Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gaea]

Neida, jeg tror jeg skjønte hvorfor du postet i deppetråden jeg. Fikk inntrykk av at du savnet å være hjemme akkurat nå i det trygge og kjente? 

Uansett om du føler deg deppa, eller ikke, så er fortsatt tøft gjort å bare reise sånn. Jeg hadde ikke klart det. Er for hjemmekjær, og har vanvittig flyskrekk 😂

 

Milhouse85 skrev (11 timer siden):

Kan melde om at min situasjon har løsnet litt kun timer etter at jeg skrev forrige innlegg på juleaften. Noen ganger er det helt fascinerende hvor fort ting kan snu

Forøvrig, godt å høre! Av og til trenger man bare å ventilere, sette ord på ting, så føles det litt bedre. 

[Gjest 3d071...55d]

Livet akkurat nå er bare tungt, kjipt og jævlig, kona har forlatt meg etter 7 års ekteskap. Har måtte flytte hjem til mine foreldre, ingen drømmesituasjon med 3 barn. Har taklet det hele ekstremt dårlig, klarer ikke og slippe. De siste 4 månedene i livet mitt har bare vært helt jævlig og jeg ser ingen lys i enden, uansett hvor mange som forteller meg at dette går over. 

Føler ingen glede over noen ting lenger, sliter med sosial angst og er stort sett livredd hele tiden. Får hjelp av psykolog og fastlege, uten at jeg føler det fører meg noe sted. 116 123 så kommer man til ei dame som sier huff og huff dette var ikke noe gøy å høre, som tydlige har et tidspress på hvor lenge hun kan prate. Vennene mine har ikke tid til meg til alle døgnets tider og jeg føler meg kun som en byrde. Alltid jeg som må kontakte de først.

Hvorfor kan ikke livet spille litt på lag innimellom, alt var så mye lettere når man var barn

Anonymous poster hash: 3d071...55d

[Gaea]

Gjest 3d071...55d skrev (1 time siden):

Livet akkurat nå er bare tungt, kjipt og jævlig, kona har forlatt meg etter 7 års ekteskap. Har måtte flytte hjem til mine foreldre, ingen drømmesituasjon med 3 barn. Har taklet det hele ekstremt dårlig, klarer ikke og slippe. De siste 4 månedene i livet mitt har bare vært helt jævlig og jeg ser ingen lys i enden, uansett hvor mange som forteller meg at dette går over. 

Føler ingen glede over noen ting lenger, sliter med sosial angst og er stort sett livredd hele tiden. Får hjelp av psykolog og fastlege, uten at jeg føler det fører meg noe sted. 116 123 så kommer man til ei dame som sier huff og huff dette var ikke noe gøy å høre, som tydlige har et tidspress på hvor lenge hun kan prate. Vennene mine har ikke tid til meg til alle døgnets tider og jeg føler meg kun som en byrde. Alltid jeg som må kontakte de først.

Hvorfor kan ikke livet spille litt på lag innimellom, alt var så mye lettere når man var barn

Anonymous poster hash: 3d071...55d

❤️

[Evil-Duck]

Gjest 3d071...55d skrev (5 timer siden):

Livet akkurat nå er bare tungt, kjipt og jævlig, kona har forlatt meg etter 7 års ekteskap. Har måtte flytte hjem til mine foreldre, ingen drømmesituasjon med 3 barn. Har taklet det hele ekstremt dårlig, klarer ikke og slippe. De siste 4 månedene i livet mitt har bare vært helt jævlig og jeg ser ingen lys i enden, uansett hvor mange som forteller meg at dette går over. 

Føler ingen glede over noen ting lenger, sliter med sosial angst og er stort sett livredd hele tiden. Får hjelp av psykolog og fastlege, uten at jeg føler det fører meg noe sted. 116 123 så kommer man til ei dame som sier huff og huff dette var ikke noe gøy å høre, som tydlige har et tidspress på hvor lenge hun kan prate. Vennene mine har ikke tid til meg til alle døgnets tider og jeg føler meg kun som en byrde. Alltid jeg som må kontakte de først.

Hvorfor kan ikke livet spille litt på lag innimellom, alt var så mye lettere når man var barn

Anonymous poster hash: 3d071...55d

Nå sliter jo jeg og du med litt forskjellige ting å jeg vet ikke hvor lenge du har fått hjelp hos psykolog, men for min del når jeg først startet på traume behandling etter en PTSD diagnose ble stilt for noen måneder siden var startgropa utrolig tøff, jeg vurderte mange ganger å gi meg da det føltes som behandling bare gjorde vondt verre når jeg gikk fra å ha 2-3 flashbacks i uka til flere daglig og en panikkangst helt ute av kontroll. Men ukene har gått og jeg har lagt bak meg mange timer med traumebehandling og ting har blitt bedre, mye bedre, jeg har fortsatt en lang vei å gå, men ser for første gang på 1,5 år et lys i enden av tunellen. Poenget mitt er at det er viktig å ikke la seg knekke og gi opp på behandling, jeg forstår så inderlig godt at det kan føles kontraproduktivt, leit og håpløst nå, men det blir bedre, du vil og finne et lys i enden av tunellen til slutt, selv om det helt sikkert kommer til å ta tid. 

[Gjest 4d321...5ee]

motløs, umotivert og sliten. Vet ikke om det er at jeg er utbrent, mangel på sol, bivirkninger, vitaminmangel eller en kombinasjon. Og skulle ønske jeg bodde alene så ingen merket det, men har en samboer som jeg føler blir stresset med en gang jeg viser tegn til å bli deprimert igjen. Skjønner jo det, på en måte, men det gjør det vanskelig å vise følelser og jeg føler meg som en byrde med en gang, og merker hvor liten tålmodighet h*n har i den situasjonen.

Vet noen forresten hvordan det er å bli sykemeldt når man bare har en deltidsstilling? Jeg er vel ganske fucked om jeg er lenge sykemeldt, har vel ikke krav på en dritt omtrent i sykepenger, når den faste stillingsprosenten er lav?

Anonymous poster hash: 4d321...5ee

[anon_83104]

Gjest 4d321...5ee skrev (53 minutter siden):

motløs, umotivert og sliten. Vet ikke om det er at jeg er utbrent, mangel på sol, bivirkninger, vitaminmangel eller en kombinasjon. Og skulle ønske jeg bodde alene så ingen merket det, men har en samboer som jeg føler blir stresset med en gang jeg viser tegn til å bli deprimert igjen. Skjønner jo det, på en måte, men det gjør det vanskelig å vise følelser og jeg føler meg som en byrde med en gang, og merker hvor liten tålmodighet h*n har i den situasjonen.

Vet noen forresten hvordan det er å bli sykemeldt når man bare har en deltidsstilling? Jeg er vel ganske fucked om jeg er lenge sykemeldt, har vel ikke krav på en dritt omtrent i sykepenger, når den faste stillingsprosenten er lav?

Anonymous poster hash: 4d321...5ee

Ikke la det å ha samboer være i veien for en depresjon. Enkelte eier ingen respekt for andres sykdom, spesielt ikke det de selv tenker ‘bare er psykisk’. Kanskje det kan være greit å dra med samboeren i noen terapitimer når det er på plass? Det er tidvis greit å la en profesjonell høflig irettesette enkeltes vrangforestillinger. 

Du bør målsette deg AAP i stedet for sykepenger, for psykisk helse krever en del tid. Det bør du ta opp med fastlegen og eventuelt terapeut. De MÅ du ha med på laget, for NAV bryr seg i grunnen ikke om de syke, uansett hva de selv liker å hevde. De er redde for konsekvensene de kan få om de ikke hører på helsepersonalet du har med deg. 
 

Hvis det er slik at du kun har deltidsarbeid pga. helse så forteller du det til behandlerne dine. Da har de belegg for å innfri AAP, og kanskje uføretrygd hvis situasjonen er langvarig. 
 

Når man vet man kan overleve økonomisk så får man også energien som kreves for å overvinne depresjonen. Det er meget mulig, så gjør en innsats sammen med behandler. 

Endret 2. januar 2022 av anon_83104

[Rutgerus]

Fredag kveld er nærmest ensbetydende med ensomhet her i gården. 

Jeg har lenge vært klar på at jeg gjerne aldri skulle blitt født. Nå lurer jeg på om jeg ikke også gjerne skulle....forsvinne. 

[Gavekort]

Rutgerus skrev (18 timer siden):

Fredag kveld er nærmest ensbetydende med ensomhet her i gården. 

Jeg har lenge vært klar på at jeg gjerne aldri skulle blitt født. Nå lurer jeg på om jeg ikke også gjerne skulle....forsvinne. 

Ingen mennesker er dømt til evig ensomhet, selv om det av og til kan føles som om nettopp du er det, men noen ganger så krever det mot, vilje og større forandringer. Hva kan du gjøre for å snu livet ditt mot mer samhold med andre mennesker?

[Rutgerus]

Gavekort skrev (På 15.1.2022 den 18.07):

Ingen mennesker er dømt til evig ensomhet, selv om det av og til kan føles som om nettopp du er det, men noen ganger så krever det mot, vilje og større forandringer. Hva kan du gjøre for å snu livet ditt mot mer samhold med andre mennesker?

Må først bare si takk for svar. 

For min del tror jeg følelsen av ensomhet er større enn min faktiske ensomhet, sammenlignet med flere andre mennesker. Noen ganger får jeg bare en flom av mørke og negative følelser som skylder over meg. Alt det rasjonelle og positive forsvinner, og igjen sitter man deprimert og nærmest suicidal. 

Hovedårsaken til at jeg fortsatt er i live er nok egen familie. Det sies at man ved selvmord overfører egen depresjon og egne følelser over til sine nærmeste, og det unner jeg ikke mine foreldre. Jeg er klar over at jeg må snu livet, men aner ikke hvordan. I morgen starter jeg i ny jobb, og kunne ikke gledet meg mindre. Det er jo ofte slike veiskiller mennesker tyr til for å oppleve glede og mening i hverdagen, men nå virker det bare bekmørkt. 

Takk for at du tok deg tid

 

[Pliscin]

Rutgerus skrev (33 minutter siden):

Må først bare si takk for svar. 

For min del tror jeg følelsen av ensomhet er større enn min faktiske ensomhet, sammenlignet med flere andre mennesker. Noen ganger får jeg bare en flom av mørke og negative følelser som skylder over meg. Alt det rasjonelle og positive forsvinner, og igjen sitter man deprimert og nærmest suicidal. 

Hovedårsaken til at jeg fortsatt er i live er nok egen familie. Det sies at man ved selvmord overfører egen depresjon og egne følelser over til sine nærmeste, og det unner jeg ikke mine foreldre. Jeg er klar over at jeg må snu livet, men aner ikke hvordan. I morgen starter jeg i ny jobb, og kunne ikke gledet meg mindre. Det er jo ofte slike veiskiller mennesker tyr til for å oppleve glede og mening i hverdagen, men nå virker det bare bekmørkt. 

Takk for at du tok deg tid

 

Det er ikke du som er problemet. Du er på en plass der du ikke trives, du ikke føler at du hører hjemme, ikke får utfolde deg, ikke blir hørt. Man må føle at det man gjør gir mening, eller hjelper noen eller noe. Verden handler ikke om deg, men du kan kjenne at du hører til. En følelse av kjærlighet, en følelse av å bli sett, være med på noe. Det at vi bor i Norge, og at det er Covid-pandemi gjør det ikke lettere. Ensomhet har jo også blitt en pandemi, iallefall i mange land. Du er ikke alene om å føle deg alene, det er alt for mange som føler akkurat det samme. Det er ikke lett å finne vegen ut, man må kjempe hardt og det er utrolig tøft. Det er et problem som er en konsekvens av det samfunnet som vi har skapt, som vi ikke klarer å løse på en enkel måte.

[Gavekort]

Hva er det du føler mangler? Hvor skulle du likt å vært?

Du sier at du gruer deg til å begynne i ny jobb. Du bør selvsagt prøve litt før du gir opp, men jeg har byttet jobb og flyttet fordi jeg kjente meg ulykkelig og isolert slik jeg var den gangen. Det hjalp å bytte.

Om alt bare er drit uansett hva så bør du kanskje finne ut om det er medikamenter som kan hjelpe deg. Det er viktig å søke hjelp om du ikke kommer deg noen steder, spesielt hvis du har suicidale tanker.

[Sjørøver]

Kjenner du noen, eller har du selv, blitt helt kvitt depresjon? Jeg har det inntrykket at det er noe du har hele livet i en eller annen form.

[Evil-Duck]

Sjørøver skrev (12 minutter siden):

Kjenner du noen, eller har du selv, blitt helt kvitt depresjon? Jeg har det inntrykket at det er noe du har hele livet i en eller annen form.

Depresjon er ingen uhelbredelig sykdom, psykisk helse funker ikke på den måten. Å gå gjennom en alvorlig depresjon er dog ikke noe å spøke med, det setter sine spor, men en kan alltid komme seg ut av det, en må ikke tro eller tenke noe annet. Meg personlig har en nær bekjent som for noen år siden prøvde å ta livet sitt, det gikk heldigvis ikke, hen fikk den hjelpen hen trengte og er i dag et fult fungerende menneske som på alle måter ut fra det jeg kan observere fra utsiden funnet gnisten sin igjen, og i dag brenner for å jobbe med andre som sliter med psykisk helse. Jeg har og andre nære relasjoner som har slitt med tunge depressive perioder som har kommet seg ut av det, å komt seg videre i livet, det er ingen umulighet, men derimot svært sannsynlig at en skal klare å komme seg ut av det med riktig hjelp  

[Gavekort]

Psykiske helseplager er ikke som en infeksjon. Du kan ikke ta piller så forvinner det og er borte for godt. Psykiske helseplager er å jobbe med seg selv over lang tid, kvitte seg med de negative faktorene og finne de positive faktorene, slik at du omsider kan begynne å trene deg opp, litt som vektløfting.

[Rutgerus]

Gavekort skrev (51 minutter siden):

Hva er det du føler mangler? Hvor skulle du likt å vært?

Du sier at du gruer deg til å begynne i ny jobb. Du bør selvsagt prøve litt før du gir opp, men jeg har byttet jobb og flyttet fordi jeg kjente meg ulykkelig og isolert slik jeg var den gangen. Det hjalp å bytte.

Om alt bare er drit uansett hva så bør du kanskje finne ut om det er medikamenter som kan hjelpe deg. Det er viktig å søke hjelp om du ikke kommer deg noen steder, spesielt hvis du har suicidale tanker.

Dette er nok spørsmål man ikke helt klarer å svare på eller reflektere produktiv over dersom man sliter med depresjon. Litt av utfordringen er at jeg ikke kan se for meg en konkret ting eller forandring som ville gjort underverker på egen psyke. Likevel opplever jeg ikke at problemene mine er av en sånn art at jeg bør forsøke medikamenter. 

Jeg forsøker å bytte nå, så får vi se. Litt av utfordringen er nok at min nye stilling krever en ganske tøff psyke. Jeg er uansett ikke spesielt nervøs eller sitter med en følelse av at jeg gruer meg - for jeg er ikke låst til denne stillingen eller tilværelsen. Trives jeg ikke, slutter jeg. Hadde det bare vært like enkelt med det mentale

Flyttet du unna egen hjemby? Eller evt til? 

[Gavekort]

Rutgerus skrev (Akkurat nå):

Dette er nok spørsmål man ikke helt klarer å svare på eller reflektere produktiv over dersom man sliter med depresjon. Litt av utfordringen er at jeg ikke kan se for meg en konkret ting eller forandring som ville gjort underverker på egen psyke. Likevel opplever jeg ikke at problemene mine er av en sånn art at jeg bør forsøke medikamenter. 

Jeg forsøker å bytte nå, så får vi se. Litt av utfordringen er nok at min nye stilling krever en ganske tøff psyke. Jeg er uansett ikke spesielt nervøs eller sitter med en følelse av at jeg gruer meg - for jeg er ikke låst til denne stillingen eller tilværelsen. Trives jeg ikke, slutter jeg. Hadde det bare vært like enkelt med det mentale

Flyttet du unna egen hjemby? Eller evt til? 

Jeg tror du bør konsultere deg med noen profesjonelle og finne ut om det er noe de kan gjøre for deg. Det koster deg lite. Hvis f.eks. hormonkjemien din er på bærtur så vil alt føles kjipt ut.

Det er uansett viktig at du tar grep for å gjøre trivsel så god som overhodet mulig. En grusom jobb som gnager på deg, og som gjør at du gruer deg hver morgen, vil gjøre psyken din betraktelig verre. Husk også å kom deg ut og engasjer deg sosialt om du føler deg ensom. Å si ja til flere ting kan være et forslag til 2022 nyttårsforsett.

Jeg flyttet nesten hjem. Bortsett fra at jeg føler meg litt mer etablert her borte så handlet det mer om å kvitte seg med de gamle og negative syklene jeg hadde på mitt forrige bosted og min forrige jobb.

[Gaea]

Sjørøver skrev (53 minutter siden):

Kjenner du noen, eller har du selv, blitt helt kvitt depresjon? Jeg har det inntrykket at det er noe du har hele livet i en eller annen form.

Noen har dystemi, som er form for vedvarende/langvarig depresjon, men i motsetning til hva man trodde tidligere så ser det ut til at denne pasientgruppen ikke er så behandlingsrestistente som man skulle tro, heldigvis. Uansett er vanlig depresjon noe som har svært god prognose for bedring, spesielt om man får behandlet til også restsymptomene er borte. Depresjon kan gå over seg selv, men det er jo sykdom som kan få fatalt utfall om den blir alvorlig ( i verste fall selvmord eller forsøk på dette) og det er lidelse som responderer godt på medikamentell behandling og kognitiv terapi så den bør jo behandles. 

Endret 16. januar 2022 av GiaMahan

[Milhouse85]

Sjørøver skrev (52 minutter siden):

Kjenner du noen, eller har du selv, blitt helt kvitt depresjon? Jeg har det inntrykket at det er noe du har hele livet i en eller annen form.

Jeg var alvorlig depressiv i 2006-07. Endte til slutt med 14 stk ECT-behandlinger. Den tilstanden jeg var i tilbake da - unner jeg ingen, ikke engang min verste fiende. Det var tungt å puste, ALT føltes beintungt og helt meningsløst. Selv banale ting som å bare eksistere var som å springe maraton. Fullstendig tom i blikket. Opplevde absolutt ingen ting av følelser. Jeg bare "eksisterte". Ja, jeg var innlagt store deler av denne perioden.

Etter det - har jeg hatt små episoder med mindre depressive perioder. Ofte kombinert med livshendelser som relasjonsbrudd, forandringer i jobbsammenheng, boligsituasjon eller annet helserelatert. 

I dag er jeg vel "kronisk depressiv" - men det å akseptere det som en del av seg. Gjør det enklere. For meg har løsningen vært å reise mye, tvinge meg selv ut i ukjente situasjoner der jeg MÅ være sosial, eller ta ansvar i en eller annen grad. Det å dykke inn i det litt mer alternative universet (med sunn fornuft og ikke bare naive åpne øyne) - og forsøke litt mer alternative ting er heller ikke dumt. Endring av kosthold og rutiner i hverdagen har også ekstremt mye å si. Dette er noe alle kan få til. Bitte små baby steg til det bedre.

Men; ingen ting kommer av seg selv. Man må faktisk bestemme seg - og ta et sats i ny å ne. (Men du trenger ikke hoppe langt hver gang). For veldig mange har løsningen vært å bare hive på seg en backpackersekk og bestille en enveisbillett til Bali. Så starter du derfra og kommer hjem igjen om et halvt års tid. Hehe. Men selvfølgelig; dette er ikke oppskriften for alle. 

[Deechon]

Fikk vite i dag at et nært familiemedlem har nå utviklet nevrologiske smerter som legene sier ikke kan behandles etter en tidligere skade. Dette føles veldig surt i og med at personens livskvalitet er kraftig redusert + at arbeidslivet er over, for ikke å nevne at vedkommende nå må leve med store smerter ut livet.

Det gjelder virkelig å nyte de gode dagene man får lov til å ha. Du vet aldri når det er din tur... 

[FrihetensRegn]

Deechon skrev (25 minutter siden):

familiemedlem har nå utviklet nevrologiske smerter som legene sier ikke kan behandles

Jeg hadde et familiemedlem som hadde det samme. Han gikk fra å være blid og glad og alltid med på alt til å bare ligge hjemme i sengen i morfinrus. Han holdt ut i ca to år før han tok valget om å gi opp.