Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Evil-Duck]

Nevropatiske smerter trenger ikke nødvendigvis å bety at livet er over i den forstand, selv har jeg kommet meg av alle opiater med unntak av helt akutte tilfeller hvor jeg har tramadol tilgjengelig, men har hatt en 20 pakning i 3 måneder nå uten å tømt den. For min del ble et legemiddel kalt Sarotex redningen, det fjerner ikke smertene helt, og det er nok noe jeg aldri kommer til å bli kvitt helt heller, men det senker terskelen slik det er mulig å leve med i hverdagen. Men igjen så er det jo noe individuelt når det kommer til smerteterskler og virkninger av legemidler så noen fasit vil det nok ikke være, men å legge seg i senga å tenke at livet er over er ikke løsningen

[Gjest 6a636...48e]

Smittetallene for korona fortsetter å gå rett i taket, og det blir stadig færre tiltak igjen i samfunnet. Det er tross alt et godt tegn at andelen som blir alvorlig syke ser ut til å være drastisk redusert, men det er ikke noe særlig å være i en av gruppene som til stadighet nevnes i avisartikler om hvem som blir alvorlig syke nå. Det er flere enn man skulle tro av oss. Vi som er syke, uten at dere andre merker noe til det. Vi jobber. Er med på elgjakta. Båtturen til Køben. Merker ingenting. 

Helseministeren sier at utsatte bør ta forholdsregler og beskytte seg, men hva skal jeg gjøre. Jeg er vaksinert med så mange doser jeg kan ta. Jeg jobber hjemmefra. Men jeg har barn i skolen. Jeg har samboer som jobber med mennesker. Det er store utbrudd begge steder. Utrolig nok har jeg unngått smitten til nå, men jeg ser jo at det ikke kommer til å gå særlig lenger. 

Men, må du ikke alltid skjerme deg mot influensa og andre ting? Jo, men i en vanlig influensasesong er ikke ti barn i klassen til en av ungene syke samtidig. Arbeidsplassen til samboer må ikke stenge fordi alle er syke. Det er en forskjell. Det har aldri vært sånn. Det har aldri vært overalt, alltid. 

"Det er bare de med underliggende sykdommer som blir alvorlig syke nå". Bare. Det er ikke så farlig med sånne som meg. Vi kan egentlig bare kastes på dynga. Drit i oss. Dør vi, så dør vi. Barna mine får bare miste faren sin. Samboeren min får bare finne seg en ny. Arbeidsgiveren min kan nok erstatte en kollega. 

Det er litt sånn det føles nå. Det er sårt. Å være en som storsamfunnet egentlig gir fullstendig blaffen i. 

Jeg får håpe det går bra. Jeg tror ikke jeg dør. Men jeg må kanskje en tur på sykehuset. Satser på at det er plass til meg. Og alle de andre i samme situasjon. 

Anonymous poster hash: 6a636...48e

[Evil-Duck]

Gjest 6a636...48e skrev (1 time siden):

Smittetallene for korona fortsetter å gå rett i taket, og det blir stadig færre tiltak igjen i samfunnet. Det er tross alt et godt tegn at andelen som blir alvorlig syke ser ut til å være drastisk redusert, men det er ikke noe særlig å være i en av gruppene som til stadighet nevnes i avisartikler om hvem som blir alvorlig syke nå. Det er flere enn man skulle tro av oss. Vi som er syke, uten at dere andre merker noe til det. Vi jobber. Er med på elgjakta. Båtturen til Køben. Merker ingenting. 

Helseministeren sier at utsatte bør ta forholdsregler og beskytte seg, men hva skal jeg gjøre. Jeg er vaksinert med så mange doser jeg kan ta. Jeg jobber hjemmefra. Men jeg har barn i skolen. Jeg har samboer som jobber med mennesker. Det er store utbrudd begge steder. Utrolig nok har jeg unngått smitten til nå, men jeg ser jo at det ikke kommer til å gå særlig lenger. 

Men, må du ikke alltid skjerme deg mot influensa og andre ting? Jo, men i en vanlig influensasesong er ikke ti barn i klassen til en av ungene syke samtidig. Arbeidsplassen til samboer må ikke stenge fordi alle er syke. Det er en forskjell. Det har aldri vært sånn. Det har aldri vært overalt, alltid. 

"Det er bare de med underliggende sykdommer som blir alvorlig syke nå". Bare. Det er ikke så farlig med sånne som meg. Vi kan egentlig bare kastes på dynga. Drit i oss. Dør vi, så dør vi. Barna mine får bare miste faren sin. Samboeren min får bare finne seg en ny. Arbeidsgiveren min kan nok erstatte en kollega. 

Det er litt sånn det føles nå. Det er sårt. Å være en som storsamfunnet egentlig gir fullstendig blaffen i. 

Jeg får håpe det går bra. Jeg tror ikke jeg dør. Men jeg må kanskje en tur på sykehuset. Satser på at det er plass til meg. Og alle de andre i samme situasjon. 

Anonymous poster hash: 6a636...48e

Jeg kjenner meg mye igjen i hva du skriver, og frustrasjonen en kan føle rundt det. Jeg er selv i hva som blir regnet som flere risikogrupper og har jo etter hvert innsett at jeg før eller siden kommer til å bli smittet, en kommer seg ikke unna det nå. Egentlig har denne realiseringen vært en slags lettelse for meg, for en kan bare gjøre så godt som en kan, ta vaksinene en har tilbud om , selv har jeg nå 3 doser, bruk munnbind når en er ute på butikken på kollektivtransport å holde seg hjemme om en er spesielt syk (som kronisk syk kan bare det være litt utfordrende til tider ) å mer en det kan en liksom ikke gjøre. En kan heller ikke glemme å leve, å denne realiseringen av at jeg før eller siden kommer til å bli smittet har vert fall fått meg til å slappe litt mer av, dra mer på besøk hos venner, familie og generelt ta hverdagen litt igjen, som nok spesielt for oss med kroniske sykdommer har vært spesielt vanskelig gjennom denne pandemien. 

Igjen jeg forstår frustrasjonen og følelsen av at vi nå blir litt glemt, men prøv å ha et så pragmatisk forhold til det som overhode mulig, du har gjort det du kan gjøre for å beskytte deg selv og andre, så for en bare komme seg over kneika når en eventuelt blir smittet, for mest trolig kommer det til å skje. Som fullvaksinert nesten uansett helsestatus står en likevel veldig sterkt når en blir smittet da alle tallene vi nå ser peker på at det i all hovedsak er uvaksinerte som ender opp som alvorlig syke med covid som hovedgrunn  

Endret 24. januar 2022 av Evil-Duck

[Gjest 3e31f...a01]

Jeg kommer aldri til å akseptere regjeringens og tydeligvis folkets patetiske fallitterklæring der man bare trekker på skuldrene og liksom skal godta at "alle kommer til å bli smittet" av et helt nytt virus med bare 2 år med data på. Mer og mer som kommer ut om long covid, ødelagt smaksevne i flere år, hjerneskader, organskader, mikroblodpropper you name it.

Fy faen som jeg hater hver dag jeg må omgås folk, og krype litt sammen hver gang noen rundt meg hoster. Nå skal vi komme på jobb og skole selv om vi er smittet også ser jeg. Jeg skjønner at alle gir faen. Tydeligvis er jeg den eneste i hele fylket som ikke vil oppsøke smitte. Den kortsiktige gevinsten med vinterferie og afterski trumfer hjerneslag og at alt lukter og smaker spy i årevis, kanskje for evig, skjønner. Fullstendig ubegripelig.

Hver gang jeg har hatt kontakt med noen starter en klokke i hodet. 2 dager.... 3 dager.... 5 dager... og jeg kan etter hvert begynne å puste lettet ut. Heldigvis! Jeg ble visst ikke smittet nå heller. Er jeg så heldig å klare å unngå folk flere dager etter dette kan jeg endelig slappe av. Og føle meg trygg. Dessverre er det stort sett vanskelig å unngå folk i mer enn maks en uke, så et par dager med avslappet følelse er det jeg får, før alt starter på nytt.

Julen var så deilig! Fri hele julen. Nesten to uker uten å måtte ha angst for smitte. Men så kom det nye året, og vi skal alle tilbake på jobb og smittes av "den ufarlige forkjølelsen". Sånn er det visst bare.

Jeg vil for all tid gjøre absolutt alt jeg kan for å aldri få dette faenskapet. Må og kan jeg sitte på hjemmekontor i 5 år gjør jeg gjerne det. Må jeg unngå alt av familie og venner like lenge, sånn er det. Oppleves smittefaren som stor nok i arbeidssammenheng har jeg om så gjort beregninger på å leve på dagpenger. Ikke faen i helvete om jeg bare setter meg ned, gir opp, og aksepterer å få dette her. Aldri!

Skulle ha gitt opp og bare lært oss å leve med tyskerne i 1942. Russland hadde tatt over dette veike drittlandet på en helg.

(Ikke en debatt, jeg må bare få luftet min frustrasjon).

Poster anonymt da jeg ellers kunne risikere å bli kjent som en som ikke ønsker å bli smittet av nye virus.

Anonymous poster hash: 3e31f...a01

[Gjest 8d147...76f]

Blir så lei av at det jeg gjør aldri er godt nok. Uansett hvor mye jeg presser meg selv så kreves det alltid mer av meg fordi jeg aldri kommer opp på 100% funksjonell voksenperson. Og det er utrolig slitsomt, og en depressiv tilstand som jeg ikke kommer ut av.

Det er snart 10 år siden all livslyst forlot topplokket og livet gradvis bikket i utforbakke. I starten sto jeg i alt jeg hadde gjort før og fulgte alle råd om kosthold, trening osv. osv. uten at noe hjalp. Jeg ble tilslutt så sliten at legene begynte mistenke en ME-diagnose fordi jeg sovnet hele tiden og var passiv på fritiden.

Jeg ønsker meg ingenting annet i livet enn en varm seng å sove i så skal jeg ikke plage noen. For alt annet er bare noe jeg tvinger meg gjennom dag etter dag etter dag etter dag etter dag etter dag. Ingenting gir meg glede, men det er masse som er svært stressende og ubehagelig. Jeg er så lei!!

Anonymous poster hash: 8d147...76f

[Gjest 2579e...441]

Jeg måtte flytte fra en leilighet jeg hadde bodd i siden jeg var 16, hvor jeg følte meg hjemme, hadde alt jeg trengte og kunne slappe av og kose meg med mitt. Helt til jeg fikk nye naboer som gjorde livet mitt til et mareritt. 

Så da var det ut på boligjakt, men utrolig vanskelig å finne noe som virket ålreit og jeg hadde råd til. Etter over et halvt år intens leting, følte jeg ikke jeg hadde noe valg enn å ta en leilighet som ikke hadde alt jeg trenger, men jeg ble forsikret om at det var veldig stille og rolig der, og kronisk syk som jeg er (ME og kronisk migrene) har jeg stort behov for hvile, noe jeg ikke hadde fått på over 3 år pga nevnte nye naboer. 

Jeg spurte tidligere eier spesifikt om lydforhold, hva han hørte fra naboene osv. Han tenkte seg om og sa at han ikke hørte noen ting. Det var helt stille der. Ingen over, fra de vegg i vegg hørte han ingen ting, og når jeg spurte om han hørte noe fra de under, tenkte han seg om igjen, og sa: kanskje hvis de spiller musikk, men det skjer omtrent ikke. 

Det første som skjer når jeg flytter inn, er at jeg hører hvor vanvittig lytt det er her. Jeg hører ALT. Slag, smell, dunk, møbler som dras over gulvet, støvsuging, fottrinn, absolutt alt. Enda jeg ikke har noen over meg. Men folk under og på begge sider. Og det er en liten leilighet, så ingen fluktmuligheter. 
Det var også musikkspilling i flere timer hver dag, og jeg hører hvert ord klart og tydelig, så lytt er det. 

En annen ting jeg så på som en betryggelse her, er at det er strenge husordensregler, og skal være stille fra kl 22. Men hva hjelper det, når man hører alt av kontaktlyder. Kan jo ikke nekte folk å være oppe, være på kjøkkenet, åpne skap og skuffer osv. 
Det smeller noe så innmari i veggen her. På begge sider. I de sene nattetimer, midt på natta og grytidlig morgen også. 

Så ro og hvile forblir en fjern drøm. Jeg som var helt utslitt fra før, klarer nesten ikke å stå på beina lenger. Når jeg var på visning var det helt stille, så vet rett og slett ikke hvordan jeg skulle kunne visst noe om dette. Er jo så forskjell på hvor lytt det er fra sted til sted, og jeg trodde jo jeg forsikret meg når jeg spurte tidligere eier inngående.

Det trekker også veldig fra vinduene, så jeg får ikke varmet opp leiligheten, fikk skyhøy strømregning første måned, selv om det er en liten leilighet og jeg har hatt rundt 15 grader inne, 13 på kjøkkenet og 8 grader på rommene. Selv når jeg setter ovnen på 22 grader på det ene oppholdsrommet, trekker det så iskaldt fra vinduet at jeg blir stiv i kinna (på grensen til forfrysning) og iskald i kroppen. Det har rett og slett begynt å gjøre vondt, og migrenen har blitt verre. I tillegg til at det tar så innmari på kreftene, er fullstendig utslitt nå.

Jeg får også inn kjøkkenlufta til naboen, som sprer seg over hele leiligheten her. Mye sterke krydderlukter, som jeg rett og slett blir dårlig av. Det var de to tingene som var aller viktigst når jeg skulle finne ny bolig; fravær av bråk og sterke lukter. Og så havner jeg oppi dette her ...

Det er så tragisk dette, jeg skulle endelig få litt ro og fred og mulighet til å samle meg og få litt krefter igjen. Eneste grunnen til at jeg kjøpte her var muligheten for hvile og frisk luft. Og så blir det så stikk motsatt at man skulle ikke tro det var mulig. 

Jeg kan virkelig ikke bo her. Men hva gjør jeg nå? Er så redd for å tape hundretusener på dette marerittet, for det første må jeg selge før det har gått et år (vel, hvis jeg faktisk finner noe bedre jeg har råd til), for det andre står jeg ansvarlig for alt som måtte dukke opp av feil og mangler ved leiligheten i 5 år etter salg, enda jeg bare har bodd her i noen måneder. Reglene ble forandret rett etter at jeg kjøpte, så man ikke lenger kan selge boligen som den er, og må dekke alt av fremtidige feil og mangler i 5 år. (Har allerede måttet punge ut for feil som ble oppdaget da det ble gjort en elsjekk som gjøres hvert 20. år, som kom rett etter at jeg hadde overtatt.) Og jeg er uføretrygdet og lever under fattigdomsgrensa, får det såvidt til å gå rundt (skjønt tviler på at jeg får det hvis jeg "unner meg" litt varme her, da kommer vel regninga fort opp i 10-15000 i mnd, fikk jo en helt vill strømregning når jeg nesten ikke hadde brukt noe i det hele tatt så ...), har i mitt voksne liv omtrent aldri kjøpt meg noe annet enn mat og de aller nødvendigste ting, og kan aldri kjøpe noe jeg har lyst på eller trenger, utover det man trenger for å overleve.
Pga jeg alltid har levd sånn har jeg jo litt penger, men vi snakker ekstrem sparing hele livet, og det er ikke noe liv å aldri unne seg noen verdens ting, jeg kjøper jo ikke klær engang, bruker dem til de går helt i oppløsning og vel så det. 

Uansett, jeg trenger virkelig å spare mer, så jeg kan kjøpe noe bedre, men det lar seg jo vanskelig gjøre når jeg bare såvidt får det til å gå rundt. Bedre bostandard koster penger som jeg ikke har. Så jeg vet virkelig ikke min arme råd. Jeg kan ikke bo som dette rett og slett, helsa mi går helt under. Men jeg har ekstremt begrensede muligheter til å spare penger, og jeg får ikke lån pga jeg er uføretrygdet. 

Har jo bare råd til "billige" leiligheter, og da spørs det om det er mulig å oppnå noe bedre. Ikke minst hvordan i all verden skal man vite hvordan det er før man faktisk har kjøpt og flyttet inn. Er jo ikke akkurat mulig å prøvebo, hadde bare en av disse lydene eller luktene kommet mens jeg var på visning, hadde jeg jo aldri i verden kjøpt. Ikke at jeg ikke tåler lyder, men smell og dunk og sånne voldsomme greier, blir for mye. Og jeg trenger nattero. Jeg kjøpte jo på toppen nettopp for å unngå sånne lyder. Men da har jeg lært at man kan høre alt fra de ved siden av også, til og med at de går over gulvet, så er bare spørsmålet hvordan man kan få greie på tingenes tilstand før man kjøper, når det er stille når man er på visning. 

Jeg skriver jo alt for mye, så tvilsomt at noen orker å lese alt dette, det er helt greit, er sikkert bare rot uansett, men om noen skulle ha noen råd eller tips, har erfaringer å komme med eller lignende, taes det i mot med takk. Føler meg så inderlig alene, det er krise for meg dette, men har ingen til å hjelpe meg, og må jo bare ut på boligjakt igjen ... Hvordan jeg skal få krefter til det, når jeg må bo i de forholdene her, er uvisst. I tillegg til at jeg skulle hatt noen til å hjelpe meg å finne frem i jungelen, eneste jeg vet er at skal jeg bo i leilighet, må jeg ha topp og ende, men det holder jo langt i fra, og jeg aner ikke hvordan man kan finne ut av sånt med lydisolasjon og isolasjon mot kulde/trekk feks. 

Skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal holde ut her i flere måneder til, og lurer rett og slett på om det er noe håp for meg lenger. Uten et sted å bo hvor jeg kan få ro til å ta best mulig vare på det lille jeg har igjen av helse, er det jo ikke noe håp.

Anonymous poster hash: 2579e...441

[Gjest 8161a...b6c]

Sjørøver skrev (På 16.1.2022 den 21.20):

Kjenner du noen, eller har du selv, blitt helt kvitt depresjon? Jeg har det inntrykket at det er noe du har hele livet i en eller annen form.

Ja og nei:

Mistet faren min før jeg ble 7, døde under et kappløp med en kompis i en motorsykkel ulykke.

Følelser har ikke fungert siden han døde, depresjon var ikke hos meg før jeg først ble sammen med noen i 2012.

Var like glad som andre barn men hadde alltid følelsen at noe var galt selv om barndommen var helt ok.

Men i 2012 med kjæreste kom absolutt alle følelser, depp angst syke tanker og traumer om far.. Pappa.

Kjæresten min var ikke klar for et forhold og det var ikke jeg heller egentlig, forsto såvidt mine egne følelser helt ærlig men vi leste hverandre etterhvert og det varte i 4 år, oppe og nede tider men hei ho.

Siden det ble slutt i 2016 ble jeg fucka av kjærlighet sorg og det aktiverte bare enda verre selvmordstanker og en..

Heftig? Jævlig depresjon som nesten tok knekken på meg.

Men etter 1 år fri.. Eller.. Helvete.

Gikk jeg videre på skole og videre i livet, eller.. Jeg trodde.

Deppresjonen kommer i bølge former.. Kommer det en trist sang på radioen i 2018 til 2020 kunne angst og resten av hodet bare kapre hele kroppen og stenge meg nede.

Etter 2020 er alle følelser bare.. Enda mer følsom og Deppresjonen er helt borte.. Nesten.

I 2021, ut av 365 dager.. Var ingen dager med noe stor tristhet utenom et forhold som gikk til helvete.

På en måte har jeg vunnet en 17 år lang kamp med megselv innvendig, er glad å kunne føle seg.. Normal.

Poster dette anonymt, kl er 4.40.. Har ikke sovet ordentlig de siste 2 ukene.

Vunnet over det verste jeg har opplevd.. Jeg er her enda og jeg er veldig glad for at jeg ikke dro

Livet er herlig, spesielt nå med snart 3 år med hund og hus.. Vet ikke hva fremtiden bringer.. Men jeg ser positivt på livet.

Anonymous poster hash: 8161a...b6c

[Skogslik]

Melding fra exen etter tja, 4 år?
Sa til meg selv da at jeg aldri skal ha noe med henne og gjøre igjen.

Nå kommer tvilen, savner henne jo selvsagt....
Flott, da har jeg dette og stresse med fremover om hva faen jeg skal gjøre.
Vill svare, men også ikke.

Endret 13. februar 2022 av Skogslik

[Gjest 5b148...bbb]

Kjenner det er litt tungt idag her og. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å se litt lysere på ting. Føler at ingenting går min vei. Og alle mine sjanser er snart borte. 
 

I går hadde jeg bursdag. Dagen før ble jeg matforgiftet på mc donalds for jeg var så dårlig på torsdag så var hjemme da og i går. Og tar meg fri til mandag. 

Jeg har ingen å snakke med når jeg har det tungt. Jeg har vurdert å komme meg til lege og få psykolog behandling men det er den dørstokk mila da som er så høy... der jeg må igjen brette ut alle problemene og sitte å grine. Ja for jeg griner med en gang jeg må pirke borti det som er så vanskelig. Jeg fatter ikke at livet mitt skulle bli så tungt. Jeg har hele livet følt jeg har hatt det greit. Helt til i 2018. Da endret alt seg. På 1 dag. 

Nå har det gått 4 år. Jeg føler meg så lite verd for det som skjedde den gangen. Jeg orker ikke å skrive om det for jeg får bare pes og kjeft uansett og det hjelper uansett ikke. Det gjør det mye verre. Men det forstår som regel ikke folk. 

Jeg har ingen venner igjen utenom på internett. Folk jeg aldri treffer. Jeg flyttet til nytt sted i 2020 for å trykke på reset knappen og begynne på nytt. Men det vil seg lissom ikke for meg kjenner jeg. Fortsatt like ensom. Ingen venner. Barna mine på 13-15 år har jeg ikke sett siden 2019 pga covid. 

De 9 årene som alene mor var det som ødela alt. Ja jeg tar på meg all skyld jeg klarte ikke å være en god nok mor. Jeg trodde jeg gjorde det beste jeg kunne men istedet slo det helt feil ut. Pga barnevern og en far som kjørte meg i retten for å få 50/50 for å bli kvitt  barnebidrag plikten. Jeg trodde han var seriøs om at han ville ha barna 50/50. Jeg var hele tiden bevisst på at jeg ønsket at barna skulle ha kontakt med faren sin selv om jeg syns han var en idiot. Det var ikke meg jeg skulle tenke på men dem. Men den dommen var jo bare viss vass. Slike dommer har ikke rettskraftighet så det førte jo til at han aldri tok samvær og samtidig slapp unna barnebidrag. Jeg trodde mitt dumme naut at har man en dom så kan man slå i bordet med det. Er ikke slik vet du. 30000 kr ekstra i rettsomkostninger gjorde at min økonomi fikk en knekk. Jeg jobbet som 80% stilling og kjørte 5 mil hver vei på jobb. Hadde en sønn med utagerende adferd men som ikke var ADHD. Han ble utredet. Han var hatet som 8 åring av lærere. Pluss at han og faren ikke gikk godt sammen. 

Barnevernet kom inn i bildet og da hadde jeg begynt å pusse opp småbruket jeg arvet etter mamma og pappa og jeg så for meg at her skulle vi bo og det var gå avstand til faren slik at de kunne se faren når de ville. Men samtidig ha mulighet til å dra hjem hvis ting ble vanskelig. Minuset var at det var 3 mil med buss til skolen. Og selvsagt ble det bråk på bussen med min 6 åring. Da han var 8 og jenta 10 så mente bv at vi burde flytte nærmere skolen og skulle de ordne med barnevakter osv osv... Dvs jeg  turte ikke annet enn å høre på de og vi flyttet nærmere skolen der vi måtte leie ett hus til 7500 kr  pluss utgiftene med lån på småbruket. Ting ble ikke bedre. Det ble 10 ganger verre.  Det var ett sant helvete de neste 2 årene. Med hakking av absolutt alle rundt oss. 

 

Ja jeg ble overbeskyttende ovenfor min sønn som hele tiden fikk skylden for alt. Ja noe var rettmessig hans skyld jeg nekter ikke for det. Men ikke alt. Å høre en 8 åring komme hjem fra skolen og si han ikke ønsker å leve mer var så tungt. Det gjorde vondt langt inni sjela... økonomien ble verre. Jeg søkte om sosial stønad og fikk beskjed om at jeg ikke kunne få det så lenge jeg eide den eiendommen. Tilslutt var det ingen vei utenom og jeg måtte selge eiendommen. Det gikk med 250 000 kr i tap da den ligger i ett ugunstig sted. Men i hvertfall fikk jeg da tilgang til sosial stønad. 

 

Alikevel ble ting bare verre og verre. Tislutt kom bv på banen og sa at nå vurderte de å sette sønnen min i foster hjem. Jeg fikk totalt panikk det var min største skrekk og som mine foreldre hele tiden hadde sagt at de kommer til å ta barna dine tilslutt. Jeg sa nei jeg hadde tiltro til barnevernet og at de var der for å hjelpe. Det ble så jeg sa det til faren dems og da. Ble det fort bestemt at vi burde bare komme oss ut av landet med barna. Jeg var bare så glad for at noen tok over ansvaret. Jeg var så sliten og utmattet at jeg visste ikke ut og inn på meg selv. Jobben min måtte jeg bare drite i dag. Barna var viktigst. 

Jeg forklarte meg i ettertid til arbeidsgiver hvorfor det ble som det ble. Forventet ikke noe gehør for det og skjønte jo det. Det gjorde at de ikke kunne gi noe god referanse ved senere jobbsøknader. Jeg følte jeg havnet i en ond spiral. Det er lissom ingen vei ut av den. Hvorfor skal det aldri slutte lissom? 

Som sagt jeg kom hjem 1 mnd senere når det verste støvet hadde lagt seg. Jeg hadde sjokkert ett helt lokal samfunn med min oppførsel. Jeg gjorde opp for meg. Ryddet og vasket huset vi leide og ordnet det jeg skulle på ordentligvis. 

Jeg flyttet til ny kommune via min eks som skaffet meg ett husrom og at jeg kunne jobbe litt for han mens jeg søkte på andre jobber. Året 2018-2019 var så vondt. Å ikke vite når jeg fikk se mine barne igjen i Norge. Sønnen som lengtet hjem hele tiden. Jeg angret bittert på det jeg hadde valgt. At jeg kanskje hadde ødelagt hele deres fremtid med mine og fars valg. I 2019 besøkte jeg dem 3 ganger. siste gang i september 2019. Jeg sa i fra til dem da at jeg trodde det kunne bli en stund til jeg kom tilbake for jeg måtte få orden på livet mitt her. Jeg hadde dratt på meg gjeld og ting så ganske så svart ut. 

I 2019 og 2020 så søkte jeg på jobber over hele Norge men pga referansene så skjønte jeg fort at jeg ikke hadde noe å stille opp med. Men jeg prøvde og prøvde. I mars 2020 fikk jeg tilbud om praksis plass i det jeg er utdannet i og jeg takket ja til det. Jeg flyttet da til en ny by og started i praskis der og flyttet inn i et billig kollektiv.  Det viste seg at fortiden fulgte etter meg og fikk stadig høre av de på jobb om elendigheten og tenkte at her kan jeg ikke være i all evighet. Men målet var å få en ny god referanse.  I juni fikk jeg endelig innvilget gjeldsordning.  Det var godt å få kommet i gang med det. Slutt på det evige gnålet fra inkasso byrårer. 

Jeg var vel i en veldig sårbar situasjon og det er lett å tråkke feil. En feil til jeg gjorde var at jeg møtte en mann i 2019. Jeg hadde ikke vært ute med noen mann på 12 år så hadde ingen peiling på friends with benefits og de greiene her. Men det var nå det han foreslo. Jeg syntes det hørtes greit og. Vi møttes og det ble full klaff for min del. Jeg falt pladask. Noe som blir helt feil når det er friends with benefits. Endelig møtte jeg noen som viste at han likte meg. Det var jo noe helt nytt for min del. Hvertfall på det fysiske plan. Jeg skjønte aldri da at menn kan ha sex med folk de egentlig ikke liker så godt. Men bare for at det er en lettvindt løsning. Men at det for min del så kan jeg aldri ha sex med noen bare for sex'ens skyld så hele den greia slo jo helt feil ut og det ga meg jo enda flere problemer. 

Vel tilbake til praksisen. 12 mars 2020 stengte som sagt Norge ned og jeg hadde vært ute i praksis i 12 dager. Jeg ble sendt hjem på dagen av NAV og ble sittende på 10 kvm rom i ett kollektiv med en 18 åring og en 20 åring i 2 måneder. Da jeg i mai endelig fikk komme tilbake så sto sommeren for døra og sommer ferien. Der fikk jeg min neste overraskelse. At jeg var satt opp i ferie turnus på 3 forskjellige apotek . Jeg mente at skal man gå inn som vanlig arbeidstaker skal man ha lønn. Noe de ikke hadde tenkt å gi meg. Jeg kontaktet NAV og spurte hvordan reglene var og de var enige med meg at hvis jeg ikke fikk lønn når de har satt meg opp som ferie vikar så kunne jeg slutte på dagen hvis jeg fant en annen jobb. Det å utnytte folk på den måten gjorde meg rett og slett forbanna. 

Jeg kasta meg rundt og fant en mye mer lavstatus jobb lengre sør i landet i nærheten av Trondheim og slo til på flekken og sa opp praksis plassen min på dagen og begrunnet  Nav sine bestemmelers. Altså gikk mine nye referanser i dass igjen. Apoteket hevder jo som sagt at det var min feil. Så jeg har gitt opp apotek yrket. 

Jeg trives egentlig greit i den jobben jeg har men minuset er at den ikke følger arbeidsmiljøloven og det er allment godtatt i Norge. Man jobber veldig lange dager og har sjelden fri. Men det er denne type jobb. Jeg hadde ikke noe sjans på noe annet enn å kjøre taxi fant jeg ut. Hadde det vært normale arbeidstider osv så hadde det vært toppers.  Men som sagt sidn 2020 var da jeg begynte så har jeg opparbeidet meg ett greit rykte blant arbeidskolleger og jeg er sett på den som bestandig stiller opp og tar mine vakter og står på. 

Jeg er ute i 3 året med gjeldsordning og det fungerer veldig greit egentlig. 

Men å flytte på nytt sted er tungt så mange ganger. Fortsatt har jeg ingen venner. Eneste jeg kjente her fra før var min berømte friends with benefit. Jeg tror jeg har blitt utnyttet godt av han og. Da jeg fant ut at han ikke var single da jeg kom hit. Han bor med barnemor og har en eks til.  I fjor hadde han ett vanskelig år så jeg prøvde bare å være en venn. Jeg krevde aldri noe. Det har jeg fortesten aldri gjort heller.  Men i vinterferien så skjedde noe jeg ikke syns noe om. Han var plutselig hjemme alene og fruen og barna var på ei hytte. Han lurte om vi skulle dra ut en tur så vi gjorde nå det og hadde det nå veldig hyggelig og når jeg kjørte han hjem så sier han ja du må bli med inn og ser hvordan jeg bor. Jeg har jo hele tiden lurt på hvordan det ser ut der han bor så jeg sa jo ja takk. Hadde ikke sett for meg noe mer egentlig jeg men da jeg skulle dra så klarte han å overtale meg med sjarmoffensiven min og vi havnet i senga på forhåpentligvis gjesterommet. Og når han ikke har noen stengsler for hva han gjør mot henne han bor med det skremte meg litt. Etter det har jeg holdt meg langt unna og har tenkt å fortsette med det. Men jeg er så utrolig svak for den mannen og det irriterer meg. Ja nok om kjærlighetsfjas. 

Men i går hadde jeg som sagt bursdag. Jeg var syk. Det kom som vanlig ørty meldinger på fb om gratulasjoner noe som i og for seg er hyggelig det altså. De eneste som ringte meg var mamma og en online venn jeg har som heter Marc fra et annet land i Europa. Han har vært stabil og holdt kontakten med meg i 1,5 år men det er og blir umulig å møtes. Først var det covid, så var det høye flypriser, nå er han uten jobb osv osv osv så føler at universet er helt i mot at vi noen gang skal møtes. Hadde det vært noe tak i han tenker jeg så hadde han skaffet seg jobb her eller noe han er del år yngre enn meg så han har jo en fair sjans i forhold til meg. Men det skjer nok ikke. 

Til og med barna mine glemte bursdagen min og det får meg jo til å tenke at er jeg så lite verd egentlig til dem og. Jeg forstår avstanden er stor og jeg har mistet 2 år av livene deres. Jeg har ikke verdens beste råd nå heller. Jeg prøver å spinke og spare for å få råd til å ta en tur nå i sommer. 

Jeg føler meg lite verd for tiden.  Er lissom ingen som bryr seg om meg føler jeg og det er vondt. 

Jeg har mistet all motivasjon til å komme meg ut for jeg vet at alt jeg gjør så må jeg gjøre det alene. Slik har det vært i flere år. Men like tungt er det. Jeg blir misunnelig på de som har mye å finne på og har alltids noen å henge med. Noen de kan ta med som støtte når de skal ta ett valg osv osv. Sånt har jeg ikke. Jeg er livredd for å gjøre flere feil i mitt liv. Jeg stoler ikke på min egen dømmekraft lengre. 

Jeg stoler heller ikke på folk. Spesielt ikke damer. Jeg liker mannfolk bedre enn damer.  Vet ikke syns de er enklere og forholde seg til. 

Jeg har prøvd meg på dating apper for å komme meg ut å møte nye folk men jeg er blitt helt oppgitt over hvor sex fiksert alt er på nett. Jeg orker det bare ikke. Så fort jeg merker det heller mot sex prat så stikker jeg. Har gjennomskuet dem for lenge siden at de ikke er interessert i meg men i et knull. Alle er overfladiske og kalde syns jeg. Og respekt for andre og andres følelser er en mangel vare blitt. 

Hvis du henger med enda så har du vel blitt oppgitt for lenge siden. Men det gjør sabla godt for meg å får skrive ut av meg alsken dritt jeg bærer på. 

I fjor måtte jeg også oppleve å se min kjære pappa dø. Det er noe av det værste jeg har opplevd. Jeg og far min var veldig nære og han har vært min klippe i livet i 53 år. Så var det plutselig slutt. Han kjempet i  6 dager der vi alle rundt visste han var dømt til å tape, vi ventet bare på at kroppen skulle klappe sammen og gi han fred. Det var tøft. Unner ingen og oppleve det. De som er igjen av familien min passer jeg ikke sammen med. Vi er totalt forksjellige. Jeg har trukket meg lengre unna de enn før. Det er ikke noe igjen der heller nå når pappa ble borte.  Det er bare mas og stress og tull hver gang jeg er der. Men syns jeg må se om mamma da for syns skyld. Det er kun plikt besøk. Søstra mi er mentalt sjuk og er alkoholliker og lettere handicappet og går på en drøss med medisiner som gjør henne slik hun er. Så har jeg en bror med ADHD og enfoldig mor som er kun opptatt med sitt. Jeg har aldri vært nær min mor. Kun min far. Nå er den brikken borte i livet mitt også pluss barna så jeg føler meg så utrolig alene i denne verden for tiden. Og vet at ingen bryr seg en dritt om hvordan jeg har det egentlig. Det er skamfullt og prate om det. 

 

Mine nye kolleger er fine de kjenner meg ut fra den jeg er idag. De vet ikke om fortiden min og det syns jeg er godt 

Men like forbanna føler jeg meg så alene. Og noen ganger tenker jeg faktisk at hvorfor er jeg her på jorda egentlig? Jeg har jo ingen nytte for noen whats so ever slik det har blitt nå. 

Alt er dyrt så jeg får jo aldri råd til å bli med på noe morsomt lengre. Fordi jeg må spare til å komme meg til barna og likedan jeg har bil som trenger service og utstyr innimellom. Men ser frem til gjeldsordningen er over da er jeg en fri person igjen håper jeg at jeg føler i hvertfall. Og at jeg da kan tenke anderledes enn nå. 

Fwb ble jeg hekta på så det også sliter på meg da. Savnet etter kontakten med han men når det gikk så langt som sist så er jo det langt fra bra. Nå har vi jo holdt kontakten i over 3 år så begynner å bli en bra stund. Men nå vet jeg ikke hva jeg skal skrive til han mer. Han vil meg ikke noe godt han heller. Som alle andre i denne verden føles det som. Men kroppen min vil mannfolka gjerne ha. Jeg blir kvalm. 

Jeg er ett godt menneske. Jeg er snill. Jeg er ærlig. Jeg har empati. Jeg har masse humør, selv om det ikke syns i denne teksten men det er slik jeg er utad. Dere ser meg slik jeg er når jeg sitter alene hjemme og tankene går i spinn hele tiden. Man blir sliten av det. 

Jeg kan være impulsiv og gjøre ting litt fort uten å tenke meg om det er vel en svakhet. Jeg har mista troa på meg selv. Jeg tror ikke jeg får til noe lengre når en har prøvd og prøvd og alt har bare feilet og feilet. Jeg har mista troa på å få meg venner fordi jeg sliter med å stole på noen etter at alle forlot meg etter det som skjedde i 2018 da jeg trengte vennene mine som mest og nå i ettertid er jeg skamfull i kontakt med dem. De lever mer perfekte liv enn meg så jeg føler ikke jeg passer inn der heller. 

Ja da fikk jeg tømt meg idag. Takk og lov for at det er lov noen steder. Dette er sikkert veldig usammenhengende men vil ikke at det skal være for detaljert heller. 

Ha en fin lørdagskveld alle sammen. 

Hilsen Ronja

Anonymous poster hash: 5b148...bbb

[Gjest 5b148...bbb]

Skogslik skrev (På 13.2.2022 den 22.09):

Melding fra exen etter tja, 4 år?
Sa til meg selv da at jeg aldri skal ha noe med henne og gjøre igjen.

Nå kommer tvilen, savner henne jo selvsagt....
Flott, da har jeg dette og stresse med fremover om hva faen jeg skal gjøre.
Vill svare, men også ikke.

Det kommer jo helt an på hvorfor det ble slutt? 

Hva skrev hun? 

Kjenner til følelsen. Man ender som regel opp med å svare. Men bare hold litt avstando og les nøye hva hun skriver og ta det veldig bokstavelig så du ikke overtolker noe som ikke er der er mitt råd. 

Anonymous poster hash: 5b148...bbb

[Gjest fc2eb...1de]

Mitt lille hjertesukk

I desse tider har jeg fått eposter og meldinger ink påminninger om at jeg kan gå mer skole og få høyere ansinitet.. lønn...

Men jeg som har et skjult "skade" 

Som har problemer med hukommelse, og mye annet 

Så jeg kan bare se langt etter høyere lønn.

Jeg har min takhøyde og mestring men det gir meg ikke mer lønn 

Jobber på en plass der jeg har nok ansvar for meg selv men kan ikke ta mer ansvar pga mine svakheter.

Har og nå problemer med hjelp til leksene til mine barneskole barn pga min, skjulte tilstand. Mye logisk som jeg burde visst som norsk men som ikke fester seg hos meg. For å si det på en måte var jeg ikke mye inne i klassen men hadde ekstra timer. Ink etter skoletid fikk jeg undervisning og ble testet. 

Alle som kjenner meg vet ikke om mine problemer og vansker som og gjør alt litt mer komplisert. 

For jeg vil jo bare være slik som "alle" andre som får skryt og beundring... 

Og få mer lønn slik jeg og kan leve livet mer enn nå.

No må jeg sove. Nattens hjertesukk fra meg 

Anonymous poster hash: fc2eb...1de

[Skogslik]

Gjest 5b148...bbb skrev (På 20.3.2022 den 10.03):

Det kommer jo helt an på hvorfor det ble slutt? 

Hva skrev hun? 

Kjenner til følelsen. Man ender som regel opp med å svare. Men bare hold litt avstando og les nøye hva hun skriver og ta det veldig bokstavelig så du ikke overtolker noe som ikke er der er mitt råd. 

Anonymous poster hash: 5b148...bbb

Tja, en helt tekst om gode minner vi hadde og alt hun beklaget om alt mulig.
Svarte henne, men skrev bare korte setninger til henne og slikt og har ikke skrevet på flere uker nå.

Meh.

Jeg er done, jeg har skogen. 

Endret 10. april 2022 av Skogslik

[Gjest b639d...482]

Jeg har begynt å få nyheter fra sykehuset som tilsier at jeg ikke har alt for mange år igjen. 
 

Jeg er fremdeles ung. 

Anonymous poster hash: b639d...482

[Gaea]

Gjest b639d...482 skrev (2 minutter siden):

Jeg har begynt å få nyheter fra sykehuset som tilsier at jeg ikke har alt for mange år igjen. 
 

Jeg er fremdeles ung. 

Anonymous poster hash: b639d...482

Hva slags nyheter, om jeg kan spørre?

[Gavekort]

Gjest b639d...482 skrev (1 minutt siden):

Jeg har begynt å få nyheter fra sykehuset som tilsier at jeg ikke har alt for mange år igjen. 
 

Jeg er fremdeles ung. 

Anonymous poster hash: b639d...482

Hold motet og bruk tid med de du bryr deg om.

[Gjest 3d071...55d]

Gjest 3d071...55d skrev (På 28.12.2021 den 16.01):

Livet akkurat nå er bare tungt, kjipt og jævlig, kona har forlatt meg etter 7 års ekteskap. Har måtte flytte hjem til mine foreldre, ingen drømmesituasjon med 3 barn. Har taklet det hele ekstremt dårlig, klarer ikke og slippe. De siste 4 månedene i livet mitt har bare vært helt jævlig og jeg ser ingen lys i enden, uansett hvor mange som forteller meg at dette går over. 

Føler ingen glede over noen ting lenger, sliter med sosial angst og er stort sett livredd hele tiden. Får hjelp av psykolog og fastlege, uten at jeg føler det fører meg noe sted. 116 123 så kommer man til ei dame som sier huff og huff dette var ikke noe gøy å høre, som tydlige har et tidspress på hvor lenge hun kan prate. Vennene mine har ikke tid til meg til alle døgnets tider og jeg føler meg kun som en byrde. Alltid jeg som må kontakte de først.

Hvorfor kan ikke livet spille litt på lag innimellom, alt var så mye lettere når man var barn

Anonymous poster hash: 3d071...55d

Gått en stund siden jeg postet her sist.. Når jeg endelig følte jeg var på vei et halvt sted i riktig retning får jeg melding fra en mann som sier han er far til min yngste sønn, og min ekskone bekrefter at det kan være realitet..

Anonymous poster hash: 3d071...55d

[MrLuni]

Gjest 3d071...55d skrev (8 timer siden):

Gått en stund siden jeg postet her sist.. Når jeg endelig følte jeg var på vei et halvt sted i riktig retning får jeg melding fra en mann som sier han er far til min yngste sønn, og min ekskone bekrefter at det kan være realitet..

Anonymous poster hash: 3d071...55d

Dayum! 

Hvor gammel er yngstemann?
Klarer ikke å forestille meg hvordan det er å være i den situasjonen.

Endret 17. april 2022 av MrLuni

[Gjest 63a0e...c01]

Har begynt å forstå at folk ikke lever evig, men på et tidspunkt dør, uansett om en er forberedt på det eller ikke

Har opplevd før at folk rundt meg dør, men dette føles annerledes

Virker som andre jeg snakker med later til å mene at dette er en del av livet, og derfor ikke reagerer, mens jeg gråter bare jeg tenker på det

Anonymous poster hash: 63a0e...c01

[Gjest 3d071...55d]

MrLuni skrev (11 timer siden):

Dayum! 

Hvor gammel er yngstemann?
Klarer ikke å forestille meg hvordan det er å være i den situasjonen.

Han er 2 år. Det er så jævlig som det får blitt.. er på et meget mørkt sted akkurat nå..

Anonymous poster hash: 3d071...55d

[Gavekort]

Gjest 3d071...55d skrev (24 minutter siden):

Han er 2 år. Det er så jævlig som det får blitt.. er på et meget mørkt sted akkurat nå..

Anonymous poster hash: 3d071...55d

Jeg skal ikke late som om jeg forstår her nå, men jeg tenker at ditt forhold til sønnen din kun endrer seg om du vil deg selv vondt. Eksen din er eksen din, og helt sikkert av god grunn. Sønnen din er den samme personen uansett hvilke gener han bærer. Ditt navn står på fødselsattesten/dokumentene, så hans biologiske far har ingenting å gjøre i deres liv.