Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest 77ac1...087]

Sa til meg selv før at om ikke live er på plass i det jeg bikker 30 så kan det faen meg være.

33 nå, og har null.
Lol.

Ingen å dele livet med, venner er borte (Graven blant annet)

Jeg orker ikke interaksjon med folk uten om jobben, dritt lei folk og styr.
Innser at ingenting har noe mening.

Vill ut i verdensrommet, forsvinne fra alt og oppleve noe som har mening.
Drømme kan jeg i hvert fall. 
 

Anonymous poster hash: 77ac1...087

[Gjest fa9ef...bae]

Gjest 77ac1...087 skrev (6 minutter siden):

Sa til meg selv før at om ikke live er på plass i det jeg bikker 30 så kan det faen meg være.

33 nå, og har null.
Lol.

Ingen å dele livet med, venner er borte (Graven blant annet)

Jeg orker ikke interaksjon med folk uten om jobben, dritt lei folk og styr.
Innser at ingenting har noe mening.

Vill ut i verdensrommet, forsvinne fra alt og oppleve noe som har mening.
Drømme kan jeg i hvert fall. 
 

Anonymous poster hash: 77ac1...087

Samme sier jeg... 

Vet ikke hva jeg skal si jeg, sender deg en klem. Vil tilby meg å bli kjent men jeg vet ikke. Jeg er ikke en person folk higer etter å bli kjent med men kan være fint å dele erfaringer og skrive sammen om man ønsker det. 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

[Gjest f688a...389]

Sliter med alkohol etter bruddet. Drikker nesten hver dag når jeg har fri. Har heldigvis en jobb som er turnus, slik at jeg har alkoholpauser på noen uker innimellom. Men når jeg har fri? Stup dritings 4-5 av 7 dager i uken. Angst har tatt helt over når jeg er edru og jeg får ikke sove hvis jeg ikke drikker, og selvom det avtar veldig når jeg er i jobbeperioder og at jeg tilslutt føler meg bra igjen, så er det på polet med en gang jeg kommer hjem igjen. Det har vært sånn i snart to år nå. 

Jeg må ha en forandring, ting blir verre når jeg drikker og det er liksom 40 varslinger på mobilen hver gang jeg våkner ifra rusen. Er redd jeg snart låser døra og kaster nøkkelen. 

Har meldt meg inn på treningsstudio igjen. Har ikke trent siden før corona, trente 4-5 dager i uken før det. Første økt var bra. Det var noe jeg hadde savnet. Sov bedre i natt. Ikke perfekt, men jeg sov. Holdt meg edru. 

Men i dag er en ny dag og jeg har treningsfri. Det betyr at jeg er tørst. Jeg må finne på noe i kveld for å forhindre meg å stikke å kjøpe en kartong vin.  

Ta meg en joggetur kanskje? Hva gjør dere når dere kjemper imot prokrastineringen? Jeg liker å jogge litt, jeg gjorde i alle fall det før. Gamet mye før, men sliter med å finne lysten til å game igjen. Det hadde vært gull egentlig, for det er noe jeg kan bruke endel tid på. Kanskje jeg har blitt for gammel (snart 40).

Jeg veit jeg er i stand til å slutte fordi jeg greier det når jeg må på jobb i ukesvis, men jeg må ha noe å gjøre slik at jeg ikke faller tilbake. Tenkte kanskje styrketrening 3 ganger i uken og en rolig joggetur på kveldene i mellom styrkedagene. Jeg har tid til det, er alene uansett. Kamerater bor langt unna, det samme med annen familie. Vurderer nesten å flytte tilbake til bygda pga dette, sånn at jeg har folk i  nærheten. Men der er det dårlig med jobbmuligheter dessverre.

Godt å få det ut. Ville bare skrive dette her. Gråter litt når jeg leser igjennom dette. Det hjelper egentlig litt. 

Takk for oppmerksomheten. 

Anonymous poster hash: f688a...389

[Gavekort]

Jeg tror faktisk at turnus-jobb virker negativt på din situasjon. Det blir mye dagdriving og grubling for seg selv om man ikke er flink til å foreta seg noe produktivt på egen hånd.

En vanlig 8 til 4 jobb vil stille forventninger til deg 5 dager i uken og vil gi deg stabilitet og rutine. Så slipper du ikke unna det å faktisk slutte med alkohol, siden drikking fort kan snike seg tilbake og bli et problem igjen.

[Gjest f688a...389]

Mistenker at du kan være inne på noe der, det må jeg tenke litt på. Jeg har over 20 år i firmaet jeg jobber for og tjener godt pga turnusen, og bor i en dyr bolig alene som jeg betaler nesten 25k for pr mnd og det har jeg ikke har råd til om jeg skal jobbe 8-16. Alternativet er å få en jobb der som HK ligger og kjøpe meg bolig der kanskje, det er endel billigere boliger der. Det er en ålreit liten by det, har kollegaer jeg kjenner der og de har en skibakke også. Har også større nærhet til bygda med barndomskamerater og familien min (ca 50min)

Egentlig en litt oppløftende tanke. Takk  

Anonymous poster hash: f688a...389

[Overmoden 3.0]

Her er det jammen meg lenge siden jeg postet noe sist og trodde helt ærlig ikke skulle ha behov for det igjen. 

 

Her går ting dårlig. Veldig dårlig. Og jeg føler jeg er rett tilbake til start og at all behandling jeg har fått har vært bortkasta. 

 

Prøvde igjen å ende alt i november. Og jeg var visst veldig nær denne gangen. Mer nær enn de andre gangene og var koblet til respirator i 7 timer. Og det er så skummelt. Jeg vil jo egentlig ikke dø. Sånn innerst inne. Og min største frykt er at impulsiviteten skal drepe meg en dag. At jeg skal bli en del av den mørke statistikken. 

Jeg er tilbake på antabus så den hjelper jo på det å ikke drikke så det reduserer jo faren for nye forsøk, men ja. 

 

Jeg er så lei av å ha det vondt. Jeg er så lei av å ikke bli frisk eller ha det bra. Jeg er så trøtt av livet. Møkk lei alle følelsene. 

Legen ønsker at jeg skal utredes for bipolar lidelse, og jeg håper nesten jeg har det for da kan jeg få stemningsstabiliserende medisin og det er noe jeg ABSOLUTT har behov for. Nå svinger jeg så jævlig. Og det er slitsomt for meg, og samboer. 

Planlegger å be om en innleggelse etter jul. Har egentlig behov for det nå, men vil være hjemme i jula, så jeg må bare holde ut! 

Det blir ingen fin jul i år, men jula kommer dessverre likevel. Jeg elsker jula (Selv om det er den verste tiden for meg psykisk) men i år har jeg ingen glede rundt jul. Ikke har jeg pynta (har satt opp juletreet og litt sånt men ikke sånn som det pleier å være) ikke baka noen kaker eller laga noe julegodt.  Ikke sett årets julekalendere. 

 

Livet nå er bare en evig sorg og ett vondt sår som ikke gror. 

[Gjest fa9ef...bae]

Gavekort skrev (På 16.12.2023 den 6:02 PM):

Det er ikke feil å jobbe med deg selv i stedet for det er trolig der du vil få gevinst. Det er ingenting magisk som skjer når du bikker 30, men du kan gjerne bruke det som en milepæl til å forbedre situasjonen din.

I stedet for å gi helt opp så ville jeg heller satt meg små mål der du kan ha en effekt. Ikke sett deg ambisiøse mål som er sluttresultatet. Hva med å heller si at du vil møte nye folk fremfor å si at du vil bli gift? Hva med å heller si at du vil forbedre din egen helse enn å si at du vil ha en mastergrad. Du har gravd deg selv et hull, så forventningene dine bør være å komme seg ut av hullet, ikke forvente at du skal ha samme fart gjennom livet som andre kanskje har.

20-åra er oppskrytte. Det er ingen tidsfrist for et lykkelig liv.

Møte nye folk ønsker jeg ikke uansett. Jeg kan ikke tenke på vennskap og kjærlighet. Jeg blir hysterisk av det, bokstavelig talt. Det får frem vonde følelser i meg og jeg blir stresset av det. Det må legges lokk på, det er en del av det jeg anser som meningen med livet som må bort. Det må en holdningsendring til, fokuset må heller ligge på å bli lykkelig alene og holde fast ved det. Når jeg kanskje en dag er fornøyd og lykkelig, kan jeg IKKE blande mennesker inn i livet mitt. De kan ødelegge alt.

Forbedre helsen min kan jeg, og bruke min knappe fritid på hobbyer som gir meg glede. Trenger ikke gi så mye mening, men få tiden til å gå, og jobben gir meg jo noe mening. Men jeg føler meg ofte tom og tenker "skal dette være alt?", men det er vel bare sånn det er. Sånn er livet, det er som det er. 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

[Regardé]

https://www.writerscafe.org/writing/Regardee/2872930/

Endret 21. desember 2023 av Regardé

[Gjest 30d99...9cc]

Jeg har null energi mentalt og blir irritert og sint over den minste lille ting. Orker ingenting annet enn å se tv. Selv hobbier har jeg null interesse av.

Har mest lyst til å sloss med noen og få utløp for mitt sinne 😠

Anonymous poster hash: 30d99...9cc

[Gaea]

Gjest 30d99...9cc skrev (25 minutter siden):

Jeg har null energi mentalt og blir irritert og sint over den minste lille ting. Orker ingenting annet enn å se tv. Selv hobbier har jeg null interesse av.

Føler veldig med deg. Her er det såvidt jeg orker å se på tv. Ligger ofte å glaner i veggen helt apatisk pga utmattelse, og når man går rundt og er så sliten hele tiden så er veien kort for å bli irritert

[Pliscin]

Gjest fa9ef...bae skrev (På 16.12.2023 den 12.14):

Nå har det egentlig gått opp for meg at 20-årene mine snart er ferdige. Jeg oppnådde ingenting på disse 10 årene. Ikke fikk jeg utdannelse, ikke fikk jeg partner, ikke fikk jeg barn, ikke klarte jeg å nå noen av målene jeg har satt. Depresjonen har spist meg opp og den har påvirket de kognitive evnene mine i stor grad, jeg har ikke lenger god hukommelse, jeg sliter enormt med konsentrasjonen, jeg sover ikke godt, jeg har skrantende helse og manglende vilje til å urette noe som helst.

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

Du har satt deg et mål om at du skal ha utdannelse, mann, barn og en fast jobb innen du er 30. Jeg kan begynne med å si at dine mål er basert på hva du tror samfunnet forventer av oss. Du skriver bra, og du er reflektert, med andre ord kan du fint klare å ta en utdannelse om du finner motivasjonen. Du har ingen mann. Vel se på samfunnet i dag hvor mange som skifter partner, skiller seg, velger å ikke ha fast kjæreste. Velger å leve alene. Lever alene. Det er mange. Fast jobb er også vanskelig i dag, rekordmange er arbeidsledige. Du er ikke alene der. Og med tanke på at gjenomsnittsalderen for førstegangsfødende er over 30 år, så er du heller ikke sent ute. Samfunnet er ikke slik som man hører om, eller slik som det var da foreldrene våre vokste opp. I mine øyne er du helt normal, og et produkt av det samfunnet vi lever i. Det er ingenting galt med deg, men samfunnet er ofte ikke individtilpasset. Kanskje du skal bruke det du har til din fordel, i stedet for å gi det skylden for at du ikke lykkes. I dag er muligheten mye større enn de var før. Og jeg tror du kan lykkes om du tør å tro på deg selv, gi litt blanke, og finne din sti gjennom jungelen av muligheter. Folkesjela her i Norge er litt myntet på eventyret om Askeladden. Vær underdogen som ikke har noe å miste, og tør å gå ut på eventyr.

[Gjest 5f043...eab]

Noen ganger lurer jeg på hva som er vitsen med å fortsette, det har vært det samme de siste årene nå. Jula kommer, en prøver desperate å gripe etter tradisjoner, prøve å føle noe, prøve å komme i “julestemning”, en pynter, en ser på julefilmer å en prøver leve opp til glansbildet som er julen. Men hvert år blir en sittende igjen med denne tomme følelsen av en tid som var, og følelser og glede en aldri kommer til å føle igjen. 

 

Prøver å spille spill, prøver å se filmer å prøver å se serier, men det gir meg ingenting, bare en tomhet og desperasjon etter å føle noe annet. Prøver å være sosial, folk kommer på besøk og jeg drar på besøk men det gir meg ikke noe, alt er bare ett ork, når jeg sitter alene å stirrer tomt på en skjerm ønsker jeg at jeg å ha noen her, men når jeg har noen på besøk ønsker jeg bare å være alene og det sosiale batteriet mitt er tappet på få minutter. Hele mentaliteten jeg har bygd meg opp etter en traumatisk hendelse for noen år siden har ødelagt meg, hodet fungerer ikke, kroppen fungerer ikke og det føles som helsevesenet har gitt opp på meg, en tapt sak som ikke kan hjelpes. Spis noen piller som holder PTSDen i sjakk, angsten på en tolererbart nivå i bytte mot at alt blir flatt, ingen oppturer, men heller ikke nedturer, bare flatt, følelsesløst. 

 

Gnisten er borte, livet er oppsummert, tygg noen piller, å prøv å hold deg i live.

Anonymous poster hash: 5f043...eab

[Gjest 77ac1...087]

Gjest 5f043...eab skrev (På 27.12.2023 den 5.06):

Noen ganger lurer jeg på hva som er vitsen med å fortsette, det har vært det samme de siste årene nå. Jula kommer, en prøver desperate å gripe etter tradisjoner, prøve å føle noe, prøve å komme i “julestemning”, en pynter, en ser på julefilmer å en prøver leve opp til glansbildet som er julen. Men hvert år blir en sittende igjen med denne tomme følelsen av en tid som var, og følelser og glede en aldri kommer til å føle igjen. 

 

Prøver å spille spill, prøver å se filmer å prøver å se serier, men det gir meg ingenting, bare en tomhet og desperasjon etter å føle noe annet. Prøver å være sosial, folk kommer på besøk og jeg drar på besøk men det gir meg ikke noe, alt er bare ett ork, når jeg sitter alene å stirrer tomt på en skjerm ønsker jeg at jeg å ha noen her, men når jeg har noen på besøk ønsker jeg bare å være alene og det sosiale batteriet mitt er tappet på få minutter. Hele mentaliteten jeg har bygd meg opp etter en traumatisk hendelse for noen år siden har ødelagt meg, hodet fungerer ikke, kroppen fungerer ikke og det føles som helsevesenet har gitt opp på meg, en tapt sak som ikke kan hjelpes. Spis noen piller som holder PTSDen i sjakk, angsten på en tolererbart nivå i bytte mot at alt blir flatt, ingen oppturer, men heller ikke nedturer, bare flatt, følelsesløst. 

 

Gnisten er borte, livet er oppsummert, tygg noen piller, å prøv å hold deg i live.

Anonymous poster hash: 5f043...eab

 

Høres ut som meg, ingenting gir noe lengre.
Alt er bare ''meh''.

Kjempe gøy....

Anonymous poster hash: 77ac1...087

[karen12345]

Gjest 77ac1...087 skrev (På 16.12.2023 den 11:23 PM):

Sa til meg selv før at om ikke live er på plass i det jeg bikker 30 så kan det faen meg være.

33 nå, og har null.
Lol.

Ingen å dele livet med, venner er borte (Graven blant annet)

Jeg orker ikke interaksjon med folk uten om jobben, dritt lei folk og styr.
Innser at ingenting har noe mening.

Vill ut i verdensrommet, forsvinne fra alt og oppleve noe som har mening.
Drømme kan jeg i hvert fall. 
 

Anonymous poster hash: 77ac1...087

Kjære deg... hvordan kam du si du er 33 år å har null? Du har vell en haug med livserfaring.. du har jo fortsatt god tid til å skape deg det du måtte ønske... da jeg var 21 ble jeg dumpa og satt alene med en 4 mnd gammel baby... null utdannelse..eide ingenting... idag...  16 år senere har jeg klart å etablere meg ta høyere utdannelse..mann,flere barn .. poenget er = du har verden foran dine føtter..benytt deg av det.. jeg skulle gitt en alt for å hatt muligheten til å starte på nytt igjen... ta nye/andre valg osv... du kan bli hva du vil..skape hva en du vil..du må bare legge en plan og innsats.. altfor ung å gi opp 💚 heier på deg! 

[Gjest fa9ef...bae]

I dag har jeg hatt en ganske spesiell åpenbaring. 

Hele livet mitt har jeg vært deprimert. Og de siste årene har vært ekstra tunge, såpass tunge at jeg egentlig har sett for meg at livet mitt snart er over. Det har gått opp for meg hvor sterkt påvirket jeg er av alt drittet jeg har lest på internett. På forumer, deriblant her inne, men også andre "undergrunner" på internett. Selv om jeg har lært mye fra diskusjonsforumer, Reddit og andre forumer, samt sosiale medier, så er det også mye jeg har tatt innover meg som jeg virkelig ikke burde. Meninger og tanker fra mennesker jeg i det virkelige liv ville unngått og følt lite respekt for, da de opptrer fiendtlig og med dårlige holdninger. Jeg har også innsett at jeg i stor grad har "adoptert" disse holdningene og blitt en dårligere versjon av meg selv. Godheten i meg som jeg verdsatte og som andre har verdsatt i meg, har forsvunnet et sted på veien, men jeg tror jeg kan finne tilbake til det. 

For meg har internett blitt en avhengighet, et sted jeg søker tilflukt, et ekkokammer hvor jeg ønsker å få mine negative tanker og holdninger bekreftet for å finne grunner til å ta avstand fra den virkelige verdenen. Jeg er deprimert av mange grunner, men jeg vil ikke lenger at dette skal være en grunn til mine psykiske vansker. 

Alle timene jeg har kastet bort. Noen ganger hele dager. Halve fridager. Halve jobbdager. Når man har valgt å delvis isolere seg selv, så er det ikke rart at det går denne veien. 

Jeg er ferdig. Internett er ikke lenger min venn. 

Anonymous poster hash: fa9ef...bae

[Gjest 2f4bb...c6a]

Smerter, smerter, smerter, smerter. Fire timer søvn om natten. Smerter. Orker snart ikke mer. 

Anonymous poster hash: 2f4bb...c6a

[Evil-Duck]

Ett innlegg er fjernet da posteren av innlegget ikke forsto hva denne tråden dreier seg om, og kom med "råd" med en nedlatende tone. Jeg minner på at en skal lese førstepost før en kaster seg inn å prøver å gi "råd".

Legger ved den viktigste delen fra første post:

Sitat

Hvordan skal man hjelpe?

Det viktigste er å lytte. Tunge tanker kan bli litt lettere å bære av å bli delt. Møt brukere som sliter med forståelse. Husk at de enkle løsningene er blitt prøvd før, og de fungerer ikke. Bagatelliser ikke psykiske problemer, om du ikke forstår problemstillingen, så len deg tilbake og observer istedet for å komme med negativt ladede råd og pushing. Det fins folk her på forumet med forståelse for det meste, som vi alle kan lære mye av.

Ha forståelse for at velmente råd kan slå negativt ut - og unngå oppramsinger av enkle råd og løsninger. Det hjelper ikke å ramse opp en lang løsning for problemet om det som brukeren egentlig trenger er hjelp på det første steget til forbedring. Man blir ikke kurert over natten når det er snakk om mentale problemer - det tar tid, og hvert steg kan være vanskelig. Selv om du blir i bedre humør av f.eks en liste med 15 fantastiske ting i verden, eller et vidunderlig stykke musikk - men slike ting fungerer ikke for en person som er virkelig deprimert.

Et relevant moderatorsitat om det med negativitet og pushing:

 

Alastor skrev (På 15.11.2009 den 12:46 AM):

Det er helt lov å mene at negativitet og pushing er eneste rette måten å hjelpe folk med en type problemer. MEN DET SKAL IKKE POSTES I DENNE TRÅDEN - DEPPETRÅDEN HAR EGNE PREMISSER SOM -SKAL- FØLGES. Har man et problem med dette, så ta det opp med meg på PM.

Og da bees det om at alle som poster videre følger dette da tråden her skal være en frisone hvor en får lufte de tunge tankene og ikke blir dømt eller bli fortalt at du bare har deg selv og takke osv. Slik oppførsel vil bli slått hardt ned på.

[Sjørøver]

Gjest fa9ef...bae skrev (På 9.1.2024 den 12:35 AM):

Jeg er ferdig. Internett er ikke lenger min venn. 

Jeg hadde den samme åpenbaringen som deg for noen år siden. Personlig så merket jeg at spesielt reddit er som gift for hjernen. Det er helt ekstremt hvor lite jordnære folk er der inne, synes jeg. Finner snev av det her inne også, men vær flink å blokker folk som får blodpumpa til å gå. 

En løsning for meg var å slette appene for twitter, reddit med mer. Da bruker jeg veldig lite tid der. Føler jeg får med meg alle høydepunktene, men veldig lite av det negative. 

[Krig og fred]

Det har vært mye nå. Legebesøk anhver måned. Utallige sykehus undersøkelser også. Jeg ser ned. Rustningen er full av sprekker. Og forstanden renner ut. En følelse av å ha et skittent rep rundt nakken. Kroppen skriker lydløst. Den har ikke mer å gi. Forsøker å puste. Han løsner ikke grepet. Jeg fortviler i mørket. Igjen. 

I går var jeg ung. Nå, plutselig gammel. Grå hår der det ingen før fantes. Rynker. Men ikke fra smil. 45 er da ingen alder! Sier de. Hadde de bare visst. Hvor mye smerte elder. 

Vinteren er tilbake. Blir det min siste? Jeg skjærte lenge tenner. Men kjeven har gitt seg. Den lar tennene hvile mens jeg veier spørsmålet i munnen.  Jeg lukker øynene og fokuserer på pusten. La meg holde ut en natt til. 

[Trippelure]

Krig og fred skrev (5 minutter siden):

Det har vært mye nå. Legebesøk anhver måned. Utallige sykehus undersøkelser også. Jeg ser ned. Rustningen er full av sprekker. Og forstanden renner ut. En følelse av å ha et skittent rep rundt nakken. Kroppen skriker lydløst. Den har ikke mer å gi. Forsøker å puste. Han løsner ikke grepet. Jeg fortviler i mørket. Igjen. 

I går var jeg ung. Nå, plutselig gammel. Grå hår der det ingen før fantes. Rynker. Men ikke fra smil. 45 er da ingen alder! Sier de. Hadde de bare visst. Hvor mye smerte elder. 

Vinteren er tilbake. Blir det min siste? Jeg skjærte lenge tenner. Men kjeven har gitt seg. Den lar tennene hvile mens jeg veier spørsmålet i munnen.  Jeg lukker øynene og fokuserer på pusten. La meg holde ut en natt til. 

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Hold ut og ikke gi helt opp. Våren kommer på nytt og solen kan skinne igjennom når du minst venter det ❤️