blant venner.

 

Intet bedre blir det når vi idag og igår spiste middag sammen, med min søsters kjæreste tilstede. At de tilbyr han resten av middagen når jeg ikke engang er ferdig med min tallerken engang. Selvfølgelig, han er gjest. Men jeg har måttet gå sulten fra bordet to dager på rad i mitt eget hjem. Og nå som mørketidene kommer blir jeg bare mer og mer deprimert.

 

Og en siste ting. Jeg har en far, som bor langt vekke fra oss og snakker med han 1-2 ganger i måneden. Jeg, som eneste gutt i søskenflokken, har selvfølgelig da ett ganske bra sønn/far forhold i motsetning til mine søstre. Og at min søster da presterer å snakke drit om min far i mitt nærvær er noe jeg bare ikke klarer. Så jeg ba henne pent om å holde munn om min far til jeg var vekke, men da begynte alle å protestere. "Skulle ønske han var død" er litt for mye for mine øre å tåle fra min søster når hun snakker om pappa på den måten. Så da tente jeg på alle blusser, skjelte henne loddrett ut og gikk derifra.

 

Så da, igår natt, lå jeg i sengen og tenkte på hvordan de ville ha det uten meg. Helt feil å tenke slik, selvfølgelig, men det bare kom opp i hodet på meg.

Kan også si at jeg savner noen å ha rundt meg som hører på meg istedenfor alle kompisene. Er drittlei av å være singel og prøver å få gjort noe med dette. Men det ser ikke lyst ut foreløbig.

 

Har vurdert psykolog men vil høre deres synspunkter da jeg synes flertallet her inne virker som en flott og hjelpsom gjeng.

 

Det høres litt ut at du er litt sjalu, og savner oppmerksomheten du hadde før?

Jeg har selv opplevd å miste all oppmerksomheten pga. en ny unge i huset. Jeg husker at jeg hatet det, men slapp av, om ikke så altforlenge er alt tilbake til slik det var.

 

Tør jeg spørre hvor gammel du er?

 

Det at du selv kommer opp fra rommet ditt og spør om å få leke med ungen, er jo bra. Å få beskjed om å "vente til de andre er ferdig med å leke med ham" syns jeg var litt merkelig. Hvis ungen sitter på ett pledd eller ett teppe på gulvet kan du vel bare gå bort og lage litt "gosi gosi, laahlaa"-lyder og noen merkelige grimmaser til ungen?

 

Det med at de tilbyr svogeren din siste resten av middagen er ikke akkurat uvanlig. Det er ditt hus og hvis du er mer sulten kan du bare lage deg en skive eller noe. Si til den som har laget det at det var veldig godt men det var ikke nok. Det er ikke noe galt i å si det, det er heller ikke noe spesielt frekt.

 

Det at din søster snakker drit om faren din, som du har et ellers ganske bra forhold til, syntes jeg bare er tull. Det at du reagerer på måten du reagerte på forstår jeg virkelig! Det at "alle protesterte" på at du ikke ville høre på er veldig umodent av "de andre". Nå vet jeg ikke hvordan faren din er, men de bør virkelig ta hensyn til deg.

[Laughing Madcap]

Noen ganger lurer jeg på hvis jeg er misantrop eller noe. Jeg takler maksimalt 3-4 personer av 100. Jeg har flyttet, og av alle mennesker jeg har truffet er det maksimalt 2-4 jeg liker av 100. Jeg lurer på hva som feiler meg, har ikke problem og skape "venner" og kontakt med folk, men for det meste sitter jeg i en egen boble og smiler og nikker når de snakker.

 

Jeg var netopp på ferie hos mine gamle venner, og så herlig det var. Jeg har en god familie, og ca 20 gode venner, men det blir så ensomt når de er mange mil unna.

 

Her sitter jeg i en boble, og ikke en eneste person jeg takler i lengre tid. Den eneste jeg har truffet som er noe spennende, henger med kjæresten konstant(hele tiden!) så han er også bare slitsom.

 

Den ene jenta jeg virkelig hadde kunne tenkt meg et forhold med, som jeg er så enormt betatt av, klarte jeg å feige ut ifra. Etter å både våknet sammen med henne etter fest, blitt invitert hjem til henne dagen før jeg flyttet osv så klarte jeg aldri å ta tak i ballene og vise henne hva jeg følte. For en pyse jeg er.

Og henne har jeg vært helt vill etter i et halvtår, og når hun inviterer meg hjem, er jeg så idiot at jeg ikke tørr noe?! Nå er hun garantert forbi meg, og jeg er i vennesonen. Itilegg bor vi for langt unna hverandre. Det finnes ingen andre jenter jeg så langt har følt så mye for, og nå som hun surrer i tankene konstant er alle andre jenter jeg møter bare like irriterende og plagsomme som andre mennesker.

Endret 18. oktober 2010 av Sebbe

[Gjest Gjest]

Det høres litt ut at du er litt sjalu, og savner oppmerksomheten du hadde før?

Jeg har selv opplevd å miste all oppmerksomheten pga. en ny unge i huset. Jeg husker at jeg hatet det, men slapp av, om ikke så altforlenge er alt tilbake til slik det var.

 

Tør jeg spørre hvor gammel du er?

 

Det at du selv kommer opp fra rommet ditt og spør om å få leke med ungen, er jo bra. Å få beskjed om å "vente til de andre er ferdig med å leke med ham" syns jeg var litt merkelig. Hvis ungen sitter på ett pledd eller ett teppe på gulvet kan du vel bare gå bort og lage litt "gosi gosi, laahlaa"-lyder og noen merkelige grimmaser til ungen?

 

Det med at de tilbyr svogeren din siste resten av middagen er ikke akkurat uvanlig. Det er ditt hus og hvis du er mer sulten kan du bare lage deg en skive eller noe. Si til den som har laget det at det var veldig godt men det var ikke nok. Det er ikke noe galt i å si det, det er heller ikke noe spesielt frekt.

 

Det at din søster snakker drit om faren din, som du har et ellers ganske bra forhold til, syntes jeg bare er tull. Det at du reagerer på måten du reagerte på forstår jeg virkelig! Det at "alle protesterte" på at du ikke ville høre på er veldig umodent av "de andre". Nå vet jeg ikke hvordan faren din er, men de bør virkelig ta hensyn til deg.

 

Takk for svar

 

Er vel litt vant med oppmerksomhet fra de rundt meg, håper iallefall det med ungen går over og alt er tilbake til "normalen".

Jeg er vel litt ny til dette svoger-greiene, derfor jeg reagerte slik på den måten.

 

Snakket med min søster tidligere, hun skal iallefall ikke slenge med leppa om pappa mens jeg er der. Hva hun ellers gjør får være opp til henne. De andre i huset var enig i det og.

Er forøvrig 18 år.

 

Men det er vel bare vinterdepresjonen som kommer snikende. Har det slikt hvert år, er helt forferdelig.

[TheKims]

Hvorfor måtte jeg begynne å tenke på Mathias og Sander nå? Skriker som en liten unge her jeg ligger.

Savner guttene mine så jævlig. Forbanna drit angst som skal ødelegge livet sånn.

 

Skulle egentlig i rettsak i November fordi de skulle ha ene omsorg fordi jeg sliter med angst og depresjoner, de skjønner ikke at det er de som har startet det hele.

 

Ringte tingretten tidligere i går å sa at jeg ikke kommer dit, taper bare uansett, å at de skal slenge drit om meg er det siste jeg trenger.

 

Tar meg en Whisky og 2 Valium for å komme meg igjennom natta.

[Stoddart]

Jeg er 162.. hvor høy er du da ?

 

Litt sent svar, men skjit i høyden din! For det første kan du sprette opp om noen år også, tro meg, det har skjedd med mange av venna mine, så nå er jeg lavest av oss! Dessuten, folk som er mellom 160 og 170 er jo utrolig sjarmerende, søte og gode uansett ^^ Alle som kjenner meg, vet at jeg mener det

[Lucy_Nyu]

Fikk nettopp vite grunnen til at en av mine beste venninner har fryst meg ut og vert sint på meg de siste ukene. Virkelig gøy å få slengt i trynet at den store grunnen hennes var at jeg klager. Hva faen liksom? Hvorfor kunne hun ikke bare si det til meg i første omgang så hadde vi spart oss begge for flere ukers depresjoner og sinne. Men neida, en liten fille ting er grunnen til at jeg i flere uker har vert deprimert og lei meg fordi jeg ikke har visst hva jeg har gjort galt. Men joda, tydeligvis så klager jeg jo alltid i hennes nærvær. Jeg klager visst veldig mye på kjøringa hennes, men hva kan hun forvente når hun kjører i 140 på svingete veier og kutter nesten alltid uoversiktlige svinger i samme fart.

Hvordan kan en så liten ting ødelegge så mye? Jeg forstår det bare ikke.

 

Kanskje like greit at jeg endelig har fått time hos DPS da. Håper bare ikke humøret mitt ødelegger for timen og at alt går rett vest.

Endret 21. oktober 2010 av Lucy_Nyu

[Pliscin]

Føler meg for tiden så følelsesløs og kynisk at jeg faktisk ser litt frem til vinterdepresjonene, føler meg sjeldent så "i live" som når jeg er på bunn. En måte å slippe unna hverdagslivets overfladiske begivenheter på, er å tenke dype tunge tanker som man da ofte gjør i en slik tilstand.

Endret 20. oktober 2010 av Pliscin

[L4r5]

Helvete, som jeg hater sånne drømmer.

Våkne mens man anspent niholder i dyna så knokene hvitner. Dritgøy.

Det var den søvnen.

[Gjest gjest]

Så deilig det hadde vært å droppet ut av skolen, flytte hjemmefra og leve ett bekymringsløst liv for deg selv der jeg lever på underholdning gjennom pc, spise på gatekjøkken og gennerelt bare gi faen i allt. Enkelte ganger kan jeg sitte å drømme meg bort i ett slikt liv.

 

Går vgs i en helt ny by, der jeg ikke kjente noen fra før. Jeg tenkte det skulle være overkommelig og få seg venner, men det er visst ikke veldig lett. Kan faktisk legge skylden på språkproblemer her også, det kommer seg nok sakte men sikkert. Heldigvis har jeg noen venner i gamlebyen, men her har jeg ingen å være med på fritiden. Jeg har liksom ikke kommet overens med noen på skolen, og kan ikke helt se for meg at jeg skulle være venn med noen jeg har blitt litt kjent med i klassen. Får satse på å være med på så mye som mulig av idrettsklubber ol. på fritiden da, og dette anbefales til alle som trenger å fylle hverdagen sin, enten det er yoga, fotografering eller extremsport. Jeg vet at jeg kommer til å lykkes før eller senere, noe annet går i mot min natur, men nå er det litt tungt. Jeg ser for meg at ting blir lettere om noen år, da folk har fått ristet av seg fjortistendensene sine og jeg har blitt mer komfortabel med språket. Og ikke minst videre til høyskole.

 

Jeg følte bare for å blåse ut tankene. Ja, og for å få sympati/motivasjon fra andre.

[Laughing Madcap]

Guest: Høres ut som du er på rett vei, går selv voksenutdanning nå, og merker jeg ikke kommer godt overrens med noen. Derimot hjelper kampsport-treningene og svømminga, treffer folk og "kommer meg ut". Du har troa på at du vil lykkes og ser hva du kan gjøre med problemet, du vil ha det fint om ikke så alt for lang tid.

 

 

 

Hadde for første gang på lenge mareritt i natt. Drømte at den herligste damen jeg vet, avviste meg blankt, og senere i drømmen såg jeg henne ligge og kose i sengen med noen annen. Fyfaen, så jævelig.

 

Er like deppa over at jeg klarte å være så feig når vi hadde så mye på g. Har ofte lett med damer og lignende, men hun har jeg så mye respekt for og er så glad i henne, at jeg klarer å rote til alt. Så jævla idiot jeg er.

Endret 22. oktober 2010 av Sebbe

[Gjest .]

Jeg vil bare komme meg bort fra alt og alle. Orker ikke være sammen med deg en gang, og da er det ille. Men nå har den helvetes panikkangsten kommet for å bli igjen. Blir helt hemma, bare gråting og tankekjør. Irriterer meg for tusende gang over at jeg ikke daua den gangen. Jeg er vel bare sliten, eller så er jeg manisk, og er på vei ned, for jeg har klart å holde meg oppe en god stund nå, hatt en god periode. Men nå klarer jeg bare å tenke på hvor lite jeg betyr for deg. Du vil bare dø fra meg. Du sa jo selv at du ikke tror jeg vil bry meg noe særlig. Hva faen tror du jeg lever for?

[Gjest ensom]

Jeg jobber mye mot meg selv for tiden. Jeg føler meg rett og slett ensom og går rundt mye av tiden og er sint på meg selv av forskjellige grunner. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg ikke "lider" av noe som i det hele tatt kan sammenlignes med det mange her sliter med. Jeg vet innerst inne at jeg er i en ganske heldig posisjon med helse og familie, men jeg drar allikevel meg selv ned i søla. Jeg får rett og slett dårlig samvittighet fordi jeg føler meg ensom og trist som igjen bidrar til at jeg blir det. Ond sirkel.

 

Ikveld hadde jeg tilbud å dra på jobbfest. Men istedet velger jeg å bli hjemme? Hvorfor? Jeg takler ikke tanken å være i sosiale sammenkomster med folk jeg ikke kjenner så godt, og folka på jobben er akkurat det. Det blir bare feil. Det er ikke meg. Og pga dette blir jeg sint på meg selv.

 

På jobben min er det en jente som jeg gjerne kunne blitt bedre kjent med. Men her slår virkelig den dårlige selvtilliten min til. Jeg har jobbet der nå i en måned og vet ikke engang navnet hennes. Har ikke snakket med henne en gang. Dette bidrar bare til at ensomheten og aggresjonen mot meg selv øker. Hun skulle vært på festen ikveld, men så langt kom jeg altså aldri...

 

Jeg har alltid vært under den oppfatning av at alt kan fikses i livet. I mitt tilfelle er det ensomheten. Jeg vet hvordan jeg skal gjøre noe med det, men jeg klarer det for FAEN ikke.

 

Faen heller as... Jeg er en ganske patetisk person.

[b-real]

Det er ikke enkelt "ensom" og du har min dypeste medfølelse, det er det steget med å vite hva som trengs å gjøres til å ta det steget..

 

Iløpet av kvelden så har det krydd av pene kvinnfolk her men man er for pinglete til å ta kontakt og blir bare i sin egen lille boble. Er så koselig der akkurat i kveld og jeg trives egentlig ganske godt der akkurat nå men jeg vet det kommer en morgendag der jeg hater meg selv. Trenger ikke å være noe relatert kjærlighet men det å påbegynne et sosialt nettverk. Alkohol har en merkelig påvirkning på meg som jeg egentlig har en tendens til å misslikem, men man gjør det allikevel

 

Rare er at jeg er ikke deppa nå..men jeg vet hvordan morgendagen blir selv om jeg sitter her og smiler

Endret 23. oktober 2010 av b-real

[Gjest medlem-1432]

Dette med ensomhet kan være et ganske sårt tema for mange.. gudene skal vite at den har jeg kjent på opp i gjennom årene.

[Laughing Madcap]

Flere som kjenner seg igjen?

 

Hater at jeg ikke har den jenta!!!

 

 

Edit: Bildet er fra filmen The Wall av Pink Floyd.

Endret 23. oktober 2010 av Sebbe