Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[BuffyAnneSummers]

Kovalevskaja skrev (10 timer siden):

Ja, det er sant!! Har dessverre bare noen ukers forbruk igjen av wellbutrin, men håper jeg kan få legen min til å gå med på å skrive resept på det da jeg føler det har hjulpet en del. Men hva vet jeg... 

Merker jeg gruer meg litt til DPS, vurdert å avlyse timen mange ganger, men tenker at det er kanskje like greit å prøve når jeg først har fått time der.

 

Er egentlig veldig "glad" om dagen. Har hatt en del fin tid med familie. Samtidig føler jeg at jeg legger opp planer mot noe endelig, tenker mer konkrete planer om hvor, når og hvordan jeg skal dø. Egentlig så gleder jeg meg til dette året, så litt rart. Men føles også veldig behagelig ut på et vis. Forhåpentligvis klarer jeg nok å legge det fra meg.

Det er veldig viktig at du går til DPStimen syns jeg! Også veldig viktig at du forteller dem det du skrev her, at du har konkrete planer om hvor, når og hvordan. Det er ganske seriøst å ha lagt 'planer'. 

[Pliscin]

For dere som sliter med tunge tanker, se denne: Han er intet mindre enn et geni, og har hjulpet meg mye.

 

[Gjest 44390...099]

Jeg ønsker å skrive dette for å prøve å sette ord på hva jeg har følt i det siste og eventuelt overfor meg selv analysere litt hvorfor jeg føler det slik. 

2019 var det verste året jeg har hatt i hele mitt liv, jeg var en angstfylt deprimert klump fra start til slutt hvor alt toppet seg til nye nivåer nå rett før jul. Det som gjør det faktumet så ekstra sårt var at 2018 var ett av mine beste år noensinne, jeg følte jeg hadde en viss balanse i livet mitt, en stabil jobb og økonomi som og ga meg muligheten til å krysse av et av de største punktene på min bucketlist og ha noe å se frem til og jobbe imot hele året, for første gang på flere år var jeg virkelig lykkelig og tilfreds med min situasjon og følte at alt det negative skulle snu om til noe positivt.
2019 startet brått og brutalt med at jeg ble tildelt mye mer ansvar på jobben enn hverken min stillingsbeskrivelse eller lønn tilsier jeg burde ha,  gikk meg allrede på en smell mentalt i februar grunnet det legen min kallet arbeidsrelatert stress. Jeg fikk tilbydt sykmelding men da jeg hadde så mye hengende over meg på jobbe tok jeg ikke imot da jeg viste et eventuelt fravær ville føre til 3 ganger så mye stress når jeg kom tilbake. Jeg kjempet meg gjennom det og ble litt "nummen" til hele situasjonen. Hverdags-gleder ble borte, de helgene jeg kunne ta meg fri ble dedikert til enten å sove eller drikke seg drita bare for å klare å føle noe annet enn tomhet, ferieplaner ble kansellert da arbeidssituasjonen gjorde det umulig å ta ut lengre ferier som tillot eventuelle ferieturer.  Livet frem til november-desember var stort sett dette, jeg var ikke super deppa  bare nummen, følelsesløs og jaget av angst. Det hendte seg at jeg kunen snakke litt om hvordan jeg hadde det til mine nærmeste venner i en tilstand hvor jeg var svært beruset av alkohol, etterfylt av tidenes fylleangst dagen derpå fordi jeg gjorde det. I november dukket det dog opp ett lite lysglimt, en ny jobbmulighet, jeg søkte, fikk kommet på intervju som jeg følte gikk fantastisk. Jeg ventet tålmodig og alle indikasjoner jeg fikk innenfra bedriften tilsa at jeg nesten garantert kom til å få jobben.  Siste uken før Jul ble min avdeling kallet inn til ett møte på jobben, arbeidspresset hadde da sunket betraktelig og folk hadde begynt å hente seg litt inn igjen og trekke pusten litt, da får vi beskjed etter helvetesåret 2019 der folk i alle aldere jobbet seg syke for å hjelpe bedriften, at mesteparten av oss vil få sparken i tidlig 2020 grunnet et lavere arbeids nivå. Jeg var sint og frustrert men datt ikke helt i kjelleren da jeg viste jeg etter alt å dømme kom til å ha en ny bedre jobb rett over nyttår uansett. Siste dagen før juleferien tikker det en melding inn på telefonen fra sjefen på jobben jeg søkte på, dessverre hadde det kommet inn en kandidat i siste liten som hadde fått jobben. Så da blir jeg truffet samtidig av at jeg kommer til å miste jobben 2020 og at jeg ikke fikk jobben jeg av svært gode grunner var nesten 100% sikker på at jeg kom til å få. Realiseringen av at jeg blir nødt å møte 2020 uten noen plan begynt å synke inn, så der satt jeg en godt vokset skjeggete mann på kontoret mitt og bedrev pusteøvelser for å prøve å holde tårene tilbake.

 
Det første jeg gjorde når jeg kom hjem fra jobb den dagen var å drikke en halvliter whisky for å roe ned kaoset i hodet mitt, alkohol fungerer fint til slikt, heldigvis er jeg forbannet med verdens verste hangover så det er ingen fare for avhengighet. Julen og romjulen ble selvfølgelig preget av alt som skjedde rett før og eneste utvei fra de negative mørke tankene og kaoset i hodet mitt var rus. Så romjuls planene ble stort sett byttet ut med rus.

Nå tilbake i den grå hverdagen får jeg ikke sove, tankene svirrer og angsten henger over meg som en skygge, første uken fikk jeg like mye søvn på en uke som en burde hatt på en natt. Jeg startet nå til slutt å ta sterke sovemedisiner som slår meg ut enten jeg vil det eller ikke, problemet er at jeg på et tidspunkt om ikke lenge blir nødt å slutte å ta disse da de er svært avhengighetsskapende, og det alene er nok til å fylle hverdagen min med angstfylte tanker.

Og nå er jeg her, avhengig av sterk hypnotika for å klare å sove om natta uten fremtidsplaner og konstant plaget av angst.  Om ikke annet gjorde det vertfall godt å få skrive det ned.
 

Anonymous poster hash: 44390...099

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Gjest 44390...099 skrev (9 timer siden):

Jeg ønsker å skrive dette for å prøve å sette ord på hva jeg har følt i det siste og eventuelt overfor meg selv analysere litt hvorfor jeg føler det slik. 

For et år! Det høres helt grusomt ut. Dette høres kanskje ut som et standard svar, men har du vært hos en psykolog? Jeg tror ihvertfall å få det ut hos en som er der for å høre og komme med råd er en god ide. Det kan kanskje hjelpe deg med å sette ting i perspektiver.

Om du ikke har vært til psykolog før så kan du få dette ved å be legen din om å henvise deg til DPS. Det kan ta tid før du eventuelt får time der. Alternativt kan du gå privat.  

Endret 13. januar 2020 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Gaea]

Herregud, jeg skjønner godt at du føler deg både sint, og lei deg og til tider nummen, anonym For en drittår..men. er det andre muligheter for jobb-skifte? 

 

 

[Gjest 44390...099]

Omnia vincit amor skrev (1 time siden):

For et år! Det høres helt grusomt ut. Dette høres kanskje ut som et standard svar, men har du vært hos en psykolog? Jeg tror ihvertfall å få det ut hos en som er der for å høre og komme med råd er en god ide. Det kan kanskje hjelpe deg med å sette ting i perspektiver.

Om du ikke har vært til psykolog før så kan du få dette ved å be legen din om å henvise deg til DPS. Det kan ta tid før du eventuelt får time der. Alternativt kan du gå privat.  

Jeg har vurdert psykolog og snakket litt med min fastlege om det i starten på 2019, dette var dog litt i startfasen på noe som skulle bli mye større så det ble aldri tatt videre. Deretter sluttet fastlegen min,  fikk meg ny fastlege som og sluttet rett etterpå, deretter gikk jeg en stund uten fastlege før jeg i oktober fikk meg min 3. nye fastlege for 2019. Var en tur til han i november i sammenheng med en bihule betennelse men traff aldri helt tonen så tok ikke noe annet videre der. Så ikke engang en fastlege har jeg kunne støttet meg noe på i 2019. Var nylig hos en vikarlege jeg traff tonen veldig bra med i sammenheng med at jeg ikke hadde sovet på flere døgn, snakket litt med han om arbeidssituasjonen og eller hvordan jeg hadde det. Skal inn igjen til kontroll om en ukes tid, så mulig jeg kommer til å lufte ideen om å bli henvist til psykolog da. Problemet er her er jo igjen at han er en vikarlege som neppe blir værende noe lenge så vil nok ikke kunne få en helt optimal oppfølging. 

GiaMahan skrev (1 time siden):

Herregud, jeg skjønner godt at du føler deg både sint, og lei deg og til tider nummen, anonym For en drittår..men. er det andre muligheter for jobb-skifte? 

Arbeidsmarkedet rundt her er dessverre svært mettet, spesielt etter det nå plutselig blir veldig mange innen mitt arbeidsfelt som blir arbeidsledige i år. Så for øyeblikket ser jeg dessverre ingen andre løsninger enn å måtte drastisk flytte på meg for å få meg ny jobb, og da sitter jeg igjen med en leilighet jeg mest trolig ikke får solgt uten å gå i massivt tap. Så situasjonen er ikke ideell på noen måter

Anonymous poster hash: 44390...099

[Pliscin]

Motivasjonsvideo for de som trenger det:

 

[Gjest 7228f...85f]

Føler at fastlegen min jobber imot meg, jeg er gravid og ønsker ikke være det lenger. Jeg er så langt nede

Anonymous poster hash: 7228f...85f

[Gaea]

Gjest 7228f...85f skrev (5 minutter siden):

Føler at fastlegen min jobber imot meg, jeg er gravid og ønsker ikke være det lenger. Jeg er så langt nede

Anonymous poster hash: 7228f...85f

Hvor langt er du på vei? Er du langt nede nede på grunn av graviditeten, eller er du fra før av nedfor? 

[Skogslik]

Kovalevskaja skrev (På 12.1.2020 den 0.46):

Noe lignende for meg

 

DPS er muligens psykologtimer ja, usikker på hva som skjer der.. Har du vært noe hos fastlegen din? Jeg trodde det var umulig å få hjelp før, men fastlegen min har hjulpet meg masse; hun er helt fantastisk. 
 

Ellers anbefaler jeg å skrive. Selv om jeg vet det noen ganger kan være helt tomt eller umulig å sette ord på tilstandene. Kan også være fint å ta med til en legetime hvis man synes det er vanskelig å skulle snakke høyt om «det»

 

Hvordan går det nå?

 

Føler jeg er i en slags ''midt i mellom alt''

Vill hjelpe, at folk skal ha det helt supert og good good.

Men hva kan jeg gjøre med det liksom? Forlatt og glemt i et gammelt hus 3 ganger eldre en meg.
Gi opp? Nei, holder ut.

 

Mulig jeg har misforstått noe, og ikke fått meg med livets gang.
Mulig.

 

 

[Gjest 98876...9ed]

Vært langt nede i det siste, veldig langt. Og selvom det har vært kjent i et par tre uker at mental helse har vært i media pga. et kjent dødsfall så føler jeg at det gir mannen null vei fremover. Har i to-tre år sliti med alvorlig angst, depresjon og andre ting. Fikk hjelp en stund. Men ble fort avbrutt når jeg ble unnvikende (noe som kan stilles som en diagnose i seg selv).

 

Ble aldri skikkelig utredet når jeg var i systemet. Det har vært mistanke om alt fra bipolar til ASD lidelser. Men aldri noe svart på hvit utredelse, hull i hode I know.

Ble mye bedre en periode. Men så begynt symptomer og sykdom å komme tilbake. Har snakket med diverse leger osv. Men ingen hjelp å få. Ligger våken om natten uten noe sjans til å sove...

 

Etter jeg gikk til legen og sa jeg vil og har krav på skikkelig utredning ble jeg møtt med avisendene atferd fra DPS, ja dem som faktisk skal hjelpe med psykisk helse. Dette er som et slag i trynet nå som jeg faktisk tar utdannelse og alt.

 

Også sagt til NAV at utdannelse kommer til gå nedom og hjem visst jeg ikke får hjelp, men ingen hjelp å få.

 

Dette får meg til å undre. I et land som Norge, hvor syk må man faktisk være for å få hjelp?

 

Har vært så langt nede i tider til at tanker om å avslutte boka (livet) har vært der men aldri veldig reelt. Må jeg faktisk gå så langt for å få hjelp?

 

Ligger nå ann til å miste stønad og what not. Har ingeting å stå på å begynner å bli desperat. Svært lite lyst til å måtte falle helt ned igjen for å få hjelp. Jeg er redd.

Anonymous poster hash: 98876...9ed

[Gjest 22d6e...890]

Gikk inn på Facebook for å titte på gamle kjenninger fra skolen, dæven så deprimert jeg ble. Selv de mest håpløse tilfellene har fått slått seg til ro og stiftet familie, store fine hus, flott kone ect. Føler meg sjalu og mislykket. Nærmer meg 40årene og har ennå ingen barn, har riktig nok skaffet meg kjæresten, men vi bor hver for oss. Alle virker så jævlig vellykket og happy på Facebook. Jeg blir deppa av det

Anonymous poster hash: 22d6e...890

[BuffyAnneSummers]

Husk at alle skriver om de positive tingene i sitt liv online mens de færreste skriver om når livet går dem imot og hvorfor det suger å være dem innimellom. Det du ser på FB er ikke ett helhetlig  bilde av realiteten. 

[Gaea]

BuffyAnneSummers skrev (19 minutter siden):

Husk at alle skriver om de positive tingene i sitt liv online mens de færreste skriver om når livet går dem imot og hvorfor det suger å være dem innimellom. Det du ser på FB er ikke ett helhetlig  bilde av realiteten. 

Det er helt sant, og det gjelder også andre medier som for eksempel Instagram. Det er mange som har der kjipt bak en fasade av. Et fint hus, en fin kone er ikke ensbetydende for å ha suksess i livet heller tenker jeg. Suksess kan vise seg i mange former. Og ikke ha dårlig tid, det er bedre å finne den rette for en, enn å bare finne hus, dame, jobb for å bare ha det. "Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves" sies det. 

[RRhoads]

Facebook er en fasade, og man kan undre seg over hva som er grunnen til at noen folk har et stort behov for å vise seg frem der kontinuerlig.

Endret 24. januar 2020 av RRhoads

[Gaea]

RRhoads skrev (2 timer siden):

Facebook er en fasade, og man kan undre seg over hva som er grunnen til at noen folk har et stort behov for å vise seg frem der kontinuerlig.

Jeg vil si de søker bekreftelse og at det er usikkerhet, hovedsakelig. Jeg tror de som har det best er de som ikke trenger å fortelle om det. 

[Skogslik]

Gjest 22d6e...890 skrev (På 23.1.2020 den 23.59):

Gikk inn på Facebook for å titte på gamle kjenninger fra skolen, dæven så deprimert jeg ble. Selv de mest håpløse tilfellene har fått slått seg til ro og stiftet familie, store fine hus, flott kone ect. Føler meg sjalu og mislykket. Nærmer meg 40årene og har ennå ingen barn, har riktig nok skaffet meg kjæresten, men vi bor hver for oss. Alle virker så jævlig vellykket og happy på Facebook. Jeg blir deppa av det

Anonymous poster hash: 22d6e...890

 

Kuttet ut Facebook for veldig mange år siden, for noe dritt.
Alt er bare et skuespill og ''fun fun fun''

Yea right.

 

Nei. fuck alt. 
 

Endret 24. januar 2020 av Skogslik

[Pliscin]

Gjest 22d6e...890 skrev (På 23.1.2020 den 23.59):

Gikk inn på Facebook for å titte på gamle kjenninger fra skolen, dæven så deprimert jeg ble. Selv de mest håpløse tilfellene har fått slått seg til ro og stiftet familie, store fine hus, flott kone ect. Føler meg sjalu og mislykket. Nærmer meg 40årene og har ennå ingen barn, har riktig nok skaffet meg kjæresten, men vi bor hver for oss. Alle virker så jævlig vellykket og happy på Facebook. Jeg blir deppa av det

Anonymous poster hash: 22d6e...890

Jeg går også inn på facebook for å se slike ting. Men jeg blir ikke deprimert, for jeg vet at folk er folk. Livet blir ikke bedre selv om man viser på facebook at man har det bra. Dessuten er ikke hverken sjalusi eller konkurranseinnstinkt noe som påvirker meg. Om noen har det bra og viser hvor fett livet dems er, så unner jeg dem det. Jeg måler ikke meg selv opp imot andre, jeg har nok med meg selv. Gjør man det bedre enn andre er det lett å få selvtillit fremfor å være ydmyk. Jeg gleder meg ikke over at jeg gjør det bedre enn andre, eller blir misunnelig på noen som gjør det bedre. Livet er ikke et spill som handler om å få mest mulig penger, makt og damer. Handikapprinsippet gjør en ikke mindre handikappet enn andre, men gir bare andre et inntrykk av det. Selv om det er en klisjé, så handler det om å finne seg selv. Og å akseptere den du er, og ikke tenke at noen er bedre enn deg, for alle er like mye verdt, og alle skal dø.

[Skogslik]

Pliscin skrev (På 25.1.2020 den 11.03):

. Og å akseptere den du er, og ikke tenke at noen er bedre enn deg, for alle er like mye verdt, og alle skal dø.

Yay, flere med samme tanker

 

Alene, lei det meste, jobben ryker snart.
Er det nå jeg skal forsvinne ut i ødemarken og aldri bli funnet?
Frister.

Noen som har erfaring med og bli medlem av en slags sekt/ samfunn som lever med naturen og tar avstand fra det moderne samfunn?

Er drømmen.
Er fanget nå i nåtidens dritt.
Vill bare leve uten bånd til det moderne samfunnet.

Naturen er alt. 

 

 

Endret 31. januar 2020 av Skogslik

[Pliscin]

Skogslik skrev (11 timer siden):

Yay, flere med samme tanker

 

Alene, lei det meste, jobben ryker snart.
Er det nå jeg skal forsvinne ut i ødemarken og aldri bli funnet?
Frister.

Noen som har erfaring med og bli medlem av en slags sekt/ samfunn som lever med naturen og tar avstand fra det moderne samfunn?

Er drømmen.
Er fanget nå i nåtidens dritt.
Vill bare leve uten bånd til det moderne samfunnet.

Naturen er alt. 

 

 

Har sett mye på "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" på NRK. Der er det mange som er i akkurat samme båt som deg. Folk som flytter fra byen og ut til en plass uten beboelse, eller folk som har arvet et hus langt vekk fra folk. Mange har et ønske om å leve slik folk gjorde før i tiden, og vil holde avstand fra det moderne samfunnet. Her er det mange eksempler på at det går utmerket an å leve slik som du ønsker. Men det er veldig vanskelig å være totalt selvforsynt, så en viss kontakt med samfunnet må gjenstå, f.eks turer til matbutikk. Man må også ha en form for inntekt, enten det er trygd, eller om man dyrke eller skape noe som man kan selge.

Det finnes mange muligheter, og det er ikke værre enn å prøve å se. Begynn med å overnatte i telt eller bygg en gapahuk, og se hvor lenge man kan klare seg før man må tilbake. Etterhvert kan man jo tenkte mer permanent, kanskje kjøpe en hytte, eller bygge en hytte selv. Det går også an å bo i bil/båt, eller bil med campingvogn, da er man også mobil. Jeg vet om en som bor i bobil fordi han er så mye på farten som musiker. Da er man ikke uten bånd til det moderne samfunnet, men holder det iallefall til et minimum.