Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Kovalevskaja]

Føler meg på samme sted som da jeg sluttet på studiet for 3 år siden, bare at nå er det jobben jeg mest sannsynlig gir opp på. Trist å føle på at livet ikke går videre. Denne gangen søkte jeg faktisk hjelp og stod i det, uten noe annet utfall enn; "du virker deprimert, ta disse og snakkes om en måned" fra min fastlege (eller, har vært til utredning, men ingen behandling). Jeg føler meg ikke deprimert, men såklart blir en litt nedstemt av å føle at man ikke mestrer livet

Endret 28. desember 2022 av Kovalevskaja

[Kovalevskaja]

Frem og tilbake, tusen ganger i hodet mitt hver dag "burde jeg bare si opp?". Av en eller annen grunn befinner jeg meg i en "fryst" tilstand, vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, hvorfor jeg ikke bare kommer i gang med oppgavene mine og gjør jobben min som en vanlig person. Angrer på at jeg takket ja til videre stilling, hadde jeg ikke gjort det hadde jeg i hvert fall fått dagpenger nå... Burde jo være glad jeg har en jobb, og liker egentlig jobben, men det er så ufattelig fælt å kjenne på det å være en byrde på arbeidsplassen

[Gjest aad62...b24]

Jeg fikser ikke livet. I år fyller jeg 28 år og jeg er lei av å bli eldre. Er så frustrert, sint og lei meg for hvordan ting har blitt, oppgitt over meg selv som er så tafatt og ikke klarer å være voksen. Jeg prøver meg frem med ulike interesser og hobbyer, men jeg er dårlig i alt, får ikke til noe ting, uansett hvor mye jeg øver så blir jeg ikke bedre. Det er ingenting jeg faktisk kan. Når jeg var yngre fikk jeg stadig høre at jeg var smart, moden for alderen og det som er, men nå føler jeg meg dummere enn noen gang og jeg er langt ifra smart. Jeg forstår meg ikke på ting som jeg burde forstå meg på. Jeg er ensom, alene og fullstendig kjørt i skallen. Hukommelsen har blitt dårligere og jeg føler hjernecellene mine råtner bort. Prøver å få rutiner i livet, prøver å se lyst på fremtiden, gi meg selv omsorg og snakke meg selv opp i stedet for ned, og i korte perioder går det, men så innser jeg at jeg lever på en løgn. Jeg er jo ikke noen, jeg er ikke bra nok for noe og jeg finner ikke plassen min her i livet.

Skal jeg ha barn? Skal jeg stifte familie? Jeg kan jo ikke det, jeg er så rævkjørt mentalt og ser ut som et takras, det er fullstendig umulig for meg å gå inn i et forhold og få barn så lenge jeg er fruktbar. Det er uansett ingen som vil ha meg, og det ville vært egoistisk av meg å sette barn til verden med mine gener. Tenk om jeg fikk en jente som ble som meg. Hun hadde hatt de verste forutsetningene i livet. Med min flaks hadde jeg klart å velge en pappa som min egen, noe som hadde skadet henne så til de grader emosjonelt. Så nei, barn er utelukket, familie er utelukket, selv om jeg drømmer om det hele tiden. Det er bare drøm, det er lett å fortape seg i, det er en flukt for meg, men når det er så ille som nå er det ingen drømmer som hjelper.

Jeg orker ikke tanken på å være alene hele livet, da vil jeg ikke leve i det hele tatt. Og jeg blir alene, for dette blir aldri bedre. Når det ikke har blitt bedre innen nå, og alltid har vært slik, da skjønner jeg ikke når det skal endre seg. Jo eldre jeg blir, jo mindre verdi har jeg i samfunnet uansett. Og hva med utdanning? Det får jeg heller ikke til, for jeg forstår ingenting. 

Er lei av å gå til psykolog, jeg snakker og snakker, jeg får råd etter råd, jeg prøver og prøver, jeg har aktivt prøvd så godt jeg kan lenge og jeg ser ikke resultater. Eller jo, jeg har hatt gode perioder, men likevel stagnerer jeg, de gode periodene er ikke så gode som man skal ha det til, det er bare at de ikke er så forferdelig mørke. Livet mitt står fortsatt på vent. Føler meg fullstendig verdiløs og jeg skjønner ikke helt hva jeg har her å gjøre. 

Bare det å skrive her, det hjelper ikke. Det er ingen som hører meg eller ser meg. Ingen som bryr seg. Men om noen prøver å strekke ut en hånd slår jeg den uansett bort, for jeg klarer ikke ta omsorg og gode ord fra andre genuint. Det føles så uekte og ufortjent. Jeg vet da faen hvor ting har gått galt, jeg vet ikke hva som skjer med hodet mitt lenger, aner ikke hvem jeg er, hva jeg skal, hva som er ekte og hva som bare er i mitt hode. Jeg blir sprø.... Jeg tenker når jeg møter andre gjennom jobb, får øyekontakt med tilfeldige på butikken, ser noen gå forbi boligen min, hvor mange det er som kjenner på samme kaoset og som holder det så godt skjult, akkurat slik som meg. Hvor mange er vi som sitter med slike følelser og hvordan i alle dager skal vi overleve det her. Hvorfor kan vi ikke snakke sammen om det og gi hverandre en klem og støtte hverandre. Hvor mange kjenner på sorg over livet som ikke ble som det skulle. Men det hadde ikke hjulpet og snakket sammen om det, for livet går til helvete uansett, jeg får ikke snudd dette, jeg må bare stå i det... Til hvilken nytte. Bare eksistere og være en skuffelse. Nei, jeg vet ikke lenger. Jeg sier konstant at jeg hater ansiktet mitt, kroppen min, mennesket jeg er, men jeg hater mest av alt hjernen min. Skulle ønske den bare tok pause. Den er fôret til randen med piss og dritt, tyter snart ut ørene på meg. 

Jeg ville bli et bra menneske med gode verdier, gode holdninger, men jeg har endt opp med å bli en bitter, sint, deprimert og dyster skikkelse som har mistet omtrent alt av håp. Jeg prøver å bremse utviklingen, jeg vil ikke bli sånn, men jeg har ikke kontroll lenger. Var det slik jeg skulle bli som voksen? Hvor gikk det galt? Hvorfor fikser jeg ikke dette...

 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Laserbeam]

Angst, angst og angst. Og utmattet etter hver gang jeg har vært bare litt sosial. Har hatt glatt føre som en unnskyldning for å ikke gå selv i butikken, og har eller bestilt hjemlevering fra Oda eller Meny. De 2 siste ukene i Desember var fullstendig utmattende og angstfylt, fortsatt litt utmattet.

Er også litt "utbrent" på ting jeg egentlig pleier og liker å gjøre; som f.eks spille dataspill, lage mat etc. Ender bare med å legge meg nedpå, sovne/slokne et par / tre timer. Eller se på YouTube, Twitch eller noe sånt. Ender noen ganger med å ikke spise på et par dager, og spiser da en hel haug når jeg først spiser.

Angsten og uroligheten kan være noe fysisk relatert også (vitamin mangel osv), så skal ta blodprøve til uka for å sjekke, kanskje det trengs noen medisinendringer også forsåvidt.

[Kovalevskaja]

Si opp jobben, ikke si opp jobben... Spørsmålet blir vel kanskje om belastningen den økonomiske usikkerheten vil føre med seg veier tyngre eller mindre enn det å stå i jobben... Arbeidsoppgavene er greie, men det er alle rammene jeg ikke mestrer og det at meldinger fra lederen min setter meg i 'frykt' modus (helt irrasjonelt) som er det mest slitsomme. Har fått tilbud om sykemelding, men føler samtidig at det blir feil ovenfor jobben... Men må vel kanskje bare jobbe med innstillingen min rundt det.

[Gjest aad62...b24]

Jeg trenger seriøst råd. Har det helt forjævlig tungt for tiden (er jeg som skrev det lengre innlegget her oppe) og nå er det så ille at jeg klarer ikke gå på jobb. Har blitt fullstendig nervevrak i løpet av de siste ukene og jeg klarer bare holde hodet opptatt en liten stund før jeg plutselig braser ut i gråt igjen. Har tidligere drevet med selvskading og jeg vet at det lindrer, men jeg prøver så godt jeg kan å ikke gjøre det. Følelsen av skam, sorg og håpløshet er så intens at jeg sliter med å bære det, og jeg har ikke noen jeg tør å dele det med (skriftlig er det null problem, men å snakke med noen, det er vanskelig). 

Vurderer å ringe en av disse hjelpetelefonene stadig vekk men det sitter så langt inne. Jeg prøver å snakke med meg selv, men til og med det er vanskelig. Å si tankene høyt er direkte fysisk vondt. Helvete jeg er så sliten. Hadde drept for å blitt holdt rundt. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Gjest aad62...b24 skrev (38 minutter siden):

Jeg trenger seriøst råd. Har det helt forjævlig tungt for tiden (er jeg som skrev det lengre innlegget her oppe) og nå er det så ille at jeg klarer ikke gå på jobb. Har blitt fullstendig nervevrak i løpet av de siste ukene og jeg klarer bare holde hodet opptatt en liten stund før jeg plutselig braser ut i gråt igjen. Har tidligere drevet med selvskading og jeg vet at det lindrer, men jeg prøver så godt jeg kan å ikke gjøre det. Følelsen av skam, sorg og håpløshet er så intens at jeg sliter med å bære det, og jeg har ikke noen jeg tør å dele det med (skriftlig er det null problem, men å snakke med noen, det er vanskelig). 

Vurderer å ringe en av disse hjelpetelefonene stadig vekk men det sitter så langt inne. Jeg prøver å snakke med meg selv, men til og med det er vanskelig. Å si tankene høyt er direkte fysisk vondt. Helvete jeg er så sliten. Hadde drept for å blitt holdt rundt. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

Hei! 

Om du skader deg selv ville jeg ringt en akutt telefon. Du kan ringe direkte til legevakten din om du trenger umiddelbar hjelp. 
Men jeg tenker det viktigste nå er at du får en hastetime hos fastlegen din slik at du eventuelt kan henvises videre.  

Legevakten kan du ringe på 116 117. 

Som du nevner finnes det også hjelpetelefoner: 

Kirkens SOS: 22 40 00 40
Mental Helse: 116 123

Jeg vil oppfordre deg til å ringe til en slik telefon om du trenger det. 

Vi har også en tråd hvor du kan snakke med noen av brukerne som står til rådighet du kan isåfall poste her:

 

Kan være ikke folk alltid er tilgjengelig men de vil nok høre på hva du har å si. 

Og det er bare å ventilere så mye du vil i denne tråden. 

Har selv vært veldig nede i mange måneder i strekk og vet akkurat hvordan du har det. Jeg håper inderlig at du klarer å dra deg opp igjen. Det er vanskelig men jeg har tro på at du klarer det. Og sist men ikke minst du er verd det. Du er like mye verd som alle andre. Synes det er modig av deg å skrive i denne tråden. Det å innrømme at man sliter, uansett om det er på et forum er et steg i riktig retning. Ta ett steg av gangen.  ❤️ 

Endret 18. januar 2023 av Slettet-x7D6du0Hjb

[BlunderPOP]

Jeg er førstegangs far, har en jobb som jeg misliker sterkt, hus lån, studielån og en sliten dieselbil, hver måned siden kidden ble født har spist opp litt av sparingen vår og nå begynner det å gå tomt i kassa, sjefen nekter å ha medarbeidersamtale og jeg har aldri på 4 år godt opp i lønn, jeg har mest lyst å si opp fra jobben som jeg føler jeg ble tvunget inn i av NAV, men jeg har ikke råd til det, hver dag må jeg ta bussen i 30 min til jobb, siden moren må ha bilen for jobben sin. søkte nettopp på jobb kommunalt for å gå opp i lønn, fikk den ikke, Jeg har ingen venner, er ikke nær familien min, har ikke tid til hobby og nå begynner jeg å bli litt sliten ettersom kidden som ikke får sove hele kvelden gjennom pga. kraftig hoste di siste 2 månedene, tar nattesøvnen. Er litt deppa kan man si, selv om det er mye kjærlighet i den lille familien vår, trenger ikke råd, må bare få lufte litt på lokket

Endret 18. januar 2023 av BlunderPOP

[Gjest 6a636...48e]

Noen ganger, som i kveld, kjenner jeg litt på det at jeg har ingen venner. Ingen. Jeg har samboer og barn, fast jobb og kollegaer, og sporadisk kontakt med øvrig familie, så jeg er ikke alene. Men bortsett fra samboeren har jeg ingen å spørre om å ta en kopp kaffe. Ingen å gå på konsert med. Ta en spillkveld. Gjøre noe. 

Samboer har flere venner og er stadig ute på ting. Jeg er hjemme, eller drar ut alene hvis jeg må lufte hodet. Jeg har prøvd å henge meg på samboer, men det blir fort den følelsen av "femte hjulet på vogna".

Det er vel tjue år siden jeg brukte tid med noen jeg anså som en venn. Kontakten med folk bare døde ut etter hvert som vi ble eldre, og nå er det ikke mer enn at vi gratulerer hverandre med dagen en gang i året på Facebook. Hvis vi tilfeldigvis er logget inn den dagen. Det er ikke alltid. 

Noen ganger savner jeg folk. Jeg får lyst til å ta opp kontakten med noen, men det har gått tjue år. Det vennskapet jeg husker, og savner, finnes ikke mer. Det kommer ikke tilbake heller, folk har forandret seg og gått videre. Jeg burde funnet noen nye, men jeg aner ikke hvor.

Så da sitter jeg her på forumet i stedet. Jeg kjenner ingen her heller, men jeg drar kjensel på brukere jeg synes virker hyggelige. På en måte blir det en erstatning for et sosialt liv. Det er jo ikke bra. 

Anonymous poster hash: 6a636...48e

[Gjest c91ab...2e2]

Helt alene her også, ingen venner lengre.

Har det fint på jobb, er mer sosial en jeg egentlig skulle tro jeg kunne være.
Kjører på liksom, gjør dagene mer gøy liksom.

Etter jobb er jeg alene, helgene også.
Trenger den tiden til og lade opp.

Savner selvsagt noen og gjøre ting med som konserter, reising og slikt.
Men går greit alene også.

Har begynt og like ensomheten og depresjonen.
En komfort.

Ikke bra, men men. Verden går i dass og livet har ingen mening uansett. 

 

Anonymous poster hash: c91ab...2e2

[Gavekort]

Gjest c91ab...2e2 skrev (1 time siden):

Savner selvsagt noen og gjøre ting med som konserter, reising og slikt.

Du nevner jo to ting som er utmerket å gjøre alene, noe som også åpner opp muligheter for nye bekjentskaper.

[Borealis]

Hvor vanlig er det å synes at livet er en lidelse egentlig? Jeg har slitt med en tilbakevendende apati-tilstand i 12-13 år nå som jeg bare ikke kommer meg ut av? Skal det være slik at selv de minste ting er et ork? Å stå opp om morgenen, handle mat, gå på jobb, lage middag etc. Har ingen interesser på fritiden heller med unntak av å se fotballkamp med favorittlaget. Prøver nye ting, men det er like interessant som å sitte og stirre i veggen.

Livet går fra meg og jeg gjør så godt jeg kan for å endre på situasjonen med alle livsstilsråd du kan tenke deg, men det biter ikke på og det er så utrolig tungt i lengden.

Mange dager føles det ut som om at jeg skulle ønske jeg bare kunne slippe alt, stenge meg inne på et mørkt, varmt rom og bare sove for alltid. Ikke dø, men ikke leve heller.

Er slike følelser mer normale enn man tror eller har jeg et særlig alvorlig problem? Jeg er godt utstyrt intellektuelt og helsa er god, men jeg får ikke brukt noe av det fordi jeg må mobilisere alt jeg har for å få gjennomført det grunnleggende i hverdagen

[Gaea]

Du spør godt. Til dels er lidelse en del av livet, så vel som glede også er del av livet.

Fra et medisinsk perspektiv kan det jo være du faktisk lider av dystemi. Eller at du rett og slett er overarbeidet eller jobber feil sted og med noe som du ikke brenner for. Kan det tenkes at du bor feil sted? Mye stress og ubehag som støy og vanskelige naboer kan jo gjøre livet litt tungt. Har du relasjoner i livet ditt som gjør at batteriene dine tømmes raskere? Spiser du nok, er du i passe mengde fysisk aktivitet? (Ikke for mye, ikke for lite. Og du er helt sikker du ikke har noe underliggende helseproblemer som f.eks. stoffskifte, d-vitamin mangel eller jermangel?

[Borealis]

Spiser sunt, trener de dagene jeg greier å komme meg ut og er ikke overarbeidet. Har tatt blodprøver og vært undersøt av lege tidligere i forbindelse med disse plagene, men det er ikke funnet avvik da. Bortsett fra at jeg hadde problemer med stoffskifte en periode (var i ferd med å passere grensa til lavt), men det stabiliserte seg igjen. Har ingen venner, men det er fordi det ikke funker for meg. Blir bare sliten av det sosiale aspektet og er ikke noen underholdende person å være sammen med heller (naturlig nok - jeg er tiltaksløs og uinteressert). Har familierelasjoner og jobbkollegaer og that’s it. Det er helt greit for meg isolert sett - det at allting er så tungt hele tiden er ikke det.

Prøver å se positivt på ting, men når drivet er fraværende hele tiden så er det umulig å ikke la seg prege.

Endret 22. januar 2023 av Borealis

[Malakitt]

Borealis skrev (5 timer siden):

Spiser sunt, trener de dagene jeg greier å komme meg ut og er ikke overarbeidet. Har tatt blodprøver og vært undersøt av lege tidligere i forbindelse med disse plagene, men det er ikke funnet avvik da. Bortsett fra at jeg hadde problemer med stoffskifte en periode (var i ferd med å passere grensa til lavt), men det stabiliserte seg igjen. Har ingen venner, men det er fordi det ikke funker for meg. Blir bare sliten av det sosiale aspektet og er ikke noen underholdende person å være sammen med heller (naturlig nok - jeg er tiltaksløs og uinteressert). Har familierelasjoner og jobbkollegaer og that’s it. Det er helt greit for meg isolert sett - det at allting er så tungt hele tiden er ikke det.

Prøver å se positivt på ting, men når drivet er fraværende hele tiden så er det umulig å ikke la seg prege.

Er nok mer normalt med slike tanker enn vi tror. 

Personlig opplever jeg ikke apati, men heller depresjon og negative tanker. De negative tankene er der HELE TIDEN, men depresjonen kommer og går. Nå har den dog vært til stede i flere måneder og jeg kjenner jeg er vanvittig lei. Jeg orker ikke lenger spørre etter hjelp eller prøve å gjøre noe med situasjonen min for det er ikke noe som fungerer. Det hjelper ikke snakke med noen heller. Jeg håper bare at begeret snart renner over slik at jeg blir modig nok til å bare stikke her ifra. Det er kjipt å være utrøstelig, tiltaksløs og fullstendig blottet for motivasjon og driv, men sånn går nå dagene. 

[Evil-Duck]

Fjernet litt OT, diskusjoner rundt forumets retning og begrensinger hører naturlignok ikke hjemme i denne tråden. For denne typen tilbakemeldinger har vi en egen kategori

https://www.diskusjon.no/forum/285-tilbakemeldinger/

Modereringen skal ikke kommenteres i tråden

[Malakitt]

Det snakkes mye om hvor vanskelig det er for menn å få seg kjæreste, lurer veldig på hvor de andre kvinnene som sliter med å få kjæreste er og hvordan de takler livet alene. Alterantivene jeg sitter med er menn som vil bruke meg for sex og som uansett vil ligge med hvem som helst, å få en snill og god partner kan jeg se langt etter. Jeg mister bare mer og mer troa for hver dag som går på at jeg kan få en god partner men sorgen over det har heldigvis begynt å roe seg. Er nærmere å akseptere å være alene selv om det er tungt. Men merker det går på bekostning av depresjonen, for jeg ser ikke helt vitsen med å bli gammel når jeg ikke har noe annet å bidra med i samfunnet enn jobb. 

Er bare skikkelig dritt å se alle andre på min egen alder som er i forhold og har det fint.. Den bitterheten kommer nok aldri til å gi seg men sånn er det vel bare. 

[Gjest ec9b8...10b]

Det er fredag kveld og jeg har ikke et eneste kvinnfolk i sikte 😭😭😭

 

 

Jaja, får bli dritings da. 

Anonymous poster hash: ec9b8...10b

[Gavekort]

BlunderPOP skrev (På 18.1.2023 den 6.38):

Jeg er førstegangs far, har en jobb som jeg misliker sterkt, hus lån, studielån og en sliten dieselbil, hver måned siden kidden ble født har spist opp litt av sparingen vår og nå begynner det å gå tomt i kassa, sjefen nekter å ha medarbeidersamtale og jeg har aldri på 4 år godt opp i lønn, jeg har mest lyst å si opp fra jobben som jeg føler jeg ble tvunget inn i av NAV, men jeg har ikke råd til det, hver dag må jeg ta bussen i 30 min til jobb, siden moren må ha bilen for jobben sin. søkte nettopp på jobb kommunalt for å gå opp i lønn, fikk den ikke, Jeg har ingen venner, er ikke nær familien min, har ikke tid til hobby og nå begynner jeg å bli litt sliten ettersom kidden som ikke får sove hele kvelden gjennom pga. kraftig hoste di siste 2 månedene, tar nattesøvnen. Er litt deppa kan man si, selv om det er mye kjærlighet i den lille familien vår, trenger ikke råd, må bare få lufte litt på lokket

Psykologisk trygghet og en jobb du trives med er utrolig viktig. Fortsett å søk på jobber.

  

Gjest ec9b8...10b skrev (På 27.1.2023 den 21.22):

Det er fredag kveld og jeg har ikke et eneste kvinnfolk i sikte 😭😭😭

Jaja, får bli dritings da. 

Anonymous poster hash: ec9b8...10b

Det er ikke slik at vi andre er ute og slayer damer hver eneste helg heller. Senk skuldrene.

[Gjest aad62...b24]

Jeg har vært borte fra jobb i snart 2 uker nå på grunn av depresjonen. Den har vært overveldende tung å stå i og de siste 2 ukene har jeg bare eksistert, og gjort så godt jeg kan å ivareta personlig hygiene, komme meg opp av senga og slike ting. Har prøvd meg frem med husarbeid og aktivisering for å prøve å løfte stemningsleiet, men jeg går på en smell bare jeg gjør noe lite. Før jeg tok ut egenmelding slet jeg veldig på jobb, hadde store vansker med konsentrasjonen og hukommelsen, og det var flere dager jeg ikke sov før jeg skulle på jobb. 

Jeg vet ikke hva legen kan gjøre for meg men jeg trenger minst 1 uke til for å komme meg ut av denne gjørma. Legen er kjent med depresjonen min fra før, gikk dit noen ganger i fjor for å prøve ut medisin, men det feilet. Jeg kjenner nå at jeg er livredd for å ikke få sykmelding for denne uka. Hva faen gjør jeg da. Jeg makter ikke tanken på å snakke med andre og ansvaret jobben medfører når jeg har det sånn som jeg har det nå. Det er mye ukontrollert gråting og jeg har virkelig truffet bunnen. Jeg vet jeg er syk, men er stadig redd for å ikke bli trodd og ikke bli sett, er så lei av det her. Det er ikke sikkert jeg får snakke med min egen lege engang i morgen, men en vikarlege siden fastlegen min ofte er veldig opptatt. 

Anonymous poster hash: aad62...b24