Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Føler meg bare helt tom i hodet, som om hjernen er skrudd av. Hadde lab i dag og føler så synd på labpartneren min som nesten gjorde alt, klarte bare ikke huske noe av det vi har lært... Vet jeg er kjempeheldig som har en jobb på skolen, var noe jeg ønsket meg, men nå orker jeg nesten ikke tanken på å møte opp en gang,. Vurderer å levere en oppsigelse neste uke.

Hvorfor skal noe så grunnleggende som å puste være så vanskelig?

Anonymous poster hash: de13f...18e

[AnonymDiskusjon]

Noen som har tips til hva man kan gjøre når man synes det er vanskelig å forlate huset? 

Anonymous poster hash: de13f...18e

[AnonymDiskusjon]

Hva gjør man når alt mislykkes? Alt er bare tragisk. Ingen jobb, ingen utdannelse, ingen venner, ingen kjæreste, ingen fritid, ingen interesser, ingen noenting. Nytter ikke "ta tak i ting", når det butter sånn imot!

Anonymous poster hash: 42624...4bd

[Overmoden 3.0]

Er innlagt på dps.

 

Er på nedtrapping av effexor og har begynt på abilify. Er spent på hele greia. Er og spent på hvilken ny antiD de setter meg på. Før i tiden var det ikke noe bedre enn effexor.

 

Sliter mye for tiden. Mye selvmordstanker, destruktive vaner og generelt mye dritt som stemmer som bare vil straffe meg.

 

Heldigvis er jeg trygg her.

[Kovalevskaja]

Det er bare slitsomt å hele tida måtte snakke i mot meg selv

 

Ta alle pillene

 

IKKE spis denne uka

 

​Bare bli i senga, du klarer ikke utrette noe uansett

 

Ikke sov

 

Nei, nei nei, så hører jeg ikke etter, gjør det jeg vet er fornuftig. Men det er fortsatt slitsomt. Er det meningen at det skal være slik?

Katten min hjemme døde for noen dager siden

Endret 19. oktober 2019 av Kovalevskaja

[Skogslik]

 

Hva gjør man når alt mislykkes? Alt er bare tragisk. Ingen jobb, ingen utdannelse, ingen venner, ingen kjæreste, ingen fritid, ingen interesser, ingen noenting. Nytter ikke "ta tak i ting", når det butter sånn imot!

 

Anonymous poster hash: 42624...4bd

 

 

 

Kjenner meg igjen her.

Tungt, når det setter inn.

 

Naturen har blitt min redning, finner roen der og glemmer at livet ikke har noe for seg.

''Drømmer'' meg bort og ser for meg at naturen er alt.

[mellowman]

Ser frem til jeg dør, som ufør, barnløs og venneløs. Døden er ikke det verste!

[mellowman]

 

Noen som har tips til hva man kan gjøre når man synes det er vanskelig å forlate huset? 

 

Anonymous poster hash: de13f...18e

 

 

Det er deilig å komme seg ut. Sykkel er deilig å bruke for å komme seg rundt.

[AnonymDiskusjon]

Innser at jeg er i et forhold som jeg egentlig ønsker meg ut av. Jeg bor i en by jeg egentlig hater. Jeg  har absolutt null motivasjon eller vilje til å gjøre de få endringene som må til for at jeg får det bedre, selv om de er så fryktelig åpenbare for meg:

1. Gjøre det slutt med samboeren. Jeg får det ikke til for h*n er så utrolig god og vil av en eller annen grunn virkelig være sammen med meg. Vi har nesten gjort det slutt mange ganger, men h*n overtaler meg alltid om å bli sammen igjen.
2. Ta tak i ulike prosjekter som må gjøres i heimen, for så å undersøke mulighetene for å få solgt huset jeg eier slik at eg er "friere".
3. Fikse døgnrytmen. Jeg får det ikke til uansett hva jeg prøver.
4. Finne meg en liten deltidsjobb.
5. Forberede meg til studier neste år.
6. Slutte helt med alkohol.
7. Slutte å spise så usunt.
8. Slutte å skippe trening.
9. Sette meg selv først.

Mye av dette er fryktelig enkelt, egentlig. Men jeg får ikke det til, fordi jeg er helt komplett totalt ubrukelig.

Blir det slutt med samboeren så skal jeg være singel resten av livet. Jeg orker ikke flere forhold. Har stort sett vært i forhold de siste 20 årene, noen varer noen måneder, andre flere år. Men det blir alltid slutt, og fellesnevneren er meg. Er jo egentlig bare å innse at jeg funker best alene.

Anonymous poster hash: 5f41a...88e

[AnonymDiskusjon]

Var i en god periode, så drakk jeg en halv flaske vin. Dagen etter følte jeg meg skikkelig dårlig og selvmordstankene kom tilbake Er så ille at jeg planlegger i hodet hvordan jeg skal ta selvmord og blir så deprimert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

 

Skal ikke drikke alkohol igjen, tåler det ikke.

 

Hater at bare jeg rører alkohol eller spiser usunt så blir jeg utrolig dårlig etterpå, mens andre kan feste og spise junkfood flere dager på rad og føle seg normal.

Anonymous poster hash: feefd...736

[AnonymDiskusjon]

Spurte en kompis om jeg kunne låne et telt, han mente det var for tungt/stort for meg alene, "men hva med typen??!". Dessverre så viser han ikke noe tegn til å ville gjøre noe med/for meg og har helt andre interesser, så..... må finne et mindre telt. Vil egentlig bare på tur for å komme meg vekk fra han

Anonymous poster hash: de13f...18e

[AnonymDiskusjon]

Jeg har så tannverk. Jeg hadde det en stund, kom meg til tannlege, fant ut hva det var, og ble kvitt tannverken. Men måtte tilbake å fixe på en fylling som hadde slått sprekker. Tannlegen som jeg har hatt i mange år og føler meg trygg på (noe som ikke er en selvfølge) foreslo at jeg kunne få en time hos sønnen hans, som er nylig utdannet tannlege og har begynt å jobbe på samme sted. Jeg takket ja, fordi han virket veldig ivrig på det, og jeg følte egentlig ikke at jeg kunne si nei. Men jeg syns jo ikke det er så ålreit å måtte bytte tannlege etter å ha funnet en som er så god etter å ha hatt uheldige opplevelser med tidligere tannlege. Så jeg var litt usikker og redd må jeg innrømme. 

 

Uansett, jeg gikk nå til timen, og tannlegen var hyggelig og grei, men det er jo ikke det som teller mest, jeg er redd for tenna mine, for det er så vondt hvis noe går galt, og jeg vil føle meg trygg på at jeg får den beste behandlinga. Som jeg gjør hos den tannlegen jeg har lang og god erfaring med. Uansett, han bora i vei og brukte fryktelig lang tid, men jeg har selvfølgelig ikke noe grunnlag for å si at han gjorde noe galt. Jeg har ingen aning, må jo bare stole på de man går til. Problemet er at hele tiden etterpå, som nå er flere dager siden, har jeg hatt fryktelig tannverk og vondt i halve munnen (altså den siden han holdt på). Kanskje det er tilfeldig og det ville skjedd uansett tannlege, men pga jeg gikk til en jeg aldri har gått til før, og dermed ikke vet noen ting om hvor god er, er jeg jo nå veldig redd for at noe er galt, i tillegg til at det er vondt. Jeg tenkte jo bare at jeg måtte trosse angsten og stole på at jeg fikk den beste behandlinga uansett, men ... Nei, trygghetsfølelse er viktig for meg når det gjelder tannlege, og nå er jeg ganske fortvila her. Skal tilbake til han og ta et lite hull snart også. Kan godt hende han er like god og all min angst er ubegrunnet, men skulle virkelig ønske jeg hadde sluppet å bytte. Det tok i hvert fall vekk trygghetsfølelsen min. 

Anonymous poster hash: 9aae2...7f9

[BuffyAnneSummers]

Ring tannlegekontoret og fortell dem akkurat det du skrev her, og så krever du å bytte tilbake til den andre tannlegen du følte deg trygg på. Du er kunden, du bestemmer. Jeg vet det er enklere å bare si ja når folk spør om sånt, men du må lære deg å si nei også, Nei er en fullstendig setning.

[Skogslik]

Kjipt og være født 30-40 år for seint, nåtiden er så forbanna dritt.

 

Jaja, holder ut :)

Godt man ikke skal leve evig.

Endret 2. november 2019 av Skogslik

[AnonymDiskusjon]

Håper egentlig jeg er på vei inn i en manisk oppgang. Slutte og sove ti timer og føle meg fin på fire? Ja takk! Mer energi og tro at alt er mulig i stedet for å tenke at jeg ikke får til noe? Ja! Hva er egentlig negativt med det??? Unntatt nedgangen, at jeg gjør så mye dumt og at det ikke er så bra å sove lite, men det kommer senere

Anonymous poster hash: de13f...18e

[8601ErBest]

Er så lei av alt, føler som om at ingenting jeg gjør faktisk får meg noe videre. Når jeg sitter hjemme kjeder jeg meg, føler liksom aldri jeg har energien til å gjøre det jeg vil - er liksom helt utslitt.

 

Etter jeg slo opp med kjæresten (har i lengre tid følt følelsene har falt bort), har jeg bare følt meg mer og mer ensom. Vi ble sammen som 16- og 15-åringer, og vi var sammen i godt over 7 år, og i den perioden var jeg med henne nesten daglig.

 

Ingen virker interessert i å være med meg, inviterer stadig folk med på ting, men ingen har tid til meg. Foreldrene mine tar ikke kontakt med meg, med mindre de vil meg noe, og de få vennene jeg har tar sjeldent kontakt med meg. Er det noe galt med meg? Er jeg bra nok? Jeg vil bare være glad.

[AnonymDiskusjon]

Blæh. Virker som legen i dag mener at alt ordner seg og går oppover bare jeg slår opp med kjæresten min. Angrer på at jeg i det hele tatt tok opp hvordan det er. Selv om min løsning med å bare sette meg på ny/mer antidepressiva ("selv om jeg er ganske sikker på at jeg ikke er deprimert"), eller benzoer e.l. heller kanskje ikke fikser alt... (ikke at jeg tok det opp) Jeg drikker ikke alkohol engang, hvorfor føler jeg for å dope meg? Gjøre dumme ting? Kanskje jeg burde begynne med det.......

Nå føler jeg bare at jeg kasta vekk hennes, min og de neste pasientenes tid. Skjønner ikke at hun ville ha meg inn og ville holde den dumme samtalen så lenge

Anonymous poster hash: de13f...18e

[AnonymDiskusjon]

kan nevne at det ikke var min vanlige fastlege, men en vikar for henne som hadde mer lyst til å snakke med meg, av en eller annen grunn. kanskje derfor hun ikke kan endre/skrive ut medisiner til meg? (eller, tror de kan det, har jo opplevd det før). nei, alt blir bedre bare jeg kommer meg ut...... haha.........

Anonymous poster hash: de13f...18e

[AnonymDiskusjon]

Og jeg følte jeg sa mye dumt i dag, kan jeg be de fjerne det de eventuelt skriver ned??? planen vår om jeg følte for å ta OD e.l. er å ringe legesenteret....... men får jeg snakke med legen hvis jeg ringer dit??? føler det blir for dumt når jeg var der før i dag, men tror jeg har gjort noe dumt.

Anonymous poster hash: de13f...18e

[BuffyAnneSummers]

Tror ikke du kan be dem fjerne det de har skrevet nei. De tar nok i betraktning at du bare har vært hos denne personen en gang.

 

Antidepp og benzo er seriøse greier. Du må fylle enkelte kriterier, de gir deg ikke medisiner bare fordi du føler du burde ha dem.

 

Hvorfor mener hun at typen din er problemet? Høres ut som om det er en viktig del av historien du ikke forteller oss.