Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[BadCat]

Det kommer garantert flere sjanser som du lar passere. Det er ikke vits å tenke på muligheter som har passert. Øv på å gripe det som er nå. Det kommer nye muligherter hele tiden for den som våger å ta de.

Jeg har latt en mengde muligheter passere. Jeg får ikke noe ut av å tenke på det i ettertid. Man har et vindu på 5 sekunder til å komme seg på toget før det forlater stasjonen.

Det er ikke alle muligheter som får positivt utfall så kanskje man skal være glad for at man ikke hopper ombord alle tog man ser.

Endret 22. juli 2022 av BadCat

[Gjest ef045...fcc]

En dråpe stresset i kveld. 

Dama er på tur med en mannlig kompis i alpene frem til søndag. Dette er en kompis hun har mye til felles med, og i ungdommen så eksperimenterte de en del med rus. Dama er nokså liberal i forhold til dette - dessverre. Men jeg ga hun et ultimatum da vi ble sammen. Aldri mer den type rus. Noe hun aksepterte. Men jeg har ikke kontroll på denne mannen, jeg heller ikke har møtt av praktiske årsaker. 

Hun er også utenfor mobildekning nå. Så litt ubehagelig må jeg si.

Når det er sagt, jeg stoler 100% på henne. Men denne fyren, som også "organiserer" turen - nåja.... 

Mange vil nok stusse på at hun er på hyttetur med en mann alene. Men vi er nokså liberale sånn sett, i fjor delte jeg leilighet med ei dame på ferie i to uker. Så det går begge veier. Men, jeg håper ikke han har tatt med noe rus av type hallusinogene greier som han tar. Jeg er sikker på at dama ikke tar noe. Hun har lovet meg det. Men dersom han skulle "trippe" på en hytte rundt henne.... 

Men når det er sagt. Det er ei voksen dame som kan ta vare på seg selv. Jeg har historie for å være litt "kontrollerende". Sjalu? Tja... Kanskje 2%. Tror mest av alt at jeg bare er bekymret for henne. At hun ikke skal komme opp i en ubehagelig situasjon. 

Men, hun velger sine venner med stor omhu. De har vært på mange slike turer sammen tidligere. Så jeg kan ikke ta fra henne denne gleden heller. Men jeg er spent på denne rus-delen. Jeg håper han viser meg respekt nok indirekte ved å ikke ta noe, når dama uansett kommer til å si nei. 

Dette er forresten ikke norske folk. Rus er dessverre mer vanlig enn man kanskje skulle tro i andre land. Så det er på mange måter en akseptert del av mange kulturer der folk har (etter mitt syn) et litt for liberalt og naivt forhold til den type stoffer.

Når alt dette er sagt; om hun allikevel tar noe - så er det over og ut mellom oss. Der er jeg såpass prinsippfast at der viser jeg ingen nåde. Og ja; hun kommer til å fortelle meg om jeg spør. Så jeg er vel litt redd for svaret. Så vil jeg egentlig spørre? Hvilken signaler sender jeg da? Mistenkeliggjøring? Forholdet vårt er relativt ungt. Under et år. 

Ja ja - det går vel fint. ^^

Anonymous poster hash: ef045...fcc

[Evil-Duck]

Fjernet ett innlegg, denne tråden er som beskrevet et fristed for de tunge tankene, tullete innlegg med forsøk på latterliggjøring vil bli slått hardt ned på og hører ikke hjemme her.

Modereringen skal ikke kommenteres.

Endret 22. juli 2022 av Evil-Duck

[RandomPersonSomewhere]

Skulle ønske terapitimene kunne vart lengre enn 1 time av gangen. Føler samtalen knapt har kommet i gang når klokka er der..

[Laserbeam]

Bah! Hater meg selv. Ønsker å dø, men selvsagt for feig til å gjøre det selv. Bestille noen for å gjøre det for meg har jeg ikke penger til. 

Har sagt fra meg et vennskap jeg ikke føler  er verdt for han å være venn med meg. Jeg er ikke verdt en dritt uansett. 
Jeg er jo tross alt emosjonelt, empatisk og sosialt tilbakestående. 
Hvorfor skal noen bry seg om en dust som meg?!

Ustabile autister som meg burde egentlig bare vært sperret inne et eller annet sted på heltid uansett. 

[Gjest ef7b7...b6f]

Gjest ef045...fcc skrev (På 22.7.2022 den 22.24):

En dråpe stresset i kveld. 

Dama er på tur med en mannlig kompis i alpene frem til søndag. Dette er en kompis hun har mye til felles med, og i ungdommen så eksperimenterte de en del med rus. Dama er nokså liberal i forhold til dette - dessverre. Men jeg ga hun et ultimatum da vi ble sammen. Aldri mer den type rus. Noe hun aksepterte. Men jeg har ikke kontroll på denne mannen, jeg heller ikke har møtt av praktiske årsaker. 

Hun er også utenfor mobildekning nå. Så litt ubehagelig må jeg si.

Når det er sagt, jeg stoler 100% på henne. Men denne fyren, som også "organiserer" turen - nåja.... 

Mange vil nok stusse på at hun er på hyttetur med en mann alene. Men vi er nokså liberale sånn sett, i fjor delte jeg leilighet med ei dame på ferie i to uker. Så det går begge veier. Men, jeg håper ikke han har tatt med noe rus av type hallusinogene greier som han tar. Jeg er sikker på at dama ikke tar noe. Hun har lovet meg det. Men dersom han skulle "trippe" på en hytte rundt henne.... 

Men når det er sagt. Det er ei voksen dame som kan ta vare på seg selv. Jeg har historie for å være litt "kontrollerende". Sjalu? Tja... Kanskje 2%. Tror mest av alt at jeg bare er bekymret for henne. At hun ikke skal komme opp i en ubehagelig situasjon. 

Men, hun velger sine venner med stor omhu. De har vært på mange slike turer sammen tidligere. Så jeg kan ikke ta fra henne denne gleden heller. Men jeg er spent på denne rus-delen. Jeg håper han viser meg respekt nok indirekte ved å ikke ta noe, når dama uansett kommer til å si nei. 

Dette er forresten ikke norske folk. Rus er dessverre mer vanlig enn man kanskje skulle tro i andre land. Så det er på mange måter en akseptert del av mange kulturer der folk har (etter mitt syn) et litt for liberalt og naivt forhold til den type stoffer.

Når alt dette er sagt; om hun allikevel tar noe - så er det over og ut mellom oss. Der er jeg såpass prinsippfast at der viser jeg ingen nåde. Og ja; hun kommer til å fortelle meg om jeg spør. Så jeg er vel litt redd for svaret. Så vil jeg egentlig spørre? Hvilken signaler sender jeg da? Mistenkeliggjøring? Forholdet vårt er relativt ungt. Under et år. 

Ja ja - det går vel fint. ^^

Anonymous poster hash: ef045...fcc

Jeg har et lignende problem, når det gjelder kjæresten, bare at for meg gjelder det alkohol også. Og det vil jeg ikke at kjæresten min bruker (OCPD (tvangstanker)) (nei, jeg vil ikke engang ta på flasker med etanolholdig drikke i, så jeg har aldri ruset meg på alkohol selv). Det plager meg noe ekstremt, spesielt siden jeg vet at hun vil ha det, men lar være på grunn av meg. Men hun har visst dette siden begynnelsen, så jeg vil at hun enten bestemmer seg for meg eller alkohol, men ønsker jo også at hun blir værende. Men hun klager en del til sine venner, og det gjorde hun også til de ytterst få vennene (delvis vennene) jeg har. Så det har ført til at alle sammen kaller meg kontrollerende, og ser ned på meg. Men jeg vil vel egentlig si at jeg sitter i et følelsesmessig fengsel. Jeg er redd for hva hun kan finne på, og jeg stoler ikke noe særlig på noen som helst (paranoid personlighetsforstyrrelse, sies det at jeg har), så det betyr at jeg prøver så godt jeg kan, å tvinge meg selv til å stole på henne, og godta det hun påstår, selv om jeg egentlig sliter veldig med å ha tillit til henne og andre. Jeg er konstant bekymret for henne, og hennes ve og vel. Kjæresten min bor og studerer i utlandet, i en by der røykte rusmidler, og kokain og ketamin er nokså vanlige blant studenter. Hun er ikke norsk, men vi har tilbringer mye tid sammen, og hun har møtt alt jeg har av familie. 

Anonymous poster hash: ef7b7...b6f

[Gaea]

Sarcoex skrev (8 timer siden):

Bah! Hater meg selv. Ønsker å dø, men selvsagt for feig til å gjøre det selv. Bestille noen for å gjøre det for meg har jeg ikke penger til. 

Har sagt fra meg et vennskap jeg ikke føler  er verdt for han å være venn med meg. Jeg er ikke verdt en dritt uansett. 
Jeg er jo tross alt emosjonelt, empatisk og sosialt tilbakestående. 
Hvorfor skal noen bry seg om en dust som meg?!

Ustabile autister som meg burde egentlig bare vært sperret inne et eller annet sted på heltid uansett. 

Jeg opplever deg ikke som sosialt, emosjonelt eller empatisk tilbakestående, du virker som en grei og hyggelig fyr som vi liker å ha her på forumet. Vi bryr oss om deg her inne ❤

[MrLuni]

Sarcoex skrev (8 timer siden):

Bah! Hater meg selv. Ønsker å dø, men selvsagt for feig til å gjøre det selv. Bestille noen for å gjøre det for meg har jeg ikke penger til. 

Har sagt fra meg et vennskap jeg ikke føler  er verdt for han å være venn med meg. Jeg er ikke verdt en dritt uansett. 
Jeg er jo tross alt emosjonelt, empatisk og sosialt tilbakestående. 
Hvorfor skal noen bry seg om en dust som meg?!

Ustabile autister som meg burde egentlig bare vært sperret inne et eller annet sted på heltid uansett. 

Dette kalles tunellsyn. Du klarer ikke å se det store bilde.
Du er fokusert på en rettning og bare det negative.

Er du deprimert fordi du savner noe sosialt samvær?

Terapeut er utrolig effektivt, og det finner man helt gratis.
Sykolog funker sikkert også, men det er litt forskjell på praksis.

Å plukke opp telefonen til terapeut er det største og det vanskeligste steget.
MEN det er faktisk INGENTING å tape på det, og ALT å vinne. Egentlig litt som garantert å vinne i lotto.

Klarer du å komme på noe som er farlig med å plukke opp telefonen?
(noen tror det er flaut og gå i terapi, men det er INGEN som trenger å vite det)
Bravo om du faktisk allerede har gjort det.

[Laserbeam]

Gaea skrev (11 timer siden):

Jeg opplever deg ikke som sosialt, emosjonelt eller empatisk tilbakestående, du virker som en grei og hyggelig fyr som vi liker å ha her på forumet. Vi bryr oss om deg her inne ❤

Tusen takk.  

MrLuni skrev (11 timer siden):

Dette kalles tunellsyn. Du klarer ikke å se det store bilde.
Du er fokusert på en rettning og bare det negative.

Er du deprimert fordi du savner noe sosialt samvær?

Terapeut er utrolig effektivt, og det finner man helt gratis.
Sykolog funker sikkert også, men det er litt forskjell på praksis.

Å plukke opp telefonen til terapeut er det største og det vanskeligste steget.
MEN det er faktisk INGENTING å tape på det, og ALT å vinne. Egentlig litt som garantert å vinne i lotto.

Klarer du å komme på noe som er farlig med å plukke opp telefonen?
(noen tror det er flaut og gå i terapi, men det er INGEN som trenger å vite det)
Bravo om du faktisk allerede har gjort det.

Jeg har vært i terapi i perioder, seinest på FACT Teamet i år. 
Bor i bemannet omsorgsbolig og får god oppfølging derfra.  

 

Beklager "utbruddet", men sliter en del med angst og sånt pga diverse hendelser i verden som pågå, jeg er redd for skal eskalere. Spesielt krig og nye pandemier. Leser for mye nyheter noen ganger.
Jeg har kanskje holdt meg alt for mye inne og bare sitter foran pcn/tvn etc. Også føler jeg at jeg ikke verdt noe, og at jeg bare roter til alt. (Selv om jeg ikke gjør det).

Kan nesten beskrives som en slags eksistensiell krise eller noe sånt.  

[Gaea]

Du, ikke beklag noenting! I denne tråden er lov å ventilere ut kjipe følelser! 💛 Å skrive ut følelser kan være terapi, jeg gjør det jo selv på forumet.

[Delvis]

Sarcoex skrev (På 3.9.2022 den 2.08):

Har sagt fra meg et vennskap jeg ikke føler  er verdt for han å være venn med meg. Jeg er ikke verdt en dritt uansett. 
Jeg er jo tross alt emosjonelt, empatisk og sosialt tilbakestående. 

Er veldig enig med det "Gaea"skrev, har også alltid opplevet deg på pluss-siden for å si det sånn. Veldig grei og interessang skribent.
Husker deg godt fra tiden da jeg var en del innom forum-kafeen, den gang det var stor aktivtet der. Og savnet lett deg da du ble borte i perioder.

[Laserbeam]

Gaea skrev (12 timer siden):

Du, ikke beklag noenting! I denne tråden er lov å ventilere ut kjipe følelser! 💛 Å skrive ut følelser kan være terapi, jeg gjør det jo selv på forumet.

 

Delvis skrev (3 timer siden):

Er veldig enig med det "Gaea"skrev, har også alltid opplevet deg på pluss-siden for å si det sånn. Veldig grei og interessang skribent.
Husker deg godt fra tiden da jeg var en del innom forum-kafeen, den gang det var stor aktivtet der. Og savnet lett deg da du ble borte i perioder.

Tusen takk. Setter pris på det dere alle 3 skriver.  

Beklager hvis jeg er litt kortfattet, men tro meg; jeg har tenkt mer enn det har fått til å fått skrevet ned med ord.  

[RandomPersonSomewhere]

søker jobber, men så fikk jeg skikkelig angst. uggen følelse ass. endte opp med å spille sjakk i fem timer på lichess istedenfor å være produktiv. sjakk er litt som en stressball for meg, bare at den heller distraherer fra enn å fjerne angsten.

 

Skal prøve å få gjort ting nå.

[Fantomtegningen]

12 hours ago, RandomPersonSomewhere said:

søker jobber, men så fikk jeg skikkelig angst. uggen følelse ass. endte opp med å spille sjakk i fem timer på lichess istedenfor å være produktiv. sjakk er litt som en stressball for meg, bare at den heller distraherer fra enn å fjerne angsten.

 

Skal prøve å få gjort ting nå.

Masse lykke til!  
En kan ikke alltid være produktiv, comeback blir sterkere enn setback som de sier. 
Høres ut som du er var på deg selv og jobber med det, ting vil bli bedre.  

[Gaea]

RandomPersonSomewhere skrev (13 timer siden):

søker jobber, men så fikk jeg skikkelig angst. uggen følelse ass. endte opp med å spille sjakk i fem timer på lichess istedenfor å være produktiv. sjakk er litt som en stressball for meg, bare at den heller distraherer fra enn å fjerne angsten.

 

Skal prøve å få gjort ting nå.

Å søke jobber er slitsomt, man kan ofte kjenne på dårlig samvittighet fordi man føler at man aldri gjør nok.  Og sliter man med angst kan det føles ekstra krevende. Jeg har uansett troen på deg. Du kommer over denne kneika.   Masse lykke til med jobbsøking 😊 Det finnes en tråd på forumet med tips til jobbsøking:

 

 

[RandomPersonSomewhere]

Takk til dere over. Jeg skal sjekke ut tipsene om jobbsøking. Setter pris på kommentarene!

Har for øvrig hatt noen fine dager etter jeg skrev det innlegget

[Gjest ab3b5...44a]

Nei, nå må jeg klage litt her. Nå har det seg slik at jeg sliter litt sosialt i og med at jeg har angst. Så jeg er jo avhengig av å finne all den glede jeg kan få. Den gleden har jeg stort sett funnet ved å være så aktiv jeg kan, altså egenaktivitet som jeg kaller det. Det er egentlig noe jeg er veldig avhengig av å ha for å få livet til å gå rundt kan en si.

Nå på sensommeren har det dukket opp intense smerter i kroppen som har satt meg helt ut av spill. Det er sjeldent kroppen er fri for smerter, og skulle den være smertefri en liten periode tar det dessverre ikke lange tiden før de dukker opp igjen.  Det har blitt såpass ille at jeg måtte anskaffe meg krykker. Nei, dette her klarer jeg rett og slett ikke i lengden. Jeg er på kanten til invalid her. Eller jeg er vel der. Når en hverken klarer sitte, stå eller ligge fordi det gjør så vondt at en ikke klarer det.. Da gjenstår det bare å finne den posisjonen som gir minst smerte. 
 

Nei, kyss meg bak. Hva i alle dager skal en egentlig gjøre nå? Nå er jeg meget fortvilet. Fortvilet? Jeg sitter med en veldig dårlig følelse her egentlig. Når en ikke får gjort sitt fornødne på do.. 

F*** for ett helvete dette er.

Beklager negativiteten her. Er bare så frustrert. Når muligheten til å være aktiv blir borte så har det en kjempe stor innvirkning på hverdagen. Når det i tillegg reduseres til at jeg nesten ikke får til å bevege meg i mitt eget hjem så slokner lyset litt kan en si. 
 

 

 

Anonymous poster hash: ab3b5...44a

[Memento scientiam (takk for meg)]

Kjæresten min som jeg har vært med i 2 år, ringte meg i går, og sa at hun ikke vil være kjæreste med meg lengre. Hun er den eneste jeg noengang har vært kjæreste med, og den eneste jeg har villet være med. Nå sitter jeg her, helt nedlåst, og venter på at jeg skal sovne, av meg selv. Jeg spurte en bekjent fra tidligere av, om jeg kunne snakke med han, men han valgte å gå for å si at han var opptatt. Snakket med to nylig bekjente av meg, en på tekstmeldinger, og en på lydsamtale, men fortalte de ingenting om hva som har skjedd. Venner har jeg en tendens til å ikke få tak i. Jeg fikk en hånlig og nedlatende "meme" fra en venn av henne, som har tilbringet mye tid med henne, i det siste (vi bor over 1000 km unna hverandre), før hun ringte meg, og fortalte meg om dette. Da hadde han og noen andre venner anbefalt min (nå tidligere) kjæreste, om å slutte å være med meg.

Endret 11. september 2022 av Memento scientiam

[Laserbeam]

Sarcoex skrev (På 3.9.2022 den 2.08):

Bah! Hater meg selv. Ønsker å dø, men selvsagt for feig til å gjøre det selv. Bestille noen for å gjøre det for meg har jeg ikke penger til. 

Har sagt fra meg et vennskap jeg ikke føler  er verdt for han å være venn med meg. Jeg er ikke verdt en dritt uansett. 
Jeg er jo tross alt emosjonelt, empatisk og sosialt tilbakestående. 
Hvorfor skal noen bry seg om en dust som meg?!

Ustabile autister som meg burde egentlig bare vært sperret inne et eller annet sted på heltid uansett. 

Bare gir fullstendig opp jeg. Ingen håp i sikte. 
 

1. Er veldig stressa om dagen på verden, Norge, meg, strøm. Renter, inflasjon, krig etc.

2. Mat, strøm har blitt mye dyrere. 

3. Er redd for en større krig i Europa, siden Nato og EU "ypper" seg mot Russland, ved å sende våpen og annet materiell for å støtte Ukraina "indirekte". 
Redd for at Russland skal reagere da Sverige OG Finland blir nå med i Nato, og Nato har da nesten hele sør grensa til Russland i Europa (untatt Ukraina selvsagt).

4. Strømselskapene tenker kun penger, og driter i om folk må tenke varme, mat eller reine klær. Blir selvsagt værre til vinteren hvis det ikke blir satt en maks ørepris på strøm, 6/8 kr / kWh fungerer ikke for mange på vinteren.

5. Angsten og alt er tilbake for fullt.

6. Føler jeg ikke har en plass i samfunnet.

7. Online spill har jeg gitt opp, da man alt for ofte møter på ekle folk som rett og slett oppfører seg som aggressive drittsekker, som ikke klarer å tilpasse seg andre i gruppa, og forventer at alt skal bli gjort på "first try".
Har også opplevd det i guilds som egentlig skal være "n00b friendly" og inkluderende. Selvsagt er det medlemmer som er RL venner med offiserene og eierene av guildene, og får "free pass" til å oppføre seg som en dust.

8. Jeg er ikke verdt en dritt og er et håpløst tilfelle av et møkkamenneske. 

9. Alt er fullstendig håpløst og skulle ønske jeg hadde en god fremtid i møte, men var tydeligvis for mye å håpe på det. 

[RandomPersonSomewhere]

10 hours ago, Guest ab3b5...44a said:

Nei, nå må jeg klage litt her. Nå har det seg slik at jeg sliter litt sosialt i og med at jeg har angst. Så jeg er jo avhengig av å finne all den glede jeg kan få. Den gleden har jeg stort sett funnet ved å være så aktiv jeg kan, altså egenaktivitet som jeg kaller det. Det er egentlig noe jeg er veldig avhengig av å ha for å få livet til å gå rundt kan en si.

Nå på sensommeren har det dukket opp intense smerter i kroppen som har satt meg helt ut av spill. Det er sjeldent kroppen er fri for smerter, og skulle den være smertefri en liten periode tar det dessverre ikke lange tiden før de dukker opp igjen.  Det har blitt såpass ille at jeg måtte anskaffe meg krykker. Nei, dette her klarer jeg rett og slett ikke i lengden. Jeg er på kanten til invalid her. Eller jeg er vel der. Når en hverken klarer sitte, stå eller ligge fordi det gjør så vondt at en ikke klarer det.. Da gjenstår det bare å finne den posisjonen som gir minst smerte. 
 

Nei, kyss meg bak. Hva i alle dager skal en egentlig gjøre nå? Nå er jeg meget fortvilet. Fortvilet? Jeg sitter med en veldig dårlig følelse her egentlig. Når en ikke får gjort sitt fornødne på do.. 

F*** for ett helvete dette er.

Beklager negativiteten her. Er bare så frustrert. Når muligheten til å være aktiv blir borte så har det en kjempe stor innvirkning på hverdagen. Når det i tillegg reduseres til at jeg nesten ikke får til å bevege meg i mitt eget hjem så slokner lyset litt kan en si. 

Det hørtes ganske kjipt ut. Dreier det seg om diagnostiserbar sykdom? Hvis ja, får du god behandling og oppfølging for dette? Hvis nei, har du vært i kontakt med helsepersonell angående plagene? Det kan være at plagene rett og slett kommer av stress, og da er det i alle fall viktig å få behandling for det som plager innvendig, enten det er angst eller annet.

Du skriver at plagene hindrer deg i å være aktiv. Hvis det er slik at plagene er stressrelatert og ikke forverres betydelig i aktivitet (som i seg selv er et godt tegn), kan du med fordel presse deg litt og være aktiv. Bryte mønsteret.

For min del er jeg altfor lite aktiv selv, så jeg må jobbe med å følge mitt eget råd der..

9 hours ago, Memento scientiam said:

Kjæresten min som jeg har vært med i 2 år, ringte meg i går, og sa at hun ikke vil være kjæreste med meg lengre. Hun er den eneste jeg noengang har vært kjæreste med, og den eneste jeg har villet være med. Nå sitter jeg her, helt nedlåst, og venter på at jeg skal sovne, av meg selv. Jeg spurte en bekjent fra tidligere av, om jeg kunne snakke med han, men han valgte å gå for å si at han var opptatt. Snakket med to nylig bekjente av meg, en på tekstmeldinger, og en på lydsamtale, men fortalte de ingenting om hva som har skjedd. Venner har jeg en tendens til å ikke få tak i. Jeg fikk en hånlig og nedlatende "meme" fra en venn av henne, som har tilbringet mye tid med henne, i det siste (vi bor over 1000 km unna hverandre), før hun ringte meg, og fortalte meg om dette. Da hadde han og noen andre venner anbefalt min (nå tidligere) kjæreste, om å slutte å være med meg.

Leit å høre. Hun jeg er sammen med er også den første, og det hadde vært temmelig kjipt om hun stakk må jeg innrømme.

Samtidig vil jeg skyte inn at jeg har funnet mye glede ved å se innover i meg selv og i min egen verdi. Det å gjøre seg selv sårbar ved å knytte lykken sin opp mot partneren sin tror jeg er uheldig for en selv og selve forholdet. Mange forhold tar trolig slutt nettopp av den grunn, at den ene blir sjalu osv.

Jeg vet du har det jævlig nå, men vit at dette kan vise seg å være bra for deg i lengden. Det kan høres ut som forholdet ditt ikke var knirkefritt til å begynne med, mtp. vennene hennes som du tror snakket vondt om deg. Enten det stemmer eller ei, så høres det ut som at du kanskje har godt av å komme ut av det forholdet. Bedre lykkelig alene enn mistenksom, sjalu og trist i et parfohold liksom..

Se på det som et vendepunkt. Skal hun og eventuelt vennene hennes ha makten til å gjøre deg deprimert? Hvor mye tenker hun på deg? Hvor mye handler følelsene og tankelivet ditt om henne, og hvor mye handler de om selvbildet ditt?

 

5 hours ago, Sarcoex said:

Bare gir fullstendig opp jeg. Ingen håp i sikte. 
 

1. Er veldig stressa om dagen på verden, Norge, meg, strøm. Renter, inflasjon, krig etc.

2. Mat, strøm har blitt mye dyrere. 

3. Er redd for en større krig i Europa, siden Nato og EU "ypper" seg mot Russland, ved å sende våpen og annet materiell for å støtte Ukraina "indirekte". 
Redd for at Russland skal reagere da Sverige OG Finland blir nå med i Nato, og Nato har da nesten hele sør grensa til Russland i Europa (untatt Ukraina selvsagt).

4. Strømselskapene tenker kun penger, og driter i om folk må tenke varme, mat eller reine klær. Blir selvsagt værre til vinteren hvis det ikke blir satt en maks ørepris på strøm, 6/8 kr / kWh fungerer ikke for mange på vinteren.

5. Angsten og alt er tilbake for fullt.

6. Føler jeg ikke har en plass i samfunnet.

7. Online spill har jeg gitt opp, da man alt for ofte møter på ekle folk som rett og slett oppfører seg som aggressive drittsekker, som ikke klarer å tilpasse seg andre i gruppa, og forventer at alt skal bli gjort på "first try".
Har også opplevd det i guilds som egentlig skal være "n00b friendly" og inkluderende. Selvsagt er det medlemmer som er RL venner med offiserene og eierene av guildene, og får "free pass" til å oppføre seg som en dust.

8. Jeg er ikke verdt en dritt og er et håpløst tilfelle av et møkkamenneske. 

9. Alt er fullstendig håpløst og skulle ønske jeg hadde en god fremtid i møte, men var tydeligvis for mye å håpe på det. 

1-4: Hvorfor i helvete tenke på dette? Unnskyld språkbruken. Vi har statsledere og generalsekretærer i verdensomspennende organisasjoner som jobber beinhardt for å løse disse problemene. Er det noe som helst du kan gjøre for å hindre tredje verdenskrig? Trolig ikke. Jobb med nettavis-avhengigheten og bruk mer tid på ting som gjør deg glad. Her har du en åpenbaring: Verden er et MYE bedre sted i dag enn det var for 10, 20, 30, og 100 år siden. Samtidig er verdens konflikter og elendighet mer tilgjengelig og synlig for oss i dag pga teknologiske fremskritt (les: fremskritt), og mange trekker derfor konklusjonen om at verden er et dårligere sted. Slik er det ikke. For eksempel har barnedødeligheten gått ned fra 50% for noen generasjoner siden, til langt under 1 prosent i dag!! Som annet tidsfordriv enn å scrolle opp og ned på VG og NRK kan jeg varmt anbefale sjakk for å distrahere fra negative impulser. Kanskje like avhengighetsskapende, men det gjør deg ikke deprimert! Godt for hjernen også har jeg hørt.

Kan også selvsagt anbefale å lese mer oppløftende litteratur, jeg likte denne artikkelen av Max Roser veldig godt:

"The world is bad. The world is better. The world could be much better."

https://ourworldindata.org/much-better-awful-can-be-better

5: Er i samme båt, ass. Igjen kan sjakk anbefales. Å gå en tur er sikker ingen dum ide, heller. Hykler-disclaimer: Følger altfor sjelden mitt eget råd der..

6: Selvfølgelig har du det. Til og med om du begår tung kriminalitet har du en plass i samfunnet. Det er riktignok i fengsel en stund, men de vil alltid høre til i samfunnet. Fengselsinnsatte har også verdi og hører til i samfunnet vårt. Jeg antar at du ikke sitter i fengsel? Så hvorfor har du mindre tilhørighet i samfunnet enn fengselsinnsatte? Du har tilhørighet her i dette forumet, har du ikke? Er det virkelig ingenting du kan bidra med? Det tviler jeg sterkt på.

7: Vet ikke hvilket online spill du snakker om, men kan minne om World of Warcraft. Jeg spilte dette selv en stund som tenåring. Gode minner. Høres kanskje ut som det verken er spillet eller lagkameratene som egentlig plager deg ? Man blir fort frustrert over alt mulig når man først har det kjipt.

8. Det er rent objektivt ikke sant. Du har verdi.

9. Aner ikke omstendighetene i livet ditt, så skal trå litt forsiktig her. Men la oss si at de beste dagene i livet ditt er gått, hva så ..? Jeg tror det skal godt gjøres å ikke finne glede i livet - blant annet de gode minnene -, og er du klinisk deprimert er vi i Norge heldige nok til å ha helsepersonell som hjelper oss med det. Men uansett tror jeg man til syvende og sist selv må ta ansvar for å ikke ha det jævlig. Jeg er i samme båt, forresten. Er ikke noen know-it-all som har funnet ut av alt, men tror jeg er på sporet av noe.