Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest 5c877...af4]

Gjest 6a636...48e skrev (På 11.9.2022 den 17.29):

Da jeg var yngre lo jeg litt av folk som hadde "førtiårskrise". Nå er det skremmende kort tid til jeg selv fyller førti, og jeg kan rapportere om at fenomenet er høyst reellt. Jeg føler meg gammel. Kjedelig. Jeg fikk aldri noe særlig dreis på yrkeslivet enda jeg gjorde et så godt forsøk jeg kunne, så jeg sitter i dag med en jobb som jeg like gjerne kunne hatt da jeg gikk ut av videregående. Jeg føler meg for gammel til å gå løs på høyere utdanning igjen, og dessuten, når vitnemålet med toppkarakterer ikke hjalp sist, så hjelper det sikkert heller ikke å være femten år eldre og helt uten relevant erfaring til å lande litt attraktive jobber. 

Jeg er et null. Jeg har førti-femti år igjen på denne kula, og jeg bruker dagene bare på å få tida til å gå. 

Hadde jeg hatt masse penger skulle jeg kjøpt den sportsbilen jeg også. 

Anonymous poster hash: 6a636...48e

Å bli eldre er ingen spøk. At man havner i en slags "krise" når man nærmer seg en viss alder er ikke noe man burde ta lett på overhodet. Jeg kan relatere litt til det du skriver, men jeg nærmer meg ikke 40, men 30. Har slitt psykisk hele livet og merker at jeg gir meg selv mye pes for å ha "kastet bort" de beste årene mine. Jeg er jo syk, og har vært ganske syk, men jeg tenker stadig at jeg burde jobbet hardere, gjort ting annerledes og i stedet for å se fremover, så ser jeg bakover. Sitter selv uten utdannelse, mål og mening med livet og ser på at alle andre rundt meg stifter familie, lever ut drømmene sine, reiser jorden rundt osv. Men, det skal sies, jeg ser jo ikke med egne øyne de som ikke gjør dette, de som er ensomme, isolerer seg, som sliter akkurat som meg. 

Du er ikke et null. Du føler det kanskje som et, men du er ikke det. Det sies at det ikke er for sent å snu, man må gripe hver dag og alt det der. Det blir fjasete og uoverkommelig for en depressiv og pessimistisk person som meg, men skal jeg tenke rasjonelt så ligger det så klart noe i det. 

Anonymous poster hash: 5c877...af4

[RandomPersonSomewhere]

9 hours ago, Gaea said:

Ikke ta sorgene på forskudd. Det kan være at de ikke har rukket å ta kontakt enda. 

Takk for optimismen

 

Edit: Jeg har annen jobb nå som er deltid. Jeg tror jeg bare fortsetter å jobbe der og ta livet med ro frem til nyttår. Så ser jeg hva som skjer.

Endret 20. september 2022 av RandomPersonSomewhere

[Gaea]

RandomPersonSomewhere skrev (17 timer siden):

huff, så trist. kondolerer.

Takk. 

RandomPersonSomewhere skrev (1 time siden):

Takk for optimismen

 

Edit: Jeg har annen jobb nå som er deltid. Jeg tror jeg bare fortsetter å jobbe der og ta livet med ro frem til nyttår. Så ser jeg hva som skjer.

Jobber deltid selv. Det har sine fordeler, jeg bruker fridagene på å på hente meg inn til jobb. Og om jeg blir sliten på jobb så vet jeg at jeg får noen dager til å hente meg inn igjen, og den vissheten gjør at jeg holder ut. 

Skjønner allikevel at det er kjipt med den jobbsøkingen og ønsket om å jobbe mer. Det er krevende tid, og det å få avslag og bekymre seg for avslag er ikke noe gøy. Det pleier dog å løse seg med tiden, selv om akkurat ventetiden er pain. 

[Memento scientiam (takk for meg)]

RandomPersonSomewhere skrev (På 16.9.2022 den 17.22):

Høres ut som du er enig i det jeg tenker. Så det er kanskje noe du først og fremst må jobbe med i deg selv?

Nei, det handler ikke om å bestemme over henne. Det handler om å ta hensyn til hverandre, og dette er et hensyn til meg som er absolutt nødvendig. Det handler ikke om hva jeg "vil", men hva jeg "kan". Jeg er fysisk ute av stand til å være med henne, om hun inntar dette. Det er ikke et ønske eller valg jeg har tatt. Det er tvangstanker. Det er tilsvarende at noen fysisk doper meg, og på den måten setter meg ut av spill. Mange i samfunnet lever helt greie liv uten å innta dette, og det er mulig for henne også, men igjen, ikke når hun har helt motsatt innstilling. Hun sa at hun hadde et håp om at jeg skulle endre meg. Det betyr altså at disse årene hun var med meg, ville hun aldri innse den virkeligheten hun gang på gang ble møtt med, og ventet på at jeg skulle endre meg til fordel for henne. Hun vet også godt at det ikke handler om kontroll. Hvis det faktisk skal snakkes om "kontroll", så kommer i hvertfall ikke hun bedre ut av det enn meg. Jeg fikk den siste tiden et større og større inntrykk av at jeg satt godt fast i et forhold med en narsissist. Hun var alltids veldig opptatt av måten andre så henne på. Hun ba meg om en siste tjeneste, siste gangen vi snakket sammen: at jeg ikke skal fortelle andre om vårt interne forhold. Det passer godt med at hun tidligere har blitt fly forbannet de gangene jeg delte noe privat, og ba om råd eller hjelp. Det henger ikke så godt i hop med at hun konstant klagde på meg, til andre. Er sånnsett ikke så altfor rart at vennene hennes hadde en tendens til å mislike meg. Vel, vel. Skal ikke være så lett.
 

RandomPersonSomewhere skrev (På 16.9.2022 den 17.22):

er nok ikke inni hodet ditt, nei!

Vel, da hadde jeg i hvertfall sluppet å styre så fælt med forklaringene. 😛

[Memento scientiam (takk for meg)]

@RandomPersonSomewhere

Noe spesiell jobb du søker på? Jeg trodde det var vanlig å søke på flest mulig jobber, og forvente avslag på en god del av dem, så framt man ikke er en av de få med helt spesiell kompetanse?

Når du skriver CV, sørg for at den er enkel og oversiktlig, og skiller seg fra andre folks CVer. Den som leser den må få interesse for deg i første avsnitt. Ikke skriv noen roman. Ikke skryt på deg åpenbart tull. Nevn ikke begrensninger, og hva du ikke er flink til.

[Gjest 5c877...af4]

Jeg sliter noe vanvittig for tiden. Jeg har hatt problemer med depresjon i en god del år, men jeg føler det går mer nedover enn noen gang. Jeg er fullstendig blottet for håp for at ting vil ordne seg og jeg fikser ikke hverdagen. Jeg fikser jobb, men jeg fikser ikke fritiden, og jeg føler jeg begynner å miste meg selv. Jeg går i terapi, men det ser ikke ut til å ha den effekten det kanskje burde. 

Er på nippet til å ringe den Mental Helse telefonen, men jeg gråter så mye hele tiden og jeg får ikke til å prate når jeg gråter. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har vært deprimert så lenge, jeg har prøvd så mye rart, jeg klarer ikke holde på rutiner, jeg prøver så godt jeg kan å være snill med meg selv, men jævelen i hodet som snakker stygt om meg, til meg, vinner hele tiden. Føler jeg kjemper en kamp jeg ikke kan vinne. Det er så sårt og ekkelt, jeg blir spist opp fra innsiden. Det er så vondt, det svir i hodet, det svir i kroppen, jeg er kvalm og jeg vil sove, men jeg får ikke til å sove. Hver dag når jeg har det slik når jeg bare gråter og gråter så håper jeg at noen skal banke på døra, gi meg en klem og si at ting ordner seg, men det skjer ikke. Når sjefen spør på jobb om det går bra (hun vet at jeg sliter), så sier jeg alltid "bra!", men har mest lyst til å si at nei, det går ikke bra, vær så snill og hjelp meg. Men det er ikke noe hun kan gjøre. Det er bare jeg som kan hjelpe meg, og jeg får oppskriften fra psykologen, men jeg får det ikke til. 

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, dette ble egentlig bare tåpelig. Jeg syns ikke synd i meg selv, jeg er mest sint på meg selv og frustrert over at jeg er som jeg er. Vær så snill, la det bli en bedre dag i morgen. 

Anonymous poster hash: 5c877...af4

[RandomPersonSomewhere]

On 9/20/2022 at 8:12 PM, Memento scientiam said:

*snip*

In any case - høres ut som det var et slitsomt forhold, så sikkert bra å kunne gå videre! Det er vel en sjeldenhet å møte "den rette" på første forsøk

On 9/20/2022 at 8:17 PM, Memento scientiam said:

@RandomPersonSomewhere

Noe spesiell jobb du søker på? Jeg trodde det var vanlig å søke på flest mulig jobber, og forvente avslag på en god del av dem, så framt man ikke er en av de få med helt spesiell kompetanse?

Når du skriver CV, sørg for at den er enkel og oversiktlig, og skiller seg fra andre folks CVer. Den som leser den må få interesse for deg i første avsnitt. Ikke skriv noen roman. Ikke skryt på deg åpenbart tull. Nevn ikke begrensninger, og hva du ikke er flink til.

Takk for tips

Jeg har en helt OK jobb nå, men ønsker å prøve meg på et midlertidig karriereskifte innenfor et veldig snevert felt. Det er ikke mange jobber ledige, og derfor blir det også få søknader. Men jeg har slått meg til ro med den jobben jeg har nå og så ser jeg hva jeg gjør på nyåret!

Til gjest over:

Kan kjenne meg igjen. Er ikke noe gøy akkurat. Håper du har hatt en fin helg.

[Gjest 95509...1a4]

Blir gal av tinnitus snart. Finner div lyder på youtube som hjelper på litt, enorm forskjell. Men blir sliten av det også, pluss med øreplugger hører jeg vibrasjoner fra nakken osv, helt sykt. Slenger på noe støy fra yt på mobilen om natta, men så var det å finne riktig posisjon å ligge i, så man ikke hører pulsen osv, samt hode må være tilta rett i forhold til mobilen så lyden treffer riktig. Også er det psoriasis/eksem kløing i tillegg..

Helt umulig å konsentrere seg på jobb, er ikke i nærheten av der jeg var for 1 år sida, selv om jeg var deprimert da også..

Anonymous poster hash: 95509...1a4

[00spartan1]

Gjest 5c877...af4 skrev (På 20.9.2022 den 16.14):

Å bli eldre er ingen spøk. At man havner i en slags "krise" når man nærmer seg en viss alder er ikke noe man burde ta lett på overhodet. Jeg kan relatere litt til det du skriver, men jeg nærmer meg ikke 40, men 30. Har slitt psykisk hele livet og merker at jeg gir meg selv mye pes for å ha "kastet bort" de beste årene mine. Jeg er jo syk, og har vært ganske syk, men jeg tenker stadig at jeg burde jobbet hardere, gjort ting annerledes og i stedet for å se fremover, så ser jeg bakover. Sitter selv uten utdannelse, mål og mening med livet og ser på at alle andre rundt meg stifter familie, lever ut drømmene sine, reiser jorden rundt osv. Men, det skal sies, jeg ser jo ikke med egne øyne de som ikke gjør dette, de som er ensomme, isolerer seg, som sliter akkurat som meg. 

Du er ikke et null. Du føler det kanskje som et, men du er ikke det. Det sies at det ikke er for sent å snu, man må gripe hver dag og alt det der. Det blir fjasete og uoverkommelig for en depressiv og pessimistisk person som meg, men skal jeg tenke rasjonelt så ligger det så klart noe i det. 

Anonymous poster hash: 5c877...af4

Om det er noen trøst så er det flere som føler det samme. 

[Gjest 28dc8...6a0]

Ja, så var vi her da. Har tenkt mange ganger å skrive noe her, men aldri helt fått meg til å gjøre det. Men nå føler jeg for å lufte tankene litt. Velger å skrive som anonym siden jeg er en ganske aktiv bruker av forumet, og det er ganske lett å finne ut hvem jeg er.

Dette blir et langt innlegg. Kudos til de som leser alt. Men for de med dårlig tid, her er kortversjonen:
Etter flere års depresjon etter at damen var utro begynte jeg å føle at livet begynte å bli verd å leve igjen. Så mistet jeg lappen, corona kom, og lockdown førte på nytt til mye depresjon og ensomhet, med påfølgende angst. Når covid begynte å roe seg ned, rabler det for vår nabodiktator, europa settes i flammer, alt er blitt grisedyrt, tredje verdenskrig står utenfor og banker på, og i følge ekspertene er dette bare begynnelsen. Kombinert med økende ensomhet, "30-årskrise", hårtap og 100 % failure-rate på både Tinder og Happn er jeg i ferd med å gi opp. Jeg vet ikke om jeg orker mer av dette for å være ærlig.

Litt forhistorie:
Kort fortalt har jeg slitt med depresjoner mesteparten av livet, og har forsøkt å ha livet mitt 1,5 ganger. Den 0,5 gangen ble avbrutt da jeg fant ut at dagen jeg hadde valgt å gjennomføre det på tilfeldigvis også var "verdensdagen for selvmordsforebygging". Dette er mange, mange år siden, og ikke så veldig relevant nå, annet enn for å sette scenen. Uansett ble ting bedre etter jeg begynte å studere. Jeg fikk etterhvert både kjæreste og en god jobb, og i mange år var jeg oppriktig lykkelig, noe som var veldig uvant. Jeg følte meg som verdens heldigste mann!

Spol frem til høsten 2017. Jeg finner ut at min mangeårige kjæreste og samboer er utro. Hele min verden raser sammen. Ting var ikke alltid perfekt mellom oss, men hvorfor hun gikk til dette steget fremfor å snakke med meg forstår jeg fremdeles ikke. Men det er egentlig ikke relevant lenger.

Årene etter 2017 var slitsomme, og det var først i midten av 2019 jeg følte at livet begynte å bli verd å leve igjen. Da fikk en ny jobb som jeg faktisk trivdes i, og med det på en måte en ny start og et nytt håp for livet og fremtiden. Men det varte ikke så lenge. I starten av 2020, rett etter jeg endelig hadde fått råd til å kjøpe min egen bolig, mistet jeg førerkortet pga. høy fart. Så gikk det ikke lenge før Covid slo til, og Erna erklærte full lockdown. For en som etter flere år med psykisk slit og depresjon omsider begynte å føle at ting gikk rette veien ble dette en ny reset. Tilbake til start. Pålagt hjemmekontor er noe av det verste man kan bli utsatt for dersom jobben er den eneste sosiale arenaen man har, og man sliter med ensomhet. Media var dekket av nyheter om hvor ille korona kom til å bli. Enkelte anslag antok hundretusenvis av døde nordmenn. Dette var det verste som var kommet siden svartedauden skulle man tro. Skrekkhistoriene fra andre land spredte seg. Land hvor man ikke fikk bevege seg ute mer enn ytterst begrenset. Land hvor befolkningen ble tvunget til å holde seg innendørs med makt. Byer hvor likene lå strødd i gatene. Ting så ikke bra ut. Heldigvis anslo "ekspertene" at covid ville begynne å avta på høsten 2020. Og dette håpet er grunnen til at jeg ikke bare gjorde det slutt der og da. Jeg skulle jo klare å holde ut et halvt år eller så. Hadde jeg visst tilbake da at covid ville vare så lenge som det gjorde (og fremdeles gjør) hadde jeg gjort det slutt der og da.

Påbudt hjemmekontor gjorde også at jeg i stor grad holdt meg hjemme. Ikke hadde jeg førerkort, så jeg kom meg ikke så langt, og kollektivtransport ble frarådet på det aller sterkeste. All denne isolasjonen gjorde at jeg begynte å utvikle kraftig sosial angst, og i perioder måtte jeg bruke flere dager på å mentalt forberede meg på å gå ut av huset. Dette kom da i tillegg til en allerede økende depresjon. Og sånn var situasjonen i større eller mindre grad frem til vi åpnet opp i vår, og bestemte oss for å bare drite i smitte fra nå av. Så man skulle jo tro at nå kunne det bare gå oppover?

I dag:
Hadde det bare vært så vel. Etter covid ble erklært "ufarlig", har krisene i både europa og resten av verden stått i kø. Vi vet alle hva jeg tenker på; Putins krig, strømkrise, drivstoff-krise, helt hinsides prisøkninger på alt, ødelagte forsyningskjeder, og så videre. Jeg tar meg hele tiden i å tenke at jeg savner tiden når det "bare" var covid. Vi står potensielt ovenfor tredje verdenskrig, og i følge ekspertene skal det bare bli verre. Dette er bare forsmaken på århundrets krise. Politikerne våre ser ikke ut til å bry seg, de skal bare følge med på situasjonen. Og oppi alt dette har jeg fremdeles kraftig depresjon og sliter med enorm ensomhet. Jeg har mistet to år til covid og snart ett år til andre kriser. Tre år tapt i løpet av det som føles et par måneder. Jeg er nå i begynnelsen av tredveårene, barnløs og ensom. Har forsøkt både Tinder og Happn, men er heldig om noen i det hele tatt velger å svare meg. Og de som gjør ghoster meg etter noen uker. Så ser ut som jeg skal forbli ensom en stund til. Jeg er ikke et spesielt sosialt utadvent vesen, så å møte damer i "virkeligheten" er enda vanskeligere. Både fordi jeg ikke har venner og et sosial nettverk, og fordi jeg jobber i et svært mannsdominert yrke. I tillegg blir jeg bare eldre. Og jeg har jaggu også begynt å bli skallet. Så det ser ikke lyst ut føler jeg. Eneste grunnen til at jeg fremdeles befinner meg på denne planeten er jobben og kattene mine. Dette er pr. nå de eneste tingene som gjør at jeg føler det er verd å ikke dø. Men så snart det blir strømrasjonering så ryker vel jobben. Kan ikke jobbe med IT uten strøm må vite.

Akkurat nå er jeg der at jeg bare trenger det siste dyttet for å komme meg utfor stupet. Det er ikke det at jeg har så veldig lys til å dø, men jeg har ikke spesielt lyst å leve det livet jeg har, og forsøk på å endre det har så langt ikke resultert i noe positivt.

Så får vi se hvor mye verre det blir. Men fremtidsoptimismen er ikke til å ta og føle på akkurat, nei.

Anonymous poster hash: 28dc8...6a0

[Gjest 5c877...af4]

Gjest 28dc8...6a0 skrev (14 timer siden):

Ja, så var vi her da. Har tenkt mange ganger å skrive noe her, men aldri helt fått meg til å gjøre det. Men nå føler jeg for å lufte tankene litt. Velger å skrive som anonym siden jeg er en ganske aktiv bruker av forumet, og det er ganske lett å finne ut hvem jeg er.

Dette blir et langt innlegg. Kudos til de som leser alt. Men for de med dårlig tid, her er kortversjonen:
Etter flere års depresjon etter at damen var utro begynte jeg å føle at livet begynte å bli verd å leve igjen. Så mistet jeg lappen, corona kom, og lockdown førte på nytt til mye depresjon og ensomhet, med påfølgende angst. Når covid begynte å roe seg ned, rabler det for vår nabodiktator, europa settes i flammer, alt er blitt grisedyrt, tredje verdenskrig står utenfor og banker på, og i følge ekspertene er dette bare begynnelsen. Kombinert med økende ensomhet, "30-årskrise", hårtap og 100 % failure-rate på både Tinder og Happn er jeg i ferd med å gi opp. Jeg vet ikke om jeg orker mer av dette for å være ærlig.

Litt forhistorie:
Kort fortalt har jeg slitt med depresjoner mesteparten av livet, og har forsøkt å ha livet mitt 1,5 ganger. Den 0,5 gangen ble avbrutt da jeg fant ut at dagen jeg hadde valgt å gjennomføre det på tilfeldigvis også var "verdensdagen for selvmordsforebygging". Dette er mange, mange år siden, og ikke så veldig relevant nå, annet enn for å sette scenen. Uansett ble ting bedre etter jeg begynte å studere. Jeg fikk etterhvert både kjæreste og en god jobb, og i mange år var jeg oppriktig lykkelig, noe som var veldig uvant. Jeg følte meg som verdens heldigste mann!

Spol frem til høsten 2017. Jeg finner ut at min mangeårige kjæreste og samboer er utro. Hele min verden raser sammen. Ting var ikke alltid perfekt mellom oss, men hvorfor hun gikk til dette steget fremfor å snakke med meg forstår jeg fremdeles ikke. Men det er egentlig ikke relevant lenger.

Årene etter 2017 var slitsomme, og det var først i midten av 2019 jeg følte at livet begynte å bli verd å leve igjen. Da fikk en ny jobb som jeg faktisk trivdes i, og med det på en måte en ny start og et nytt håp for livet og fremtiden. Men det varte ikke så lenge. I starten av 2020, rett etter jeg endelig hadde fått råd til å kjøpe min egen bolig, mistet jeg førerkortet pga. høy fart. Så gikk det ikke lenge før Covid slo til, og Erna erklærte full lockdown. For en som etter flere år med psykisk slit og depresjon omsider begynte å føle at ting gikk rette veien ble dette en ny reset. Tilbake til start. Pålagt hjemmekontor er noe av det verste man kan bli utsatt for dersom jobben er den eneste sosiale arenaen man har, og man sliter med ensomhet. Media var dekket av nyheter om hvor ille korona kom til å bli. Enkelte anslag antok hundretusenvis av døde nordmenn. Dette var det verste som var kommet siden svartedauden skulle man tro. Skrekkhistoriene fra andre land spredte seg. Land hvor man ikke fikk bevege seg ute mer enn ytterst begrenset. Land hvor befolkningen ble tvunget til å holde seg innendørs med makt. Byer hvor likene lå strødd i gatene. Ting så ikke bra ut. Heldigvis anslo "ekspertene" at covid ville begynne å avta på høsten 2020. Og dette håpet er grunnen til at jeg ikke bare gjorde det slutt der og da. Jeg skulle jo klare å holde ut et halvt år eller så. Hadde jeg visst tilbake da at covid ville vare så lenge som det gjorde (og fremdeles gjør) hadde jeg gjort det slutt der og da.

Påbudt hjemmekontor gjorde også at jeg i stor grad holdt meg hjemme. Ikke hadde jeg førerkort, så jeg kom meg ikke så langt, og kollektivtransport ble frarådet på det aller sterkeste. All denne isolasjonen gjorde at jeg begynte å utvikle kraftig sosial angst, og i perioder måtte jeg bruke flere dager på å mentalt forberede meg på å gå ut av huset. Dette kom da i tillegg til en allerede økende depresjon. Og sånn var situasjonen i større eller mindre grad frem til vi åpnet opp i vår, og bestemte oss for å bare drite i smitte fra nå av. Så man skulle jo tro at nå kunne det bare gå oppover?

I dag:
Hadde det bare vært så vel. Etter covid ble erklært "ufarlig", har krisene i både europa og resten av verden stått i kø. Vi vet alle hva jeg tenker på; Putins krig, strømkrise, drivstoff-krise, helt hinsides prisøkninger på alt, ødelagte forsyningskjeder, og så videre. Jeg tar meg hele tiden i å tenke at jeg savner tiden når det "bare" var covid. Vi står potensielt ovenfor tredje verdenskrig, og i følge ekspertene skal det bare bli verre. Dette er bare forsmaken på århundrets krise. Politikerne våre ser ikke ut til å bry seg, de skal bare følge med på situasjonen. Og oppi alt dette har jeg fremdeles kraftig depresjon og sliter med enorm ensomhet. Jeg har mistet to år til covid og snart ett år til andre kriser. Tre år tapt i løpet av det som føles et par måneder. Jeg er nå i begynnelsen av tredveårene, barnløs og ensom. Har forsøkt både Tinder og Happn, men er heldig om noen i det hele tatt velger å svare meg. Og de som gjør ghoster meg etter noen uker. Så ser ut som jeg skal forbli ensom en stund til. Jeg er ikke et spesielt sosialt utadvent vesen, så å møte damer i "virkeligheten" er enda vanskeligere. Både fordi jeg ikke har venner og et sosial nettverk, og fordi jeg jobber i et svært mannsdominert yrke. I tillegg blir jeg bare eldre. Og jeg har jaggu også begynt å bli skallet. Så det ser ikke lyst ut føler jeg. Eneste grunnen til at jeg fremdeles befinner meg på denne planeten er jobben og kattene mine. Dette er pr. nå de eneste tingene som gjør at jeg føler det er verd å ikke dø. Men så snart det blir strømrasjonering så ryker vel jobben. Kan ikke jobbe med IT uten strøm må vite.

Akkurat nå er jeg der at jeg bare trenger det siste dyttet for å komme meg utfor stupet. Det er ikke det at jeg har så veldig lys til å dø, men jeg har ikke spesielt lyst å leve det livet jeg har, og forsøk på å endre det har så langt ikke resultert i noe positivt.

Så får vi se hvor mye verre det blir. Men fremtidsoptimismen er ikke til å ta og føle på akkurat, nei.

Anonymous poster hash: 28dc8...6a0

Jeg føler veldig med deg. Fremtidsoptimismen er dårlig her i gården også, når jeg tenker å gjøre et forsøk for å snu livet mitt rundt så tenker jeg at vi blir jo snart bomba av russerne uansett, så alt det harde arbeidet mitt vil gå i dass uansett. Ikke får jeg sjans til å leve livet mitt innen den tid, så da kan jeg like så godt bare ha det som jeg har det til det smeller. For noen er det sikkert en helt idiotisk tanke, men i mitt hode gir det fullstendig mening. 

Kjæreste og relasjoner har jeg gitt opp. Psykologen min er veldig frempå når det kommer til å danne nye relasjoner og få kontakt med andre mennesker, men jeg fikser det ikke. Det er så mange feil med meg som jeg må rette opp i først, og dette vil ta lang tid, jeg kan ikke nærme meg mennesker før jeg har fikset meg selv. Kjæreste er bare å glemme, samfunnet vårt er ikke lagt opp til at forhold skal fungere over lengre tid. Den ideen om ubetinget kjærlighet, lidenskap og trygghet er gammeldags og en illusjon i mine øyne. Det er ikke forbeholdt sånne som meg. Det er en egen sorg å føle på og det tynger depresjonen ytterlige. 

Anbefaler deg å søke hjelp, om du ikke allerede har gjort det. Jeg vet at psykiatrien i Norge er presset og det er vanskelig å få psykolog gjennom DPS, så et alternativ er privat psykolog. Det er svindyrt, men det er noe. Prøve å finne en annen mening i livet enn bare jobb, noe å holde fast ved som gjør at du ønsker å være her. Prøv også å ikke bekymre deg over ting som ikke er under din kontroll. Angående krigen går jeg gjennom perioder hvor jeg bekymrer meg voldsomt over fremtiden, samtidig vet jeg jo ikke hva fremtiden vil bringe, så det er egentlig bortkastet energi å bekymre seg over det. Fokuser på hva du kan kontrollere her og nå, hva du kan bestemme over og hvordan du kan gjøre det beste ut av situasjonen som du står i. Fokuser på jobben din, fokuser på kattene dine, fokuser på deg selv. Prøv å ta vare på deg selv, selv om det er vanskelig når vekten av depresjonen veier deg ned. Håper det ordner seg. 

Anonymous poster hash: 5c877...af4

[Gjest 0093a...dfe]

On 9/23/2022 at 11:43 PM, Guest 5c877...af4 said:

Jeg sliter noe vanvittig for tiden. Jeg har hatt problemer med depresjon i en god del år, men jeg føler det går mer nedover enn noen gang. Jeg er fullstendig blottet for håp for at ting vil ordne seg og jeg fikser ikke hverdagen. Jeg fikser jobb, men jeg fikser ikke fritiden, og jeg føler jeg begynner å miste meg selv. Jeg går i terapi, men det ser ikke ut til å ha den effekten det kanskje burde. 

Er på nippet til å ringe den Mental Helse telefonen, men jeg gråter så mye hele tiden og jeg får ikke til å prate når jeg gråter. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har vært deprimert så lenge, jeg har prøvd så mye rart, jeg klarer ikke holde på rutiner, jeg prøver så godt jeg kan å være snill med meg selv, men jævelen i hodet som snakker stygt om meg, til meg, vinner hele tiden. Føler jeg kjemper en kamp jeg ikke kan vinne. Det er så sårt og ekkelt, jeg blir spist opp fra innsiden. Det er så vondt, det svir i hodet, det svir i kroppen, jeg er kvalm og jeg vil sove, men jeg får ikke til å sove. Hver dag når jeg har det slik når jeg bare gråter og gråter så håper jeg at noen skal banke på døra, gi meg en klem og si at ting ordner seg, men det skjer ikke. Når sjefen spør på jobb om det går bra (hun vet at jeg sliter), så sier jeg alltid "bra!", men har mest lyst til å si at nei, det går ikke bra, vær så snill og hjelp meg. Men det er ikke noe hun kan gjøre. Det er bare jeg som kan hjelpe meg, og jeg får oppskriften fra psykologen, men jeg får det ikke til. 

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, dette ble egentlig bare tåpelig. Jeg syns ikke synd i meg selv, jeg er mest sint på meg selv og frustrert over at jeg er som jeg er. Vær så snill, la det bli en bedre dag i morgen. 

Anonymous poster hash: 5c877...af4

Eg snakker bare fra egen erfaring her, sånn at du ikke tar meg for en psykolog, selv om eg har vært hos de, og det har overhodet ikke funket. 
Den stemmen som er stygg med deg, er etter min erfaring, ikke en stemme du skal gå i arena og "sloss" med, eller på noen måte evaluere og analysere (du kan grave litt, hvor det kommer fra, hvor det leder hen). Det er fellen eg gikk i, som gjorde at den fikk det den trengte for å overleve. 
Det eg gjorde, var at eg bare satt den ut. Det er noe inni deg som er helt friskt, og som har løsningen klar allerede, men den kommer ikke til når du prøver finne en annen ved å gå i en slags dialog med styggestemmen din. 
Klarer du å sitte i sofaen en time uten noen form for distraksjoner? Når eg gjør dette, så funker det veldig bra, men det er veldig intenst i starten. Eg endrer tanken om at eg må ha hjelp, til i stedet å akseptere hjelpen og løsningen som allerede er gitt meg, som er gitt alle. Psykologer pirker litt spørsmål frem i deg, for å få deg til å se litt på problemet, og så bare løser det seg for mange. 

Du kan gjerne stille deg selv spørsmål, og forvente at svaret bare skal komme. Hvorfor er eg så trøtt no? Hvorfor har eg ikke lyst til noen ting? Kan eg ikke bare være glad? Så er din jobb å være åpen og prøve la den styggestemmen bare bli oversett en periode, for du kan faktisk si nei til den. Hos meg er det så lett som dette, men samtidig er det så lett å ikke gjennomføre det, så lett å gå seg vill alikevel. Det står på min egen villighet, og at eg innser at eg ikke klarer fikse det selv når eg er så identifisert med styggestemmen (eg kaller det bare egoet). 
Mener det var Einstein som sa noe om at en ikke klarer å løse et problem, når en er på nivået problemet oppstod. (Fant quoten "“We can not solve our problems with the same level of thinking that created them”)

Anonymous poster hash: 0093a...dfe

[Gjest 5c877...af4]

Gjest 0093a...dfe skrev (På 1.10.2022 den 19.50):

Eg snakker bare fra egen erfaring her, sånn at du ikke tar meg for en psykolog, selv om eg har vært hos de, og det har overhodet ikke funket. 
Den stemmen som er stygg med deg, er etter min erfaring, ikke en stemme du skal gå i arena og "sloss" med, eller på noen måte evaluere og analysere (du kan grave litt, hvor det kommer fra, hvor det leder hen). Det er fellen eg gikk i, som gjorde at den fikk det den trengte for å overleve. 
Det eg gjorde, var at eg bare satt den ut. Det er noe inni deg som er helt friskt, og som har løsningen klar allerede, men den kommer ikke til når du prøver finne en annen ved å gå i en slags dialog med styggestemmen din. 
Klarer du å sitte i sofaen en time uten noen form for distraksjoner? Når eg gjør dette, så funker det veldig bra, men det er veldig intenst i starten. Eg endrer tanken om at eg må ha hjelp, til i stedet å akseptere hjelpen og løsningen som allerede er gitt meg, som er gitt alle. Psykologer pirker litt spørsmål frem i deg, for å få deg til å se litt på problemet, og så bare løser det seg for mange. 

Du kan gjerne stille deg selv spørsmål, og forvente at svaret bare skal komme. Hvorfor er eg så trøtt no? Hvorfor har eg ikke lyst til noen ting? Kan eg ikke bare være glad? Så er din jobb å være åpen og prøve la den styggestemmen bare bli oversett en periode, for du kan faktisk si nei til den. Hos meg er det så lett som dette, men samtidig er det så lett å ikke gjennomføre det, så lett å gå seg vill alikevel. Det står på min egen villighet, og at eg innser at eg ikke klarer fikse det selv når eg er så identifisert med styggestemmen (eg kaller det bare egoet). 
Mener det var Einstein som sa noe om at en ikke klarer å løse et problem, når en er på nivået problemet oppstod. (Fant quoten "“We can not solve our problems with the same level of thinking that created them”)

Anonymous poster hash: 0093a...dfe

Dessverre vet jeg innerst inne at denne stygge stemmen har rett i alt den sier. Jeg prøver å bli komfortabel med å leve i ensomhet, men det går ikke. Jeg prøver hver dag, men fikser ikke livet. Den stygge stemmen er der av en grunn. Takk for svaret ditt uansett. 

Anonymous poster hash: 5c877...af4

[Evil-Duck]

Har fjernet ett par innlegg. Enkelte ganger så kan velmenende innlegg komme ut litt feil, som jeg tror skjedde her. Formålet til denne tråden er i all hovedsak å få lufte de tunge tankene, noen oppmuntrende forståelsesfulle svar er selvfølgelig velkomne, men konfrontasjonene meninger og råd bør unngåes Siterer hva som står i åpningsinnlegget til denne tråden

Sitat

 Ha forståelse for at velmente råd kan slå negativt ut - og unngå oppramsinger av enkle råd og løsninger. Det hjelper ikke å ramse opp en lang løsning for problemet om det som brukeren egentlig trenger er hjelp på det første steget til forbedring. Man blir ikke kurert over natten når det er snakk om mentale problemer - det tar tid, og hvert steg kan være vanskelig. Selv om du blir i bedre humør av f.eks en liste med 15 fantastiske ting i verden, eller et vidunderlig stykke musikk - men slike ting fungerer ikke for en person som er virkelig deprimert.

Modereringen skal ikke kommenteres i tråden

[Gjest 0093a...dfe]

On 10/2/2022 at 8:31 PM, Guest 5c877...af4 said:

Dessverre vet jeg innerst inne at denne stygge stemmen har rett i alt den sier. Jeg prøver å bli komfortabel med å leve i ensomhet, men det går ikke. Jeg prøver hver dag, men fikser ikke livet. Den stygge stemmen er der av en grunn. Takk for svaret ditt uansett. 

Anonymous poster hash: 5c877...af4

Styggestemmen din kan være veldig overbevisende, som f.eks at du er feit og stygg, det er jo bare å se seg i speilet, og høre på et diskusjonsforum. Andre ting som egenskaper, du er lat, unnasluntrer, det er jo åpenbart, bare se på alt en ikke får gjort. Selvsagt har styggestemmen rett når en ser på det slik. Og så er det dette med at selv om det skulle finnes håp om å bli bra, så fortjener en det ikke, eg har ofte sett meg henge i en løkke, ønsket om å bare dø, og dø om og om igjen. 
Hvordan kommer en seg ut av dette, når ønsket om å dø og lide står så sterkt? At en egentlig ikke fortener å ha det bra? 
Når eg ser rett på mitt ønske om å dø (eg har aldri fysisk skadet meg selv) og lide, så blir eg lei hele verden. Eg ønsker faktisk ikke leve her mer, og det er her mitt steg til en bedre mental helse starter. Eg gir slipp på alt denne drittverden eg har laget for meg selv, eg gidder ikke være her mer. Ja eg er lat, eg gir faen, eg får ikke ting gjort, eg er bakpå, eg er dårlig kollega, men eg orker ikke engasjere meg i løsninger om å ta på en personlig maske for å bli bedre. 
Eg orker ikke engang bry meg om mine aller nærmeste, min kone, min mor, familie, eg gir slipp på absolutt alt. Denne verden kan værså god bare gå sin gang. Når eg bare lar dette komme til, at eg har gitt opp, er det som å begynne litt med blankere ark. Eg kan ikke selv skrive hva som skal stå der, for det har eg prøvd, og det gikk til helvete (personlig forbedrelse, ambisjoner etc). Eg må være åpen nok til at ting etablerer seg av seg selv, på en "naturlig" måte. Litt som et barn bare er glad uten noen som helst grunn. Styggestemmen vil selvsagt si at du ikke fortener å være glad sånn uten grunn, men bare la alt gå likevel. Du vil føles litt som et spøkelse i starten, og at ingenting lenger gleder deg her. Mentalt nummen kanskje, men eg vil råde deg til å fortsette, for kanskje starter sinnet ditt å bli litt mer stille no? Det er ikke skadelig, snarere tvert i mot. Stillhet er en gave, men kanskje kjedsomhet sniker seg inn etterhvert, men det er bare en mental avhengighet til forskjellige distraksjoner som FB, nyheter og diverse medier som en tyr til når denne stillheten nærmer seg. 

Eg skal ikke komme og si alt blir bedre, for eg tror det første steget er å se at alt er jævlig. En må gjennom mørketiden, det er min erfaring. 
Husker eg så en film som het Peaceful Warrior. Hovedpersonen hadde stygge tanker om sine atleter. Når de feilet, så tenkte han automatisk på hvordan dette kunne gagne han. Nick Nolte som spilte en slags spirituel figur, sa at heldigvis er du ikke tankene dine. 

Anonymous poster hash: 0093a...dfe

[Gaea]

Synes livet er så tungt og vanskelig om dagene, vet ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. 

[Milhouse85]

Gaea skrev (1 time siden):

Synes livet er så tungt og vanskelig om dagene, vet ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. 

Kommer det av vedkommende du kjente som forlot verden? Jeg vet godt hvordan et slik sjokk kan påvirke eget hode. Når noe er så uforståelig og rasjonelt sett ulogisk - særlig dersom ingen omstendigheter tilsa noen som helst "fare" - er det bare enda verre. 

Vet ikke hvorfor; men jeg tenkte på denne podkasten nå:
https://radio.nrk.no/podkast/burde_vaert_pensum/sesong/1/l_5c25ace1-80de-41d8-a5ac-e180de11d80b

25 minutter friminutt fra verden..... eller, det handler jo om verden - og livet. Men på en lettbeint og positiv måte. Jeg syns det ofte kan hjelpe å høre på andre sine historier, så jeg gjerne flytter fokuset vekk fra meg selv litt.

Så kan jeg jo fundere på "Mannen på månen" - og meningen med livet. Som jeg er helt enig med Erling om. 
 

[Gaea]

Nei, det har lite med saken å gjøre. 

[:utakt]

Gaea skrev (3 timer siden):

Synes livet er så tungt og vanskelig om dagene, vet ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. 

Hjelper det å ventilere litt i tråden her? For min egen del er det ofte godt å bare få ting ut. 

[Gaea]

Jeg synes livet er så utrolig vanskelig nå fordi jeg ikke er i stand til å jobbe, og fordi jeg ikke klarer å følge opp behandlingen heller eller det som er forventet av meg. Jeg er elendig storesøster,  elendig datter, en elendig kjæreste, elendig pasient, elendig arbeidstaker, elendig venn, elendig i alt jeg foretar meg. Jeg hater meg selv så intenst. Det gikk veldig bra veldig lenge, så havnet jeg plutselig nede i svart hull med tilbakefall. 

Jeg har så lyst til å jobbe, men så sitter jeg hjemme med intens angst og intens depresjon, og så dissosierer jeg. Jeg trenger oppfølging hos legen, men jeg klarer ikke å møte opp til noen av timene han tilbyr meg. Hadde egentlig time på tirsdag, klarte ikke å komme, fikk ny time idag, møter ikke på den heller. Fått ny time på mandag, vi får se om jeg møter opp på den da. Legen har masse forslag for meg,  jeg bare takker nei til alt fordi jeg ikke klarer å slippe kontrollen, jeg er livredd, jeg orker ikke å møte angsten nå. Jeg har masse verktøy fra traumebehandlingen jeg har vært igjennom og fra mitt eget yrkesståsted, men jeg klarer ikke å hjelpe meg selv akkurat nå, og det skammer jeg meg sånn over. jeg skammer meg sånn over at jeg ikke klarer å snu dette, fordi dette sitter jo i hodet mitt, liksom. Jeg får ikke til enkle ting som å spise nok og sitter stort sett helt apatisk i sofaen eller i sengen hele dagen. Jeg er verden største pingle, jeg føler ikke at jeg har noe verdighet igjen. 

Jeg føler at jeg er byrde for folk, en belastning og at det hadde vært bedre om jeg ikke var til. Det var tross alt det eksen min fortalte meg. At han håpet at jeg ble voldtatt så kraftig at jeg aborterte, at han skulle sende noen for å drepe meg. Jeg hører folk si at de er glad i meg, at de bryr seg om meg, at jeg gjør en god jobb, men det er vanskelig å tro på. 

Jeg må bare understreke at jeg aldri tenker så negativt om andre som strever med psykiske vansker, som jeg tenker om meg selv.

Vil ikke ha det vondt. Vil fikse ting og være funksjonell. Vil ha et godt liv, men det føles så meningsløst og vondt akkurat nå.