Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest fa9ef...bae]

Her jeg bor har vi slik døgnåpen butikk der man åpner med å skanne koden. Må ha app og være registrert med bankid for å kunne åpne. Utenfor sto det et ukrainsk par som ikke kom seg inn, jeg forklarte at de måtte ha app osv. Jeg låste de inn siden de skulle handle. Så kom jeg på at man kan ikke handle om man ikke har appen. Jeg forklarte dette og vi snakket litt, så låste de jeg ut igjen. Hyggelige og snille, et kjærestepar. 

Men så handla jeg og man trenger jo ikke appen for å handle og betale. Jeg trodde man trengte det, men jeg kunne handle uten å scanne qr-koden i appen!! 

Nå har jeg tidenes dårligste samvittighet og er ekstremt sinna på meg selv for at jeg er som jeg er. Jeg hadde tenkt å foreslå å kjøre de et annet sted så de skulle få handle, men det tar hvertfall 10 minutter å kjøre til nærmeste andre butikk og alt stenger jo nå snart. Men vi kunne rukket det. Angrer nå på at jeg ikke gjorde det. 

Jeg er så uoppmerksom og glemsk. Nå tenker jeg bare på de to stakkarne som ikke fikk handlet. Håper noen som er mer "med" og greiere treffer på de. Jeg har blitt så dårlig på å føre samtaler, jeg overtenker alt, jeg roter ting sånn til.  Er det mulig.. 

 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

[Gjest fa9ef...bae]

Gjest fa9ef...bae skrev (23 minutter siden):

Her jeg bor har vi slik døgnåpen butikk der man åpner med å skanne koden. Må ha app og være registrert med bankid for å kunne åpne. Utenfor sto det et ukrainsk par som ikke kom seg inn, jeg forklarte at de måtte ha app osv. Jeg låste de inn siden de skulle handle. Så kom jeg på at man kan ikke handle om man ikke har appen. Jeg forklarte dette og vi snakket litt, så låste de jeg ut igjen. Hyggelige og snille, et kjærestepar. 

Men så handla jeg og man trenger jo ikke appen for å handle og betale. Jeg trodde man trengte det, men jeg kunne handle uten å scanne qr-koden i appen!! 

Nå har jeg tidenes dårligste samvittighet og er ekstremt sinna på meg selv for at jeg er som jeg er. Jeg hadde tenkt å foreslå å kjøre de et annet sted så de skulle få handle, men det tar hvertfall 10 minutter å kjøre til nærmeste andre butikk og alt stenger jo nå snart. Men vi kunne rukket det. Angrer nå på at jeg ikke gjorde det. 

Jeg er så uoppmerksom og glemsk. Nå tenker jeg bare på de to stakkarne som ikke fikk handlet. Håper noen som er mer "med" og greiere treffer på de. Jeg har blitt så dårlig på å føre samtaler, jeg overtenker alt, jeg roter ting sånn til.  Er det mulig.. 

 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

Bare for å forklare hvorfor jeg poster dette her.. Jeg føler ikke lenger at hodet mitt fungerer. Jeg glemmer alt mulig, jeg klarer ikke tenke langt frem, problemløsing er vanskelig, jeg er uoppmerksom, jeg er så lite med. Mens jeg snakket med de tenkte jeg hele tiden på hva som kunne gå galt, hva jeg kunne si feil, når jeg trodde de ikke kunne handle der tenkte jeg at jeg kunne kjøre de men hva om jeg kjørte utfor eller noe galt skjedde med bilen min slik at det ble mer styr for de. Masse sånt usannsynlig piss som bare renner over. 

Jeg er så lei av meg selv. Klarer aldri gjøre noe riktig. Klarer ikke engang gjøre noe fint for andre. det er bare meg meg meg hele tiden, jeg er så selvsentrert og egoistisk. Nei jeg holder snart ikke ut meg selv lenger. 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

[Krig og fred]

On 18.1.2024 at 8:50 PM, Trippelure said:

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Hold ut og ikke gi helt opp. Våren kommer på nytt og solen kan skinne igjennom når du minst venter det ❤️ 

Takk. Håper du har rett. 

[Gjest 81a1d...7b4]

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. 

10+ år med terapi. Flere år med utprøving av medisin. Jeg var en ung, deprimert men samtidig optimistisk jente. Nå er jeg en voksen dame som har råtnet bort. Jeg stoler ikke på folk lenger, jeg klarer ikke stifte vennskap. Det er ingenting som gir mening i hodet mitt lenger og dem emosjonelle berg-og-dalbanen begynner å bli vanskelig å holde ut. Jeg vet egentlig ikke om jeg er deprimert lenger, heller det at jeg føler på en enorm livssorg over at livet aldri ble som jeg håpet på og så mye er for sent for meg nå. Jeg har ødelagt mine relasjoner til andre mennesker, jeg klarer ikke å stole på noen. Så hvordan skal noen klare å hjelpe meg? Hvordan skal jeg klare å hjelpe meg selv, og for hvilken grunn? For meg selv? Jeg hater jo meg selv. 

Blir trigget av alt. Eneste som ikke trigger meg er å sitte i min egen stue og glo i veggen. Jeg holder så vidt ut i jobben min. Jeg holder så vidt ut hverdagen. 

Vet ikke engang hvorfor jeg skriver her. Jeg har googlet grunner til å bli eldre, grunner til å våkne om morgenen, men ingenting inspirerer meg. Det er så mørkt. Jeg kunne betalt mye penger for å få en klem av noen nå, men jeg vet innerst inne at det ikke hjelper, for jeg føler ikke tilhørighet til noen eller noe uansett. 

I noen land er det krig... I andre land sulter folk i hjel. Her sitter jeg i mitt trygge hjem. Prøver å sette ting i perspektiv og være takknemlig, men det hjelper ikke. Vil bare at alt dette skal stoppe, hodet mitt, jeg er så lei av det. 

Anonymous poster hash: 81a1d...7b4

[Firkantet]

.

Endret 8. februar av Firkantet

[Skogslik]

Gjest 81a1d...7b4 skrev (På 22.1.2024 den 22.33):

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. 

10+ år med terapi. Flere år med utprøving av medisin. Jeg var en ung, deprimert men samtidig optimistisk jente. Nå er jeg en voksen dame som har råtnet bort. Jeg stoler ikke på folk lenger, jeg klarer ikke stifte vennskap. Det er ingenting som gir mening i hodet mitt lenger og dem emosjonelle berg-og-dalbanen begynner å bli vanskelig å holde ut. Jeg vet egentlig ikke om jeg er deprimert lenger, heller det at jeg føler på en enorm livssorg over at livet aldri ble som jeg håpet på og så mye er for sent for meg nå. Jeg har ødelagt mine relasjoner til andre mennesker, jeg klarer ikke å stole på noen. Så hvordan skal noen klare å hjelpe meg? Hvordan skal jeg klare å hjelpe meg selv, og for hvilken grunn? For meg selv? Jeg hater jo meg selv. 

Blir trigget av alt. Eneste som ikke trigger meg er å sitte i min egen stue og glo i veggen. Jeg holder så vidt ut i jobben min. Jeg holder så vidt ut hverdagen. 

Vet ikke engang hvorfor jeg skriver her. Jeg har googlet grunner til å bli eldre, grunner til å våkne om morgenen, men ingenting inspirerer meg. Det er så mørkt. Jeg kunne betalt mye penger for å få en klem av noen nå, men jeg vet innerst inne at det ikke hjelper, for jeg føler ikke tilhørighet til noen eller noe uansett. 

I noen land er det krig... I andre land sulter folk i hjel. Her sitter jeg i mitt trygge hjem. Prøver å sette ting i perspektiv og være takknemlig, men det hjelper ikke. Vil bare at alt dette skal stoppe, hodet mitt, jeg er så lei av det. 

Anonymous poster hash: 81a1d...7b4

 

Kjenner meg igjen i mye.
 

Skriv gjerne om du vill, om noe jeg kan hjelpe/dele.
Hva som helst.

 

[Gjest cb869...41b]

Jeg føler meg så ødelagt i hodet, og følelsesmessig. Selv når jeg ikke bevisst er selvdestruktiv, så blir jeg det likevel. Jeg klarer virkelig ikke være i stand til å være tilfreds med noen ting. Jeg blir rastløs og må ha noe mer. Hele tiden. Jeg HATER adhd hjernen min. Jeg fortjener ingen som er glad i meg, for jeg klarer ikke sette pris på dem. Jeg er et ødelagt menneske, og det er aldri noe som gir meg skikkelig glede. Hjernen min er ikke i stand til å føle det, utenom ved noen få tilfeller. Trodde jeg hadde knekt koden med medisiner, at men det hjelper ikke lengre, selv om jeg har tatt pauser. Legen kan jeg bare glemme å snakke med om medisiner, og det å komme til en psykiater som har peiling og ikke har evigheter med ventetid, og er god å snakke med, det skjer jo ikke. I tillegg er jeg bare så lei av å eksperimentere med medisiner. Lei av å føle meg så immun mot glede og mening i livet.

Anonymous poster hash: cb869...41b

[Gjest 81a1d...7b4]

Jeg syns det er hardt å akseptere at jeg blir eldre alene. 

Jeg vet at andre tenker sitt om meg. Hvorfor er hun enslig? Jeg tror de skjønner det, jeg er tross alt ikke en attraktiv kvinne etter menn sin standard. Jeg er nok verken pen eller stilfull i kvinners øyne heller. Saken er at det har jo ingenting å si, for jeg blir bare eldre uansett. Har hørt så mye på hva menn vil ha, og jeg har ingenting av det de ønsker. Kroppen min forfaller naturlig av alderdom, samme gjør ansiktet mitt, det spiller ingen rolle hvordan jeg sminker meg, kler meg, hvor mye jeg trener. 

Jeg jobber med aksepten, jobber med den negative selvfølelsen. Prøver å finne verdien i meg selv som kun jeg skal kjenne resten av livet. Jeg har gått gjennom en vanskelig tid de siste årene og alle fremtidige milepæler skal fullføres alene. Barn får jeg ikke. 

Prøver å ikke være bitter. Det har blitt bedre, men enkelte dager er tyngre enn andre. Etter mitt forrige brudd håpte jeg på å finne kjærlighet igjen, forhåpentligvis en som ikke var utro mot meg, men til og med de beste og peneste kvinnene opplever utroskap. Til og med kvinner i sin "prime" - jeg opplevde det jo.

Min depresjon og angst har tatt fra meg mye, men det verste må være at håpet og troen på en meningsfull relasjon er fullstendig borte. Jeg skal aldri ha status som kjæreste. Aldri bli mor.

Håper jeg er et annet sted om noen år. At jeg finner glede og lykke alene. Vet ikke hva jeg skal lete etter men må bare prøve. 

Anonymous poster hash: 81a1d...7b4

[Gjest 30d99...9cc]

Tok nylig opp igjen kontakten med noen tidligere bekjente og var så naiv at jeg trodde jeg kunne bli venner igjen med dem.

Det tok bare en måned og nå har jeg havnet på kanten med 5-6 stykker som jeg aldri vil prate med igjen.

 

Begynner å bli lei av at jeg alltid havner i krangler og drama hver eneste gang jeg prøver å være sosial.

 

Livet med 0 venner og 0 kjærlighet suger, men i det minste får jeg være i fred nå.

 

 

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

[Trippelure]

I dag har min voldelige, alkoholiserte og narkomane far bursdag. Jeg kuttet kontakten med han for noen år siden (som deler av slekt/familie nå "hater" meg for...), og stort sett går det heldigvis bra og bedre med meg nå. Grunnen til at jeg endelig kuttet kontakt er bl.a. at han var voldelig mot meg på nytt i voksen alder. Det er noen "merkedager" igjennom året som bringer opp mange dårlige minner og traumer, og i dag er en av de. Spesiellt det at deler av slekt/familie klandrer meg for å ikke ville ha mer kontakt... "Han er tross alt faren din..." "Hvorfor bærer du fortsatt på det, er det ikke på tide å komme seg videre nå?" "Du må jo forstå at han sliter med sitt!" Osv, osv... Det føles bare så jævla urettferdig ut at den som er voldelig får mer støtte enn den som har blitt utsatt for vold. At de ikke forstår hvor ødeleggende det er for et barn og menneske å bli utsatt for verbal/psykisk og fysisk vold av en forelder! Til og med drapsforsøk, da han har tatt kvelertak på meg, prøvd å knekke nakken min og løpt etter meg med kniv. Heldigvis er jeg både rask og sterk selv. Jeg er stort sett psykisk sterk og gråter ikke mye, tenker positivt og ser fremover, for faan heller, dette skal ikke få ødelegge resten av og hele livet mitt! Men i dag er ikke en bra dag for meg og hodet mitt 😔

Akkurat nå har jeg et sammenbrudd og gråter. Det gjør så innmari vondt å vite at jeg må bære med meg dette hele livet, og at det ødelegger så mye for meg i forhold til andre mennesker. Det er vanskelig å stole på folk og tro man har verdi for andre irl når man har gått igjennom og vokst opp i sånt, og slekt/familie i tillegg ikke gir deg noe støtte, men indirekte kaller deg en løgner og en sviker. Familiefasaden skal for enhver pris opprettholdes...

Nå kom valpen min for å trøste meg og tørke tårene mine med tungen sin. Tusen takk valpen for at jeg har deg i det minste 🐶🥰 Det har tatt meg mange år å bare tørre å skaffe meg han fordi jeg har følt meg så skada og ikke turt å ha ansvar for et annet liv. Så mange år av livet som er kastet bort i frykt og selvforrakt, noe som også er deprimerende å tenke på. Det er i det minste et lyspunkt å ha han nå og ikke lenger være helt alene. Og kanskje kan det være at livet snur og blir helt lyst sammen med han, men det er vondt å bare tørre å håpe på noe sånt. Og fordi jeg nå har grått i en halvtime kommer jeg til å ha hodepine og tett nese i noen timer, i tillegg til vonde tanker og følelser 😰 Jeg skal gå og leke litt på lekeplassen for å få tankene over på noe annet, før jeg går en tur med valpen i snøstormen 🥲

[Gjest 81a1d...7b4]

Skulle ønske jeg hadde kjæreste. Jeg er så nevrotisk og ustabil, jeg er sliten. Jeg vet jeg hadde roa meg raskt som bare det om noen var her og trygga meg, og jeg visste at jeg kunne regne med han om det skulle skje noe. Savner det å bli passet på. Savner å være barn og ha noen trygge voksne som fikser alt og ser løsninger ved alt. Pappa fikser alt, han passer på, men han er aldri til stede, han er bare på telefonen, men det hjelper mye likevel. Hva skal jeg gjøre når han ikke er her mer? 

Jeg har begynt å bli nervøs for rare ting. Redd for at det plutselig skal brenne i leiligheten, redd for at jeg skal miste hjulet på bilen når jeg kjører. Det er ikke det at jeg er redd for å dø, men jeg redd for å være til bry for andre, være skyld i en ulykke og lignende. Går rundt med en følelse om at noe snart kommer til å gå galt. Dette er ikke likt meg, men det har vært sånn i flere uker. 

Ikke noen god følelse å sitte her nå. Jeg er nervøs. Jeg håper ingenting går galt i kveld. Har satt på en vaskemaskin og jeg har sjekket hundre ganger hvor stoppekrana er om det skulle bli lekkasje, jeg har sjekket flere ganger hvordan jeg bruker brannslukningsapparatet og jeg vet jeg skal ringe 110. Føler meg teit... 

Anonymous poster hash: 81a1d...7b4

[Gjest 4f3d1...c5f]

Jeg tar denne som anonym...

Jeg har hatt massive problemer tidligere med selvskading og selvmordsforsøk, og har gradvis kommet meg utav det, det er over 11 år siden jeg selvskadet sist,noe jeg selvsagt er superstolt over. 

Idag er jeg sykepleier, jobber på sykehjem. Ifjor sommer ble jeg sykemeldt fordi jeg fikk mye angts av en pasient som la meg for hat på et vis. Da fant jeg ut at jeg ville prøve å bytte ut antidepressiva jeg har brukt i 20 år med et mer angstrettet medikament. Gikk gjennom langsom nedtrapping over mange mnd, før jeg begynte på buspirone for kanskje 6-7 uker siden.

Håpte masse at dette skulle virke, men nå sitter jeg her med kanskje 20-25% effekt på angst, og ingen mot depresjon. Og jeg kjenner depresjon komme krypende. Og alt er min feil,  for det var jeg som valgte dette. Nå lurer jeg på om jeg skal gi opp hele greia, går ilbake til legen og si at jeg nok har mer depressive trekk enn jeg trodde, gi opp det jeg håpte jeg kunne få av buspirone og gø tilbake til et annet.antidepressiva.

Jeg orker ikke disse følelsene over veldig lang tid. Jeg taklerr det foreløpig, men har ingen glede av noenting, ikke av jobb. Ikke av fritid, eneste jeg ser frem til er sommeren, og sol. Men nå er jeg bare lei meg. Bruker noen dager på avspasering, men trenger sikkert sykemelding etterhvert. Er bare trist og lei meg

Anonymous poster hash: 4f3d1...c5f

[Krig og fred]

16 hours ago, Guest 4f3d1...c5f said:

Jeg tar denne som anonym...

Jeg har hatt massive problemer tidligere med selvskading og selvmordsforsøk, og har gradvis kommet meg utav det, det er over 11 år siden jeg selvskadet sist,noe jeg selvsagt er superstolt over. 

Idag er jeg sykepleier, jobber på sykehjem. Ifjor sommer ble jeg sykemeldt fordi jeg fikk mye angts av en pasient som la meg for hat på et vis. Da fant jeg ut at jeg ville prøve å bytte ut antidepressiva jeg har brukt i 20 år med et mer angstrettet medikament. Gikk gjennom langsom nedtrapping over mange mnd, før jeg begynte på buspirone for kanskje 6-7 uker siden.

Håpte masse at dette skulle virke, men nå sitter jeg her med kanskje 20-25% effekt på angst, og ingen mot depresjon. Og jeg kjenner depresjon komme krypende. Og alt er min feil,  for det var jeg som valgte dette. Nå lurer jeg på om jeg skal gi opp hele greia, går ilbake til legen og si at jeg nok har mer depressive trekk enn jeg trodde, gi opp det jeg håpte jeg kunne få av buspirone og gø tilbake til et annet.antidepressiva.

Jeg orker ikke disse følelsene over veldig lang tid. Jeg taklerr det foreløpig, men har ingen glede av noenting, ikke av jobb. Ikke av fritid, eneste jeg ser frem til er sommeren, og sol. Men nå er jeg bare lei meg. Bruker noen dager på avspasering, men trenger sikkert sykemelding etterhvert. Er bare trist og lei meg

Anonymous poster hash: 4f3d1...c5f

Ufattelig kjipt å høre at du hadde en dust pasient

Som en som har mye helseplager, og som har vært mye inn og ut på sykehus de siste 24 månedene (skal tilbake neste uke, faktisk) så vil jeg bare si at dere sykepleiere er verdens beste <3 Det er mange av oss som setter ufattelig pris på dere! 

 

[Gjest 4f3d1...c5f]

Krig og fred skrev (23 timer siden):

Ufattelig kjipt å høre at du hadde en dust pasient

Som en som har mye helseplager, og som har vært mye inn og ut på sykehus de siste 24 månedene (skal tilbake neste uke, faktisk) så vil jeg bare si at dere sykepleiere er verdens beste ❤️ Det er mange av oss som setter ufattelig pris på dere! 

 

Tusen takk, det var fint sagt ❤️

Anonymous poster hash: 4f3d1...c5f

[Gjest Slettet-aNZFa3]

Var i matbutikken forrige dagen, etter en lang stund med å kun bestille matvarer med hjemlevering. Og holdt meg for det meste inne. De siste dagene så har angsten vært skyhøy, og jeg har vært skikkelig utmattet.
Hadde lite angst igjen i en periode, men ble da verre igjen etter at jeg har vært i butikken.

Sover liksom 2/3 av et døgn, og er våken 1/2 før jeg sover en lang stund igjen.
Verken sammenhengende søvn eller våkenhet. "Slokner" med alt for mye angst.

Må legge meg nedpå flere ganger om dagen, sovner, våkner etter noen timer igjen, og etter noen timer "våken", så legger jeg meg nedpå igjen.

Og det ender opp med at seint på kvelden, og natta, så er jeg lys våken. Ikke alle dager, men litt sånn "annenhver dag" på en måte. Sliten, men ikke trøtt.

Beklager for veldig dårlig forklart, og noe oppstykket skrevet. Bare en liten utblåsning av håpløshet og mye angst.

Skulle egentlig se den nye Fallout TV serien, men klarer ikke helt å slappe av og konsentrere meg. Har sett ca 20-30 minutter av første episode. Men klarer ikke å kose meg når angsten gjør at jeg får skikkelig tankekjør og vandrene tanker.

[Stripete]

Jeg har så vondt. Tror bunnen virkelig er nådd nå, dette er helt grusomt. Jeg vil så inderlig slippe det her.  Alt i livet, alt det menneskelige trigger meg, og jeg klarer ikke ensomheten, isolasjon er grusomt men det å være med andre er like grusomt. 

Hadde bare tankene stoppet og den ekle følelsen i magen og brystet gått bort. Hva enn slags satan som er i meg, kom deg ut.... 

Endret 17. april av Stripete

[Gjest 2440a...e12]

Vil sende en klem til alle som har det tøft, selv om det desverre hjelper lite. ❤️ Skulle ønske jeg kunne fjerne det vonde mange sitter med. 

Oppveksten var traumatisk med seksuelt misbruk, vold, omsorgssvikt, mobbing og et liv i ensomhet, så for å dempe alle vonde følelser havnet jeg på kjøret. Som ung voksen bestod livet av rus, destruktiv atferd, selvskading og selvmordsforsøk. 

Etter jeg fant ut at jeg var gravid i 20 årene tok jeg en helomvending. Gikk i terapi, tok en bachelor og startet å jobbe. Giftet meg og fikk et søsken til eldste. Vi har jobbet beinhardt for å bygge opp det livet vi hadde og det har vært alt annet enn lett. 

Jeg kjemper mot indre demoner nærmest hver dag. Men nå har det blitt for mye belastning utenfra. Det føles ut som om alt blir hivd på oss og revet vekk. Nå står vi i fare for å miste alt vi har jobbet hardt for, uten mulighet for å påvirke eller kontrollere. Alt føles så meningsløst ut. Hvorfor i det heletatt gidde å prøve å fungere, når ting kan bli revet bort så raskt. Vi er deprimerte, utslitte, snart er huset vårt borte, det meste av tingene våres uten at vi har gjort noe galt. Og tankene svirrer om kanskje barna vil få det bedre en annen plass. 

Jeg har mye anger for at jeg prøvde. At jeg satte 2 barn til live, for så å mislykkes. Selv om barna mine er alt og helt fantastiske føler jeg de fortjener bedre. 

Anonymous poster hash: 2440a...e12

[Trippelure]

Gjest 2440a...e12 skrev (45 minutter siden):

Vil sende en klem til alle som har det tøft, selv om det desverre hjelper lite. ❤️ Skulle ønske jeg kunne fjerne det vonde mange sitter med. 

Oppveksten var traumatisk med seksuelt misbruk, vold, omsorgssvikt, mobbing og et liv i ensomhet, så for å dempe alle vonde følelser havnet jeg på kjøret. Som ung voksen bestod livet av rus, destruktiv atferd, selvskading og selvmordsforsøk. 

Etter jeg fant ut at jeg var gravid i 20 årene tok jeg en helomvending. Gikk i terapi, tok en bachelor og startet å jobbe. Giftet meg og fikk et søsken til eldste. Vi har jobbet beinhardt for å bygge opp det livet vi hadde og det har vært alt annet enn lett. 

Jeg kjemper mot indre demoner nærmest hver dag. Men nå har det blitt for mye belastning utenfra. Det føles ut som om alt blir hivd på oss og revet vekk. Nå står vi i fare for å miste alt vi har jobbet hardt for, uten mulighet for å påvirke eller kontrollere. Alt føles så meningsløst ut. Hvorfor i det heletatt gidde å prøve å fungere, når ting kan bli revet bort så raskt. Vi er deprimerte, utslitte, snart er huset vårt borte, det meste av tingene våres uten at vi har gjort noe galt. Og tankene svirrer om kanskje barna vil få det bedre en annen plass. 

Jeg har mye anger for at jeg prøvde. At jeg satte 2 barn til live, for så å mislykkes. Selv om barna mine er alt og helt fantastiske føler jeg de fortjener bedre. 

 

Anonymous poster hash: 2440a...e12

Tusen❤️takk og en stor klem tilbake til deg ❤️🐶🥰

Jeg har hatt en lignende oppvekst som deg, og vet hvor vondt det gjør. Man blir aldri helt kvitt den katastrofefølelsen selv om man lærer seg å leve med det. Jeg har ikke turt å få barn, men endelig fått meg en hund etter å ha tvilt i mange år. Innimellom blir jeg livredd for at jeg ikke skal takle å ta skikkelig vare på han, og kan bare forestille meg hvordan det føles ut når man har barn. Jeg er sikker på at barn har det best hos foreldrene sine så lenge de ikke blir utsatt for vold og overgrep ❤️

Alt er ikke tapt for dere enda, ikke la disse katastrofetankene sluke deg helt. Det gjør ingenting bedre, men det vet du nok selv. Du er sterk og tøff som har overlevd og kommet deg så langt som du har gjort i livet. Og jeg er sikker på at du vil klare deg igjennom dette også og sender varme tanker og gode ønsker din vei! Jeg håper du ikke tar dette som en bagatellisering av problemene dine, det er ikke sånn ment. Jeg vil bare gjøre mitt for å prøve å oppmuntre deg, da jeg vet selv hvor vanskelig det kan være å måtte reise seg opp på nytt og på nytt. Og for hver gang føles det mer og mer håpløst ut. Hvorfor gidde når man bare blir tråkket ned igjen og igjen? Jeg forsøker da å dra meg opp ved å tenke på alle de andre gangene jeg har klart det, og så terper jeg på favorittsitatet mitt av Winston Churchill : If you're going through hell, keep on going! 

Det er lov å ta seg en pust i bakken, men man må gå videre oppover og ikke gi opp. Enda flere klemmer til deg fra meg ❤️

Endret 19. april av Trippelure

[Gjest 2440a...e12]

Trippelure skrev (14 timer siden):

Tusen❤️takk og en stor klem tilbake til deg ❤️🐶🥰

Jeg har hatt en lignende oppvekst som deg, og vet hvor vondt det gjør. Man blir aldri helt kvitt den katastrofefølelsen selv om man lærer seg å leve med det. Jeg har ikke turt å få barn, men endelig fått meg en hund etter å ha tvilt i mange år. Innimellom blir jeg livredd for at jeg ikke skal takle å ta skikkelig vare på han, og kan bare forestille meg hvordan det føles ut når man har barn. Jeg er sikker på at barn har det best hos foreldrene sine så lenge de ikke blir utsatt for vold og overgrep ❤️

Alt er ikke tapt for dere enda, ikke la disse katastrofetankene sluke deg helt. Det gjør ingenting bedre, men det vet du nok selv. Du er sterk og tøff som har overlevd og kommet deg så langt som du har gjort i livet. Og jeg er sikker på at du vil klare deg igjennom dette også og sender varme tanker og gode ønsker din vei! Jeg håper du ikke tar dette som en bagatellisering av problemene dine, det er ikke sånn ment. Jeg vil bare gjøre mitt for å prøve å oppmuntre deg, da jeg vet selv hvor vanskelig det kan være å måtte reise seg opp på nytt og på nytt. Og for hver gang føles det mer og mer håpløst ut. Hvorfor gidde når man bare blir tråkket ned igjen og igjen? Jeg forsøker da å dra meg opp ved å tenke på alle de andre gangene jeg har klart det, og så terper jeg på favorittsitatet mitt av Winston Churchill : If you're going through hell, keep on going! 

Det er lov å ta seg en pust i bakken, men man må gå videre oppover og ikke gi opp. Enda flere klemmer til deg fra meg ❤️

Tusen takk for gode ord du❤️ Det varmer. Leit at du har hatt lignende opplevelser 💔

Jeg tror kanskje at de som har gått igjennom lignende eller samme føler mye på ekstra ansvar og samvittighet. Redd for å skade noen kanskje? Du er nok en veldig god hundeeier. 

Og tar det overhode ikke som bagatellisering, men en fin oppmuntring. Det hjalp faktisk litt 🥰 Livet går selvfølgelig videre, man kommer seg nok igjennom dette også forhåpentligvis. Men føles så håpløst og vondt nå. Å stå i alt, kjempe for å ikke miste alt vi har bygd opp. Ikke minst føle på urettferdigheten 9g maktesløshet oppi alt. 

Vi skulle liksom nå se fremover, gledet oss til fremtiden og masse nye muligheter. Men ble det helt motsatte. 

Depresjonen blir tyngre, forholdet vårt handler mest om å overleve hverdagen, barna våres får ikke den oppmerksomheten de trenger. Også kommer den dårlige samvittigheten oppi alt. 

Jeg tror jeg har så hardt ønske om å leve normalt og fungere normalt. Fallet blir så hardt når indre og ytre motstand butter imot og jeg føler meg verdiløs igjen. 

❤️

Anonymous poster hash: 2440a...e12

[Gjest 2440a...e12]

Meg igjen fra over. 

Vi har kontaktet bv. Ingen hjelp. Vi har kontaktet rask psykiske helsehjelp i kommunen. Ingen hjelp. Kontaktet familierådet. Lenge til time. Vi har sagt at ting er akutt. 

Vi anses som ressurssterke. Men vi har ikke energi igjen. Vi klarer så vidt daglige gjøremål. Det er ikke rettferdig ovenfor barna våres 😔💔  Og vi står i ferd med å miste det vi eier og har. Det er jeg som har tråden om tvangssalg i underforumet juss. Vi som skulle gjøre ting bedre for oss selv og barna, hvor alt gikk som det ikke skulle gå. 

Hvor langt skal ting gå før man får hjelp? Hvor ille skal ting bli? Det er snakk om barn også her. Vi begynner å bli ganske desperate, men vet ikke helt hva mer vi kan gjøre. 

Alt for mye belastning har hvilt på skuldrene våres over lang tid. Det er begrenset hvor mye et menneske klarer og hvor lenge man klarer å stå i det. 

Anonymous poster hash: 2440a...e12