Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest 873ea...21d]

 

Gjest aad62...b24 skrev (47 minutter siden):

I kveld er jeg trist og lei meg fordi jeg føler ikke at familien min er en faktisk familie. Mine søsken bryr seg ikke om meg, og gir stadig uttrykk for at de helst ikke vil ha noe med meg å gjøre. Mamma har forandret seg mye de siste årene og har blitt sint og bitter. Jeg kan ikke spørre henne om råd eller hjelp, for jeg vet at hun ikke klarer å hjelpe seg selv, og da kan hun ikke hjelpe meg heller. Vi snakkes stadig sjeldnere. Pappa er ikke glad i meg og har aldri brydd seg om meg. Det er komplisert og vanskelig, og jeg føler egentlig ikke jeg kan snakke med noen om dette. Har psykologen min da, men det er mange dager til jeg skal snakke med henne. 

Jeg skjønner også hvorfor jeg er deprimert, hvorfor jeg ikke ser min egen verdi som menneske. Jeg skjønner det veldig godt. Jeg er voksen og burde ta ansvar for meg selv nå. Men jeg er så fryktelig alene.  Jeg føler meg uelsket og uviktig, jeg føler virkelig at ingen er glad i meg. Jeg kan innerst inne tro på at mamma er glad i meg, om jeg har en god dag, men det er verre med pappa. Han har aldri vært stolt av meg, alltid gjort narr av meg, bare gitt uttrykk for at jeg er det verste som har hendt han. Jeg har prøvd å bedre relasjonen vår men jeg når ikke inn. Det er som om han ikke vil høre fra meg. Prøver stadig å være bra nok for han og imponere han men det er aldri bra nok. 

Faen det ble plutselig mørkt i kveld, har det ikke bra nå. Ingen å snakke med heller. Så da skriver jeg her. Jeg har vært flink til å holde familieproblemer på avstand og ikke tenke så mye på det, men i dag har det vært fryktelig vanskelig dessverre. Jeg hører ikke til noen steder. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

Vi mennesker er forskjellig skrudd sammen, og hva som er viktig for oss selv er avansert, å vite hva som er viktig for våre nærmeste er enda mer avansert.

Mitt råd er å være raus i egne og andres følelser.

Om din mor sliter, betyr det ikke at hun ikke kan hjelpe. Selv om hennes hjelp i praksis ikke hjelper for deg, så betyr det faktisk noe at hun ønsker å hjelpe, det er viktig å ta i betraktning.

At din far ikke bryr seg, kan også være et tegn på at han bryr seg: Han vil at du skal være slik han ønsker, men har ikke ord eller handling (kompetanse) for å veilede deg slik han ønsker. Og om han hadde, ville det også vært feil.

Du skal gå din egen vei, med dine egne mål og selv bestemme hva som er mål i ditt livet. Du skal bestemme selv hva som er trist, vanskelig, bra, suksess.

Du nevner søsken. De lever i sine egne liv med sine utfordringer: Partner, barn, jobb, ikke jobb, etc. Min søster hadde nylig bursdag og pga. jobb glemte jeg å ringe henne. Jeg har veldig dårlig samvittighet for at jeg glemte det, men skal prøve å huske på det i morgen. Glemmer jeg det igjen, er det ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg er opptatt i mitt eget liv.

Bare det at du har de refleksjonene i ditt innlegg viser at du har viktige følelser som danner et godt grunnlag for både vennskap, samboerskap og for familie.

Det er ikke så mørkt som du tror det er, livet lyser for deg.

Anonymous poster hash: 873ea...21d

[Gjest aad62...b24]

Gjest 873ea...21d skrev (13 timer siden):

 

Vi mennesker er forskjellig skrudd sammen, og hva som er viktig for oss selv er avansert, å vite hva som er viktig for våre nærmeste er enda mer avansert.

Mitt råd er å være raus i egne og andres følelser.

Om din mor sliter, betyr det ikke at hun ikke kan hjelpe. Selv om hennes hjelp i praksis ikke hjelper for deg, så betyr det faktisk noe at hun ønsker å hjelpe, det er viktig å ta i betraktning.

At din far ikke bryr seg, kan også være et tegn på at han bryr seg: Han vil at du skal være slik han ønsker, men har ikke ord eller handling (kompetanse) for å veilede deg slik han ønsker. Og om han hadde, ville det også vært feil.

Du skal gå din egen vei, med dine egne mål og selv bestemme hva som er mål i ditt livet. Du skal bestemme selv hva som er trist, vanskelig, bra, suksess.

Du nevner søsken. De lever i sine egne liv med sine utfordringer: Partner, barn, jobb, ikke jobb, etc. Min søster hadde nylig bursdag og pga. jobb glemte jeg å ringe henne. Jeg har veldig dårlig samvittighet for at jeg glemte det, men skal prøve å huske på det i morgen. Glemmer jeg det igjen, er det ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg er opptatt i mitt eget liv.

Bare det at du har de refleksjonene i ditt innlegg viser at du har viktige følelser som danner et godt grunnlag for både vennskap, samboerskap og for familie.

Det er ikke så mørkt som du tror det er, livet lyser for deg.

Anonymous poster hash: 873ea...21d

Du har nok rett i mye her, men det betrygger ikke mine vonde følelser rundt det hele dessverre. Når jeg snakker er det ingen av de som lytter. Det har ført til at jeg har sluttet å lytte noe særlig selv. Har gått ifra å desperat forsøke å bedre relasjoner til å bare trekke meg tilbake, og de lar meg trekke meg tilbake også, det er ingen som lurer på hvor det har blitt av meg. Eller, jeg har fått spørsmål, men sannheten er så brutal at det bare utløser sinne og frustrasjon. Har noen ganger luftet tankene mine, men det blir ikke møtt særlig bra. Jeg er følsom og har et stort behov for å bli sett og at verdigheten min skal bekreftes, men det blir ikke møtt slik jeg trenger og ønsker, dessverre. Det er kanskje min egen feil som ikke har gitt uttrykk for hva jeg trenger. Hele greia er komplisert. Har gått mange runder med meg selv for å finne ut hva som er galt og hva jeg gjør feil, hvorfor foreldrene mine liker mine søsken bedre enn meg. Det er jo bittert, å være den som er minst likt, å se at de går videre med livene sine mens jeg ikke er helt der jeg skulle være. Forventningene de hadde til meg som ikke ble innfridd. Jeg ble ikke som jeg skulle. 

Man kan gjerne si at alt er i mitt eget hode og at jeg har en forvrengt virkelighetsoppfatning, skal ikke krangle på det. Men jeg føler det jeg føler og har lært i terapi at mine følelser er gyldige og ekte. Verdiene og holdningene mine er påvirket av oppvekst, men er i stor grad formet av miljøer jeg selv har søkt i håp om å finne svar jeg ikke har funnet hjemme. Har blitt som jeg har blitt, og pappa liker det ikke, jeg vet ikke hvor mamma står, men jeg er som jeg er. Jeg har blitt flinkere til å akseptere meg selv og gi meg selv kjærlighet og støtte, men noen ganger kommer jeg til kort, slik som i går. For meg er det vanskelig å ta imot kjærlighet fra andre, så jeg burde vel starte med å kunne gi meg selv det. 

I dag er en bedre dag, nå bryr jeg meg ikke så mye. Det er som det er. Må kjøre mitt eget løp, finne ro i eget liv og prøve å stenge denne støyen ute. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Gjest 873ea...21d]

Gjest aad62...b24 skrev (9 timer siden):

Du har nok rett i mye her, men det betrygger ikke mine vonde følelser rundt det hele dessverre. Når jeg snakker er det ingen av de som lytter. Det har ført til at jeg har sluttet å lytte noe særlig selv. Har gått ifra å desperat forsøke å bedre relasjoner til å bare trekke meg tilbake, og de lar meg trekke meg tilbake også, det er ingen som lurer på hvor det har blitt av meg. Eller, jeg har fått spørsmål, men sannheten er så brutal at det bare utløser sinne og frustrasjon. Har noen ganger luftet tankene mine, men det blir ikke møtt særlig bra. Jeg er følsom og har et stort behov for å bli sett og at verdigheten min skal bekreftes, men det blir ikke møtt slik jeg trenger og ønsker, dessverre. Det er kanskje min egen feil som ikke har gitt uttrykk for hva jeg trenger. Hele greia er komplisert. Har gått mange runder med meg selv for å finne ut hva som er galt og hva jeg gjør feil, hvorfor foreldrene mine liker mine søsken bedre enn meg. Det er jo bittert, å være den som er minst likt, å se at de går videre med livene sine mens jeg ikke er helt der jeg skulle være. Forventningene de hadde til meg som ikke ble innfridd. Jeg ble ikke som jeg skulle. 

Man kan gjerne si at alt er i mitt eget hode og at jeg har en forvrengt virkelighetsoppfatning, skal ikke krangle på det. Men jeg føler det jeg føler og har lært i terapi at mine følelser er gyldige og ekte. Verdiene og holdningene mine er påvirket av oppvekst, men er i stor grad formet av miljøer jeg selv har søkt i håp om å finne svar jeg ikke har funnet hjemme. Har blitt som jeg har blitt, og pappa liker det ikke, jeg vet ikke hvor mamma står, men jeg er som jeg er. Jeg har blitt flinkere til å akseptere meg selv og gi meg selv kjærlighet og støtte, men noen ganger kommer jeg til kort, slik som i går. For meg er det vanskelig å ta imot kjærlighet fra andre, så jeg burde vel starte med å kunne gi meg selv det. 

I dag er en bedre dag, nå bryr jeg meg ikke så mye. Det er som det er. Må kjøre mitt eget løp, finne ro i eget liv og prøve å stenge denne støyen ute. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

Jeg glemte å ringe søsteren min i dag, har dårlig samvittighet for det, men likevel bruker jeg tid på å skrive til deg på dette forumet.

Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om henne, men jeg har i dag vært opptatt med mine ting (Jobb, samboer, egentid, med mer). Kanskje føler hun at jeg ikke bryr meg, men det er feil.

I morgen skal vi uansett møtes og jeg skal gi alt av meg. Jeg skal lytte, men også fortelle. Om det ikke er bra nok, vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre fordi jeg har gjort mitt aller beste ut fra mine forutsetninger.

Poenget er, om du gjør det beste ut fra dine forutsetninger, er det godt nok. Om dine nærmeste ikke forstår det, er det deres problem, ikke ditt. Du skal ikke bruke krefter på å endre de, bare være deg selv.

Vær direkte, si at du gjør så godt du kan og at du er glad i de.

Om de ikke lytter til deg, kan det være fordi de har behov for å snakke og tømme sine egne problemer/tanker. Som jo også kan bety at de støtter seg på deg. 

At de støtter seg på deg er jo et kompliment.

Men du må også stå på ditt og formidle dine følelser.

En ting jeg har lært. Jeg gir både to og tre ganger mer til mine nærmeste, men får aldri like mye tilbake i forhold til mine forventninger. Men kanskje er det bare i mitt hode..... eller ikke... kanskje gir de noe jeg ikke ser...  uansett, så lenge du føler du gir alt, betyr det alt, for deg selv og dine nærmeste.

Anonymous poster hash: 873ea...21d

[Evil-Duck]

Er så drittlei forsikringsselskap, er så drittlei jurister som skal prøve vri og vende på lege uttalelser til fordel fra forsikringsselskapet og er så drittlei forsikringsleger som skal prøve og vri, vende og manipulere min sykdomshistorie, journaler og legemiddelbruk de siste 30 årene for å få det til å se ut som jeg var sykere enn jeg var før ulykken...

Først var det at jeg hadde fått sovemedisin for en 2 ukers periode 2 år før ulykken som forsikrings legen hengte seg opp i som et klart bevis på at jeg hadde store psykiske problemer før ulykken og ville fraskrive seg alt ansvar på grunn av dette, etter jeg skaffet meg advokat ble det enighet mellom forsikringsselskap og advokaten min om at det skulle innhentes en nøytral spesialisterklæring. Denne endte opp med å side 100% med meg og konstaterte at de plagene jeg har var ene og alene skyld i trafikkulykken. Lettet og ganske glad var både jeg og advokaten min ganske sikre på at saken var ved veis ende og at ett oppgjør og økonomisk sikkerhet var like rundt hjørnet.

Isteden får vi et avslag for alle erstatninger, både inntekts tap og oppreising kastet i fleisen, her hadde forsikringsselskapets jurister hengt seg opp i en bisetning i den mange mange sider lange rapporten til spesialisten hvor han beskrev at for sen behandling og for lite oppfølging kan ha medført forverring/forlengelse av symptomer. Derfor fraskriver forsikringsselskapet seg ALT av erstatningsansvar å sier at vi da må søke passienterstatning istedenfor. Når min advokat prøvde å protestere dette får vi bare et generisk svar tilbake om at saken er lukket og ferdig fra forsikringsselskapets side og noe informasjon om hvordan en kan starte en prosess med å klage inn avgjørelsen. Så da er kontakten effektivt brutt. På toppen av det hele nekter nå forsikringsselskapet å betale for advokatutgiftene mine, så det virker som de prøver å blø meg for penger slik jeg skal gi opp.

Nå holder advokaten min på å starte prosessen med å saksøke forsikringsselskapet og å ta det for retten...

Jeg har hatt en veldig god periode fra september og gjort store fremskritt med PTSD diagnosen og generelt den psykiske helsen min, men nå siste tiden med all den økonomiske usikkerheten, sinne, frustrasjonen og fortvilelse over at jeg føler meg så urettferdig behandlet for en ulykke som har ødelagt så utrolig mye for meg som jeg hadde null nada og nix skyld i gjort at det føles som jeg er på vei ned i ett hull igjen... Sliter med å klare komme meg opp  av senga om morgenen, dagene begynner igjen å bli monotone, energien er lik null, komme seg ut av leiligheten har igjen blitt et enormt tiltak og gledene i hverdagen er forsvinnende små. Bruken av beroligende har og økt betydelig de siste par ukene bare for å klare å koble bort fra hodet og bekymringer en liten stund, noe som nesten skremmer meg litt, da jeg og tar opioder mot smerter knytt til ulykken er jeg livredd for å plutselig få et brev i posten om at jeg ikke lenger er skikket til å ha førerkortet. Jeg vet jeg må skjerpe meg for om jeg ikke tar tak i det nå vil det bare gjøre vondt verre.

Livet er litt kjipt om dagen kan en si, og jeg vet at mye av dette er preget av den enorme skuffelsen fra når avslaget kom, planene jeg begynt å legge når jeg trodde vi skulle vinne frem må igjen legges på is og usikkerheten rundt økonomien er mangedoblet når vi nå velger å ta det for retten.. Men jeg håper at dette blir siste året jeg vil ha denne forsikringssaken hengende over meg, slik jeg kanskje kan begynne å bruke noe av energien som går med til dette på å prøve å komme meg tilbake til en mer normal hverdag igjen, det er langt borte igjen men jeg tror det fortsatt er et lys i enden av tunnelen.

Endret 22. oktober 2022 av Evil-Duck

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Evil-Duck skrev (1 time siden):

Er så drittlei forsikringsselskap, er så drittlei jurister som skal prøve vri og vende på lege uttalelser til fordel fra forsikringsselskapet og er så drittlei forsikringsleger som skal prøve og vri, vende og manipulere min sykdomshistorie, journaler og legemiddelbruk de siste 30 årene for å få det til å se ut som jeg var sykere enn jeg var før ulykken...

Først var det at jeg hadde fått sovemedisin for en 2 ukers periode 2 år før ulykken som forsikrings legen hengte seg opp i som et klart bevis på at jeg hadde store psykiske problemer før ulykken og ville fraskrive seg alt ansvar på grunn av dette, etter jeg skaffet meg advokat ble det enighet mellom forsikringsselskap og advokaten min om at det skulle innhentes en nøytral spesialisterklæring. Denne endte opp med å side 100% med meg og konstaterte at de plagene jeg har var ene og alene skyld i trafikkulykken. Lettet og ganske glad var både jeg og advokaten min ganske sikre på at saken var ved veis ende og at ett oppgjør og økonomisk sikkerhet var like rundt hjørnet.

Isteden får vi et avslag for alle erstatninger, både inntekts tap og oppreising kastet i fleisen, her hadde forsikringsselskapets jurister hengt seg opp i en bisetning i den mange mange sider lange rapporten til spesialisten hvor han beskrev at for sen behandling og for lite oppfølging kan ha medført forverring/forlengelse av symptomer. Derfor fraskriver forsikringsselskapet seg ALT av erstatningsansvar å sier at vi da må søke passienterstatning istedenfor. Når min advokat prøvde å protestere dette får vi bare et generisk svar tilbake om at saken er lukket og ferdig fra forsikringsselskapets side og noe informasjon om hvordan en kan starte en prosess med å klage inn avgjørelsen. Så da er kontakten effektivt brutt. På toppen av det hele nekter nå forsikringsselskapet å betale for advokatutgiftene mine, så det virker som de prøver å blø meg for penger slik jeg skal gi opp.

Nå holder advokaten min på å starte prosessen med å saksøke forsikringsselskapet og å ta det for retten...

Jeg har hatt en veldig god periode fra september og gjort store fremskritt med PTSD diagnosen og generelt den psykiske helsen min, men nå siste tiden med all den økonomiske usikkerheten, sinne, frustrasjonen og fortvilelse over at jeg føler meg så urettferdig behandlet for en ulykke som har ødelagt så utrolig mye for meg som jeg hadde null nada og nix skyld i gjort at det føles som jeg er på vei ned i ett hull igjen... Sliter med å klare komme meg opp  av senga om morgenen, dagene begynner igjen å bli monotone, energien er lik null, komme seg ut av leiligheten har igjen blitt et enormt tiltak og gledene i hverdagen er forsvinnende små. Bruken av beroligende har og økt betydelig de siste par ukene bare for å klare å koble bort fra hodet og bekymringer en liten stund, noe som nesten skremmer meg litt, da jeg og tar opioder mot smerter knytt til ulykken er jeg livredd for å plutselig få et brev i posten om at jeg ikke lenger er skikket til å ha førerkortet. Jeg vet jeg må skjerpe meg for om jeg ikke tar tak i det nå vil det bare gjøre vondt verre.

Livet er litt kjipt om dagen kan en si, og jeg vet at mye av dette er preget av den enorme skuffelsen fra når avslaget kom, planene jeg begynt å legge når jeg trodde vi skulle vinne frem må igjen legges på is og usikkerheten rundt økonomien er mangedoblet når vi nå velger å ta det for retten.. Men jeg håper at dette blir siste året jeg vil ha denne forsikringssaken hengende over meg, slik jeg kanskje kan begynne å bruke noe av energien som går med til dette på å prøve å komme meg tilbake til en mer normal hverdag igjen, det er langt borte igjen men jeg tror det fortsatt er et lys i enden av tunnelen.

Skulle nesten trodd du levde i USA mtp. hvordan de oppfører seg.. 

[Memento scientiam (takk for meg)]

Våknet. Så en melding på telefon. Hun vil hente tingene sine. I dag. Hun er her i området. Ble stresset. Har ikke vært så stresset på lang, lang tid. Nå ligger jeg i sengen og dirrer. Hjelp. Ikke svar. 

Endret 29. oktober 2022 av Memento scientiam

[Gjest aad62...b24]

Livsstilsendring er for mange en "løsning" på depresjon, for andre lindrer det depresjonen betraktelig. Men jeg forstår ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å legge om livsstilen min. Jeg faller av like raskt som jeg starter, hver eneste jævla gang. Slik har det vært for meg hele mitt voksne liv. Sitter igjen med en følelse av at jeg er fullstendig blottet for viljestyrke og disiplin. Det er vel strengt tatt ikke bare en følelse, men faktisk noe jeg er. Udisiplinert og svak. 

Maten som er bra for meg smaker ikke godt. Turene som er gode for meg nytes ikke. Det føles rart å gjøre det som er bra for meg og det er ukomfortabelt. Sitter fast i en selvmedlidenhetshengemyr, det er helt vanvittig. Jeg sitter bare og gråter og syns synd i meg selv og fantaserer om at jeg skulle ønske alt tok slutt. Prøver litt her og der, men ender opp med å føle nederlag likevel. Jeg faller tilbake på den samme tanken hver eneste gang jeg er i gang med et livsstilsprosjekt eller en endring; hva faen er vitsen? Du blir aldri den du skulle ønske du var, du har slitt siden du var barn, du har aldri i livet hatt selvtillit. Hva får deg til å tro at du noen gang kan forandre deg? 

Ønsker ikke råd eller innspill, tro meg, jeg har hørt det meste og lest det meste, jeg vet i teorien hva jeg må gjøre, jeg vet jeg må ha en "just do it" holdning. Blir så uendelig frustrert over meg selv, det kjennes ikke ut som jeg har kontroll over tankene mine. Fy faen så komplekst og dritt depresjon er. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Gaea]

Gjest aad62...b24 skrev (1 time siden):

 Blir så uendelig frustrert over meg selv, det kjennes ikke ut som jeg har kontroll over tankene mine. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

Skjønner følelsen! Sender en klem til deg. Depresjon er noe herk. 

[Gjest 2579e...441]

Mamma ber meg med på innendørs konsert, enda hun vet jeg er uvaksinert (pga kronisk sykdom) og i risikogruppe, og at jeg absolutt ikke kan risikere å få korona. 

Jeg hadde ikke sett noen oppdateringer på lenge, og visste derfor ikke om det var mye smitte der ute. Jeg lot meg derfor villede til å tro at det var trygt, hadde ingen andre å spørre om råd, og når jeg ga uttrykk for bekymring og spurte om det var trygt eller galskap sa hun at det var trygt og ingen fare. Og jeg var dum nok til å slappe av og stole på det. Og fikk selvfølgelig korona, etter å ha vært så forsiktig helt fra begynnelsen og aldri utsatt meg for risiko, og det kunne det aldri ha falt meg inn å gjøre, men jeg er sliten og kronisk syk, og har ikke krefter til å ha guarden oppe ... Blir veldig lett forstyrra og usikker/villedet når hun insisterer på at jeg skal være med på ting som jeg egentlig gjerne hadde villet, men som altså ikke er trygt for meg. Har ikke overskudd til å passe på hele tiden og jeg var som sagt usikker på hvordan situasjonen var, selv om jeg visste at det ikke var over. Sånne situasjoner er ekstremt vanskelige for meg, når jeg er usikker og den eneste jeg har å rådføre meg med sier at det er trygt. Huff. Skikkelig fortvilende for meg dette.

Nå de siste dagene har det jo vært en del i nyhetene, om at det er mye smitte i hele Europa osv, hadde bare de nyhetene kommet litt før ... Kanskje det har vært jevnlige oppdateringer og jeg bare ikke har fått det med meg. Lever isolert og får ikke med meg nyhetene hver dag. Utsetter meg jo ikke for fare uansett. Men ble satt ut, forvirret og usikker av å bli bedt med på konsert, og tenkte vel at det ikke kunne være så farlig lenger da ... Mamma vet jo alt om min situasjon og hvor viktig det er for meg å ikke få korona. Trodde virkelig ikke hun ville utsette meg for fare.

Kan ikke beskrive hvor fælt og ødeleggende dette er for meg. Jeg har virkelig nok med kronisk sykdom og alt jeg sliter med til vanlig. Og å oppsøke folkemengder innendørs midt i en pandemi, er så langt fra hva jeg i mine villeste fantasier ville funnet på, at det er ikke til å leve med at det ble sånn.

Hadde akkurat begynt å bli i bedre form, og fikk gjort ting jeg ikke hadde klart på lenge. Det gikk omsider framover liksom. Og så dette ... 

Anonymous poster hash: 2579e...441

[Gjest aad62...b24]

Bestilte meg ny julepysj nå nettopp og begynte å gråte fordi jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste som jeg kunne ha matchende pysj med. Skikkelig patetisk men jeg husker i fjor med jul tenkte jeg at innen neste jul skulle jeg ha kjæreste å dele julen med. Men det ble ikke i år heller. Kanskje neste år.. 

Anonymous poster hash: aad62...b24

[Gjest 80a52...eba]

Halp??

 

 

Anonymous poster hash: 80a52...eba

[Deechon]

Var på narvesen i dag tidlig og kjøpte meg frokost, ved siden av meg sto en mann som så ut til å være circa 30'ish.

 

Han skulle kjøpe seg boller, og på terminalen sto det tastet inn beløp på 35kr. Mannen i kassa stirret på han mens han tok opp mobilen.

 

"Du betaler her" sa han i kassa.

 

"Jeg venter på penger" så mannen i 30'årene.

 

Han hadde oppe vipps og ventet på penger fra noen (kanskje partner osv) for å betale for seg.

 

Sånn har norge blitt altså, folk har ikke engang råd til mat.

 

Jeg blir kvalm. Dette er norge i 2022.

[bshagen]

Deechon skrev (1 time siden):

snip

Da burde han kjøpe boller på butikken i stedet

[aklla]

Så kan man jo også lure på hvorfor personen valgte å kjøpe boller på Narvesen som frokost i stedet for å enten spise hjemme eller ta med mat hjemmefra, som man kan få betydelig billigere, mer mettende og mer næringsrikt..

Og ikke minst, hvorfor personen ikke fikk penger før kassen, tror det er mer enn det ser ut til her.

Man får vel 3 boller på narvesen til 35 kr og 8 boller til 20kr på Rema..

Endret 18. november 2022 av aklla

[Skogslik]

Jobbe 30+ år til før man får ''fri fra jobb og slit''
Leve noen år til så graven.

Fin fremtid.

Lei, null mening,

Meh.

 

 

Endret 18. november 2022 av Skogslik

[Gavekort]

Skogslik skrev (20 timer siden):

 

Det er derfor man bør strebe etter en jobb som man vil gå til.

[Skogslik]

Gavekort skrev (3 timer siden):

Det er derfor man bør strebe etter en jobb som man vil gå til.

 

Liker jobben min, så er liksom ikke det.
Slike tanker bare kommer over meg til tider uansett.

Meningsløsheten med alt.
 

[Gavekort]

Skogslik skrev (Akkurat nå):

 

Slik nihilisme er vel ganske vanlig for folk med depresjon. Jeg føler ikke at mitt liv heller er på noen konstant oppovertur, men jeg finner glede i den variasjonen jeg har i vanlige hverdager.

Jeg vet godt hva du mener da. Har levd lenge med etableringsangst og fobi mot rutiner, men jeg har omsider funnet ut at jeg får mer lykke ut av å gi meg selv trygghet og forutsigbarhet.

[FrihetensRegn]

Slik er det vel for de fleste, der man fyller hverdagen med noe meningsfylt (som oftest en vanlig A4 jobb) der man får på plass rutiner og en kjent rytme på livet. Mange som er i jobb og som gleder seg til pensjonstilværelsen lengter fort tilbake til jobb etter noen år eller bare måneder fordi de ikke finner på noe meningsfylt å gjøre. Man kan jo ikke reise verden rundt hele tiden, det blir for dyrt. Et alternativ er å spare opp penger og ta et år fri der man reiser mye. En kamerat av meg sparte opp 200 000 kr og reiste rundt i Asia og Sør-Amerika på ca. 18 måneder.

[:utakt]

Ja, det hele er meningsløst. Slutten kommer uansett. Frem til da gjelder det å finne på noe som pigger opp humøret. Vi kan like gjerne gjøre det beste ut av den tida vi går rundt her.