Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Gjest ddb46...2f9]

Sliter med å få sove om dagen, og jeg føler dagene bare forsvinner i tankespinn. Har de siste ukene vært husredd, noe jeg aldri har vært før. Bor alene, og på kveldene er det som om at jeg ser skikkelser i sidesynet eller bak meg i speilet, eller føler at det er noen andre i huset- det er skikkelig guffent! Tror det har med at jeg for et par måneder opplevde at en ekskjæreste kom uanmeldt på døren etter at det hadde vært slutt i nesten ett år. Dum som jeg var slapp henne inn, og etter mye skriking og kjefting fra hennes side ble hun plutselig voldelig. Etter to slag i ansiktet og et spark i skrittet fra hennes side måtte jeg overmanne henne da hun var helt vill i blikket og ikke viste tegn til å stoppe. Etter mye krangling og trusler om å ringe politiet gikk hun til slutt. 

I ettertid angrer jeg fælt på at jeg ikke politianmeldte hendelsen, hadde kjønnsrollene vært omvendt hadde det ikke vært tvil. Men som en gutt er det litt tabu og skam å anmelde ei jente for vold. 

Dette er nå over et halvt år siden, og jeg har egentlig ikke hatt noe særlig problemer med det før nå. Vi i kompisgjengen kødder med det, og jeg har gått videre og funnet ei ny jente som jeg virkelig er glad i. 

De siste ukene har jeg fått en rar følelse av at hun kommer til å ta kontakt igjen, og når jeg er ute på byen med min nye kjæreste eller venner er jeg redd for å møte henne igjen. Hun vet at hun blir politianmeldt om hun tar kontakt, men hun er en jente med mange issues så jeg forventer ikke akkurat at det skal bli overholdt. 

Det er rett og slett en bedriten situasjon å være i, og jeg kommer ikke videre. 

Skulle politianmeldt. Faen.

Anonymous poster hash: ddb46...2f9

[Gjest]

Du kan vel anmelde henne nå? Er jo ikke for sent.

[Gjest]

Fikk du noen merker på kroppen i etterkant? Evt. har du noen som kan bekrefte det?

Du kan gå til legen å si at du sliter med etterreaksjoner. Få en bekreftelse.

Jeg er kvinne selv da og synes ikke at det er tabu eller noe skam ved det å anmelde vold, uavhengig av hvilket kjønn som utøvde volden og hvilket kjønn som er offeret. Kvinner kan potensielt sett utrette like mye skade som menn, de som ikke er klar over det er ignorante spør du meg.

 

[Gjest ddb46...2f9]

Appelsinselger skrev (35 minutter siden):

Fikk du noen merker på kroppen i etterkant? Evt. har du noen som kan bekrefte det?

Du kan gå til legen å si at du sliter med etterreaksjoner. Få en bekreftelse.

Jeg er kvinne selv da og synes ikke at det er tabu eller noe skam ved det å anmelde vold, uavhengig av hvilket kjønn som utøvde volden og hvilket kjønn som er offeret. Kvinner kan potensielt sett utrette like mye skade som menn, de som ikke er klar over det er ignorante spør du meg.

 

Ja, jeg begyntw å blø ganske mye og fikk synlige merker i ansiktet (som jeg tok bilde av), og jeg har bilder av en tekstmelding sendt til noen andre der hun innrømmer hva som skjedde. 

Men å anmelde så lang tid i etterkant blir jo litt tåpelig, blir det ikke?

Skal til legen neste uke for noe annet, kan snakke med han om det da. 

Anonymous poster hash: ddb46...2f9

[Gjest]

Gjest ddb46...2f9 skrev (1 time siden):

Ja, jeg begyntw å blø ganske mye og fikk synlige merker i ansiktet (som jeg tok bilde av), og jeg har bilder av en tekstmelding sendt til noen andre der hun innrømmer hva som skjedde. 

Men å anmelde så lang tid i etterkant blir jo litt tåpelig, blir det ikke?

Skal til legen neste uke for noe annet, kan snakke med han om det da. 

Anonymous poster hash: ddb46...2f9

Kan prøve å sette det i perspektiv for deg. Husk at anmeldelsen er ditt eget valg, du er vel over 18?

Du opplever i det siste:  Økt tankespinn, du er med andre ord nervøs? Du er redd for å være i ditt eget hjem, synes du at dette høres særlig sunt ut? Du er redd for eller føler at det kan være noen andre i hjemmet ditt, som kan skade deg eller? Du får ikke sove ordentlig om natten.

Disse symptomene fikk du etter å ha blitt overfalt i ditt eget hjem, som er typiske etterreaksjoner etter å ha blitt utsatt for vold og er ikke unormalt å ha 6 måneder etter hendelsen. 

Du ble slått to ganger i ansiktet (som kunne gitt deg varige arr, forandret utseendet ditt og gitt deg alvorlige skader) som gjorde at du fikk blødninger og fikk merker, og du ble sparket på en plass som i verste fall kunne gitt deg alvorlige helseproblemer.

Du er redd for at dette kan gjenta seg. Har du tenkt på om hun kan gjøre noe mot noen du er glad i, slik som kjæresten din? Hun kan også finne på å være voldelig mot andre. 

En anmeldelse kan føre til: At hun forstår alvoret av det hun gjorde, forebygge videre voldelig adferd. Det kan føre til at hun får besøksforbud og/eller erstatningskrav, som er fint for deg (og kjæresten din). Det kan gjøre det lettere å gi henne passende straff dersom det gjentar seg, også hvis det gjentar seg med andre. Har du anmeldt det og det gjentar seg med deg, blir prosessen mest sannsynlig lettere for deg. Og ikke minst, det kan gi deg mere ro. 

Jeg synes de psykologiske plagene dine virker alvorlige nok. Du kan gjerne ta alt opp med legen din - vise det du har skrevet her, det jeg har skrevet her, bildene du har og hva du ellers tenker og føler om saken.

En kan få fri rettshjelp dersom en utvikler psykologiske plager som er alvorlige. 

Endret 26. august 2020 av Gjest

[Skogslik]

Min bestevenn har fått dødsdommen.
30 år.

Fy faen.

Livet er random og dritt. 
 

 

Nei, jeg reiser snart til skogs og gir faen i alt.
Rottne bort under en gammel forglemt gran. 

Endret 28. august 2020 av Skogslik

[Milhouse85]

Skogslik skrev (På 28.8.2020 den 23.04):

Min bestevenn har fått dødsdommen.
30 år.

Fy faen.

Livet er random og dritt. 
 

 

Nei, jeg reiser snart til skogs og gir faen i alt.
Rottne bort under en gammel forglemt gran. 

Fuck! Kreft? 

[Skogslik]

Kris85 skrev (11 timer siden):

Fuck! Kreft? 

 

Jepp....

[Gjest 5dfc4...9b6]

Kona har nylig tatt ut skilsmisse. Jeg vil først opplyse at kona mi er diagnotisert med bipolar sykdom. Merket den siste tiden at hun har vært helt manisk. Hun har jobbet mye den siste tiden, det har utløst manien og den påfølgene psykosen hennes med sine vrangforestillinger. Fra å være en snill og god ektemann i hennes øyne, er jeg plutselig blitt den livsfarlige psykopaten. Til og mine barn har merket at hun ikke har vært seg selv pluss en venninne av kona mi har sagt til meg at kona mi var fullstendig manisk da kona besøkte venninna. I et brev skrev hun at hun er livredd å bo sammen med meg, hun innbiller seg at jeg skal banke henne sønder og sammen. Sannheten er helt stikk motsatt, jeg er ikke den typen som mishandler henne fysisk og psykisk. Fra å være trygg på meg er hun plutselig blitt livredd. Nå har hun gått rundt til sine venner og felles bekjente av oss og framstilt meg som det monsteret. Nå er jeg helt sønderknust, fortvilet og lei meg, jeg kjenner at livet mitt er ødelagt pga hennes fullstendig feilaktige framstilling av meg som person.

Anonymous poster hash: 5dfc4...9b6

[Gjest]

Misliker byen jeg bor i. Gleder meg til å flytte.

[Taurean]

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må bli så deprimert når jeg drikker ... Drikker ca 0.7 l whisky .. men det er ikke noe problem .. problemet er at jeg drar frem de tyngre tankene og prøver å løse dem. Har tenkt mye på dette ila livet og kommet frem til at det beste er å legge seg og sove.

Er bare sånn at når jeg er i dét humøret, så blir jeg så deprimert, trist og lei meg. Gråt i ca 30 minutter i stad til Ozzy Osbourne - See you on the other side ... fordi jeg prøver å forberede meg til hvordan det er å miste min beste venn. Jeg hater å drive å være så morbid. Har jobba hardt med å være mer positiv, og har blitt det. Har funnet ut at mye dreier seg om økonomisk kapabilitet .. men ikke alt dreier seg om dét heller. Mye dreier seg om den indre motivasjonen, det indre "drivet". Men så har jeg kommet frem til igjen, at i 90-95% av tiden -er- jeg faktisk positiv, spøkefull, trivelig og hyggelig. Det er bare familien jeg har vokst opp i som har fokusért så mye på negative ting helet iden, som har gjort meg mer negativ enn andre. Sleng på en del mobbing og undertrykking i tillegg. Heldigvis har jeg nok evne til å reflekére til å finne ut av dette. De som mobber er neglisjért, de vet bare ikke bedre, det er mer synd på dem enn ofrene. De er på et så lavt nivå.

Ønsker alle som leser all godhet og varme.

[Gjest 74971...5ef]

8 år å helt ut av det blå slår dama opp med meg, jeg er helt knust. Hun sa ting som er helt forferdelige som jeg aldri har gjort eller kjenner meg igjen i, hun har vist følt det slik i flere år uten å snakke med meg, kjipt at det måtte ende slik.

Jeg skammet meg da jeg ringte foreldrene mine å måtte spørre om å få bo i kjelleren dems, jeg er over 30 så det var et nederlag.

Veldig trist nå..

Anonymous poster hash: 74971...5ef

[Kami-Kiko]

Jeg har prøvd å få dette til å gi mening men klarer ikke. Helt siden 6 år siden har jeg prøvd å forstå om det som skjedde var egentlig voldtekt eller ikke. En venn av meg sa man kan ikke kalle det voldtekt fordi det var mellom kjærester. Jeg sliter veldig med dette og har hatt problemer med kjærlighetslivet mitt pga det. Jeg ønsker å høre fra dere hva dere synes (er åpen for diskusjon og forventer ikke alle skal være på min side). Jeg bare har ingen følelse angående det. Er det voldtekt om man ligger og sover for så å kjenne kjæresten ligge oppå deg og gjør ting....og før man vet ordet av det er han ferdig med sitt? Jeg husker vagt hva som skjedde siden jeg lå og sov men husker litt av siste biten....(om dette innlegget strider mot regler så er det bare å fjerne. Jeg er egentlig medlem her på forumet men siden jeg kjenner jeg er flau for å stå frem så ønsker jeg å være anonym).

[Registrert]

Alt jeg vil er å ruse meg og slippe å tenke på alt mulig rart her i livet. Jeg er så lei av å føle meg annerledes. Lei av å tenke på alt av konsekvenser og valg jeg må ta her i livet. Har en god jobb, god økonomi og nok venner til å klare meg. Allikevel føler jeg meg ensom, rimelig urbuelig og bare generelt trist. 

Føler ikke at vennene mine klarwr eller gidder å sette seg inn i hodet mitt. Kanskje fordi jeg er en drittsekk som brumyr meg om meg selv, fordi alt annet aldri har fungert. Alle skuffer meg, kjeder meg, irriterer meg. Jenter som gutter, ingen ser verden og livet som jeg gjør. Kanskje det er asperbergeren, kanskje er jeg bare feig. Men jeg har ingen å prate med, ingen som skjønner meg, kanskje ingen som egentlig bryr seg. Jeg kan ikke klandre dem, jeg hadde ikke likt å ha en venn eller kjæreste som meg. 

Kjæreste. Noen jenter liker meg, men jeg blir redd og ukomfortabel. Hvorfor liker de meg, får de ikke bedre? Jeg ser helt okey ut, men personligheten min er dritt. Det kan mange jenter bekrefte. 

 

Sliter litt med å finne andre lyspunkter i livet enn hasj, mdms og rolige kvelder alene på pcen eller sofaen, der kan ingen irritere eller bli skuffet over meg 

Selv om jeg trener, møter opp på jobb og visse omsorg for de jeg jobber med, holder kontakten og hjelper venner med alt jeg kan tilby. Så føles livet tomt og ubrukelig. Hva vil jeg ha ut av dette livet, hva vil gjøre meg glad og fornøyd? Ikke vet jeg. Dagene går, jeg blir eldre, særere, vanskeligere å like. 

 

Nettopp rundet 30. Vil ikke ha barn, nye venner, ny jobb eller nye utfordringer. Jeg vil bare ligge her og se årene fly forbi. Hater ansvar, hater kjeft og skuffelser fra andre. Strekker ikke til i hverken jobb eller sosialt. Det er forsåvidt greit, jeg skuffer og tilpasser meg dårlig hver dag. Jeg er rar, jeg er kjip, jeg er vanskelig å like. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvorfor noen vil henge med meg. 

Slik har jeg hatt det de siste 5 årene. Vet ikke helt om jeg tør håpe på noen forbedring. Hvor skulle den kommet? 

[Skogslik]

Noen ganger har jeg lyst til og være på et mental sykehus.

Grått, trist, desperasjon, sykhet,
Bare for og oppleve faenskapet livet byr på.

 

[Registrert]

Skulle ønske flere klaget her inne, så det ikke så ut som det var kort tid siden sist jeg skrev her.

 

Ca to uker siden jeg la det daglige hasjforbruket på hylla. Først den siste uken har jeg fått øynene opp for hvor tragisk livet mitt egentlig er blitt.

Vennene mine ser jeg nesten aldri mer. Føles nesten rart å kalle dem venner. De har fått dame, barn, bedre venner, mer ansvar på jobb. Ja du vet alt som er mer spennende enn å henge med meg..

Jobben min hater jeg, og de fleste på den liker ikke meg heller. Godt det er i kommunen, så de blir ikke kvitt meg så lett. Men jeg burde slutte, orker bare ikke tanken på å selge meg selv igjen på et nytt jobbintervju. Ikke vet jeg hvordan jeg skal forklare hvorfor jeg vil slutte her jeg jobber nå heller - men det er grusomt her, det kan jeg skrive under på.

Dating mener jeg å huske var gøy for to - tre år siden. Nå er det kun overvektige jenter eller de som ikke har noe særlig til liv som vil møte meg - og enda færre som faktisk vil bruke tid på meg. Ghostet, dumpet, ignorert. Ja alle de orden der har jeg vært innom den siste måneden. Ikke at jeg finner noen av dem særlig interessante heller, men en sjelden gang er det fint å føle seg ønsket. Jeg ser både motsetningene og kynismen i det jeg skriver, men det er i hvertfall min ærlige oppfatning av dette helvete de kaller dating. 

Aller helst vil jeg bare flytte til en annen by og starte på nytt. Men med null sosiale antenner, ingen interesser eller et positivt syn på livet, ser jeg ikke at det å flytte fra hovedstaden er et riktig trekk heller. Det er bare litt kjipt å tenke på  at  akkurat nå tror jeg ingen egentlig ville brydd seg om jeg bare ble borte. 

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal snu dette. Jeg føler det ligger både på min engen mentale tilstand, og det å få funnet noen nye venner/hobbyer. Men hva? Jeg interesserer meg ikke for noen verdens ting. Kanskje trening, men de fleste som driver med feks crossfit er allerede positive og blide mennesker, de vil sky meg fort. Pc er jo gøy, men gud bedre om jeg vil bli en av dem som har det som hobby. Det er jo grunnen til at jeg trener, for å ikke se ut som en av dem.

[Skogslik]

Alene og forlatt, lei av alt.
Går ut i skogen/sauebeiter nå.

Håper på utenomjordisk bortføring.

Gir faen, nattsvart.

Returnerer. 

 

Om noen aner noe om hvordan jeg kan bli med en gruppe som lever med naturen, uavhengig av dagens samfunn gi en lyd.
Alt jeg ønsker.

Blir aldri glad uten. 

Endret 9. oktober 2020 av Skogslik

[Gjest]

 

[Gjest d75e7...7cb]

Har en kompis som prater om selvmord om dagen. Er slitsomt å føle at jeg er den eneste kompisen hans. Er det noe jeg kan gjøre for å få mer hjelp fra det offentlige til han? Tviler på at han ønsker dette sjøl da.

Anonymous poster hash: d75e7...7cb

[Gaea]

Gjest d75e7...7cb skrev (12 timer siden):

Har en kompis som prater om selvmord om dagen. Er slitsomt å føle at jeg er den eneste kompisen hans. Er det noe jeg kan gjøre for å få mer hjelp fra det offentlige til han? Tviler på at han ønsker dette sjøl da.

Anonymous poster hash: d75e7...7cb

I og med at du etterspør råd vil jeg anbefale deg dette:

Det er ikke ditt ansvar å redde han og der er viktig at du setter grenser og tar vare på deg selv.

Hvis det letter din bekymring kan du gi bekymringsmelding til politiet, for eksempel.