Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Nøbe]

Even though the snake dreams of soaring through the sky, it is for

ever doomed to crawl upon its belly

[Gjest studenten]

Ååååh, jeg hater at det skal være så vanskelig for meg å ta initiativ til å være sosial med andre. Har bygd opp mot i hele dag til å gå over gangen og banke på, dra på besøk, men halvveis i gangen stoppet jeg opp, og angsten bredte seg over meg

[Gjest Jente_22]

Jeg vil ta livet mitt hver dag.

Jeg hadde ALDRI gjort det, da jeg ikke kan leve (dø?) med at min høyt elskede mor skal sørge ett sekund.

 

Men det får meg til å tenke hva jeg hadde gjort om det ikke var for henne. En liten del av meg hater henne med skremmende intensitet, da hun frarøver meg sjansen til å gjøre det jeg aller helst vil.

 

Tenker på å oppsøke psykolog, men skjønner ikke hva godt det kan gjøre. Jeg føler jeg vet alle grunner til at jeg har det som jeg har. Trenger ikke å finne ut av noe, jeg har funnet det ut. Mine ønsker, begjær og mål for meg selv er uoppnåelige, og ingen psykolog kan få meg til oppnå det, da det er så skremmende definitivt og sikkert.

 

Jeg håper håper håper jeg finner "my way".

[Lucy_Nyu]

Jeg gjør dette hver eneste gang, sier ja til noe når jeg egentlig ikke har tid. Jeg tar for mye vann over hode, og jeg er redd for at jeg snart treffer veggen svært hardt. Jeg sier ja til å jobbe for en venninne, sier ja til å være vikar for den og den personen, sier ja til å trene den og den dagen selv om jeg vet jeg skal ha eksamen dagen etter på. Sier ja til å være med en venninne når jeg egentlig burde sitte hjemme og lese pensum.

 

Jeg skal ha eksamen på mandag og torsdag, og føler meg så absolutt ikke klar til noen ting, føler meg dum og mislykket fordi jeg ikke klarer å sette opp rutiner for meg selv, jeg lover i det vide og brede ting jeg vet jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre, jeg lover for mye til andre og meg selv. Kanskje mest for meg selv, for å bevise at jeg mestrer, at jeg kan klare alt alle ber meg om. Bevise mest av alt at jeg ikke er mislykket.

 

Jeg vet jeg bør si nei av og til også, men jeg er for gavmild og snill til å gjøre slikt. Og så kommer nederlaget, når jeg må krype til korset i ettertid og si at jeg ikke kan allikevel, og skuffe personen jeg hadde lovet å hjelpe. Jeg hater meg selv for at jeg ikke makter å si nei i første omgang, slik at jeg kan ta vare på meg selv, slik at jeg er første prioritet i mitt eget liv. Men hva betyr det vell for meg hvordan jeg har det, når alle andre rundt meg trenger meg og jeg kan føle meg viktig og satt pris på. Nei, jeg får vell vente til jeg treffer veggen, slik at det går opp for andre også at jeg ikke alltid kan være der for dem.

Endret 29. september 2010 av Lucy_Nyu

[Mr. A]

Da å du bare ta tak i dameballene og ringe de du har lovet og avlyse det du ikke har tid til. Tenk på deg selv litt, og ikke hva alle andre trenger til en hver tid. Det er lov å si nei.

[Dunsay]

Du har selvsagt helt rett, men samtidig er det ikke så lett som du får det til å høres ut.

[Gjest .]

Jeg vil ta livet mitt hver dag.

Jeg hadde ALDRI gjort det, da jeg ikke kan leve (dø?) med at min høyt elskede mor skal sørge ett sekund.

 

Men det får meg til å tenke hva jeg hadde gjort om det ikke var for henne. En liten del av meg hater henne med skremmende intensitet, da hun frarøver meg sjansen til å gjøre det jeg aller helst vil.

 

Tenker på å oppsøke psykolog, men skjønner ikke hva godt det kan gjøre. Jeg føler jeg vet alle grunner til at jeg har det som jeg har. Trenger ikke å finne ut av noe, jeg har funnet det ut. Mine ønsker, begjær og mål for meg selv er uoppnåelige, og ingen psykolog kan få meg til oppnå det, da det er så skremmende definitivt og sikkert.

 

Jeg håper håper håper jeg finner "my way".

Jeg foreslår at du prøver å få henvisning til psykolog med en gang. Du har det tydeligvis ganske vondt for tiden, så du skydler deg selv å prøve, selv om du kaknsje ikke synes det. Selv om du vet hva som "feiler deg" så betyr det ikke at du ikke kan få hjelp eller ikke trenger det. Jeg hadde samme instillingen som deg, men etter hvert innså jeg at jeg måtte ha hjelp, og når jeg endelig fant noen som gikk an å prate med, så hjalp det veldig mye. Det kan hjelpe ganske mye bare å få prate ut og lufte forskjellige tanker, og få et annet perspektiv på ting.

Lykke til.

[Cortinarius rubellus]

Folk må slutte og tro at psykolog er det samme som at de sitter og gir deg diagnoser og prøver å finne ut alle feil man har.

 

Innlegget over er et knall eksempel, ofte sitter psykologen og gjør akkuratt det. Gir deg nye perspektiv osv.

Eller bare prate.

Og det viktigste er og finne en psykolog man vil legge tid i, føler man ikke det finn ny mener nå jeg.

Psykolog er 2-veis og det andre er at du vet ikke før du har prøvd.

[Stulle]

Fylte 19 år i dag. 3 gratulasjoner på SMS (er vist ikke samtaleverdig for mine egne slektninger engang) og pizza + Bob Dylan på hybelen, helt alene.

Er så ensom at hver gang jeg tenker på sosial livet mitt får jeg et dypt sug i magen, sånn mann opplever når mann kjører en syk karusell (minus the fun, pluss the pain.)

 

Høres digg ut.

Fødselsdager er tåpelige konstruksjoner uansett.

 

Ad nyeste big bang theory: Jeg er deppa fordi jeg ble født ett århundre for tidlig. Tenk på alt man vil gå glipp av. :`

Endret 1. oktober 2010 av Stulle

[Gjest anon]

faen i helvetes møkka ensomhet... faen :/

[Lemon]

Jeg gjør dette hver eneste gang, sier ja til noe når jeg egentlig ikke har tid. Jeg tar for mye vann over hode, og jeg er redd for at jeg snart treffer veggen svært hardt. Jeg sier ja til å jobbe for en venninne, sier ja til å være vikar for den og den personen, sier ja til å trene den og den dagen selv om jeg vet jeg skal ha eksamen dagen etter på. Sier ja til å være med en venninne når jeg egentlig burde sitte hjemme og lese pensum.

 

Jeg skal ha eksamen på mandag og torsdag, og føler meg så absolutt ikke klar til noen ting, føler meg dum og mislykket fordi jeg ikke klarer å sette opp rutiner for meg selv, jeg lover i det vide og brede ting jeg vet jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre, jeg lover for mye til andre og meg selv. Kanskje mest for meg selv, for å bevise at jeg mestrer, at jeg kan klare alt alle ber meg om. Bevise mest av alt at jeg ikke er mislykket.

 

Jeg vet jeg bør si nei av og til også, men jeg er for gavmild og snill til å gjøre slikt. Og så kommer nederlaget, når jeg må krype til korset i ettertid og si at jeg ikke kan allikevel, og skuffe personen jeg hadde lovet å hjelpe. Jeg hater meg selv for at jeg ikke makter å si nei i første omgang, slik at jeg kan ta vare på meg selv, slik at jeg er første prioritet i mitt eget liv. Men hva betyr det vell for meg hvordan jeg har det, når alle andre rundt meg trenger meg og jeg kan føle meg viktig og satt pris på. Nei, jeg får vell vente til jeg treffer veggen, slik at det går opp for andre også at jeg ikke alltid kan være der for dem.

Hei, er du meg?

 

Jeg sliter med akkurat samme greia, og ender bare opp med å skuffe alle - og mest av alt meg selv.

 

 

[chokke]

faen i helvetes møkka ensomhet... faen :/

Det er noe drit, ikke sant?

 

 

Jeg kan ikke si noe mer enn: Ta kontakt, så kan vi fikse det sammen. Og der stopper min sosilae relasjon med andre personer...

[Gjest Guybrush]

Om noen dager er det 4 år siden jeg fann faren min død i en alder av 11 år. Jeg vet ikke om jeg takler det igjen. Alle minnene strømmer på for fullt og hver gang jeg lukker øynene ser jeg bare han ligger der i sofaen. Helt blek og stiv.

 

Jeg hadde komplekser lenge etterpå der jeg ikke taklet at folk lå stille, for da trodde jeg at de var død. Jeg kunne sitte å se på TV men ikke få med meg noe for mamma lå å sov middag. Alt jeg tenkte på var om hva jeg skulle gjøre viss hun var død. Sånn holdt det egentlig på i litt over ett år.

 

Jeg er ofte ute med venner, men av og til føles det ut som de ikke vet jeg ikke har en far. De begynner å snakke om alt det kjekke de har gjort med fedrene sine og om hvor morsomme de er å sånn, rett foran meg og det er helt forjævlig for meg. Jeg vet at jeg ikke kan forvente at de skal passe på hva de sier å sånn, men jeg takler det bare ikke. Likevell holder jeg bare alt inni meg. Jeg greier bare ikke å vise følelser når jeg er med folk. Når jeg er alene derimot...

 

Noe annet jeg sliter med er at jeg ikke greier å snakke om han til folk. Når kompiser snakker om fisking f.eks og begynner å fortelle om syke historier, greier jeg f.eks ikke å si at jeg og pappa fanget en fisk med en kinaputt, men jeg sier jeg og bestefar fanget en fisk med en kinaputt. Jeg vet ikke hvordan de kommer til å reagere når jeg snakker om pappa når de vet jeg ikke har en.

 

Når jeg er ute med venner smiler jeg og ler, men med en gang jeg er alene begynner jeg å tenke. Tenke på hvor kjekt jeg og pappa egentlig hadde det. Vi kunne sitte foran laptopen hans i timesvis å spille alt av adventure-spill. Husker enda hvor stolt jeg var da jeg fikk prøve Monkey Island siden han satt fast og ikke kom seg lengre og jeg på første forsøk combinet noe i inventaret som gjorde vi kom oss videre i spillet. Må tro jeg fikk spille mye etter det.

 

Han jobbet på båt, noe som gjorde han var 5 uker hjemme og 5 uker på båten. Jeg savnet han så innderlig de 5 ukene han var borte. Men husker han alltid ringte meg og sendte meldinger om hva han skulle gjøre på de adventure-spillene han spilte på båten når han satt fast, siden de ikke hadde internett der. Så da var det å lete fram en walkthrough til spillet å finne plassen han satt fast og tekste til han hva han måtte gjøre. Å dere må vite at jeg var 9-10 år og alle walkthroughene var på Engelsk, men jeg fant fram helt selv. Så nå tenker jeg tilbake på hvor mye jeg egentlig må takke pappa for å ha lært meg så mye Engelsk gjennom spillene så tidlig.

 

Men dere må ikke tro vi bare satt inne å spilte. Nei vi for ofte å fisket siden det var en av hans mange lidenskaper. Vi overnattet i telt noen ganger, og bare fisket å koste oss. Uff... Skulle ønske jeg kunne få opplevd alt sammen igjen.

 

Så nå sitter jeg her. Føler meg så ensom her jeg sitter og spiller de gamle spillene vi brukte spille. men det blir ikke det samme. Det blir aldri det samme.

 

Det værste var egentlig at jeg aldri hadde vært i en begravelse før, og etter jeg hadde vært i pappa sin, døde faren hans bare noen måneder senere grunnet kreft. Jeg og bestefar var også veldig nær hverandre og det gjekk hardt inn på meg det óg. Noen uker etter det igjen døde da oldefaren min, og det var da den tredje begravelsen jeg hadde vært i på noen måneder. Litt etter det igjen fikk mormoren min slag og sliter med å gå å snakke nå. Alt skjedde liksom på én gang.

 

hvor mye skal egentlig en 15-åring takle?

 

Dette er første gang jeg faktisk skriver om hva jeg føler, og det var veldig greit å få luftet tankene litt.

[Gjest Jente_22]

 

Jeg foreslår at du prøver å få henvisning til psykolog med en gang. Du har det tydeligvis ganske vondt for tiden, så du skydler deg selv å prøve, selv om du kaknsje ikke synes det. Selv om du vet hva som "feiler deg" så betyr det ikke at du ikke kan få hjelp eller ikke trenger det. Jeg hadde samme instillingen som deg, men etter hvert innså jeg at jeg måtte ha hjelp, og når jeg endelig fant noen som gikk an å prate med, så hjalp det veldig mye. Det kan hjelpe ganske mye bare å få prate ut og lufte forskjellige tanker, og få et annet perspektiv på ting.

Lykke til.

 

takk for det.

jeg har ikke kjent på følelsen av at jeg vil "ut" i det siste, så det er noe som kommer og går. Jeg har bestilt psykologtime nå, er helt enig i at det er trangsynt å tenke at man har "it all figured out" og at man ikke trenger hjelp, når jeg åpenbart trenger noen perspektivforandringer.

 

synes dere jeg bør snakke med min beste venn om dette? Tror det er lett å svare ja, men tenk dere om, det er mye å påføre en venn som jeg vet at vil ha søvnløse netter pga bekymring for meg om hun visste alt. Jeg unner jo ikke den jeg er aller mest glad i å bli nedtrykket. Kanskje jeg skal innse at det eneste ansvarlige er å ta med med en profesjonell og unnlate noen detaljer til henne.

 

Noen andre som sliter med balansen av informasjonsutveksling bestevenner imellom?

[Mr. A]

Om du bør snakke med en venn kommer helt an på vennen din. Det må nesten du vurdere om du tror han e "rett" for "jobben".

[Gjest Harley Quinn]

Jeg trodde min psykologiske tilstand kom til å være en grunn til å bli tjeneste udyktig.. Det var den vist ikke så lenge jeg var ferdig med behandling... Dog at jeg har -3.75 i syn var nok....

 

Av alle ting som skulle få meg helt på bunn igjen ja....

[Dunsay]

Skummelt hvordan det å få høre at du er "frisk nok igjen" kan ta deg så brutalt ned igjen...

[TheNarsissist]

Fuck, begynte plutselig å tenke på de negative tingene og nå er alt jævlig. Får nesten lyst til å sette meg på lett sykkel å kjøre inn i en trailer Hadde nok gjort det hadde det ikke vært for familien.

[Snublefot]

Hvordan lærer man seg å åpne opp og ta i mot hjelp når man har det tungt? Liker å tro jeg er ellers et åpent og fornuftig menneske, men når jeg sliter så lukker jeg meg helt og støter alle jeg er glad i fra meg.

[Nøbe]

Det er vel pga du ikke gidder å dele lasset med andre for du føler at det er til bry.. men bedre å dele med dem som er nær en, en wannabe care psykolog. You pay i say obvious shit that you already know, now go our lesson is ovah.