Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Skogslik]

Ensom og forlatt, i skogens endeløse kratt.

 

 

 

[Gjest 02013...2d1]

Jeg kom i dag morges til å tenke på at de siste 16 årene av voksenlivet mitt for det meste er et ganske så tåkelagt minne. Så mye av livet er så likt og gjenntagende at det viskes ut og dagene er så like at jeg ikke ser dem fra hverandre. Kanskje jeg må flytte utenlands i en periode for å merke forskjell, helst til et fattigere og mer eksotisk land.

Anonymous poster hash: 02013...2d1

[Skogslik]

Mine tja, 8 siste år har vært nedtur.
Savner tiden før det.
Da var jeg glad, tullet mye og hadde det gøy.

Nå, bare grått og trist.
Forlatt alt av folk og alt.

Jaja, skal kjøre soppkveld neste uke da!
I skogen, hytte som vi har.
Øde, forlatt, skog og natur.
Blir nok spaca!

Endret 12. juli 2020 av Skogslik

[Gjest 1b5e0...275]

Livet mitt har vært en eneste lang nedtur.

Anonymous poster hash: 1b5e0...275

[WarpX]

RIP en kompis jeg har kjent i over 20 år

Dæven det gjør vondt.

[Stimann]

WarpX skrev (5 minutter siden):

RIP en kompis jeg har kjent i over 20 år

Dæven det gjør vondt.

Kondolerer. Dødsfall så nærme er vondt. Husk å snakke med folk du kjenner rundt deg om følelsene. Sorg må bearbeides. 

[Gaea]

Trist å høyre, WarpX. 

[Gjest 37dd2...b47]

Sliter med insomni, føler nesten ikke glede lenger. Dro på ferie med venner og klarte å sove godt hele ferien, og livet føltes ut som det var på topp. Umiddelbart når jeg kom hjem så klarte jeg ikke sove lenger. Nå er livet på bunn igjen, og jeg er trist over ungdomsåra som sklir fra meg. Håper jeg kan få hjelp. De siste årene er tåkete, og jeg klarer ikke mange ekstra år som dette. Da vil jeg heller sovne inn, faktisk.

Anonymous poster hash: 37dd2...b47

[Skogslik]

Vill flytte til Irland.
Finne meg ei flott irsk jente, jobbe på en pub/vertshus.
Leve uten Internett og mordene dritt.

Vind og regn, sjø og bratte klipper.

 

Jaja, kan jo drømme.

[Gjest 111b1...e80]

Å leve, det er å være i helvete det, gleder meg til jeg dør.

Anonymous poster hash: 111b1...e80

[Gjest 2579e...441]

Jeg er helt alene i verden, og det gjør så vondt. Har klart meg innmari lenge, men nå går det virkelig ikke bra, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Når du føler at du ikke klarer et sekund lenger liksom ... Men har ingen steder å dra, ingen å snakke med eller noe. 

Kjenner jo at det ikke kan fortsette sånn, men hva gjør jeg.

Anonymous poster hash: 2579e...441

[Skogslik]

Gjest 2579e...441 skrev (På 31.7.2020 den 15.01):

Jeg er helt alene i verden, og det gjør så vondt. Har klart meg innmari lenge, men nå går det virkelig ikke bra, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Når du føler at du ikke klarer et sekund lenger liksom ... Men har ingen steder å dra, ingen å snakke med eller noe. 

Kjenner jo at det ikke kan fortsette sånn, men hva gjør jeg.

Anonymous poster hash: 2579e...441

 

Huff, prøv og slapp av. Er det egentlig så ille og være alene?
Alene jeg også, vell har jo familie og slikt, men ellers alene.

Skriv gjerne en pm eller noe om du vill
 

Savn treffer meg veldig av og til, noen og leve med, og oppleve ting med.
Men klarer meg, trasker rundt i skog og fjell, prøver og inse at ingenting har noe og si.
Livet er naturen, naturen er alt. 

Endret 1. august 2020 av Skogslik

[Gjest 111b1...e80]

Alt er bare tragisk.

Anonymous poster hash: 111b1...e80

[Gjest 111b1...e80]

Har ikke utrettet noe som helst i livet.

Anonymous poster hash: 111b1...e80

[Gjest Slettet-aNZFa3]

 

Slettet-aNZFa3 - Slettet-aNZFa3 skrev (På 18.6.2020 den 17.26):

Har forslått / strekt noen muskler i armen og på siden av ryggen, pga noen angstanfall med mye krampe/muskeltrekninger.

Føler med veldig stiv og litt forslått. Begynner å bli ganske lei egentlig. Er vondt å sitte, stå OG ligge.

Har sovet veldig dårlig i natt pga smerter. Har prøvd å strekt ut litt og sånt, har hjulpet litt. Men er ihvertfall bedre i armen og ryggen idag enn i går.

Våknet natt til i går med et skikkelig angstanfall.

 

Slettet-aNZFa3 - Slettet-aNZFa3 skrev (På 22.6.2020 den 19.23):

Har både ansatte i boligen jeg kan snakke med, og har en behandler fra FACT Teamet på DPS.  
Jeg har diverse tiltak for å prøve å unngå angstanfall, men hvis det ikke hjelper og det blir alt for vanskelig, så er det ikke stort å gjøre. Men jeg får ofte hjelp fra personalet i boligen å "komme ut av det" og hjelpe meg igjennom det. Men hvis jeg våkner med det midt på natta, har det seint på kvelden eller tidlig på morgenen, så er det ikke mange som kan hjelpe meg igjennom det. ? 
Men jeg syns jeg takler det tålig bra, eller så bare "slokner" jeg.

 

 

Dette holder på fortsatt, og blir bare oftere og oftere dessverre.   Prøver å "rømme vekk" med TV serier og dataspill..
Sliter også med noen andre ting, men som jeg føler ikke er helt lov å diskutere åpent på et forum som dette. (Ikke noe alkohol eller dop eller noe sånt altså, driver ikke med sånt ).

Endret 15. august 2020 av Slettet-aNZFa3

[Evil-Duck]

Må prøve å få tømt hodet litt. De detaljene jeg går ut med nå er såpass identifiserende at jeg tenker det er like greit å poste åpent og ikke anonymt. 

Sommeren min startet ikke så fett i år kan en si. Jeg hadde trent meg opp i månedsvis i forveien og planen i år var tidenes Norgesferie, rallarveien skulle sykles, villmarken skulle utforskes og telt, sykkel og alt tenkelig tur-utstyr var kjøpt inn, planer var lagt, ekstra lang ferie var merket av på ferielister og alt lå klart for at det skulle bli den beste sommeren i mitt liv. Istedenfor endte en kjøretur hjem fra jobb den 29. Juni på en båre bak i et ambulanse helikopter. På en brøkdel av et sekund endret livet seg og alle planer for sommeren måtte kansleres da en stor SUV i 80 sonen plutselig og uventet kastet seg over i mitt felt.

En front mot front i 80 km/t er ikke noen alle overlever, spesielt ikke den som sitter i bilen som veier et halvt tonn mindre enn den en kolliderer med, men jeg overlevde, jeg ble ikke lam og legen tror ikke jeg kommer til å få permanente skader som vil endre på livskvaliteten min i det lange løp. Jeg ble daglig fortalt hvor heldig jeg hadde vært, hvor utrolig englevakt jeg hadde hatt å hvor mye verre det kunne gått. Jeg føler meg ikke heldig, i flere uker måtte jeg ha hjelp til den minste ting, jeg kunne ikke bevege meg uten et smertehelvete, kunne ikke gå på do uten hjelp, kunne ikke komme meg opp av stolen eller senga uten hjelp, følte meg fullstendig ubrukelig, å tiden jeg lå på sykehus fikk jeg heller ikke ha besøk av hverken familie eller kjente grunnet korona tiltak. Noe betydelig søvn var bare å glemme de første ukene, og de gangene jeg klarte å sovne våknet jeg som regel opp timen senere i ett flashback fra ulykken  med full panikk angst, eneste måten jeg klarte å sove på var å dope meg ned med kraftig sovemedisin og smertestillende. Alle sa jeg var så heldig, men jeg følte meg faen ikke heldig. 

Nå har det gått snart 8 uker siden ulykken, flashbacks på natten forekommer fortsatt men ikke like hyppig som før, det muskulære har begynt å hele seg tilstrekkelig til at jeg kan bevege meg noenlunde som normalt igjen med enkelte unntak, men fortsatt sliter jeg med svimmelhet, hodepine , kvalme og enkelte dager total utmattelse, sovemedisin må jeg ta daglig for å ha en sjanse å få noen timer søvn. Så føler meg egentlig fortsatt ganske jævlig 8 uker etter ulykken, å om jeg skal være helt ærlig så er jeg livredd for at denne tilstanden jeg nå er i er noe som kan komme til å bli permanent, legene har vertfall ingen svar.

Men som absolutt alle sier til meg, gang på gang på gang, fy faen så heldig du var! Ja fy faen så heldig jeg var, så heldig at hele ferien ble ødlagt, så heldig at jeg har vært delvis sengeliggende i 8 uker, så heldig at jeg måtte gå gjennom den mest traumatiske og smertefulle opplevelsen jeg noengang har vært ut for, så heldig at jeg får være i en konstant tilstand av angst for at helsen min ikke skal bedre seg, så heldig for at månedsvis med trening potensielt har gått i dass... Jeg er så lei av å bli fortalt hvor utrolig heldig jeg var fordi jeg ikke døde eller ble lam. Jeg var en uskyldig part, jeg ble påkjørt i mitt eget felt, det var ingenting jeg kunne gjøre, blir bare sittende igjen med spørsmål om hvorfor det skjedde, spørsmål jeg nok aldri vil få svar på. 

 

[Gjest 57304...047]

En ulykke i 80k/t er noe de fleste vil forbinde med lammelse eller død, er nok derfor folk sier du er heldig. Samtidig er nok det litt vanskelig å sette seg inn i hodet til et ulykkesoffer om du ikke har vert der selv. Angst, mareritt, traume osv, alt de ser er at du ikke er lam eller død. Resten går egentlig forbi for en som aldri har vert i en slik situasjon. Selv om du er "heldig", så er det klart at kroppen kjenner dette som du beskriver, og det er nok veldig tungt. Samtidig må du ikke ta alle sorger på forskudd (ikke at jeg antyder det). 8 uker er ingenting basert på en såpass alvorlig hendelse. Begynner kroppen å fungere allerede nå, så tror jeg ikke du skal vere alt for bekymret. Hodepine, nakkesmerter, muskelskader kan dog sitte i lenge. Så må du heller ikke si til deg selv at månedsvis med trening har gått i dass. Godt mulig at det har reddet deg fra enda flere skader enn det du allerede har. Du sier du har spørsmål. Har du fått pratet med sjåføren som satt i den andre bilen?

Anonymous poster hash: 57304...047

[Evil-Duck]

Jeg forstår hvorfor folk sier jeg er heldig, jeg forstår det ikke er noe annet en gode tanker bak, det jeg skrev i går var mest i hovedsak en utblåsning av litt oppbygd frustrasjon over at det nesten virker som jeg bør være takknemlig og glad for at jeg i det heletatt lever, når jeg i realiteten har gått og går gjennom den verste perioden i livet mitt så langt. Jeg har snakket med h*n som kræsjet i meg, men fikk ingen svar, h*n sier det at h*n ikke husker hva som skjedde før eller etter kræsjen, noe som den litt mer kyniske delen av meg tenker at jeg selv og hadde sagt om jeg hadde gjort noe dumt som å trykke på mobilen eller andre ting som forårsaket en såpass alvorlig ulykke, men h*n fikk seg jo en god smell også så er jo ingen umulighet at det er fakta. 

Men jeg takker for at du tar deg tid til å sver på utblåsningen min  

[......]

Kjenner meg igjen i det du skriver om at man "MÅ være takknemlig for at det gikk bra!". Selv var jeg ekstremt syk som barn og har trosset alle odds ved å overleve mange hjerteoperasjoner, den siste for et par år siden.

De rundt meg sier stadig vekk at jeg bør være glad for at jeg lever, at jeg må være glad for at jeg fungerer noenlunde greit istedenfor å fokusere på begrensningene. Men noen dager føles alt bare urettferdig. Hva skal man være takknemlig for? At som i mitt tilfelle at jeg ble født med en hjertefeil, eller i ditt tilfelle at du uskyldig ble et trafikkoffer? Noen dager er det bare dritt der alt føles urettferdig, og sånn må man få lov å ha det. 

Jeg tror det bare vil ta tid før du lander etter alt som har skjedd, og det vil nok dessverre ta litt lenger tid enn du tror. Kroppen heles kanskje helt iløpet av noen måneder eller lenger, men kanskje ikke helt, og det psykiske vil nok ta enda lenger tid. Akkurat det er dessverre litt fordi man hele tiden blir fortalt at man skal være glad og takknemlig når man tidvis egentlig bare er forbanna og føler at ting er urettferdig. 

[Gjest]

😓

Endret 28. november 2020 av Gjest