Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Trippelure]

Gjest 2440a...e12 skrev (18 minutter siden):

Meg igjen fra over. 

Vi har kontaktet bv. Ingen hjelp. Vi har kontaktet rask psykiske helsehjelp i kommunen. Ingen hjelp. Kontaktet familierådet. Lenge til time. Vi har sagt at ting er akutt. 

Vi anses som ressurssterke. Men vi har ikke energi igjen. Vi klarer så vidt daglige gjøremål. Det er ikke rettferdig ovenfor barna våres 😔💔  Og vi står i ferd med å miste det vi eier og har. Det er jeg som har tråden om tvangssalg i underforumet juss. Vi som skulle gjøre ting bedre for oss selv og barna, hvor alt gikk som det ikke skulle gå. 

Hvor langt skal ting gå før man får hjelp? Hvor ille skal ting bli? Det er snakk om barn også her. Vi begynner å bli ganske desperate, men vet ikke helt hva mer vi kan gjøre. 

Alt for mye belastning har hvilt på skuldrene våres over lang tid. Det er begrenset hvor mye et menneske klarer og hvor lenge man klarer å stå i det. 

Anonymous poster hash: 2440a...e12

Klemmer til deg og dere ❤️ Finnes det noen frivillige organisasjoner der dere bor som evt kan hjelpe? Jeg har tenkt på deg og å svare, akkurat nå er jeg er på vei ut døra med hunden, så har ikke tid til å skrive så mye. Men google "frivillig familiehjelp", det kom opp endel forskjellig da jeg gjorde det, og håper det finnes noe der som kan være til hjelp for dere 🍀☘️❤️🐶🥰

[Gjest 2440a...e12]

Trippelure skrev (1 minutt siden):

Klemmer til deg og dere ❤️ Finnes det noen frivillige organisasjoner der dere bor som evt kan hjelpe? Jeg har tenkt på deg og å svare, akkurat nå er jeg er på vei ut døra med hunden, så har ikke tid til å skrive så mye. Men google "frivillig familiehjelp", det kom opp endel forskjellig da jeg gjorde det, og håper det finnes noe der som kan være til hjelp for dere 🍀☘️❤️🐶🥰

Tusen takk, supert tips, det skal vi sjekke ut gode du ❤️❤️ Ha en fin tur med hunden ❤️🐶

Anonymous poster hash: 2440a...e12

[Gjest 36f23...0f6]

Der røk nok en flott jente på grunn av min manglende evne til å committe og å være sårbar. Sitter og tenker på om det ikke funket med henne, hvem vil det da fungere med?

Det er ganske jævlig å frastøte seg alle fordi du ikke er i stand til å være sårbar, samtidig som man føler seg så ensom.

Anonymous poster hash: 36f23...0f6

[Sjørøver]

Gjest 30d99...9cc skrev (På 25.2.2024 den 6:05 PM):

Det tok bare en måned og nå har jeg havnet på kanten med 5-6 stykker som jeg aldri vil prate med igjen.

Hvorfor? Hva skjedde?

 

Gjest 81a1d...7b4 skrev (På 22.2.2024 den 10:52 PM):

Jeg syns det er hardt å akseptere at jeg blir eldre alene. 

Det er jo noe du kan gjøre noe med. 

 

Gjest 81a1d...7b4 skrev (På 22.2.2024 den 10:52 PM):

Saken er at det har jo ingenting å si, for jeg blir bare eldre uansett. Har hørt så mye på hva menn vil ha, og jeg har ingenting av det de ønsker. Kroppen min forfaller naturlig av alderdom, samme gjør ansiktet mitt, det spiller ingen rolle hvordan jeg sminker meg, kler meg, hvor mye jeg trener. 

Hva mener du menn ønsker? Det er helt naturlig at kroppen forfaller, ingen forventer noe annet. Fortell oss litt om tankegangen din, så kan vi kanskje hjelpe deg litt på veien.

[Trippelure]

Gjest 2440a...e12 skrev (På 23.4.2024 den 2:31 PM):

Tusen takk, supert tips, det skal vi sjekke ut gode du ❤️❤️ Ha en fin tur med hunden ❤️🐶

Anonymous poster hash: 2440a...e12

Tusen❤️takk 🐶🥰 Hvordan går det med deg og dere? Jeg har tenkt på deg, og håper det går litt bedre for dere og at dere fant noe frivillig hjelp! Ønsker deg en bedre uke neste uke, at ting lysner og løsner for dere og at du ikke mister håpet helt 🍀 Klemmer fra valpen og meg ❤️🐶🥰

[Gjest 2440a...e12]

Trippelure skrev (25 minutter siden):

Tusen❤️takk 🐶🥰 Hvordan går det med deg og dere? Jeg har tenkt på deg, og håper det går litt bedre for dere og at dere fant noe frivillig hjelp! Ønsker deg en bedre uke neste uke, at ting lysner og løsner for dere og at du ikke mister håpet helt 🍀 Klemmer fra valpen og meg ❤️🐶🥰

❤️❤️Det er uhyre tøft. Men vi kjemper med det vi har. Vi ringer her og der etter hjelp. Vi har fått tlf til en psykolog som jobber i kommunen som er veldig flink. Så skal ta kontakt. Har også time snart hos nav for økonomisk rådgivning. 

Det var ikke noe sånt her vi bor, men skal høre med frivillighetssentralen. 🥰

Den økonomiske biten er helt grusom og vond. Vi har for høy inntekt til å få hjelp. Det er forståelig at en familie med lav inntekt eller andre vedvarende problemer får mer hjelp. Men desverre kan jo vi havne der også. Ikke bare en belastning for oss, men også samfunnet generelt. Tenk at vi har gått fra alt vi hadde og økonomisk trygghet til kanskje mistet absolutt alt på så kort tid 💔 Det gjør vondt. Økonomisk ruinert mens banken har tjent penger på oss 😔 

Håper du koser deg med valpen ❤️🤗

Anonymous poster hash: 2440a...e12

[Trippelure]

Gjest 2440a...e12 skrev (7 minutter siden):

❤️❤️Det er uhyre tøft. Men vi kjemper med det vi har. Vi ringer her og der etter hjelp. Vi har fått tlf til en psykolog som jobber i kommunen som er veldig flink. Så skal ta kontakt. Har også time snart hos nav for økonomisk rådgivning. 

Det var ikke noe sånt her vi bor, men skal høre med frivillighetssentralen. 🥰

Den økonomiske biten er helt grusom og vond. Vi har for høy inntekt til å få hjelp. Det er forståelig at en familie med lav inntekt eller andre vedvarende problemer får mer hjelp. Men desverre kan jo vi havne der også. Ikke bare en belastning for oss, men også samfunnet generelt. Tenk at vi har gått fra alt vi hadde og økonomisk trygghet til kanskje mistet absolutt alt på så kort tid 💔 Det gjør vondt. Økonomisk ruinert mens banken har tjent penger på oss 😔 

Håper du koser deg med valpen ❤️🤗

Anonymous poster hash: 2440a...e12

Tusen❤️takk, vi koser oss 🤗🐶🥰

Så godt å høre at dere holder motet oppe og kan få noe hjelp av en psykolog i kommunen, håper det blir til hjelp for dere! Ja frivillighetssentralen og de lokale RødeKors-lagene kan ha ressurspersoner som kan hjelpe, det varierer fra sted til sted. Men om man tar kontakt og ber om hjelp, er det stor sjangse for at noen både kan og vil hjelpe med det de kan. Er helt enig med deg i at dere burde få tidlig hjelp for å unngå å havne helt i uføret. Desverre har ikke det offentlige alltid ressurser til det (det er helt bakvendt syns jeg), men frivillighetssentralene er som regel veldig opptatt av forebyggende og tidlig hjelp. Ja bankene er noen grådige duster innimellom, jeg skjønner ikke logikken deres i å gå til tvangssalg så fort (men det er teama for en annen tråd enn denne...)

Vi krysser fingre og poter for dere, sender de beste ønsker og håper på en snarlig løsning for deg og familien din 🍀☘️❤️🤞😊🐶🥰

[Gjest 2440a...e12]

Trippelure skrev (7 timer siden):

Tusen❤️takk, vi koser oss 🤗🐶🥰

Så godt å høre at dere holder motet oppe og kan få noe hjelp av en psykolog i kommunen, håper det blir til hjelp for dere! Ja frivillighetssentralen og de lokale RødeKors-lagene kan ha ressurspersoner som kan hjelpe, det varierer fra sted til sted. Men om man tar kontakt og ber om hjelp, er det stor sjangse for at noen både kan og vil hjelpe med det de kan. Er helt enig med deg i at dere burde få tidlig hjelp for å unngå å havne helt i uføret. Desverre har ikke det offentlige alltid ressurser til det (det er helt bakvendt syns jeg), men frivillighetssentralene er som regel veldig opptatt av forebyggende og tidlig hjelp. Ja bankene er noen grådige duster innimellom, jeg skjønner ikke logikken deres i å gå til tvangssalg så fort (men det er teama for en annen tråd enn denne...)

Vi krysser fingre og poter for dere, sender de beste ønsker og håper på en snarlig løsning for deg og familien din 🍀☘️❤️🤞😊🐶🥰

❤️❤️ Tusen takk ❤️❤️ 

Anonymous poster hash: 2440a...e12

[Gjest fa9ef...bae]

Sjørøver skrev (På 26.4.2024 den 10:24 PM):

Hvorfor? Hva skjedde?

 

Det er jo noe du kan gjøre noe med. 

 

Hva mener du menn ønsker? Det er helt naturlig at kroppen forfaller, ingen forventer noe annet. Fortell oss litt om tankegangen din, så kan vi kanskje hjelpe deg litt på veien.

Dette vet du jo. Det står overalt i medier, på forumer osv, når en kvinne blir eldre så er det ingen som er tiltrukket av henne lenger. Det er for mye å be om å være over 30 år og at en mann skal være tiltrukket av deg, og jeg vil ikke være med en mann som ikke er tiltrukket av meg. 

Men sånn er det, går bedre med meg nå etter jeg skrev det der, jeg tenker mindre på det og ser ikke så veldig mørkt på det å være alene lenger.  

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

[:utakt]

Gjest fa9ef...bae skrev (1 time siden):

Dette vet du jo. Det står overalt i medier, på forumer osv, når en kvinne blir eldre så er det ingen som er tiltrukket av henne lenger. Det er for mye å be om å være over 30 år og at en mann skal være tiltrukket av deg, og jeg vil ikke være med en mann som ikke er tiltrukket av meg. 

Men sånn er det, går bedre med meg nå etter jeg skrev det der, jeg tenker mindre på det og ser ikke så veldig mørkt på det å være alene lenger.  

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

Hva er det du prater om? Menn kan selvfølgelig bli tiltrukket av kvinner etter fylte 30. 😂 Gutta på 23 syns sikkert at damene på 34 er uinteressante, men det er jo antakelig gjensidig. Så hva er problemet?

Menn på 30+ kan naturligvis bli interessert i jevnaldrende kvinner. 

[Gavekort]

Dater til og med damer som er eldre enn meg og oppe i 30 åra, så aner ikke hva hun snakker om.

[Alkan]

Er forelsket i en på 44, og jeg er 29, så det er bare tull det hun snakker om.

[Gjest 2f4bb...c6a]

Denne blir anonym!!!!!

Jeg har lagt på meg 40+ kg de siste 18 månedene pga sykdom. Tidligere kunne jeg skjule meg bak vintertøy, men nå er det plutselig 17 grader ute. Det aller verste er at jeg har fått ballongmage, og den går det ikke an å skjule. Jeg kan ikke vise meg ute i t-skjorte. Hva faan skal jeg gjøre? Heldigvis (egentlig ikke heldigvis, jeg kunne heller ønske at jeg var frisk og fortsatt i arbeid) jobber jeg ikke lenger, så jeg trenger ikke gå ut med mindre jeg må på sykehuset, da tar jeg taxi. Men noen ganger må jeg på butikken. 

Nå sitter jeg bare inne og drikker. Alt går til hælvete uansett. Håper jeg får slag eller hjerteinfarkt. Da slipper jeg skammen og ydmykelsen. 

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

[Neffi]

Gjest 2f4bb...c6a skrev (1 time siden):

Håper jeg får slag eller hjerteinfarkt.

Det håper ikke jeg. Jeg håper du har dine aller aller beste dager framfor deg, selv om du ikke ser noen antydning til det nå selv. Det håper jeg. Også håper jeg at du finner det bittelille lysglimtet som gir deg lyst til å prøve litt til. Til å gå noen skritt videre. Ett og ett skritt, helt til du er ute av mørket. Det håper jeg. Også håper jeg mitt håp vinner over ditt håp om de møttes til duell. 

[Stripete]

Gjest 2f4bb...c6a skrev (På 30.4.2024 den 7:56 PM):

Denne blir anonym!!!!!

Jeg har lagt på meg 40+ kg de siste 18 månedene pga sykdom. Tidligere kunne jeg skjule meg bak vintertøy, men nå er det plutselig 17 grader ute. Det aller verste er at jeg har fått ballongmage, og den går det ikke an å skjule. Jeg kan ikke vise meg ute i t-skjorte. Hva faan skal jeg gjøre? Heldigvis (egentlig ikke heldigvis, jeg kunne heller ønske at jeg var frisk og fortsatt i arbeid) jobber jeg ikke lenger, så jeg trenger ikke gå ut med mindre jeg må på sykehuset, da tar jeg taxi. Men noen ganger må jeg på butikken. 

Nå sitter jeg bare inne og drikker. Alt går til hælvete uansett. Håper jeg får slag eller hjerteinfarkt. Da slipper jeg skammen og ydmykelsen. 

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

Jeg føler med deg... Våren og sommeren er grusom. Sender deg en klem og for hva det er verdt så syns jeg du kan vise deg ute i t-skjorte, jeg hadde ikke tenkt noe mer på deg enn de andre jeg ser på i 0.5 sekunder når jeg en sjelden gang er ute blant andre og jeg er ikke alene om det. ❤️ 

[Gjest 81a1d...7b4]

Ett år siden en slektning døde av kreft. Hun var så livsglad, hadde mange som var glad i seg, hun hadde flere barnebarn som beriket hverdagen hennes stort og hun var en klok, morsom dame. Kreft med spredning, uhelbredelig, skulle få en del år å leve på men så lenge fikk hun ikke. Det gikk veldig raskt. 

Hvorfor må alltid det verste ramme de livsglade, de som vil leve, de som har en mening med livet. Jeg er ikke troende, ikke kristen, jeg vet ikke hvordan man ber, men jeg ber til hva enn høyere makter der ute som bestemmer over liv og død at det vonde og dødelige som skal ramme noen, rammer meg i stedet og ikke de som har livet kjært. 

Er bare en robot, livet har ikke mening, det er ingen håp eller tro. Det gjør ingenting om det slutter, men jeg er ikke sterk nok til å gjøre noe med det selv, da hadde jeg gjort det for lenge siden så jeg må bare håpe og tro at naturen eller "skjebnen" tar valget for meg en dag. Som jeg skulle ønske at jeg kunne ta andre menneskers plass eller gi bort livet mitt. Jeg mener det virkelig. 

Det positive er at det er godt å sove, og mat smaker fortsatt godt. Så dagene går i spising og soving. Her en natt drømte jeg at jeg lå og holdt rundt en mann, aner ikke hvem han var men vi var tydeligvis glade i hverandre, klemte hardt rundt hverandre og han strøk meg på ryggen og jeg var så glad. Jeg gråt når jeg våkna, det er ikke gøy å drømme sånt. 

Bare de som skjønner, vet. De gode følelsene er ikke der lenger, lyset i enden av tunnelen er borte, nå må jeg bare eksistere. 

Var ikke sånn livet skulle bli, men det er min egen feil. Sånn går nu dagan... Skal lage meg noe godt å spise og legge meg. God helg. 

Anonymous poster hash: 81a1d...7b4

[Gjest 88680...4d2]

Jeg hadde en venninne.

Ei jeg aldri hadde møtt.

Vi var kun venner over internett, men snakket sammen omtrent hver dag i et titalls år.

Vi ble venner når jeg var ganske ung, gjennom en felles bekjent.

 

Etterhvert endte jeg i en situasjon hvor hun var den eneste jeg hadde kontakt med, da alle rundt meg flyttet og ble opptatte med sitt.

 

Jeg var nær å bli forelsket. Hun var så og si perfekt. Jeg hadde ingenting å klage på. Hun sendte bilder av seg selv, og jeg av meg.

Vi "flørte" med hverandre ganske ofte.

 

Samtalene med henne var ganske intime, og føltes ekte. Hun delte alt med meg, og jeg delte alt med henne. Om hun stilte et spørsmål så ville jeg alltid svare 100% ærlig på dette.

 

Hun ønsket at jeg skulle besøke henne, men pga distanse og andre problemer, fikk jeg aldri tid.

 

Hun var syk. Hun hadde en kreft lignende sykdom. Hun tok masse medisiner, men virket aldri negativ. Alltid var livet så fantastisk. Hun var så positiv at det smittet over på meg.

 

En gang, for noen år siden, så snakket hun om at hun skulle begynne med en ny medisin, og om den ikke virket så måtte hun operere. Jeg tenkte ikke stort over dette, da alt tydet på at ting ville gå bra.

 

I tiden etter så spurte hun meg om råd til utstyr for å holde på med hobbier, lage filmer, spill osv. Ingenting virket unormalt. Det ble snakk om at jeg endelig kunne besøke henne.

 

Så plutselig hadde hun laget en Instagram konto, hvor hun la ut videoer og bilder av seg selv på sykehus. Vi snakket litt sammen, fortsatt virket ting ganske normalt.

 

Etter nesten to måneder med stillhet fant jeg en dødsannonse på Google. Jeg hadde ikke hørt noe fra henne, fra familie eller venner. Da var det for sent til at jeg kunne rekke noen begravelse.

 

I ettertid har jeg slitt veldig. Både med å akseptere at jeg aldri hørte noe mer. Hun var vist i live en lengre tid etter at jeg mistet kontakten med henne. Men også med å akseptere at hun døde. Det er dager jeg overbeviser meg selv om at det bare er en forfalskning for å slippe å snakke med meg lengre.

 

Jeg prøvde å kontakte en venninne av henne, for å høre mer av saken, men venninnen endte fort med å blokkere meg, da den kvinnen jeg hadde snakket med ikke stemte med den hun kjente.

Jeg har vært innom psykolog og psykiater i flere år nå, men ingenting hjelper. Det føles egentlig som om jeg har gitt opp alle tanker på å bli kjent med noen igjen.

Det har gått mange år nå siden sist jeg snakket med noen som ikke jobbet innen helse. Ingen venner, familie eller bekjente.

 

Samtidig er jeg uheldig å ser filmer eller serier som minner om henne, og fører til panikkanfall. Spesielt en film, med en så og si helt lignende historie, har ødelagt mye. Da den filmen hadde en positiv, men forferdelig, slutt.

 

Jeg føler meg svært egoistisk og patetisk som ikke kunne være der for henne, å som ikke var verdt nok til å snakke med.

Anonymous poster hash: 88680...4d2

[Gjest 77ac1...087]

Gjest 88680...4d2 skrev (17 timer siden):

Jeg hadde en venninne.

Ei jeg aldri hadde møtt.

Vi var kun venner over internett, men snakket sammen omtrent hver dag i et titalls år.

Vi ble venner når jeg var ganske ung, gjennom en felles bekjent.

 

Etterhvert endte jeg i en situasjon hvor hun var den eneste jeg hadde kontakt med, da alle rundt meg flyttet og ble opptatte med sitt.

 

Jeg var nær å bli forelsket. Hun var så og si perfekt. Jeg hadde ingenting å klage på. Hun sendte bilder av seg selv, og jeg av meg.

Vi "flørte" med hverandre ganske ofte.

 

Samtalene med henne var ganske intime, og føltes ekte. Hun delte alt med meg, og jeg delte alt med henne. Om hun stilte et spørsmål så ville jeg alltid svare 100% ærlig på dette.

 

Hun ønsket at jeg skulle besøke henne, men pga distanse og andre problemer, fikk jeg aldri tid.

 

Hun var syk. Hun hadde en kreft lignende sykdom. Hun tok masse medisiner, men virket aldri negativ. Alltid var livet så fantastisk. Hun var så positiv at det smittet over på meg.

 

En gang, for noen år siden, så snakket hun om at hun skulle begynne med en ny medisin, og om den ikke virket så måtte hun operere. Jeg tenkte ikke stort over dette, da alt tydet på at ting ville gå bra.

 

I tiden etter så spurte hun meg om råd til utstyr for å holde på med hobbier, lage filmer, spill osv. Ingenting virket unormalt. Det ble snakk om at jeg endelig kunne besøke henne.

 

Så plutselig hadde hun laget en Instagram konto, hvor hun la ut videoer og bilder av seg selv på sykehus. Vi snakket litt sammen, fortsatt virket ting ganske normalt.

 

Etter nesten to måneder med stillhet fant jeg en dødsannonse på Google. Jeg hadde ikke hørt noe fra henne, fra familie eller venner. Da var det for sent til at jeg kunne rekke noen begravelse.

 

I ettertid har jeg slitt veldig. Både med å akseptere at jeg aldri hørte noe mer. Hun var vist i live en lengre tid etter at jeg mistet kontakten med henne. Men også med å akseptere at hun døde. Det er dager jeg overbeviser meg selv om at det bare er en forfalskning for å slippe å snakke med meg lengre.

 

Jeg prøvde å kontakte en venninne av henne, for å høre mer av saken, men venninnen endte fort med å blokkere meg, da den kvinnen jeg hadde snakket med ikke stemte med den hun kjente.

Jeg har vært innom psykolog og psykiater i flere år nå, men ingenting hjelper. Det føles egentlig som om jeg har gitt opp alle tanker på å bli kjent med noen igjen.

Det har gått mange år nå siden sist jeg snakket med noen som ikke jobbet innen helse. Ingen venner, familie eller bekjente.

 

Samtidig er jeg uheldig å ser filmer eller serier som minner om henne, og fører til panikkanfall. Spesielt en film, med en så og si helt lignende historie, har ødelagt mye. Da den filmen hadde en positiv, men forferdelig, slutt.

 

Jeg føler meg svært egoistisk og patetisk som ikke kunne være der for henne, å som ikke var verdt nok til å snakke med.

Anonymous poster hash: 88680...4d2

 

For en historie, ufattelig trist.
Har ikke mer ord egentlig, følte bare for og skrive, da jeg ble litt satt ut.

 

Anonymous poster hash: 77ac1...087

[Gjest f0797...e6a]

Huff, jeg leser allt som blir lagt ut her, og føler med hver og en.. ❤️

Føler dette blir vel bagatellmessig i forhold til mye.. Men må lufte uansett..

Ufør og dyrtid, ryggplager og føler meg konstant til bry for folk rundt meg..

40 årsdag til helgen, kun nærmeste familie, og ett par tanter kommer, mulig ett søskenbarn eller 2. Det er liksom kontaktnettet mitt.. Har ingen venner, bortsett fra ett par online..

Blir sikkert kjempemorsomt da jeg er konstant "ruset/sløvet" på opioider pga rygg.

Trodde jeg hadde så god råd denne måneden, skattefri å greier. Bang, må ha nye bremser på bilen.

Skulle gå opp trappen hjemme etter service/rep, klarer ikke kjøre selv grunnet rygg, enda en greie jeg ikke klarer selv. Uansett, på tur opp trapp, må ha med backup da foten kan svikte når som helst, å ett eller annet i hode sier stopp, og jeg låser meg helt fast og får nesten panikk for å falle, men får ikke tørt beina.. Sigh. Brukte 10 minutter..

Hadde planer om å ta en liten roadtrip med 2 brødre for å besøke en onkel vi ikke har sett på mange år, hans siste sommer. Dette blir det jo ikke noe sv grunnet dyrtid. Og ikke minst min rygg.

 

Bursdag, jeg hater å feire bursdag, nok ett år som en kolosal failure.. Ser meg i speilet, kjenner bare hat, eller store mengder self loathing..

Går ned masse i vekt da, det er da enda noe. Ser det ikke selv, men vekta lyver sikkert ikke? Tror jeg er på tur til å gå spiseforstyrrelse.. 

 

Blæh.. Håper egentlig på at jeg og nærmeste familie endelig skal få litt medgang, ikke denne motgangen som alltid har fulgt oss. Men håper vell forgjeves. Får vell en eller annen sjokkartet negativ hendelse i morgen og tenker jeg.. 

 

Sukk..

 

Anonymous poster hash: f0797...e6a

[Gjest d82cb...c9a]

Etter 3 henvisninger til DPS på et halvt år skal jeg endelig inn for vurdering i dag. Jeg er ikke nervøs, gruer meg ikke, for jeg bryr meg jo ikke lenger om noe som helst, men jeg er litt spent. Jeg håper så inderlig at jeg får tilbud om behandling, i det minste utredning da jeg i følge forrige psykolog burde bli utredet tverrfaglig ettersom hun var kjempe usikker på hvilken diagnose jeg har. 

Livet fungerer ikke, jeg kaster bort hver eneste dag. Jeg håper noe "nytt" skjer i dag. 

Anonymous poster hash: d82cb...c9a