Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gaea]

Evil-Duck skrev (3 timer siden):

Mitt 2020: overarbeidet, utbrent, blir skikkelig syk , blir bedre , begynner å trene, begynner å komme i bedre form og se lysere på livet, blir involvert i en alvorlig front mot front ulykke, siste halvår av 2020 tilbragt sengeliggende og syk. 

Min første måned av 2021 : Fortsatt syk ette trafikkulykken, Får sparken fra jobben, for syk til å kunne aktivt søke andre jobber.

Livet er herlig... 

❤️ livet har riktignok vært skikkelig kjipt og urettferdig for deg, men vi er så glad vi har deg i flokken vår. Du tenker på andre, gjør en kjempejobb tross sykdom, og bidrar med humor og god stemning, tross at ting har vært/er mørkt. Vi setter så stor pris på deg ❤️ 

[Evil-Duck]

GiaMahan skrev (23 minutter siden):

❤️ livet har riktignok vært skikkelig kjipt og urettferdig for deg, men vi er så glad vi har deg i flokken vår. Du tenker på andre, gjør en kjempejobb tross sykdom, og bidrar med humor og god stemning, tross at ting har vært/er mørkt. Vi setter så stor pris på deg ❤️ 

❤️

[Skogslik]

Bestekompisen min forsvant i dag, 30 år gammel, samme som meg.
Ufattelig.
Tragisk.

Blir savnet for alltid.
 

😭

 

Endret 3. februar 2021 av Skogslik

[Gaea]

Skogslik skrev (13 minutter siden):

Bestekompisen min forsvant i dag, 30 år gammel, samme som meg.
Ufattelig.
Tragisk.

Blir svanet for alltid.
 

😭

 

❤️ Nei, uff! Livet er så urettferdig i blant. 

Ta vare på deg selv, tenker på deg! 

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Skogslik skrev (På 4.2.2021 den 0.15):

Bestekompisen min forsvant i dag, 30 år gammel, samme som meg.
Ufattelig.
Tragisk.

Blir savnet for alltid.

Forferdelig trist! Håper det går bra med deg, og familien til bestekompisen din.. ❤️

Endret 4. mars 2021 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Lami]

Skogslik skrev (9 timer siden):

Bestekompisen min forsvant i dag, 30 år gammel, samme som meg.
Ufattelig.
Tragisk.

Blir savnet for alltid.
 

😭

 

Kondolerer😭💝

[Skogslik]

GiaMahan skrev (På 4.2.2021 den 0.29):

❤️ Nei, uff! Livet er så urettferdig i blant. 

Ta vare på deg selv, tenker på deg! 

 

Var i begravelsen sist Torsdag, ufattelig trist.
Jeg ble nevnt av både presten og søsteren hans i talene.
Traff hardt.

Han er på en ny reise nå, og vi ses uten tvil igjen.

 

[Evil-Duck]

Kondolerer @Skogslik ❤️ 

[Pliscin]

[Fenrisúlfr]

Jeg har ikke lyst mer. Helsevesenet kan suge på ballene mine, er så dritt lei. Har omtrent ingen positive ting å se fram til i hverdagen eller livet generelt, det kommer til å være jævlig til dagen jeg dør. Gjør ditt,  gjør datt så kommer alt til å bli bedre, høhø! 

Det eneste som har gitt meg en genuin glede de siste årene er å se fram til at jeg kommer til å dø en dag, forhåpentligvis har jeg kun rundt 50 år igjen.  Livet er en spøk med en utrolig kjedelig punchline, det er synd den varer så lenge.

 

[Lakrisen]

Fenrisúlfr skrev (6 timer siden):

Jeg har ikke lyst mer. Helsevesenet kan suge på ballene mine, er så dritt lei. Har omtrent ingen positive ting å se fram til i hverdagen eller livet generelt, det kommer til å være jævlig til dagen jeg dør. Gjør ditt,  gjør datt så kommer alt til å bli bedre, høhø! 

Det eneste som har gitt meg en genuin glede de siste årene er å se fram til at jeg kommer til å dø en dag, forhåpentligvis har jeg kun rundt 50 år igjen.  Livet er en spøk med en utrolig kjedelig punchline, det er synd den varer så lenge.

 

Føler med deg. Har INGEN positive ting til å se frem til lenger og eneste grunnen til at jeg fortsatt er her, er at jeg er redd for å feile når jeg... Ja. Jeg er pingle, så jeg tør ikke prøve. Her en dag på jobb snakket vi om hva som er meningen med å bli gammel, og alle andre hadde så fine svar, mens jeg bare tenkte at jeg skal for alt i verden IKKE bli gammel. Jeg skal ikke engang bikke 40. 

Livet er dritt og det gir ikke mening heller. 

[Gjest 2fb5d...7b0]

Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er ca. fem måneder siden jeg for andre gang i livet begynte på antidepressiva. Før pandemien hadde jeg i hvert fall nok av sosiale sammenkomster å fylle tomrommet med. Ila. pandemien har de sosiale sammenkomstene blitt få, og gjerne med et lite utvalg mennesker. Monotonien i hverdagen tynger meg ned. En del ganger har jeg hatt aleneselskap (med flaska), noe som fjerner tomrommet og setter følelsene der de hører hjemme. Selvfølgelig er det bare en forlokkende illusjon; etter avbrekket er følelsene tilbake der de var.

I dag opplevde jeg et møte med fortida, som fortsatt hjemsøker meg. Et kapittel i mitt liv, som jeg helst skulle skrevet om, men på ingen måte vært foruten. Det er nå i det minste et stort framskritt at jeg eksponerer meg for det som fyller meg med både angst, lengsel og tilfredshet. Selv om en helst skulle vært foruten de to førstnevnte.

I det siste har jeg også satt korken på flaska på ubestemt tid, næret kroppen med sunnere føde og gitt følelsene et mer fysisk utløp (trening). Det føles veldig bra der og da, men gid det også hjalp en sjel på vandring. Som ikke har funnet veien til dit han vil; ei heller vet riktig hvor han skal.

Anonymous poster hash: 2fb5d...7b0

[Gjest d0055...e0e]

Det gjør vondt å vite alt om seg selv. Det gjør vondt å vite at jeg er ond.. Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke er det, men jeg tør ikke tro noe annet.. Jeg hater meg selv og jeg har god grunn til det. Derfor tør jeg ikke åpne meg ordentlig fordi jeg er redd for å få bekreftet noe som jeg egentlig allerede føler jeg vet og hater meg selv for.. Jeg er redd det skal bli verre av å åpne seg, at avstanden mellom meg og andre mennesker skal bli enda større, for hvordan kan noen forstå eller ha medfølelse med noen som er ond? Hvordan kan jeg forklare at jeg er ond og veldig sårbar på samme tid? Jeg forventer at folk skal være stygge med meg fordi det er det jeg føler selv at jeg fortjener.. Hvordan kan jeg fortelle behandler at måten hun møter meg på hvis jeg velger å fortelle er nok til å knekke meg uten at det høres ut som ren manipulasjon? Jeg kan jo ikke forvente at hun skal tilpasse sin reaksjon bare fordi jeg selv kan bli skadelidende av det, fordi jeg er et snøflak.. 
 

Beklager for utrolige mengder med selvmedlidenhet:/ Håper jeg ikke støter noen med dette innlegget. Det er ikke min intensjon. 

Anonymous poster hash: d0055...e0e

[Gjest 6402d...f39]

Våken i natten. Sliter med å finne roen. Har slitt med store helseplager den siste tiden og legen kommer stadig med nye diagnoser og henvisninger til spesialister. 

Det begynte å gå ut over arbeidsplass for lenge siden, og studiene er et helvete fordi jeg ikke klarer å konse. Antagelig fordi jeg har lav oksygenmetning i blodet.

Veldig lei av å føle meg som en byrde for samfunnet nå. Mottar ingenting fra nav men jeg er redd jeg er på vei dit og hater tanken på det. Det er derfor jeg prøver å studere, for da kanskje er det håp om å finne en jobb helsen min tåler. 

Sliten og vil bare sove. 

Takk for at du hørte. 

Anonymous poster hash: 6402d...f39

[Gjest ab3b5...44a]

Lakrisen skrev (På 15.2.2021 den 11.21):

Føler med deg. Har INGEN positive ting til å se frem til lenger og eneste grunnen til at jeg fortsatt er her, er at jeg er redd for å feile når jeg... Ja. Jeg er pingle, så jeg tør ikke prøve. Her en dag på jobb snakket vi om hva som er meningen med å bli gammel, og alle andre hadde så fine svar, mens jeg bare tenkte at jeg skal for alt i verden IKKE bli gammel. Jeg skal ikke engang bikke 40. 

Livet er dritt og det gir ikke mening heller. 

Har det på noenlunde samme måte. Alltid synes livet har vært... her vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive, noe jeg ikke har ønsket hvis det går an å si det? Da jeg var ung var det nesten så jeg klarte det, så jeg prøvde. Ikke mitt stolteste øyeblikk, og sporene etter det vil jo aldri forsvinne. Vil si jeg på en måte er litt glad for at det ikke ble vellykket, men på en annen side har det jo ikke sett så lyst ut i ettertid heller.

Nå har jeg jo bikket 40. 50 tviler jeg på blir noe av. Nå har jeg blitt såpass passiv at jeg stort sett ikke orker å stå opp nesten. Har begynt å fått smerter innvendig, samt en voldsom prikkende og kløende «opplevelse» på venstre side i kroppen. Vet ikke helt hva jeg synes om det. Enkelte ganger tenker jeg at jeg kanskje skulle vært hos legen, men for det meste går vel tankene i retningen av at hvis det blir til at dette er noe jeg stryker med av så slipper jeg unna...

Fremtidsutsiktene er uansett så deprimerende så hva skal en egentlig gjøre? Skulle ønske jeg hadde en jobb å gå til om dagene, men jeg er vel, hva er det de kaller det? Jo, en kvise på samfunnets rompe.

Meningen med å bli gammel? Nei jeg vet ikke jeg. Jeg har da kone, barn, hus og alt det der... Må si jeg ikke har svaret på det. Selv om jeg er utrolig gla i det jeg har rundt meg. Det er jo greit det men poenget kan jo ikke være at en skal leve livet sitt på det grunnlaget? 

Anonymous poster hash: ab3b5...44a

[RandomPersonSomewhere]

Til spørsmålet gjesten over meg stiller på slutten av innlegget sitt:

Hvorfor ikke?

Så langt jeg har reflektert rundt dette med mening så er det relasjonene i livet som gjør det verdt å leve.

[Gjest ab3b5...44a]

RandomPersonSomewhere skrev (20 timer siden):

Til spørsmålet gjesten over meg stiller på slutten av innlegget sitt:

Hvorfor ikke?

Så langt jeg har reflektert rundt dette med mening så er det relasjonene i livet som gjør det verdt å leve.

Nei, det har vel alt med å si at selv om det virker som at alt er helt strålende så er det faktisk ikke det. Hva hjelper det hvis en uansett er ensom? Hvis en ikke har lyst til å leve så skal en kun være til for andres skyld? Hvis ja, blir ikke det litt feil? 

Anonymous poster hash: ab3b5...44a

[RandomPersonSomewhere]

Har vært mye deppa selv. Men til syvende og sist er vi her på denne kloden fortsatt da. Kanskje det er fordi vi egentlig er litt gladere i livet enn vi innser?

Bare synser.

Edit: Retta en skriveleif.

Endret 20. mars 2021 av RandomPersonSomewhere

[Gjest ab3b5...44a]

RandomPersonSomewhere skrev (På 20.3.2021 den 15.58):

Har vært mye deppa selv. Men til syvende og sist er vi her på denne kloden fortsatt da. Kanskje det er fordi vi egentlig er litt gladere i livet enn vi innser?

Bare synser.

Edit: Retta en skriveleif.

 Om en liten stund så kan vi jo kanskje få svaret på dette. Jeg kan faktisk tillate meg å dele det synet der. Kan jo ikke si en er så glad i livet når en ikke bryr seg om å gå ut. Dette har vart lenge. Har ikke vært deppa egentlig. En blir jo selvfølgelig litt det. Det er vel noe som følger automatisk med vil jeg tro. Vil kanskje kalle det likegyldighet? Jeg ligger ikke i sengen fordi jeg er deppa. Ligger der fordi jeg ikke vil leve. Når en da har ligget så lenge at det begynner å komme kramper, kløe, tungpusthet, smerte og «kulde» i kroppen uten å ville endre på ting... Fortsetter en å bare ville ligge der da så vil jeg kanskje si at selv om en da fortsatt befinner seg på denne kloden så vil ikke det si det samme som at en er så glad i livet. Det er ikke noe som har foregått over en uke, det er snakk om måneder. Jeg vet at det er ille men jeg får ikke gjort noe med det. 
 

Tidligere hadde jeg noe livsgnist i det minste.

Anonymous poster hash: ab3b5...44a

[Pstereo]

Faen altså. Er en voksen mann med masse fine ting i livet mitt. Så klarer jeg ikke å se alt det gode i det i stunden i det hele tatt. Blir bare helt nattsvart og jeg får bare energi av å ødelegge. Er så forbannet vanskelig å endre retning. Føler nesten at det bare gjør det verre å prøve å nøste opp i meg selv med hjelp av psykolog. Skjønner at det tar tid å finne ut av seg selv, men helvete. Lurer iblant på hva som er verst: Svikte samboer og barn ved å være et føkkings deprimert rasshøl hele tida eller svikte dem ved å stikke av til et føkkings ashram.