Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Mr. A]

Hva er den beste måten å reagere hvis man enten finner ut at noen er deprimert eller at noen sier at de er deprimert til deg ?

[lain]

Det vil jo komme helt an på personen som sier det.

 

Hvor godt man kjenner personen, evt bakgrunnsinfo man kan vite og masse annet.

Jeg ville kanskje spurt om personen vet hva som trigger det, og om han/hun ikke ønsker å snakke, bare si at du er stolt av at de turte å si ifra om det, og at de bare må si ifra om de ønsker å snakke om det.

 

Vel å merke om du ønsker de skal ta kontakt om det er noe.

 

Men igjen, er ikke noe fasit svar på sånt.

[Mr. A]

Så "trikset" er å være så positiv som mulig ?

[chokke]

'Trikset' er å respektere personen sin lidelse. Å ikke be personen om å ta seg sammen og vokse opp når han (eventuelt hun) har delt sine dypeste hemligheter med deg.

Spør deg selv: Hva kan du gjøre for personen?

[Nøbe]

Noen tips til hvordan en kan eventuelt glemme ting som har skjedd i fortiden? Ting som gjør vondt og som skjærer i barken min, prøver å skjære meg ned, en halv sløv sag ja som ikke klarer å gjøre jobben skikkelig men viss denne sagen får fortsette så vil jeg jo til slutt falle. Utvanna dritt borg øl kan jo viske bort tankene en stund men dritten vil altid komme tilbake. Hvorfor skal jeg leve når dagen surrer rundt negative tanker, blir syk til magen. Jeg burde ha avslutta det for lenge siden. Når du først kommer inn i mønsteret kommer du deg ikke ut, i hvertfall ikke jeg. Jeg er bare en utvikla verdiløs apeform uansett, kansas sier det bra med *all we are is dust in the wind*

[Cortinarius rubellus]

Finnes ingen måte og glemme dritt på( fortid ). Har prøvd det meste med tanke på og dope seg ned, skade seg osv.

Etter mange år med og prøve å få den vekk eller dempe følelsene\minnene så har jeg innsett at man må jobbe med det.

Er ikke rettferdig at noen skal slite pga. det andre har gjort, men man må desverre det siden det og jobbe med seg selv koster ofte en god del.

 

Så mitt beste tips er og oppsøke hjelp før du drar den til bunnen eller verre.

Det at du ikke har avsluttet det ennå sier mer om deg enn du tror og det er ikke negativt.

 

Og det med rus og ha en fortid fylt med dritt går ikke som man tror, det du sier om øl gjelder alle stoffer. Fortiden innhenter deg uansett.

Og kan slå ut på verre måter enn hvis man ikke hadde ruset seg og lignende.

Gjelder også det med og skade seg selv, alt man gjør for og flykte er i beste fall en bitteliten pause som i det lange løp bare gjør ting verre.

Pluss det at jobber man ikke med traumer ..generelt opplevelser man har problemer med og glemme så kommerdet sterkere og sterkere signaler fra kroppen.

 

Edit: Ta en dag om gangen også, tunnelen blir litt mindre da. Hvis en dag høres mye ut så ta en time...regner med du forstår:P

Endret 25. september 2010 av Amanita Muscaria

[Sylinderhatt]

Fylte 19 år i dag. 3 gratulasjoner på SMS (er vist ikke samtaleverdig for mine egne slektninger engang) og pizza + Bob Dylan på hybelen, helt alene.

Er så ensom at hver gang jeg tenker på sosial livet mitt får jeg et dypt sug i magen, sånn mann opplever når mann kjører en syk karusell (minus the fun, pluss the pain.)

[Mr. A]

Fylte 19 år i dag. 3 gratulasjoner på SMS (er vist ikke samtaleverdig for mine egne slektninger engang) og pizza + Bob Dylan på hybelen, helt alene.

Er så ensom at hver gang jeg tenker på sosial livet mitt får jeg et dypt sug i magen, sånn mann opplever når mann kjører en syk karusell (minus the fun, pluss the pain.)

 

Vel, gratulere med dagen. Såpass fortjener du.

[Gjest gjesp]

Fylte 19 år i dag. 3 gratulasjoner på SMS (er vist ikke samtaleverdig for mine egne slektninger engang) og pizza + Bob Dylan på hybelen, helt alene.

Er så ensom at hver gang jeg tenker på sosial livet mitt får jeg et dypt sug i magen, sånn mann opplever når mann kjører en syk karusell (minus the fun, pluss the pain.)

For alt det er verdt, du er ikke alene... Jeg har ikke vært sosial de siste 3 årene på fritiden..

[Sylinderhatt]

For alt det er verdt, du er ikke alene... Jeg har ikke vært sosial de siste 3 årene på fritiden..

 

Ser dine 3 og legger på 2 ekstra..

Verste er at jeg ikke skylde på noen annen en meg selv

Møtte veggen for 5 år siden, mine 2 nærmeste venner prøvde og hjelpe meg, men de fant fort ut at det var fryktelig kjedelig og gi når jeg ikke ga noe tilbake. Sa nei til 90% av deres invitasjoner og når jeg møtte opp på de resterende 10% var jeg ikke mye til humørspreder.

Da jeg etterhvert følte meg klar til å være sosial og gå på fest var helt sosialt avstumpet. Bare det å veksle noen hyggelige setninger med kassadamen ble et fuckings Manhattan-prosjekt..

 

Må få orden på livet mitt så fort som mulig før jeg flatliner helt, det og få ny PC og det å måtte avslutte studier (som var langt ifra gratis) pga. "generell mangelfullhet" genererte det samme halvhjertede sukket, ikke et godt tegn.

 

Må vel gripe fatt i denne tingen enkelte kaller "livet" øyeblikkelig, for jeg har ingen planer om å sitte på et gamlehjem den 25.09. i 2070 og hate meg selv fordi jeg levde livet på sidelinjen.

[Nostalgisk]

Er oppgitt over mine medstudenter som oppfører seg som om jeg er luft. Selv de gangene når jeg er så raus at jeg spanderer et lite smil til noen får jeg ingenting tilbake, da bare stirrer de fort i en annen retning.

 

Rart at så mange skal være immune mot min sjarm.

Endret 26. september 2010 av SLIguy

[InToRv]

Er oppgitt over mine medstudenter som oppfører seg som om jeg er luft. Selv de gangene når jeg er så raus at jeg spanderer et lite smil til noen får jeg ingenting tilbake, da bare stirrer de fort i en annen retning.

 

Rart at så mange skal være immune mot min sjarm.

 

Har du prøvd å snakke med dem?

[Nostalgisk]

Jada, jeg har forsøkt å hilse på dem og få til en ørliten chat, men interessen forsvinner rimelig fort for adressaten. Etter cahtten er interessen nesten ikke eksisterende.

Endret 26. september 2010 av SLIguy

[Gjest En eller annen der ute]

Alt er fullestendig kaos. Jeg blir mer og mer usikker på hvorfor jeg lever. Det er et fåtall av ting som gir meg glede i hverdagen. Jeg har venner, kjæreste, familie, men jeg kan ikke leve for andre. Hvis det skal fortsette å være en endeløs sirkel av det jeg opplever nå, er ikke det et liv jeg ønsker å fortsette med. Jeg har prøvd å endre det, men det som sitter i hodet forsvinner ikke. Denne gangen forsvant det ikke.

 

 

Uansett hva jeg gjør, blir det feil. Jeg har gjort mer skade enn jeg har gjort noe bra. Jeg fortjener å kjenne det på kroppen. "Udugelig". Noen bør stemple det i panna mi, som en advarsel.

 

Alt er håpløst. Jeg er fullstendig på jordet. Villedet. Lei av angst og mørke. En gang må det bli slutt.

[Gjest Coa]

Livet mitt er så kjedelig at det gjør vondt. Er det ikke nå jeg skal feste, oppleve alt mulig, oppleve historier jeg kan fortelle videre, leve livet? Hva gjør jeg? Sitter hjemme og kaster bort tiden. Jeg har ikke gjort noe på to år. Sittet hjemme foran PCen hver dag, sett på programmer og filmer jeg aldri husker hva handler om. Jeg vet jeg kommer til å angre når jeg blir eldre, men jeg tørr ikke. Ikke tørr jeg dra på konserter alene, det blir for flaut, ikke tørr jeg dra på byen, særlig ikke alene. Hvordan skal jeg få venner, hvordan skal jeg få et liv? Hva er det du driver med? Jeg vil ut, oppleve verden. Tørr jeg? Nei. Jeg tørr ikke engang ta en jobb som er 20 ganger bedre enn den jeg har nå fordi den innebærer fester og et større sosialt liv med folk som er nærmest hypersosiale. Det er bare hodet mitt det er noe galt med. Jeg har problemer fra før, heldigvis er jeg i en prosses for å bli kvitt disse. Medisinene er jeg ferdig med om 5 måneder. Jeg forteller meg selv at når jeg er ferdig med disse vil alt bli bra, men jeg vet at det er mer som må gjøres.Jeg er 18 år og ser allerede livet fly av gårde uten meg i det. Som en blekgrå masse som flyter videre. Jeg klarer ikke å stoppe det før det er for sent og jeg er gammel.

 

Jeg vil ha mot til å gjøre det jeg vil, men jeg klarer ikke å finne det.

 

Kan noen fortelle meg at det kommer til å bli bedre?

 

We don't sleep when the sun goes down

We don't waste no precious time

All my friends in the loop

Making up for teenage crime

Jeg ønsker.

[Gjest hh]

Er 26 år gammel og er student. Har allerede en god utdannelse og helse, familie etc etc...

Bruker store deler av dagen min på å finne ut effektive måter å dø på. Har hatt det bra de siste årene men ble helt jævlig dette året etter jeg begynte å studere. Trodde ting skulle bli bedre med det sosiale og tilhørlighet, men sitter som regel fra 9-24 alene på hybelen med innleveringer.

 

Depresjonen gjør også at det er vanskelig å konsentrere seg, har allerede mistet muligheten til å ta en eksamen i et fag jeg hadde gledet meg til å ta. Det er så mye vonde følelser at jeg kan noen dager bare sitte å stirre i veggen. Glemmer ting, og har en totalt fraværende motivasjon. Har mistet kjæreste, venner og meg selv. Er så redd for å sitte på gamlehjemmet og se tilbake til denne nitriste tilværelsen som jeg kastet bort. Har ingen å snakke med og føler det ikke er noen steder jeg hører hjemme. Eneste som holdt meg oppe for noen år tilbake da jeg også hadde det dårlig var at det skulle bli bedre, men klarer ikke å snu på ting. Noen ganger har jeg en følelse av å ikke tilhøre denne verdenen; marsboer på utplassering. Skulle ønske det var så enkelt at jeg brydde meg om status og penger som der jeg vokste opp, tror det hadde gjort meg lykkeligere siden jeg har gode muligheter til å tjene gode penger. Framtiden skremmer meg veldig.

 

Jeg prøver veldig å snu på ting men føler det har blitt for tøft for øyeblikket.

 

Kan det hjelpe å snakke med studenthelsetjenesten eller noe, noen som har noen erfaringer med det?

[chokke]

Kan det hjelpe å snakke med studenthelsetjenesten eller noe, noen som har noen erfaringer med det?

I Oslo så er det mulig å bestille akuttime til konsultasjon hver dag. Ellers så skal en ta kontakt med de første virkedag hver måned (altså nå til fredag) for å skaffe time. Selv har jeg prøvd på dette i 6-7-8 måneder uten hell. Idiotisk opplegg i mine øyne.

Alternativt kan du ta en prat med fastlege.

Selv er det vel egentlig forelesninger/gruppetimer som er grunnen til at jeg fatkisk går ut av døra nå om dagen. Føler meg ikke akkurat sosialt tilpass, virker som folk har lagt meg for hat av en eller annen grunn. Men alternativet er å sitte foran skjermen og ha dårlig samvittighet over at jeg ikke gjør noe studierelatert, 'fikser livet', eller generelt produktivt.

 

Jeg ble faktisk invitert på fest forrige helg, og var så glad. Men såklart så legger jeg for mye inn i disse invitasjonene når det egentlig i ettertid føles som sympati. Hvorfor kan jeg ikke stole på folk? Eller stole feilaktig på folk?

 

For de som har interesse av det: Fikk endelig time hos dps idag. Et skritt i riktig retning.

[InToRv]

Jeg er i best humør de 2 timene før jeg legger meg, når jeg har fått lest nok og snakket med folk gjennom pcen. Resten av dagen går jeg rundt som en nikkende smiledukke som kjeder seg i hjel

[Moff]

Jeg er i best humør de 2 timene før jeg legger meg, når jeg har fått lest nok og snakket med folk gjennom pcen. Resten av dagen går jeg rundt som en nikkende smiledukke som kjeder seg i hjel

Det er en lekende lett og kort vei fra deprimert humør til fornøyd kose humør. Det er egentlig det samme. Jeg koser meg, men kunne lett tatt livet av meg om jeg hadde et skytevåpen. Ta livet av seg på en fin dag hadde vært happy ending da.

 

Men venter til 2045 ellernoe så jeg ikke ødelegger livet til familemedlemmer

[Eplefe]

Alt er ødelagt, og ingenting kommer til å kjennes rett ut noengang.