Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[MrLuni]

Gjest 3d071...55d skrev (20 timer siden):

Gått en stund siden jeg postet her sist.. Når jeg endelig følte jeg var på vei et halvt sted i riktig retning får jeg melding fra en mann som sier han er far til min yngste sønn, og min ekskone bekrefter at det kan være realitet..

Anonymous poster hash: 3d071...55d

Her lukter jeg saksøking! Dette kaller jeg extrem emotional damage.
Har hun eiendom? Ta den. 

Denne dama er evil på det høyeste nivå. 

[Gavekort]

Barn vil lide av foreldre som bare er opptatt av hevn, og den broa man brenner vil trolig også innebære at man også brenner broer med barnet.

Hvis Gjest her bestemmer seg for å ta til seg barnet som sitt eget så foreslår jeg å kutte mor ut av livet sitt, og med en solid kontrakt på omsorgsfordeling.

Lawyer up, hit the gym, delete facebook

[Gjest 5684e...38b]

Huff.. 2022 virket så lovende. Coronaens tid var forbi, innvilget 100% ufør etter 14 års kamp med prøving og feiling for å komme ut i arbeidslivet, endelig skulle allt bli så bra. 

Strømkrise, gryende matvarekrise, krig i ukraina.. 

Så dør den av mine onkler jeg alltid har likt mest, ikke uventet, men trist uansett. 

Hunden min, trofast bestekompis gjennom 13 år blir syk, så syk at jeg må velge å avlive.. 19.04, rett før han blir 14..

Hva er det neste som skjer?? Jeg blir gal. Huff.. 

 

Anonymous poster hash: 5684e...38b

[Gjest 4d321...5ee]

Lurer på hva som feiler meg. Føler at jeg har en slags tvangsgreie i hodet, men føler/tror ikke at jeg har tvangslidelse egentlig. Er selvstendig næringsdrivende, og har vært det noen år nå, men stort sett hatt en jobb nr. 2. Uansett, så finner jeg ikke roen noe sted. Jeg får veldig fort en trang til å å bytte jobb igjen. Er aldri fornøyd. Har en evig lang og forferdelig runddans med meg, tror det handler om en ekstrem trang til å nå opp til mange krav jeg setter for meg selv. Blir fort ulykkelig, urolig og rastløs. Tenker fort at jeg burde klare å ha en bedre jobb/inntekt f. eks. og det er lett å sette seg opp mot andre. Det hjelper jo heller ikke på at inntektene er variende og ikke alltid så høye, og jeg føler jeg sliter meg ut for ingenting når andre har et mye enklere jobbliv og god inntekt. Vet jeg ikke burde tenke slik men klarer ikke slå det av. Og jeg har jo valgt det selv, så jeg har bare meg selv å takke. Jeg er til utredning for adhd og det peker i den retningen at jeg har det, så jeg skjønner på en måte rastløsheten og hvor det kommer fra, men samtidig så klarer jeg ikke la være. Har tatt det opp med psykologen men tror ikke hen skjønner helt hvor vanskelig alt føles inni meg. Det er et tankemønster som tvinger seg frem igjen og igjen og har gjort det i årevis. Kanskje ikke konstant, jeg klarer gjerne å roe meg en periode, så begynner det igjen. Noen som kjenner seg igjen? Andre med adhd som kan komme med noen hjelpende råd? Jeg hater meg selv for at jeg blir så fort lei alt og har så få interesser, at jeg ikke bare kan passe inn i samfunnet. (Ja jeg vet alle hater jobben til tider men det er ikke bare det.)

Anonymous poster hash: 4d321...5ee

[Gavekort]

Gjest 4d321...5ee skrev (13 timer siden):

Anonymous poster hash: 4d321...5ee

Høres ut som meg, konstant rastløs og aldri fornøyd. Mistenker at jeg også har ADHD, men har aldri fått noen diagnose.

Vil si jeg klarer meg ganske bra i nåværende situasjon, da brikkene i karrieren har falt til sin naturlige posisjon iht. variasjon og utfordringer i hverdagen. For min del så er det viktig å konsentrere denne rastløsheten i en konstruktiv retning og ikke utagere på de viktige tingene som inntekt, bosted og relasjoner. Legger du det gamle bak deg hele tiden så rykker du aldri forbi startlinjen.

Jeg tror ikke det å ha få interesser er noe du nødvendigvis er dømt å leve med. Hvorfor ikke engasjere deg i noen sosiale aktiviteter, og prøve nye ting uten noen forventinger?

[Myst]

Rart hvordan en simpel e-post; en tekst, samling av noen ord, kan påvirke psyken og humøret så fort. Før den ble lest planla jeg hva jeg skulle i morgen. Nå ligger bare i sengen, i et tomt skall. En zombie. Gjør dumme ting når jeg er zombie. Ikke bra. Natten, søvnen og mordendagen kan ikke komme fort nok nå.

[Gaea]

Myst skrev (2 timer siden):

Rart hvordan en simpel e-post; en tekst, samling av noen ord, kan påvirke psyken og humøret så fort. Før den ble lest planla jeg hva jeg skulle i morgen. Nå ligger bare i sengen, i et tomt skall. En zombie. Gjør dumme ting når jeg er zombie. Ikke bra. Natten, søvnen og mordendagen kan ikke komme fort nok nå.

 ❤

[Gjest c91ab...2e2]

Har sett en dame/kvinne, min alder ish, er veldig dårlig på og se alder på folk.
Flott dame, så henne for en uke sien på en lokale menyen, ble helt betatt. 

Jaggu traff jeg på henne igjen i dag, på det lokale polet.
Blir jo helt satt ut.....
Kom tett på nå, flyttet meg så hun kom frem og smilte så vidt til henne. 

Ingen mening liksom, som en drøm, men hva ganger det meg? 

..........................
 

Anonymous poster hash: c91ab...2e2

[Gjest f10a6...9ba]

Gjest 4d321...5ee skrev (På 24.4.2022 den 5.02):

Lurer på hva som feiler meg. Føler at jeg har en slags tvangsgreie i hodet, men føler/tror ikke at jeg har tvangslidelse egentlig. Er selvstendig næringsdrivende, og har vært det noen år nå, men stort sett hatt en jobb nr. 2. Uansett, så finner jeg ikke roen noe sted. Jeg får veldig fort en trang til å å bytte jobb igjen. Er aldri fornøyd. Har en evig lang og forferdelig runddans med meg, tror det handler om en ekstrem trang til å nå opp til mange krav jeg setter for meg selv. Blir fort ulykkelig, urolig og rastløs. Tenker fort at jeg burde klare å ha en bedre jobb/inntekt f. eks. og det er lett å sette seg opp mot andre. Det hjelper jo heller ikke på at inntektene er variende og ikke alltid så høye, og jeg føler jeg sliter meg ut for ingenting når andre har et mye enklere jobbliv og god inntekt. Vet jeg ikke burde tenke slik men klarer ikke slå det av. Og jeg har jo valgt det selv, så jeg har bare meg selv å takke. Jeg er til utredning for adhd og det peker i den retningen at jeg har det, så jeg skjønner på en måte rastløsheten og hvor det kommer fra, men samtidig så klarer jeg ikke la være. Har tatt det opp med psykologen men tror ikke hen skjønner helt hvor vanskelig alt føles inni meg. Det er et tankemønster som tvinger seg frem igjen og igjen og har gjort det i årevis. Kanskje ikke konstant, jeg klarer gjerne å roe meg en periode, så begynner det igjen. Noen som kjenner seg igjen? Andre med adhd som kan komme med noen hjelpende råd? Jeg hater meg selv for at jeg blir så fort lei alt og har så få interesser, at jeg ikke bare kan passe inn i samfunnet. (Ja jeg vet alle hater jobben til tider men det er ikke bare det.)

Anonymous poster hash: 4d321...5ee

Det er vanskelig å gi tips fordi alle med ADHD er forskjellige, men det som har funket for meg er å ta rennafart og drite i normalen. Det som fungerer for andre fungere ikke for meg. 

Å sammenligne seg med andre er så utrolig lett, men du er deg. Livet er heldigvis ikke en konkurranse. 

Å bli fort lei er faktisk ikke noe galt. Det betyr bare at du ønsker nye impulser og det kan være en bra ting. Variasjon er sunt. 

Å passe inn er overvurdert. Mange lever ekstremt kjedelige liv. 

Du må øve på å elske deg selv og din unike personlighet. Vi med ADHD er en ekstrem ressurs når vi har de riktige verktøyene på plass. 

Rastløsheten er en jævel, men rett kanalisert kan den brukes til mye. 

 

Anonymous poster hash: f10a6...9ba

[Evil-Duck]

For en dag siden så markerte det 2 år siden trafikkulykken, og med det 2 år med krangling for å få forsikringsselskapet til hun som kjørte på meg (Codan) til å betale ut det som de er pliktige til å betale. Gjennom hele prosessen har det gått ut på å trenere saken, ikke besvare e-poster før det har gått 3-4 uker, ikke kunne hjelpe over telefon fordi jeg ikke er forsikringskunde med de, og etterhvert kun få besvart mailer fra jurister. Etter de det siste året aktivt har samlet inn all informasjon om livet mitt de siste 20 årene så har de fått en lege som er ansatt i forsikringsselskapet til å finkjemme gjennom hele min fullstendige sykdomshistorie for å finne et eller annet som de kan peke på å si at er skyld i de fullstendig ødeleggende plagene jeg har fått etter ulykken. I starten av 2020 gikk jeg til legen på grunn av en ganske heftig luftveisinfeksjon og 2 år før det gikk jeg til legen for å i en svært begrenset tid få noe sovemedisin etter en ganske intens periode på jobb. Disse to hendelsene er hva forsikringsselskapets "rådgivende lege" mener har den fulle skylden i at jeg nå har fått diagnosert PTSD, er plaget med luftveiene, hodepiner, store smerter i høyre foten og er plaget med utmattelse og arrvev det hele tiden setter seg betennelse i. Han mener altså basert på min sykdomshistorikk de siste 20 årene  at alle disse plagene er oppstått på grunn av "forsinkede stress reaksjoner" og har ingen relevans til at jeg var involvert i en front mot front ulykke i 80 km/t hvor jeg fikk større skader på det meste av muskler og vev på overkroppen, fikk en hjernerystelse, fikk revet opp hodebunnen , bristet flere bein i høyrefoten, fikk betydelige skader på en lunge og et betydelig blodtap, nei... ingen relevans, dette er snakk om forsinkede stress mekanismer som stammer fra før ulykken..

Jeg forsto jo hvor veien bar når jeg fikk oversendt denne vurderingen fra den rådgivende legen og innså vel selv hvor naiv jeg hadde vært i forhold til forsikringsselskapet så tok da etterhvert kontakt med en personskade advokat som nå har tatt over saken på veiene av meg. Det første som måtte gjøres var å finne en spesialist som ikke hadde relasjoner til hverken meg eller forsikringsselskapet, så første måneden så kranglet advokaten min og forsikringsselskapet om dette, og eneste enigheten de klarte å komme til var å sende meg til fuckings Bodø, til en spesialist der, da forsikringsselskapet rett og slett nektet å godta noen som ikke vil være helt forjævlig for meg å reise til. For referanse så bor jeg på Sunnmøre og en reise til Bodø vil innebære enten å kjøre i 20+ timer eller å reise med fly hvor en må bytte fly flere ganger, noe som ikke akkurat er jævla kult for en med PTSD... Men etter litt overbevisning fra advokaten min så godtok jeg, så for jeg heller eventuelt svelge noe angstdempende før flyturene som blir en gang på sensommeren... Men med det sakt så er jeg 100% sikker på at grunnen til forsikringsselskapet kun ville godta en spesialist i Bodø er for å prøve å slite meg ut og for å prøve å få meg til å gi opp, noe og advokaten kunne si seg enig i. Etterfulgt av dette så har vi nå hatt et par måneder hvor min advokat og forsikringsselskapet har kranglet om hvordan mandatet til denne spesialisten skulle utformes, forsikringsselskapet vil forkaste journaler og vurderinger fra min psykolog og en psykiater som stilte PTSD diagnosen, men ikke forkaste vurderingen gjort av deres egen betalte rådgivende lege, bare slik agendaen deres er helt klar for alle. Heldigvis har advokaten min stått på sitt og fått de til å strøket vurderingen til deres egen rådgivende lege og lagt til igjen vurderinger og journaler fra min psykolog. Så nå for en liten uke siden ble omsider mandatet sendt.

Nå siste tiden har min advokat jobbet med å beregne mitt faktiske inntektstap på grunn av ulykken samt mottatt alt av politidokumenter, konklusjonen er at det utenom noen tvil er begått grov uaktsomhet av hun som kjørte på meg, og at jeg sådan i tillegg til dekt inntektstap de siste 2 årene har rett på oppreising. Denne beregningen som er gjort basert på mine ligningstall og oppreising andre har blitt dømt til å betale i veldig like saker så er den sammenlagte summer betydelig uten å gå så mye mer inn på nøyaktige tall. Min advokat henviste til disse tallene og utregningene til forsikringsselskapet å krevde at en a-konto utbetales til meg slik jeg skal ha noe penger å rutte med i sommer frem til en klarer å komme til en konklusjon. På svaret fra forsikringsselskapet i dag ble det meste blankt avslått på grunn av vurderingen til deres rådgivende lege om at  mine plager var urelaterte til ulykken...

Vi står da i dag i en situasjon hvor forsikringsselskapet nærmest har startet på noe som virker til å være en personlig vendetta mot meg, for de har så langt utbetalt salær til advokaten min på mange ganger de pengene de har gitt meg i løpet av de 2 siste årene.  Det virker sådan som at penger ikke er noe problem, problemet er bare at de ikke vil gi meg penger, og setter inn alt de har av jurister og "spesialister" som helt sikkert ikke akkurat er gratis for de heller, og flyr meg til bodø for å se en spesialist istedenfor å la meg gå til en i eksempelvis Ålesund som er like ved. De brenner penger på å motarbeide denne saken, men de vil ikke avse et øre til den skadelidende.. Denne kyniske fæle holdningen er til å bli kvalm av, og de som sitter i disse systemene hvor deres eneste jobb er å lage livet til syke og skadde mennesker jævlig kan jeg genuint ikke forstå at kan dra hjem fra sitt daglige yrke å ikke bare føle seg dritt, det er hvertfall et yrke jeg aldri kunne hatt..

Så med det er min lange rant om min så langt 2 år lange kamp med et kynisk å jævlig forsikringsselskap over, hva har en lært?.. At når en får livet sitt snudd på hodet på grunn av en situasjon du selv ikke har noe skyld i, så forvent ikke at et forsikringsselskap vil gjøre jobben sin og stoppe deg fra å fullstendig ødelegge økonomien din i tillegg til alt det andre jævlige du må gjennomgå. Skaff deg en advokat så tidlig som mulig, uansett hvor sterkt du selv tenker at saken din måtte være.

Endret 1. juli 2022 av Evil-Duck

[Gjest a0761...0b5]

Jeg har lyst til å dø. 
Og: Nei, jeg kommer ikke til å gjøre noe. Det er jeg for feig til..

Anonymous poster hash: a0761...0b5

[Gjest d0055...e0e]

Jeg tenker så mye for tiden. Noen ganger føler jeg meg så kald innvending og tenker at jeg er hard og kald. Blir ganske bekymret når jeg tenker på det og får tanker om at sånne som meg ikke bør få leve. Jeg takler liksom ikke livet og jeg har noe ondt ved meg. Det gjør vondt og tenke på. Jeg vil ikke være ond og jeg føler meg ofte så annerledes fra verden at jeg tenker mye på om jeg hører hjemme her. For jeg har så mye sinne i meg.. Hovedsakelig er sinnet mitt rettet mot meg selv, men også de som står meg nærmest. Det kan være en sårende kommentar jeg tenker på eller når jeg føler at mine følelser blir bagatellisert. Jeg føler også det at ingen kjenner hele meg. Bare jeg og det føles ganske ensomt. Grunnen til at jeg ikke vil la noen komme helt inn på meg er at jeg vil skåne andre, men innerst inne vet jeg at det er mest for å beskytte meg selv. For i tillegg til å være ond(av og til) er jeg veldig sårbar og takler kritikk dårlig. Jeg har også gode tanker om folk, er glad i dem, ønsker dem godt. Jeg kan gråte på andres vegne. Samtidig kan jeg kjenne på følelser som er stikk motsatt og jeg lurer på om jeg spiller skuespill for meg selv noen ganger? At jeg liksom er ondere enn det jeg tror.. At de gode tankene jeg har bare er simulering. Jeg vet ikke om dette gir mening? Er det noen som har det på samme måten? Jeg vil så gjerne være god, men jeg føler meg altfor egoistisk til å kunne være god. I mine mørkeste stunder tenker jeg at jeg må bryte alle relasjoner og helst ikke starte noen nye, for det føles som om jeg bør være alene når jeg har det sånn. At om jeg er helt alene, plager jeg ingen og ingen plager meg. Samtidig gjør den tanken meg ganske motløs og redd, så jeg handler ikke på den tanken. Beklager for et langt og rotete innlegg. Håper noen tar seg tid til å svare. 

Anonymous poster hash: d0055...e0e

[Milhouse85]

Gjest d0055...e0e skrev (15 minutter siden):

Jeg tenker så mye for tiden. Noen ganger føler jeg meg så kald innvending og tenker at jeg er hard og kald. Blir ganske bekymret når jeg tenker på det og får tanker om at sånne som meg ikke bør få leve. Jeg takler liksom ikke livet og jeg har noe ondt ved meg. Det gjør vondt og tenke på. Jeg vil ikke være ond og jeg føler meg ofte så annerledes fra verden at jeg tenker mye på om jeg hører hjemme her. For jeg har så mye sinne i meg.. Hovedsakelig er sinnet mitt rettet mot meg selv, men også de som står meg nærmest. Det kan være en sårende kommentar jeg tenker på eller når jeg føler at mine følelser blir bagatellisert. Jeg føler også det at ingen kjenner hele meg. Bare jeg og det føles ganske ensomt. Grunnen til at jeg ikke vil la noen komme helt inn på meg er at jeg vil skåne andre, men innerst inne vet jeg at det er mest for å beskytte meg selv. For i tillegg til å være ond(av og til) er jeg veldig sårbar og takler kritikk dårlig. Jeg har også gode tanker om folk, er glad i dem, ønsker dem godt. Jeg kan gråte på andres vegne. Samtidig kan jeg kjenne på følelser som er stikk motsatt og jeg lurer på om jeg spiller skuespill for meg selv noen ganger? At jeg liksom er ondere enn det jeg tror.. At de gode tankene jeg har bare er simulering. Jeg vet ikke om dette gir mening? Er det noen som har det på samme måten? Jeg vil så gjerne være god, men jeg føler meg altfor egoistisk til å kunne være god. I mine mørkeste stunder tenker jeg at jeg må bryte alle relasjoner og helst ikke starte noen nye, for det føles som om jeg bør være alene når jeg har det sånn. At om jeg er helt alene, plager jeg ingen og ingen plager meg. Samtidig gjør den tanken meg ganske motløs og redd, så jeg handler ikke på den tanken. Beklager for et langt og rotete innlegg. Håper noen tar seg tid til å svare. 

Anonymous poster hash: d0055...e0e

Høres ut som du kjenner på en type ensom håpløshet. Mye av det du skriver er noe veldig mange føler på - i mindre eller stor grad. Kanskje spesielt i dårlige perioder i livet. Jeg tror du rett å slett bare trenger noen å prate med. Prøv en av de mange hjelpetelefonene som finnes. Tror du vil bli positivt overrasket over effekten av en liten samtale - og hva det gjør å få "lufte litt ut". Terskelen for å ringe trenger ikke være skyhøy. Det er faktisk helt innafor å ringe bare for å prate om løst og fast. 

En annen genial og utrolig effektiv måte å sortere tanker på. Er gåturer, trening og lignende - uten forstyrrende elementer. Legg igjen telefonen hjemme og ta deg en tur ut noen timer. Hvorfor ikke da turen til et grøntområde like ved der du bor, som du kanskje ikke har besøkt før? 

Personlig følte jeg også på litt stress og anspenthet i dag. Jeg klippet hekken. Og det hjalp for meg.

[Gjest d0055...e0e]

Milhouse85 skrev (3 minutter siden):

Høres ut som du kjenner på en type ensom håpløshet. Mye av det du skriver er noe veldig mange føler på - i mindre eller stor grad. Kanskje spesielt i dårlige perioder i livet. Jeg tror du rett å slett bare trenger noen å prate med. Prøv en av de mange hjelpetelefonene som finnes. Tror du vil bli positivt overrasket over effekten av en liten samtale - og hva det gjør å få "lufte litt ut". Terskelen for å ringe trenger ikke være skyhøy. Det er faktisk helt innafor å ringe bare for å prate om løst og fast. 

En annen genial og utrolig effektiv måte å sortere tanker på. Er gåturer, trening og lignende - uten forstyrrende elementer. Legg igjen telefonen hjemme og ta deg en tur ut noen timer. Hvorfor ikke da turen til et grøntområde like ved der du bor, som du kanskje ikke har besøkt før? 

Personlig følte jeg også på litt stress og anspenthet i dag. Jeg klippet hekken. Og det hjalp for meg.

Takk for et fint svar! Det hjelper litt å vite at jeg ikke er den eneste som tenker sånn. Noen ganger trenger man en påminnelse om det:) Jeg har heldigvis noen jeg kan snakke med, jeg må bare bli flinkere til å bruke det🙈 Takk for gode tips, jeg tilbringer nok litt for mye tid i mitt eget hode. Så bra det hjalp for deg å klippe hekken! Det er jo noe som krever litt konsentrasjon, så kanskje jeg bør prøve noe lignende. ☺️

Anonymous poster hash: d0055...e0e

[RandomPersonSomewhere]

Så rart å tenke på at livet går så mye bedre enn jeg tidligere har tenkt. Før hang jeg meg opp i hva andre gjør med livene sine, og i forestillinger om hva andre forventer av meg. En følelse av å frykt for å skuffe andre og å bli fordømt og sett ned på. En merkelig narsissistisk vrangforestilling om at jeg og mine valg ble analysert og kritisk vurdert av alle rundt meg.

Jo mer jeg innser at livet er mitt, at andre ikke er spesielt opptatt av hva jeg gjør, og at jeg er min egen lykkes smed, jo mer tilfreds blir jeg.  

[Milhouse85]

RandomPersonSomewhere skrev (1 minutt siden):

Så rart å tenke på at livet går så mye bedre enn jeg tidligere har tenkt. Før hang jeg meg opp i hva andre gjør med livene sine, og i forestillinger om hva andre forventer av meg. En følelse av å frykt for å skuffe andre og å bli fordømt og sett ned på. En merkelig narsissistisk vrangforestilling om at jeg og mine valg ble analysert og kritisk vurdert av alle rundt meg.

Jo mer jeg innser at livet er mitt, at andre ikke er spesielt opptatt av hva jeg gjør, og at jeg er min egen lykkes smed, jo mer tilfreds blir jeg.  

Så bra! ^^ Men jeg tror du poster på feil sted.... prøv heller her:
https://www.diskusjon.no/topic/787750-ting-som-er-hyggelige-og-gjør-deg-glad/

En "hemmelighet" er at folk flest bryr seg mest om seg selv - og veldig lite om alle andre. Spesielt om du ikke har en relasjon med dem. Så det å bare slippe seg fri og gi litt faen i hva andre måtte tenke. Er en utrolig stor befrielse jeg unner alle å få oppleve. Jeg tror det fleste eldre kommer til et slikt punkt, før eller siden. Man er gjerne mest bekymringsfull og selvsentrisk i tenårene og opp i 20-årene. Så "letter" det litt jo eldre man blir, og til slutt - tror jeg man før eller siden lærer seg det @RandomPersonSomewhere skriver. 

[RandomPersonSomewhere]

18 minutes ago, Milhouse85 said:

Så bra! ^^ Men jeg tror du poster på feil sted.... prøv heller her:
https://www.diskusjon.no/topic/787750-ting-som-er-hyggelige-og-gjør-deg-glad/

En "hemmelighet" er at folk flest bryr seg mest om seg selv - og veldig lite om alle andre. Spesielt om du ikke har en relasjon med dem. Så det å bare slippe seg fri og gi litt faen i hva andre måtte tenke. Er en utrolig stor befrielse jeg unner alle å få oppleve. Jeg tror det fleste eldre kommer til et slikt punkt, før eller siden. Man er gjerne mest bekymringsfull og selvsentrisk i tenårene og opp i 20-årene. Så "letter" det litt jo eldre man blir, og til slutt - tror jeg man før eller siden lærer seg det @RandomPersonSomewhere skriver. 

Sant!

Jeg postet det her til oppløftelse. Hvis admin mener det er feil så må det bare flyttes.

[Gavekort]

Har ikke vondt av litt positivitet i denne tråden. Glad på dine vegne!

[Fantomtegningen]

Føler jeg henger etter på hva tidligere kolleger og venner får til i arbeidslivet.
2 av dem jeg var lærling sammen med og videreutdanning har spennende jobber med flere hundretusener mer lønn enn meg, bedre kontorbygg, bonuser og muligheter som jeg kan se langt etter. Han ene skrøt nylig å ha kjøpt ny bil til X antall hundretusener uten å ta opp lån (Vi har sårt behov for ny bil, men lønn tillater det ikke uten stort lån). Til og med venner som ikke har noe videreutdanning utkonkurrerer meg på flere punkter.

Føler jeg må spinke og spare for enhver ting vi har behov for.

Kan også nevne at jeg er for feig til å ta opp lønn med sjefen eller prøve på ny jobb, men for "tøff" til å snakke med noen om det.

Endret 20. juli 2022 av Fantomtegningen

[Gjest 0a3c0...2de]

Er sikkert helt på bærtur, men kjenner på en form for ventesorg. Eller sorg.. i hvertfall. 

For 5-6 uker siden møtte jeg en fyr, som jeg ble veldig betatt av. Vi begge var innlagt på DPS, men i løpet av den uken jeg var der - pratet vi aldri direkte med hverandre. Eller vi snakket med blikket. Etter å ha skrevet om hendelsen på et annet forum, der jeg fikk høre at det var en opplagt attraksjon fra hans side - så har jeg blitt bare mer forvirret. Og sinna på meg selv. Jeg angrer så bittert på at jeg ikke var tøff nok til å ta kontakt. Spørre om navnet hans. Men jeg er så redd for å bli avvist. Som kvinne er jeg sjenert og unnvikende i nærheten av folk jeg liker. Det gjør jo ikke ting noe bedre, at han også var det. Sjenert og rolig type, som ikke turte å ta initativ - selv om lysene blinket.

Jeg har prøvd å unnskylde alt med at det bare var vennlighet fra hans sin side. At nervøsiteten han hadde rundt meg, bare var angst - for å prøve og gå videre..  😕 Om dagen går jeg bare og grubler om hvor lite eller stor sannsynlighet for at vi møtes igjen… Hva om jeg hadde tatt kontakt da, hvordan hadde ting vært mellom oss nå?Hvor stor sjanse er det for at vi møtes helt randomt på venterommet? Så mange spm som jeg aldri får svar på.. 😕

Slike tanker og følelser kan fucke opp hodet til et menneske. 

Anonymous poster hash: 0a3c0...2de